Little princess

princess

Jeg savner.

New car

car

Bilen min døde i høst, og selv om jeg har klart meg uten, så er det digg å nå stå her med en audinøkkel i hånda altså! Denne tøffe, lille saken skal jeg altså farte rundt i nå fremover. Jeg er glad i trikken jeg altså, og hadde det bare vært transport til og fra skolen som var greia, så hadde jeg ikke trengt å ha bil. Men når man har ei datter som bor nesten fem mil unna, så er det praktisk å kunne komme seg dit uten å bruke en evighet med bussbytte hit og dit og frem og tilbake. Anyhow! Det er digg med ny bil, woopwoop!

It’s all about couture

5I0A2595 5I0A2614 5I0A2602 5I0A2600

Jeg er manisk når det kommer til å finne ny inspirasjon til nye shooter jeg vil ha. Jeg mener… Jeg googler så mye at til og med oppfinnerne av Google hadde falt av stolene sine! Og Pinterest? Vel. Vi kan trygt si at jeg er en flittig bruker der og. Her om dagen fant jeg ut at jeg vil ha et helt lager av både gamle og nye fashion-magasiner. Italienske, franske, britiske, amerikanske. Men så kom jeg på at jeg ikke har plass til mer enn typ fem magasiner her hjemme. kom jeg på at oppe i «biblioteket» på skolen, som jeg til nå har tilbrakt aaaaalt for lite tid i, har alt av magasiner og bøker! Okei, ikke absolutt alt, men nok Vogue til å slå i hjel en time eller femti. Så da føk jeg nedover i dag da, og satt der i en liten time og bladde i fantastiske magasiner. Nå har jeg nye bilder klare i hodet, så da er det bare å sette i gang med planlegginga. It’s all about couture.

I et speil i en gåte

2013-11-12-00.32.49
Bilde tatt hjemme hos fineste Karianne

Hjernen vår har ikke kapasitet til å få med seg alt, uansett hvor lenge man studerer noe. Den får ikke med alt samtidig. Noe blir utelatt. Du har kanskje hatt en liten crush en gang, og etter en samtale med vedkommende, så innser du at du ikke husker om du så ham i øynene eller ikke. Du husker ikke blikket hans. Du husker ikke hvordan øynene hans var. Så jeg ikke på ham? Jo, det kan godt hende du gjorde det. Men hjernen din klarte bare ikke være forelska og oppmerksom på sånne ting på samme tid.

Det er ikke i speilet jeg ser mitt eget speilbilde. Det er der selvfølgelig. En tro kopi av hvordan jeg ser ut, bare speilvendt. Og jeg kan selvfølgelig se på meg selv også. Jeg er der. Men som med forelskelsen, så klarer ikke hjernen min å få med seg all informasjonen som er der. Den overser. Jeg ser deler, ikke helhet.

Det er på gamle bilder at speilbildet mitt blir klart for meg. Det er først da jeg ser det jeg burde ha sett da jeg stod der og så på kopien herme bevegelsene mine mot meg, nøyaktig og presist. Av og til – når jeg er filosofisk, pompøs og litt trist – så tenker jeg at øyeblikkene er som polaroider. Øyeblikket er forbi lenge før prosessen er ferdig. Lenge før man egentlig ser hva som er hva. Hvordan øyeblikket faktisk ble. Så ser man på det etter ei stund, og først da er det tydelig. Først da vet man at det ikke er ens egen fantasi man ser, først da kan man stole på det.

Jeg har alltid fantasert om at det finnes en helt annen verden på den andre siden av speilet. At en parallell verden er der, på mange måter som i Jostein Gaarders fantastiske bok Sofies Verden. At vi kun er delaktige i én side av ei stor bok. At vår verden ikke er i sentrum – men bare et lite ubetydelig komma.  dramatisk er det nok ikke på den andre siden av speilet, men det vi ser i speilet er sjelden virkelighet. Det er fantasi, med et snev av sannhet her og der.

Family

ginaogdrea starbucks fotofag galskap

Jeg kjenner ingen som er så morsomme som meg og søstersen. Det er sant. Vi er så morsomme at jeg til og med ler høyt av meg selv! Vi er rett og slett skikkelig morsomme. Derfor har vi tenkt å ha en konkurranse her på bloggen, og vinneren får en HEL dag med oss! Neida. Ha det!

Søndagstur

noraogdrea utpåtur1 utpåtur3 guapokos guapokos3 guapokos2

I dag var jeg, Nora og Guapo på tur! Det er herlig vintervær ute, så da er man nesten nødt til å ta en tur ut. Og det er alltid like kos å catche up med Nora! Og Guapo? Det er alltid like kos å catche up med han og, haha! Han ga meg et saftig kyss i øra… Men ja. Det var utrolig godt å komme seg ut. Det er utrolig hvor godt det gjør altså, for kropp og sjel – som de gamle sier. Takk for turen, beste Nora!

