Fordi det engasjerer meg

I dag postet Aftenposten en kommentar skrevet av 17 år gamle Tiril Flatebø, som nekter å godta at Snapchat retusjerer oss ved hjelp av sine filtre. I kommentarfeltet på Facebook kommenteres det at Tiril bare kan la være å bruke filtrene om det plager henne så veldig, eller hun kan slette hele appen – for det er jo hennes eget valg. Problem solved. Vel… Til dere som kommenterte akkurat det: Dere har ikke skjønt det. Dere har virkelig ikke skjønt det.

For det er da ikke (kun) Tiril dette er et problem for. Det er ikke kun seg selv Tiril tenker på når hun skriver om dette. At hun faktisk tar avstand fra filtrene, og skriver kommentaren hun skriver, sier meg at hun kanskje ikke er den som står i størst fare for å bli negativt påvirket av dem, heller. Det er alle de som ikke lenger klarer å ta en «selfie» uten å bruke ett av filtrene som gjør lepper og øyne større, som perfeksjonerer huden og som gjør haken smalere det er et problem for.

Vi lever i en tid hvor utseende er i kjempefokus. Det er vanskelig å komme utenom. Jenter på tolv sminker seg like pent som Kim Kardashian og poster tutorials på YouTube og Instagram. Bloggere er ikke lenger bare bloggere, men tar bilder av seg selv med så høy standard at de kunne ha vært publisert i ethvert moteblad. Presset på unge jenter er stort. Snapchat gjør det ikke enklere, ved å vise jenter hvordan de hadde sett ut om de bare hadde vært litt annerledes.

Å ta avstand fra filtrene i Snapchat handler ikke om at man ikke skal få ha det gøy ved å sette på seg selv et par hundeører. Det handler ikke om å forby verken Snapchat eller alle filtrene som er å finne, og det handler ikke om å lage drama av noe bare for å lage drama. Det handler om å la jenter få være seg selv, se ut som de ser ut, og la de være fornøyde med det. Det handler om å ikke skape en forstyrrelse i selvbildet. For det er det noen av disse filtrene skaper. De skaper et feil bilde av jenters utseende, og det skaper et ideal å hige etter som krever inngrep.

Hey, jeg har brukt filtrene selv, og jeg har også følt på at jeg ser bedre ut med filtre. Som på bildet over – jeg syns det første filteret er dritsøtt! Men jeg klarer heldigvis å tenke at jeg ikke vil endre utseende av den grunn. Jeg klarer heldigvis å unngå å bli forstyrret av det. Sånn er det ikke for alle. Fler og fler jenter vurderer kirurgiske inngrep. Å ta restylane i leppene er snart nesten like vanlig som å gå til frisøren. Det er en utvikling både jeg og Tiril Flatebø syns er skremmende. Er det virkelig nødvendig av Snapchat å ha disse filtrene som gjør oss «penere»? Gi oss gjerne hundeører eller en kaninnese, men slutt å forstørre, forminske og endre oss mot et ideal!

Throwback selfies

Bare noen random selvportretter i farger. To av dem er forstørret i photoshop, så kvaliteten er ikke topp, men whooo cares. Nå skal jeg ta med meg macen i senga og se ferdig en film jeg begynte å se litt tidligere ikveld, men som jeg tok en liten pause fra. Det er snålt det der, det at det ikke er noe problem å se mange episoder av en tv-serie på rappen – men å se en film i ett strekk uten pause er nesten klin umulig. Jeg er så dårlig på å bare sitte og se på noe, uten å holde på med Instagram, Facebook, Jodel, you name it ved siden av. Sosiale medier, ass… Håpløst! Vel, jeg skal i alle fall komme meg gjennom filmen før jeg tar kveld. God natt!

Fine dager

Haha, jeg bladde gjennom bloggen og innså at det er på tide å komme med et litt positivt innlegg også, for livet er jo ikke megadritt hele tiden, altså! I dag for eksempel – i dag er det sol og varmt og godt her i Trondheim. Jeg skal komme meg ut i fineværet med en gang etter at jeg har postet dette blogginnlegget, for en ting er sikkert… Vi blir ikke bortskjemt med sol og fin temperatur i løpet av en sommer her i Trøndelag. Det må nytes! Håper alle dere der ute også har en fin mandag! ♥ Hugs.

Noen psykiske lidelser er mer sexy enn andre

Noen psykiske lidelser er mer sexy enn andre. Sånn er det virkelig. Å få bipolar-diagnosen tilbake i 2013 var absolutt ikke like skambelagt og kjipt som det er å få diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (EUPF). Eller borderline, som den også kalles. Hvor mange kule mennesker vet man ikke av som er/var bipolare? Jeg kan nevne Robbie Williams, Kurt Cobain, Hemingway, Stephen Fry, Jim Carrey, Buzz Aldrin og Beethoven. Hvor mange vet vi av med EUPF? … Nei, akkurat.

Aldri i løpet av min tid som bipolar fikk jeg høre «hun bare later som», «hun er oppmerksomhetssyk» eller «hun vil være syk», som er noe av det jeg har fått høre i det siste – etter at EUPF ble mistenkt og etterhvert også kom på papiret. (Selv om jeg er usikker på om den stemmer, da.) Og det som er så komisk – ja, nesten litt ironisk – er at for meg føles EUPF-diagnosen mye verre enn bipolar-diagnosen. Det er ironisk at en diagnose jeg selv føler er vanskeligere både å takle og å leve med, faktisk blir sett på som… Tja. Hva skal man si? Som skuespill. At det blir sett på som svakhet, som et eget valg eller som et rop om oppmerksomhet. Men om man er bipolar – ja, da får man høre at det ikke er ens egen feil, for det er jo en kjemisk reaksjon i hjernen!

