Jeg har begynt å skrive igjen. Det er åtte (!) år siden boka mi Psykehus kom ut, og siden da har jeg skrevet … vel. Ingenting. Ikke en dritt. Jeg har begynt på noe titt og ofte, jeg har vel sikkert ti ulike (korte) dokumenter i Word jeg har kalt «romanutkast1», «romanutkast2», «romanutkast3», «ro» … Ja, dere skjønner greia. Alle har vært ordentlig dritt, ingen har lignet på noe som helst, og ikke hatt et snev av potensial. Så ærlig må jeg jo være. Selvinnsikt er en nøkkel jeg heldigvis ikke har rotet bort.

Men nå skriver jeg altså igjen, og det heter ikke «romanutkast». Nei, ideen har en klar tittel (en god en og, om jeg får si det selv!), et plott (komplekst og ambisiøst sådan, må jeg innrømme), et forslag til cover (det er så fint!) og for øyeblikket 11655 ord. Romanprosjektet har en egen mappe med veldig mange dokumenter i. Ideer, kapitler langt uti, klimaksscenen, research, karakteroversikt, plottplan for de neste fem kapitlene, redigerte kapitler og så videre. Altså, det er et salig rot der inne. Som det antagelig skal være.

Eneste bildet jeg har av at jeg skriver, fra da jeg skrev Psykehus. Med rosa hår.

Jeg er så inne i historien at jeg nesten bor mer der enn hjemme for tiden. Jeg kaller barna mine for navnene på karakterene. Jeg stopper bilen på vei til butikken for å notere ned noe jeg kommer på eller må bruke. Jeg får ikke sove når jeg legger meg (og jeg legger meg altfor, altfor sent til å være alenemor med to små som våkner altfor, altfor tidlig). Jeg våkner den ene dagen og tenker «herrejesus, jeg er genial, dette blir en bestselger og en film på Netflix, MINST» til den neste hvor jeg tenker «jeg stinker, hva faen har jeg begitt meg ut på». Det svinger, høyt og lavt, men samtidig sier jeg akkurat det samme som jeg sa da Psykehus begynte å bli en konkret bokplan; jeg SKAL. Det er ikke noe «jeg skal prøve» her. Jeg skal. Ja, jeg er fullt klar over at det er ekstremt vanskelig, at det krever mye tid (vi snakker … ja. Mye tid) og at nåløyet er tynnere enn rumpespre … okay, lets not go there. Men ja. Jeg er fullt klar over at det krever mer enn jeg kan forestille meg.

Allikevel så skal jeg klare det. Denne boka skal bli antatt av en av de store forlagene. Basta. Jeg har en (litt teit) låt på Spotify-lista mi som heter «I only see my goals, I don´t believe in failure», og selv om det er en skikkelig dust klisjé, så synger jeg på den for full hals i bilen hver gang jeg hører den. Og jeg mener det. Sikt høyt og nå høyere enn om du bare kan spasere over, er det ikke noe sånt, da? Vel. Nok blogg, tilbake til prosjektet. Heia meg!

Årets 17.mai.bilder! Å ta bilder av de to små (som ikke er så små lenger) ved «speilveggen» vår har visst blitt en liten tradisjon, det. Dette er tredje 17.mai vi tar bilder der! <3 Her kan du se bildene fra i fjor, og her kan du se de fra 2023. De har vokst litt, gitt!

I dag lærte Tomine å sykle. Uten støttehjul. Det er ett av de øyeblikkene. Du vet, det første smilet. Den første latteren. De første skrittene. Og å sykle helt selv, uten støttehjul. Både jeg og hun var i lykkerus, og jeg følte meg så utrolig heldig som fikk dele det øyeblikket med henne. I kveld, før hun sovnet, sa hun «du er så snill mamma, du hjalp meg med å lære meg å sykle! Takk, mamma!» Det er tydelig at øyeblikket betydde mye for henne og. Det gjør det ikke mindre emosjonelt.

Nå sitter jeg her, alene på kvelden, og smiler. Men så slår det meg samtidig at tiden går for fort. At snart er de store, snart vil de ikke sitte i fanget mitt og se film lenger. Snart kan jeg ikke kysse og klemme på dem til alle døgnets tider. Dette vil nok mange mene er rart, men; jeg ammer jo faktisk Elliot enda. Jeg er ikke klar for å gi slipp på småbarnsfasen. Jeg er ikke klar for at de skal vokse seg store, at de skal bli mer og mer uavhengige, eller at livet skal forandre seg fra hvordan det er akkurat nå.

But then again; det er virkelig en deilig setning. Les den en gang til. «Jeg er ikke klar for at livet skal forandre seg fra hvordan det er akkurat nå». Tidligere har jeg alltid strevd med å leve her og nå. Ikke se hverken frem eller tilbake, bare virkelig leve her og nå, og nyte det. Det ser ut til at jeg endelig har klart det. Jeg har endelig knekt koden, jeg, dere. Jeg nailer visst livet, for antageligvis aller første gang på fem og tredve år. Kanskje trenger jeg ikke støttehjul lenger, jeg heller.