Året 2015, del 3

I september dro jeg, Vilja, mamma og Brynjulf på bobiltur til Namskogan, hvor vi besøkte familieparken!viljadiner-2 sun

Jeg tok svarthvitt-bilder i parken. Veldig interessant, I know, men… Jeg liker bildet, jeg.birds

I oktober fortsatte jeg med svarthvitt, og tok bilder av blant annet Hold Fast på Familien.

holdfast

Så begynte jeg å ta så mange fashionshoots som jeg fikk tid til. Det startet med Caroline som går på make up-linjen på skolen, og deretter Unni fra Trend Models. Min første modellshoot!

vgmaz ntynynyny

November var ikke måneden for blogging, for jeg var så opptatt med alt annet! Jeg var kanskje litt forhøyet i stemningsleiet, så alt gikk litt på turbo. Søvn? No need…

I desember fortsatte jeg med fashionshoots, og tok testbilder av Oda for Trend Models.

dobbbbeelelelel

Jeg ble også veldig provosert av Anki Gerhardsens kronikk om Sophie Elise, og kom med et tilsvar. Det kan du lese her.

Jeg tok selfies, og skreiv et innlegg om livet etter nesten-døden.

fixxx

Jeg tok de fire første bildene i serien min Generation Lost.

1

Og det var egentlig året som har gått! Opp og ned og hit og dit, men allikevel har det kommet masse bra ut av det. Jeg er klar for 2016, og i stedet for å love nyttårsforsett i hytt og pine, så skal jeg bruke det nye året på å holde meg frisk. 2016 skal bli det året hvor alt det verste ikke lenger eksisterer. Jeg har tro på ny behandling, jeg har tro på ny DPS og jeg har også tro på at jeg selv skal klare å gjøre det som er best for meg. Godt nyttår!

Menn som tenker med pikken

fniiiiis

Jeg har jo vært singel en god stund nå, og for å være helt ærlig, så har det ikke vært så mye som en liten flørt på meg på evig lenge. For å være enda mer ærlig, så har det jo nesten vært sånn at det har grodd igjen på alle slags mulige måter der nede! Neida. Joda. Neida. Uansett: Jeg har blitt sær. Jeg vet jeg er kresen. Eller… Jeg er vel kanskje ikke kresen heller. Jeg setter ingen krav. Jeg har ingen mal på hvordan en mann bør og skal være. Jeg bare liker ikke folk så lett. Nei, huff, det hørtes helt feil ut det og. Poenget mitt er bare at det skal så utrolig mye til før jeg liker noen. Jeg blir som regel dritlei av hele opplegget før det i det hele tatt har blitt et opplegg å bli lei av! Skjønner? Jeg tiltrekkes ikke lenger så lett av noen, og om jeg en sjelden gang faktisk blir det, så er han enten godt gift eller bosatt i Karasjok. Dealbreakers med andre ord.

Det er jo ikke det at jeg ikke får oppmerksomhet fra den mannlige befolkningen heller. Tvert i mot. Det gjør jeg jo. Kanskje er det akkurat det som er problemet, for det finnes da så utrolig mange tåpelige måter å sjekke opp oss jenter på at jeg ikke en gang vet hvor jeg skal begynne. Jeg mener… Det er greit nok at menn skal få lov til å tenke litt med kuken i blant, men… Når de skal sjekke opp damer, så kan det lønne seg å la den tenkinga vente til det faktisk passer seg. Si «hallo» på den vanlige måten, og ikke «hallååååå», etterfulgt av et skeivt og sleipt blinkefjes. Se hyggelig på meg, og ikke med soveromsblikket. Too soon.

Nå skal jeg i alle fall prøve å få opp en liten liste over ting som absolutt ikke har fungert på meg den siste tiden.

1. Å være veldig overfladisk fra første bokstav man enten sier eller taster, alt etter hvor man møtes første gang. Om det første noen sier til meg handler om sex, så er det en kjempeturnoff. Hva tar du meg for? Ser jeg billig ut? Jeg er ikke ute etter en one night stand! Og det må jeg få lov til å ytre uten at du skal tro jeg er gifteklar. No need to panic!

2. Mangel på kjemi fra første stund er selvfølgelig ikke et godt tegn, heller ikke i sosiale medier som f.eks. Tinder eller Facebook. (For ja, man blir sjekka opp på FB og!) Men jeg er selvfølgelig villig til å få et andreinntrykk. Om «Vil du møtes eller?» er det neste som sies, så er det over. Var denne starten en god start for deg..? Følte du kjemi? Yikes. No third chances.