Og ja, Nora har jo forresten termin rett rundt hjørnet nå, og jeg gleder meg så utrolig mye til å hilse på lillegutten som skal komme! Og ikke minst til å ta nyfødtbilder av ham. Awwwww. Jeg er dessuten veldig imponert over hva den jenta fremdeles klarer å gjøre. Hun tar fler pushups enn jeg klarer å ta – selv nå når hun er gravid! Det sier vel mye om henne, og kanskje litt om meg og… Ja, ja. Dette er en fin søndag.

Et råd til helsepersonell og pårørende

orkdaldps

Det er ikke så lett å vite hva man skal gjøre når noen man er glad i sliter psykisk. Eller når man skal gjøre det man ikke vet hva er. Hvordan man skal være der for den som sliter. Hva man skal si. Hva man ikke skal si. Hva man ikke skal gjøre, hva man skal gjøre, hva man bør gjøre. Hva den psyke ikke vil man skal gjøre, men som man burde gjøre allikevel. For det skjer ganske ofte, tror jeg. At man som syk overtaler venner og familie til å la være å gjøre noe de egentlig tenker de burde ha gjort. Så kan utfallet bli katastrofalt, og noen sitter igjen med en ekstrem stor og tyngende skyldfølelse.

Av og til vet ikke psykisk syke mennesker sitt eget beste. Overhodet. Selv om det ikke er enkelt, så tror jeg pårørende og behandlere i mye større grad må følge magefølelsen sin. Jeg bør ikke dra fra henne nå. Så ikke dra, uansett hva hun sier. Han bør ikke få gå alene på tur nå. Så bli med ham! Ikke alltid hør på den syke. Ikke vær redd for å gjøre han/henne sint. Ikke vær redd for å være masete. Ikke vær redd for å bry deg for mye, for det er egentlig ikke mulig. Selv om den du bryr deg om kanskje kan bli jævla forbanna på deg der og da, så er det forbigående. Det er mye bedre å bry seg en gang for mye enn en gang for lite.

I fjor hadde jeg en samtale med behandler og primærkontakt under en av mine innleggelser. Jeg var høyst suicidal, men også redd. Jeg visste ikke helt om jeg virkelig ville dø, men jeg følte jeg måtte. Stemningen under denne samtalen bar preg av det. Stemningen var… Vanskelig å forklare, spesielt nå i ettertid. Den var merkelig. Det var egentlig en helt ordinær samtale, som en av flere i uken. Det var ingenting spesielt med denne, annet enn den kalde, merkelige stemningen. Allikevel endte den på en helt annen måte enn alle andre samtaler. Det skjedde noe som aldri hadde skjedd før; Behandleren tok meg i hånda. Primærkontakten min ga meg en klem. Akkurat som om de visste. Jeg gikk ut derfra, gråt og tenkte at nå skal jeg dø. Nå skjer det virkelig.

Det ble ikke sånn, og derfor kan jeg – nå i ettertid – reflektere litt over hva som skjedde den dagen. Og hva som ikke skjedde. Det som skjedde var jo at alle tre visste hva som foregikk. Alle tre visste hvor tankesettet mitt var, og alle tre visste at jeg var kapabel til å gjøre realitet ut av tankene. Alle visste at jeg var i en fase i en bipolar lidelse som er mest kritisk med tanke på selvmord. En blandet episode, hvor man både er opp og ned på samme tid. Manisk og deprimert. Eller i dette tilfellet, siden jeg var godt medisinert mot mani, hypoman og deprimert. Kritisk var det uansett. Alle tre visste at jeg gikk ut fra det rommet med planen klar.

Det som ikke skjedde… Vel. Ingenting skjedde, annet enn et håndtrykk og en klem, som jeg selvfølgelig – fortapt i min egen depresjon som jeg var – tok som en slags velsignelse. Nå hadde jeg lov til å dø. Nå var det greit for dem. De sa ha det bra. Så jeg gikk. Helt alene, uten noen råd, uten veiledning, uten hjelp. Der og da var det både befriende og tungt på samme tid. Det gjorde det enklere å ta beslutningen. Jeg fikk fred fra å gnage på skal, skal ikke. Det føltes som om beslutningen ble tatt utenfor min kontroll. Den ble tatt for meg. Det jeg i dag ikke skjønner er hvordan det er mulig at jeg da havnet på helt feil valg – når jeg følte at jeg som syk ikke var alene om beslutningen? Var det ikke akkurat derfor jeg var innlagt? For å få hjelp til å holde blikket beint? Til å unngå å ende opp med et destruktivt valg i en så livsviktig avgjørelse – bokstavlig talt?

Hvorfor ble det egentlig sånn? Det aner jeg virkelig ikke. Hadde jeg – som jeg er nå – vært min behandler, så hadde jeg mye heller stroppa meg fast i en sykebil og sendt meg til en psykiatrisk avdeling med større sikkerhet, enn å la meg gå derfra. Det hadde ikke blitt noen klem som kunne ha blitt tolka som en «ha det»-klem, men en «jeg-beklager-for-at-jeg-gjør-noe-du-ikke-vil»-klem. Som behandler hadde jeg visst at det sinnet jeg antagelig hadde fått mot meg fra pasienten, en dag hadde forvandlet seg til stor takknemlighet.

