Gammel favoritt i ny drakt

Årets 17.mai-bilder

De har vokst litt siden 17.mai i fjor disse to små. Gøy å se forskjellen, med bilder som er tatt på samme plass som i fjor! Vi hadde en kjempefin 17.mai med mommo og moffa her på Knarrlagsund. Det ble nok is på alle, tror jeg. Haha!

Blikk

Pink

<3

Mormor-genser

Heldige vi er som har en mormor som er så flink til å strikke! Jeg elsker disse genserne! Se, så fine da. Aw! Og ja, jeg måtte bestikke med godteri for å få tatt disse bildene etter barnehagen en dag, haha! man kan få til mye med fem minutters fotoshoot på stua etter barnehagen en dag, si. Jeg syns i alle fall de ble fine! Hugs.

Low angle

a sunny day this summer

Treårstrass og dårlig samvittighet

Et bilde av vakre Tomine. Lillerampen som for tiden har tidenes treårstrass. Det er roping, det er kasting av ting, det er slåing, det er mye frustrasjon. Jeg prøver å være der på en god måte. Bestemt, sette grenser, rettferdig, rolig, behersket og støttende. Som regel klarer jeg jo det, men jeg må ærlig innrømme at det til tider koker over for meg og. På kamp nummer tjuetre i løpet av en kort ettermiddag, etter n-te slag, etter lyden av lego veggimellom. Etter den høylydte ropinga, på alt, og når ingenting av det man sier hjelper. Da er det ikke like lett å holde hodet kaldt. Så da hever jeg kanskje stemmen litt mer enn jeg burde. Løfter henne kanskje litt bråere enn jeg burde. Gir henne en time out, selv om det kanskje ikke er det beste å gjøre. Og så føler jeg meg som verdens verste mamma. Alle de gangene hvor jeg taklet alt helt fint, de glemmes på et blunk. Alle de gangene jeg har grunn til å være stolt av. I stedet fylles jeg av dårlig samvittighet og frykt. «Kommer hun til å hate meg nå? Kommer hun ikke til å føle seg elsket nok? Er jeg ikke god nok? Er jeg ikke flink nok? Feiler jeg totalt her?»

Jeg er ikke feilfri. Det trenger man kanskje heller ikke være. Jeg sier unnskyld. «Unnskyld for at jeg hevet stemmen. Unnskyld for at jeg løftet deg brått. Unnskyld for at jeg satte deg på rommet ditt, og gikk. Unnskyld for at jeg ikke klarte å beholde roen. Mamma skal ikke gjøre sånn. Mamma skal ikke reagere sånn.» Så klemmer vi. Jeg spør om vi kan være venner igjen. Spør om vi kan være snille med hverandre. Hun sier ja. Hun tar nesen min og ler. Jeg kiler henne, hun ler mer. Jeg kysser henne på panna, klemmer henne hardt, sier at jeg elsker henne. Inni meg håper jeg bare jeg holder. At jeg er bra nok for henne. For Elliot. For Vilja. Så skal jeg jobbe hardt for å være enda bedre i morgen. Ikke bare bedre til å være mor, ikke bare bedre til å beholde roen, men også bedre til å tilgi meg selv for de gangene jeg ikke klarer det.

A day in the life

Om du lurer på hvordan det er å være alenemamma til to små, så finner du vel noen svar i disse bildene. Haha! Det er putekrig, hopping i sofaen, tantrums, gråt, latter, galskap, frustrasjon, lykke, temperament, rot, lek og masse kjærleik i skjønn forening.