3. Nummer tre må faktisk bare få et eget bilde. Dette er et tilfeldig utvalgt eksempel på hvordan man ikke bør tilnærme seg meg om man ønsker å få min oppmerksomhet. Her har altså vedkommende ringt meg flere ganger før nysgjerrigheten min tar overhånd, og jeg sender en melding for å høre hvem som kan skjule seg bak et mobilnummer som ikke gir noen treff på 1881.fixedmobil
4. «Duh hadde vært sjiiiiiitpen om du hadde langt hårhh, lissom! Duh har et njuuudelig ansikt.» Det er ikke bare kommentaren som har dårlig tiltrekningskraft – det har ånden og promillen og.

5. Jeg på Tinder: «Jeg er ikke one night stand-typen.» Han: «Da må vel jeg gjøre noe med det da!» … Eh. Nei. Bare… Nei.

Dette var i alle fall fem pinlige forsøk på å sjekke meg opp. Jeg bare fatter det ikke… Forstår de ikke hvor ufattelig dårlig det er!? Ikke rart de er single! But then again; Det er jo jeg og…

Året 2015, del 2

littlepuppy

juli begynte jeg å poste skriverier fra innleggelsene mine, som jeg valgte å kalle Psykehus. Den første delen finner du her. Om du vil lese resten av dem, så finner du de under kategorien «Psykehus». (Bildet jeg legger ved av Gizmo her er gamlere enn juli i år, men jeg brukte det i det første Psykehus-innlegget.)

Jeg dro også hjem for å være med på klasse-reunion. 10 år siden vi gikk ut fra ungdomsskolen. Tenk det! Jeg holdt meg edru, og kjørte hjem ikke så altfor seint.Untitled-51

Jeg tok også opp kameraet så mye som mulig, og tok bilder av både Frida og meg selv. Det slår meg nå hvor mye jeg faktisk gjorde i løpet av disse månedene, selv om jeg var innlagt og sleit som faen. (Unnskyld språket!) Hadde jeg ikke visst hvordan ting egentlig var, så hadde jeg aldri gjettet det. Der og da føltes det ikke som jeg syns det ser ut i ettertid.

fridacropped2 curls

Jeg meldte meg frivillig som hårmodell for en Ruby Rose-frisyre (hun derre utrolig pene dama fra Orange is the new black, vet du!), og I broke the internet. Jeg mener… Innlegget jeg la ut på Facebook fikk typ 183 kommentarer, hvor hele greia eskalerte i dimensjoner! Jeg fikk blant annet høre at jeg fikk sympatilikes på grunn av min psykiske helse… Haha! Jeg lo. Hardt. Og lenge.

hårmodell3

Jeg laget også en liste over 10 ting du kanskje ikke visste om meg, hvor jeg blant annet skreiv at jeg er bifil. Vel. Det er jeg da altså ikke. Jeg trodde vel det ei stund, men… Næh. Lista finner du uansett her.

Jeg og Vilja var på Frøya og nøt de få sommerdagene vi fikk sammen i år, og badet masse i stampen hjemme hos mamma.viljaihagen

I august begynte hun i første klasse. Skolejente! Og jeg var typ verdens stolteste mamma.

skoooooolevilja

I august begynte formen og humøret mitt å stige! Endelig! Etter fire måneder med innleggelse, kunne jeg endelig smile på ekte igjen. Dagen etter (!!!) at jeg ble skrevet ut begynte jeg dessuten på Norsk Fotofagskole, noe jeg til slutt klarte å glede meg over. Natalie, ei jeg kjenner godt fra pokermiljøet, begynte også i samme klasse! happymsile skolebygg studenter

Jeg ble raskt veldig ivrig på skolen, og kom godt i gang med mange spennende oppgaver! Jeg deler opp denne oppsummeringa i tre deler, så noe av det jeg har jobbet med på skolen i høst kommer i siste innlegg! Hugs.

Doll face

doll

Modell: Caroline Sivertsen
MUA & Stylist: Eva Høgsteggen

God morn! Jeg ble akutt dritlei av headeren min, men så hadde jeg ingen bilder å bytte den ut med heller. Så da ble det ingen bilder foreløpig, til jeg får tatt noen nye bilder som kan fungere godt der øverst i bloggen. Så imens får det være litt… Kjedelig. Hugs!

