Valget om å få barn

Her er vi på tredje ultralyd (3D-UL i uke 33) til jordmor Barbro Hellstad på Femme. Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne

I fjor, da jeg var 33 uker på vei, skulle jeg bli med i en reportasje i Aftenposten som handlet om det å ha en arvelig sykdom og allikevel velge å få barn. Dessverre ble det noe ikke av reportasjen, men jeg har heldigvis fått lov til å dele disse fantastisk fine bildene som Therese Alice Sanne tok av oss! Jeg ble så rørt da jeg så disse bildene nå i dag, jeg! Jeg har ikke sett dem før nå, og tenk at hun som lå inni magen der faktisk var herlige Tomine som snart fyller 1 år!

I intervjuet pratet jeg litt om det å ta valget om å få barn på tross av psykisk (potensielt arvelig) sykdom, og også i forhold til å være uføretrygdet. Noen tenker kanskje «kan du få barn, kan du faen meg jobbe og», men for meg funker det ikke helt sånn. Jeg har (i alle fall for nå og en stund fremover) gitt opp den delen av livet som innebærer jobb, og om jeg også hadde måttet gi opp familielivet, hva hadde jeg da hatt å leve for? Hva hadde da livet mitt bestått av, om jeg egentlig ikke hadde noe annet enn meg selv å bry meg om? For meg er det helt utenkelig. For meg er barna mine det viktigste i livet mitt. Vilja og Tomine er livet mitt! For meg er det helt utenkelig å leve et liv uten å ha fått dem – for ingenting gir mer mening for meg enn å være mamma.

Foreldrerollen (og andres meninger)

Jeg blir bare mer og mer selvsikker på at det er vi foreldre som kjenner barna våre best, og at det vi velger å gjøre i forhold til dem, som regel er det beste. Det er ikke så lett å tro det, nemlig. Det er ikke så lett å ignorere alle stemmer og meninger, for de er så mange og sterke. «Ikke la henne sovne på puppen», «ikke amme til hun blir 5 år», «ikke gjør ditt og ikke gjør datt». Jeg har vært så mye i tvil. Tomine har sovnet på puppen hver eneste kveld til helt nå nylig. Vi har bare latt henne gjøre det – for det har virket som hun har trengt nærheten og kosen og tryggheten med det. Men jeg har tvilt. Er det lurt? Bør jeg lære henne å sovne selv? Blir det for seint senere? Er hun bortskjemt? Gjør jeg feil? Burde jeg gjort det annerledes?

Nå er jeg mye mer trygg i meg selv. Trygg på at det vi velger å gjøre, virkelig er det beste for Tomine. Jeg har også blitt mer trygg på at ting ordner seg når alle er klare for det! Dette med søvn er ikke alltid så lett – og selv om det virker som om alle andre babyer bare sovner av seg selv og sover hele natta, så er det nok langt fra sånn det er. Men det ordner seg! De er ikke så små så veldig lenge, og ting endrer seg hele tiden. Jeg skal gjøre akkurat det jeg føler er best for mine barn, uavhengig av hva alle andre mener. Tomine er ekstremt glad og trygg, og har det helt supert! Vi ser henne, vi hører henne, vi kjenner henne, og vi gir henne akkurat det hun trenger. Og det er vi som vet best! Og nå sovner hun av seg selv også. Vi var plutselig klare for det, begge to. Vi tok «kampen» denne uka, og det gikk over all forventning! Jenta gråt i ti minutter første kvelden, og pappa Vegard gikk inn til henne hvert tredje minutt. Så sovna hun! Dag nummer to gikk enda bedre. Da gråt hun i ett minutt, og tredje kveld var det ikke lenger enn ti sekunder! Det er godt å få det på plass, men hadde det ikke gått så enkelt, hadde jeg nok gitt opp raskt og tenkt at det er bedre å prøve igjen senere. For vet dere hva, det er da ikke noe galt i det heller! Hurra for alle foreldre som gjør det de mener er det beste for barna sine. Basta!

Tomine & Bosse

Litt bilder av denne tuppa igjen, som nå har blitt 8 måneder og 8 dager gammel! Like blid som alltid, haha! Heldigvis, for søvn på natta driver vi fremdeles ikke med… Det går overraskende bra allikevel, med lite nattesøvn! Jeg storkoser meg med lillebolla hver eneste dag. Og snart kommer Vilja igjen og – yay!