Min aller første psykolog sa til meg: «Noen får hjerteproblemer. Du fikk bipolar.» Samme respekt og forståelse gjelder tydeligvis ikke den andre diagnosen. I stedet for å få høre at man skal få hjelp til å lære å takle diagnosen sin, blir man sittende igjen og føle at man selv er skyld i det, at man er et håpløst menneske, at man bare skaper problemer og at man ikke er verdt en dritt. At man ikke engang er verdt å høre på. I stedet for å få hjelp, blir man sittende igjen med masse skam, selvbebreidelse og skyldfølelse.

Foto: Shutterstock

Det er kanskje ikke så rart at EUPF-diagnosen ofte forbindes med en ond sirkel av et destruktivt handlingsmønster. Man blir lett pessimistisk, negativ og… Vel, «behandlingsresistent». Skammen og selvhatet vokser, og det hjelper ikke at man får høre fra politi, leger eller andre mennesker innenfor psykiatrien at man bare later som. At man vil være syk. Sånn er det virkelig ikke. Spesielt vanskelig er det å få høre sånt av helsepersonell. Leger, psykologer, psykiatere. Mennesker med høy status, mennesker med troverdighet. Om en lege peker på en ku og sier at det er en sau, hjelper det ikke at pasienten sier at det er en ku. Da har det blitt en sau.

Jeg kjenner fler med denne diagnosen, og alle vegrer seg for å prate om den. Jeg syns det er utrolig merkelig at man skal bli sett  annerledes på, så ned på, når faktum er at man sliter og ikke har det bra i livet. Burde ikke det være det viktige? At man sliter, og trenger hjelp til å komme ut av det? For det er ikke lett på egenhånd. Det er komplekst. Det er kaotisk. Det er vanskelig. Og det er reellt. Og jeg mener det er viktig å huske at det ofte ligger mye vondt i bunn. Og mens jeg er i gang: Jeg vil virkelig anbefale alle som jobber innenfor psykiatrien (og alle andre og, for den del) om å lese artikkelen «Når pasienten vekker det verste i deg». Den er god. Den er veldig god. Kan også anbefale å lese «Når traumer straffes med en diagnose» og «ikke neglisjer det vonde hos pasienten».

Et lite utdrag fra sistnevnte artikkel:

«En tredje mulighet er å alliere seg med kontrollsiden i personen. Dette innebærer at man avviser personens behov for hjelp og heller gir signaler som uttrykker at man må «ta seg sammen». Man uttrykker negative utsagn, som at pasienten «manipulerer», bare er «ute etter oppmerksomhet» og liknende. Resultatet blir på ny en avvisning av det sårbare og vonde i personen.»

Child

Bare noen bilder av Rikke, tatt for… Lenge siden. Aldri blitt postet, tror jeg, så… Jepp. Derfor. Er hun ikke vakker? Hugs.

Dårlige valg

Mange dårlige valg. Det er hva jeg driver med for tiden… Ketchup-effekten. Dårlige valg kommer visst sjelden alene. På tide å slutte med det nå. Det er på tide å være litt snill med seg selv igjen, og kanskje gjenvinne litt selvrespekt. Men det må virkelig jobbes, for nå krabber jeg i tung og bratt oppoverbakke. Blæh. God natt.

Ekte vennskap

Jeg kan ikke skryte på meg at det går særlig bra, men det gidder jeg ikke skrive noe om nå, så i stedet: Her er to bilder fra en 17.mai som var veldig fin veldig lenge. Jeg feiret sammen med beste Jannicke, som er en av de vennene jeg har hatt lengst og opplevd aller mest med. Vi har kjent hverandre kjempelenge, og alle historiene vi har å mimre over… Vel, de er mange og gode. Og noen fæle, haha! Hun er en sånn venninne som jeg ser alt for sjelden for tiden, uten at jeg egentlig helt vet hvorfor – for hver gang vi treffes har vi det supermorsomt sammen, og det føles som om vi kjenner hverandre akkurat like godt fremdeles. Så, la oss treffes snart igjen, Jannicke! ♥

Snaps

Litt snaps, bare!

When spring brings you down

Haha, jeg må seriøst le litt av meg selv. Jeg burde kanskje komme meg ut og ta litt bilder andre steder enn kun inne på soverommet mitt. Der har dere livet mitt for tiden, liksom. Et soverom, et speil, et kamera, og altfor mange selfies hvor jeg prøver å se mye bedre ut enn jeg føler meg. Det er vår igjen, og det merkes. I år har jeg egentlig ikke gruet meg til våren, og heller ikke tenkt noe over at vår vanligvis er tiden for depresjon og drit, så nå er jeg veldig sikker på at det ikke bare er noe jeg skaper selv. Nå er jeg veldig sikker på at det ikke bare er for at om man frykter noe veldig, så blir det automatisk sånn – rett og slett for at man bruker så mye tankekraft på det. Det virker som det heller ligger noe i at det er sesongavhengig. Men hei, jeg kjemper i mot så hardt jeg klarer, og det skal jeg gjøre så lenge jeg klarer og. I går presset jeg meg kanskje i overkant mye, for jeg holdt på å besvime minst tjue ganger, og måtte sette meg ned for å unngå det. Da jeg kom meg hjem og inn i «trygg sone» igjen, fikk jeg et lite panikkangst-anfall. Ikke noe sværgreier, heldigvis, men nok til at det tok endel krefter. I kveld skal jeg prøve meg på litt poker, favoritthobbyen, så krysser jeg fingrene for seier. Hugs!

Status quo

Status:

God natt. Mulig jeg sover i noen døgn.