Året 2015 – del 1

Det er snart nyttårsaften, og derfor er det på plass med en liten oppsummering av året. Jeg hadde egentlig tenkt å skippe det, men så tenkte jeg at det kanskje kan være bra. Året har jo hatt mye bra å by på og, selv om de dårlige månedene kanskje har satt det gode litt i skyggen. Men, her er i alle fall et lite innblikk i året 2015 – både på godt og vondt.

I februar fortalte jeg at jeg ble voldtatt som syttenåring. Blogginnlegget ble lest og kommentert av veldig mange, og også der kom det en hel masse dritt i kommentarfeltet. Dagbladet repostet innlegget, og jeg ble også intervjuet av Adresseavisen. Innlegget finner du her.

Jeg satte på hair extensions, og gikk fra å ha kjempekort hår til langt, blondt hår! Weird.
eskimo2

Jeg hadde fine helger med fantastiske Vilja.
viljaaa

Så dro jeg plutselig til Hollywood, som ble årets høydepunkt! Jeg jobbet i et managementbyrå i Trondheim, og ble derfor kjent med Hans-Erik Dyvik Husby, og da havnet jeg plutselig i Santa Monica. Der var jeg gjest på Independent Spirit Awards, som er en filmprisutdeling på stranda i Santa Monica. Det var kvelden før Oscar-utdelingen, og omtrent alle de samme filmene var nominert her. En once in a lifetime-opplevelse!

sm

spiritawards1

spiritawards2

celebs

I mars prøvde jeg meg på å være moteblogger igjen…
outfit

Jeg dro også til Dublin og spilte poker-NM, men det er ikke mye å snakke om.

Så ble det april, og vi dro til søstersen for å feire påska i Sverige sammen med Vilja, mamma, Brynjulf, Jørgen, Randi Annette, søstersen og mannen, og selvfølgelig også mine fine tantebarn.
11816093_10152999466535911_2323663780232514649_o

April ble igjen måneden hvor livet ikke akkurat ble så enkelt for meg. Her skriver jeg litt om det. Ikke lenge etter påskeferien ble jeg lagt inn på Orkdal DPS. Allikevel søkte jeg meg inn på Norsk Fotofagskole rett før fristen gikk ut, og kom inn. Ikke at jeg følte noen særlig stor glede av det på dette tidspunktet, akkurat…

newblog

skjørt222MG_4454-as-Smart-Object-15
Mai kom, og jeg ble kjent med Renate på Orkdal. Vi prøvde å trene så mye som mulig, noe vi faktisk klarte med stil! Jeg, Renate og Frida tok dessuten litt fri fra DPS-en, og dro på shopping til Trondheim.
3t4jentene
… Og jeg farget hår – igjen.
hår3
Og årets innleggelse ble visst ikke helt som de tidligere innleggelsene. Forvirring er vel nøkkelordet. Det skreiv jeg en god del om i juni, og det finner du her. Syns vel i ettertid det er ganske så… Rotete. Og pretensiøst. Haha!
Jeg reflekterte også over hvor slitsomt det må være å være pårørende, og det kan du lese her. Jeg er glad for at de holder ut. Og dette var vel nok bilder og oppsummering for del 1. Så kommer del 2 etterhvert! family

A perfect soul, a perfect mind, a perfect face… A perfect life

dreabw

Et bilde av meg selv bare for at jeg er en selvopptatt, falsk og og dum bloggejente som ikke tenker på annet enn når jeg skal fylle på en ny dose med restylane og sette på nye vippeextensions. Et bilde av meg selv bare for at jeg vil vise verden hvor fantastisk pen jeg er, selv om jeg helt sikkert bare er flink til å finne gode vinkler, og egentlig ser helt jævlig ut. Et bilde av meg selv for at jeg ønsker å skape psykiske problemer hos andre jenter. Spiseforstyrrelser, sosial angst og depresjon. Et bilde av meg selv bare for at jeg kun vil vise alt det rosa i livet mitt, så jeg kan holde fasaden om det perfekte liv oppe. Et bilde av meg selv for at jeg faktisk tror jeg er noe.