Slike episoder finnes det mange av. Mange går bra, andre ikke. Og selv om dét selvfølgelig verken er pårørende eller helsearbeidernes feil, så er det så små ting som kan utgjøre enorme forskjeller. Hvorfor skal både det norske helsesystem og pårørende være så redde for å trå feil? For å være for mye i veien? Om jeg skal gi ett eneste råd til pårørende som ikke helt hva de skal gjøre med sine nærmeste som sliter, så er det å følge magefølelsen. Ikke vær redd eller holde tilbake i frykt for å være innpåsliten. Bestem. Ta avgjørelsene for dem. Ikke la de sitte sammenkrøket i sofaen hjemme alene og gruble på alternativene de har. Ikke gi dem alternativer. Bestem. Si at sånn som ting er nå, så gjør vi det sånn. Helt til magefølelsen din klarer å gi slipp på frykten. Magefølelsen er virkelig et mektig verktøy. Bruk den. Ta heller i mot litt kjeft en gang for mye enn en gang for lite. Tål det, og vær forberedt på å i ettertid bli tilegnet en lang og varm takketale.

The games we play

drea_karlsen_4 drea_karlsen_5 drea_karlsen_6 drea_karlsen_7

Modeller: Erle Romundstad Mylius & Oddbjørn Sponås

MUA: Karoline Aasbø

Her kommer enda fler bilder fra fashion-oppgaven min på skolen. Dette var en utrolig morsom shoot! Erle og Oddbjørn har forresten en musikkduo som dere bør sjekke ut, nemlig Erle & Slaget. De lager utrolig fin musikk! Absolutt verdt å sjekke ut.

Og over til noe heeeelt annet. Eller, vel.. Apropos games, lissom; I går kjøpte jeg meg Playstation 2 med Guitar Hero! Jeg har ikke spilt det på typ… 7-8 år! Gjett om det var gøy da! Jeg var kickass-god på det på den tiden. Nå er jeg ikke like god, men det satt jammen meg litt i fingrene allikevel. Det er bare så synd at armene mine – som allerede er dritslitne etter noen intense uker med fotografering og redigering – ikke tåler så mye av det. Nå sliter jeg virkelig med å skrive på tastaturet her, for senene i underarma is HURTING! Haha. The price you have to pay to have fun I guess… Vel. God lørdag, alle!

She´s the killer queen

fashionseries1fashionstory2fashionserie3

Modell: Catharina Hellberg // Trend Models

MUA: Jeanette Hansen

Vi er jo ferdige med fashion på skolen for dette skoleåret, men at det er fashion jeg vil drive med har jeg jo vært sikker på siden før jeg begynte på skolen. Til høsten får vi velge sjanger, så da blir det mer av fashion! Jippi! Men selv om vi ikke har mer mote på skolen i resten av skoleåret, så betyr ikke det at jeg ikke skal fortsette å ta slike bilder! Disse bildene ble tatt her om dagen. I helga skal jeg sette meg ned og fikse ferdig/sende ut bilder til alle jeg har tatt bilder av så langt. For det har jeg vært litt treig med, nemlig, opp i alt.

Print

print

Jeg er SÅ stressa om dagen. Jeg har så alt for mye jeg må gjøre, og ikke nok tid til å gjøre det på. Jeg klarer ikke holde fokus på én ting om gangen, og løper egentlig bare rundt som en katt som har fått sennep i ræva. (Okei, jeg vet ikke helt hva det vil si, men for lenge siden fikk jeg høre at det er noe de ikke tåler særlig bra, og at de fyker rundt som en liten rakett av det, stakkars.) Nei, huff. Det var en fæl sammenligning. Poenget er altså at jeg har så mye å gjøre at jeg ikke får gjort en dritt. Jeg har en «attention span» til en valp om dagen, og det fører til en hel masse stress. Ahhhhrg. Help. Me.

Nå har jeg jo helt glemt å skrive om det jeg egentlig skulle og! (Poenget over er herved bevist.) I dag printa vi bilder på skolen. Jeg har aldri printa på sånne svære printere før, jeg, og fy fasan det er mye å rote seg bort i! Jeg mener… Først skal du ha rett fotopapir til bildene du skal printe. Og det varierer jo, både etter bruk og smak. Så skal man stille inn rett på iMacen som står der før print. Velge fotopapirtype, tykkelse og… Ja, jeg trenger da vel ikke gå mer inn på det. Jeg fikk til slutt printa i alle fall, og det er helt klart noe annet å se bildene sine på print enn på en dataskjerm! I like it. Men nå skal jeg legge fra meg macen i en halvtime og håpe at hodepina forsvinner, før jeg fortsetter med å lese til prøven i fotohistorie som vi har i morgen. SO not prepared. Help. Me. Igjen.