Hverdagsglede

Ja, så sover hun veldig dårlig for tiden, og jeg har vel knapt sovet tre timer sammenhengende på snart åtte måneder. Ja, så er det til tider slitsomt og frustrerende å være småbarnsmor. Men herregud, så mye hverdagsglede det gir! Og hverdagsmening! Hver eneste dag. Se på denne blidfisen, da! Lille gullklump! Så håper jeg vi finner ut av nattesøvnen snart. <3

Jentene mine

I dag tok jeg noen bilder av de to fine jentene mine, jeg. Jeg elsker å ta bilder av dem altså! Favorittmenneskene. Fargetonene er ikke helt like på alle bildene, da. Det er ikke så lett å få til når jeg tar bilder på ulike steder i huset med naturlig lys, også gadd jeg ikke være alt for pirkete i photoshop heller. Disse bildene gjør meg i alle fall kjempeglad! Så fine jenter jeg har. ♥

Milepæl

I dag krøp Tomine før aller første gang! Wiii! Så nå får vel ikke Bosse fred fremover, tenker jeg. Jeg og Vilja satte macen foran henne på gulvet, og da skjøt hun plutselig fart, gitt. Den skulle hun ha tak i! Det er så gøy med sånne milepæler, og selv om de er helt naturlige og noe de aller fleste barn gjør, så blir man liksom så veldig stolt! Jenta begynner å bli stor allerede, jo … I gårkveld bladde jeg gjennom lagrede bilder i snap, og ble ganske så nostalgisk da jeg så tilbake på nyfødttiden. Altså, det er jo ikke så lenge siden, men det går da så fort! Hun er ikke lillebabyen lenger, og den tiden er bare allerede forbi! Gone, liksom – om du skjønner hva jeg mener. Snufs! Men nå våkna gullet i vogna ute på verandaen, så nå skal vi jentene (Tomine, Vilja og meg) stikke på butikk. Hugs!

Lillegull

Tomine har blitt 7 måneder gammel! Hun er altså en så blid unge, hun smiler og ler hele tiden. Nå nærmer det seg kryping, og hun setter seg nesten opp i sittende stilling. Så i kveld bestilte jeg trappegrind, haha. Snart fyker hun vel rundt omkring i full fart! Det er veldig gøy å bruke kameraet litt igjen og. Det blir jo mye morsommere å ta bilder av henne nå fremover, enn når hun kun var en litenbaby som lå på rygg og så rar ut. Haha! Hugs!

Hjertene

Jentene mine. Fineste.

Nam nam

Haha, bolla tester ut litt vannmelon! Og som med alt annet, blir det masse grimaser, litt brekninger og mye smil. Haha, verdens blideste blidfis! Jeg har plukket frem kameraet igjen, for hvorfor i all verden lar jeg det ligge på hylla når det er så gøy å ta bilder? Jeg fatter det ikke. Mobilbilder er helt greit det altså, men … skjerpings, Drea! Hugs.

Lately

Mammalivet er fremdeles veldig fantastisk. Bolla vokser i kjempefart, og like før hun ble 8 uker, veide hun hele 6390 gram. Jeg fullammer, og det ser hun visst ut til å like. Fnis. For å være helt ærlig, har jeg vært litt «bekymra» for at hun legger på seg for mye. At hun blir for stor for fort, liksom. Hodet mitt er jo til tider litt slitsomt, og jeg får sånne rare, kjipe og slitsomme hang ups. I det siste har det vært på veldig overfladiske ting. Både på mitt eget utseende og min egen vekt, men også på Tomines vekt. Vokser hun for fort, blir hun en kjempebaby, tenker andre at hun er feit? Det er vanskelig å forklare det, og jeg vet jo at det stresset og de bekymringene er totalt meningsløse og dumme, men jeg har ikke klart å slippe det helt. Misforstå meg ikke. Jeg har vært totalt oppslukt av henne fra dag 1, og jeg har alltid ment at hun er vakrest i verden. Det har bare vært en frykt der for at de følelsene skulle endre seg. At jeg skulle miste de følelsene som alle foreldre automatisk skal ha for babyene sine.

Nå har de tankene endelig sluppet taket litt. Det stresset har gitt seg for en stund. Jeg har jo verdens fineste, friskeste jentebaby, og hun vokser da akkurat som hun skal! Hun er helt magisk, og det er hverdagen og. Virkelig! Og det skal så absolutt ikke endre seg. Jeg har det veldig, veldig bra for tiden – selv om hodet til tider er litt slitsomt.

Det går mer i Instagram enn blogg for tiden, fordi det er enklere og tar mindre tid. Så, følg meg veldig gjerne @dreakarlsen, da blir jeg glad!