Forsvunnede diamanter

Jeg vet ikke helt hva det er med meg, om det er karma eller hva det nå er, men av og til er universet seriøst mot meg. Og før du tenker «nå er jeg drittlei av klageinnlegg fra hun berta der», så må jeg parere med at dette ikke er så seriøst som det høres ut. Men for meg er det jo seriøst nok allikevel. Altså, universet er altså i mot meg. For vet du hva? ALT jeg liker best forsvinner liksom alltid fra markedet! Husker du Fanta Shokata? Det var verdens beste brus. Den hadde smak av hylleblomst og… Et eller annet jeg ikke husker hva var. Dritgod var den i alle fall, og den minner meg om gode minner på Oppdal med snowboard og ei god venninne. Sugarfree Redbull er dessuten veldig ofte utsolgt på butikkene jeg stikker innom, og hvorfor i all verden finnes de ikke i store bokser!? Jeg trenger jo Redbull i store mengder!
Og så har vi den ekstremt gode appelsinsjokoladen (som nå faktisk er tilbake i butikkhyllene, da. Nå når jeg ikke er så gira på å spise 250 gram sjokolade og bli feit som en julegris), som bare forsvant helt plutselig! Den var et fast tilskudd i julefeiringa, men det ble det altså slutt på. Det ble jeg så trist av at jeg faktisk bestilte den fra England på Ebay. (Hah… Glad i sjokolade, noen?) Apropos sjokolade; Det var mye bedre når Lion faktisk var god og Twix het Raider.

Dots. Dots som jeg brukte å dyppe i melk og nyte like mye som en realitykjendis nyter å se trynet sitt klint utover forsiden av Se og Hør. BORTE! Helt borte. Så sitter vi igjen med Oreo, som på langt nær er like god som min elskede Dots.

Okei. Nå kommer jeg faktisk ikke på fler ting som jeg har elsket som har forsvunnet. JO! Fanta lemon! Den finnes jo heller nesten ikke nå!? Men Hobby (den grusome sjokoladen med gelegreie) skal de ha. Og lakris. Fysj! Makan. Enten så har alle andre ekstremt dårlig smak, eller så har jeg det. Og nå innser jeg at det høres ut som om jeg bare drikker brus og spiser godteri, og sikkert veier bortimot hundreogfemti kilo. Minst. Men det er ikke sånn altså. Jeg spiser ikke godteri særlig ofte, men kommer ikke på andre ting som har forsvunnet fra markedet, og ikke veier jeg hundreogfemti kilo heller. Det er bare så utrolig rart at alle tingene jeg har unnet meg som kos oppgjennom (okei, ikke alle da, det var en sterk overdrivelse) bare forsvinner! Uten så mye som et forvarsel en gang, så jeg ikke rekker å tømme butikkene for favorittene mine! I miss you all… Eller kanskje – kanskje er det en bra ting? Da går det i sukkerfri brus og frukt i stedet. Og selvfølgelig en sjokkis i ny og ne, da…

Og før det blir krig i kommentarfeltet; I-landsproblemer er problemer det og. You can’t spell «i-landsproblemer» uten «problemer».

Folk på trikken

trikkpraha

I blant elsker jeg å le av andre mennesker. Typ «muhahaha». Som for eksempel når folk på trikken ser ut til å få panikk når de skal av trikken, og ikke sitter/står ved siden av en stopp-knapp. At døråpneknappen fungerer på akkurat samme måte som en stoppknapp – som altså får det til å lyse «STOPP» på de derre skiltene og i den røde dingsen fremme i dashboardet (om man kan kalle fronten på en trikk det?), som gjør at sjåføren stopper ved neste holdeplass, det har de tydeligvis ikke fått med seg. Da ler jeg. Inni meg altså, jeg kan jo ikke sitte og le høylydt på trikken, uten at noe tilsynelatende er morsomt. Ikke alle har fått med seg at de samme knappene faktisk også fungerer sånn at dørene åpnes om man trykker på dem! (Ja, I know! Det er jo heeeeelt sjukt! Må være magi!) Så da roper de frem til sjåføren i full panikk: «Åpne her bak da! Åpne!» Eller de løper til neste dør, hvor det står en annen passasjer med en IQ over enn 76, som har klart å trykke på døråpneknappen. Så da ler jeg enda mer. Skikkelig høyt, men allikevel lydløst.

Jeg har fler trikke-morsomheter også. Etter en tolvtimers lang dag uten å ha vært hjemme/slappet av, sitter jeg endelig på det brune skinnsetet på trikken og gleder meg til å få i meg dagens første måltid hjemme i sofaen. For mat har jeg jo helt glemt. travel har dagen vært, og det kjenner jeg virkelig og. Jeg er skikkelig sliten. På denne dagen vil ikke trikken fungere som den skal. Den kommer seg ikke opp bakken fra Ila og oppover forbi stoppet ved Bergsligata. Den går sakte fremover, før den stopper helt opp. Sjåføren går utenfor for å prøve og fikse det, går inn igjen, prøver på nytt, men med samme resultat. Etter noe som føles som en evighet for meg, klatrer trikken sakte oppover bakken. Flere av passasjerene smiler til hverandre, som om dette var som en kinoopplevelse hvor man går ut fra kinosalen sammen som et fellesskap som har delt et ordentlig spesielt øyeblikk. Jeg spyr litt inni meg.

Men gjett da. Det går jo selvfølgelig ikke. Vi stopper – igjen. Trikkedama kommer løpende nedover til den bakerste vogna for å prøve å fikse det, og mens hun er der nede hvor jeg sitter, så begynner trikken å trille bakover. Ei jente som ikke sitter så mange setene unna meg, skvetter til, holder seg hardt fast i setet og roper; «Er det noen fremme der som styrer trikken!?». Full panikk. Jeg mener… Man skulle tro det var dommedag. Eller svære, kjøttetende dinosaurer utenfor, som stirret sultent på henne. Ja, nå skal vi dø, tenker jeg sarkastisk, og den indre latteren min og det hånende gliset forsvinner ikke før jeg er godt hjemme i sofaen med middagen i fanget.

Generation lost

1 2 3 4

Her kommer en fotoserie jeg har begynt med, som jeg også brukte som en oppgave på Norsk Fotofagskole. Jeg skal fortsette med den, for å samle fler slike bilder til serien. Utrolig gøy å jobbe med! Her tar jeg jo et lite oppgjør med hvordan ting er i dag, med tanke på forbilder og måten mange foreldre presser grensene på, spesielt i USA. Ser dere hvem disse barna skal være? Og vad tycks?

Livet etter nesten-døden

I dag er det julaften. På julaften drar vi alltid på kirkegården, for der nede i jorda ligger jo pappa. Tidligere gråt jeg på grunn av savnet, på grunn av at det er så urettferdig at han ikke skal få leve og oppleve alt han burde få. I dag gråt jeg av andre grunner. Det er utrolig hvor stort inntrykk det gjør å se døden som pårørende og tilskuer etter de siste årene som har vært. Nå er døden slutten på det gode igjen – og ikke på det vonde. Nå er døden noe jeg frykter, noe jeg ikke vil ha noe mer å gjøre med på veldig, veldig lenge. Men det er veldig rart å stå der på kirkegården nå på julaften og tenke at ting kunne vært veldig annerledes for meg i dag. Jeg er så ubeskrivelig glad for at det ikke er sånn.

Jeg gikk også bort til grava til en barndomskompis som tok livet av seg for noen år siden. Det er også veldig spesielt for meg. Jeg syns det er så utrolig trist, men samtidig forstår jeg jo akkurat hvordan det måtte ha føltes for ham den gangen. Det som er tristest av alt, er at sjansen er stor for at han til slutt, etter at depresjonen hadde gitt seg, hadde tenkt som jeg gjør nå – at det er bra det ikke gikk som han hadde tenkt. At det er bra han overlevde, og fikk kjenne på et liv som han faktisk hadde vært glad for å leve.

Om den der følelsen varer for meg i all fremtid, det tviler jeg vel egentlig på. Men  er den her, og nå er det jul med familien hjemme på Frøya. Jeg skal kose meg, og så krysser jeg fingrene og ber til en gud jeg ikke en gang tror på for at jeg skal ha like flaks i livet som jeg har hatt til nå. For let´s face it; Selv om jeg godt kan snu det og si at det er jævla uflaks å ha en bipolar lidelse og heftige depresjoner, så ser jeg heller på det som at jeg har hatt flaks. Jeg er ikke en som må besøkes på kirkegården i dag, som må tennes lys for og sørges over. Jeg er her, jeg trives, og jeg er fast bestemt på å fortsette med akkurat det.

God jul, alle.