Pictures on the wall

Jeg har jo flytta! Jeg har gått fra å leie til å eie, og da var det jammen på tide å få opp bilder av kidsa på veggen. Og sånn ble det altså! Jeg syns det ble dritfint, jeg! For en fin gjeng jeg har. Kunne ikke vært mer fornøyd med dem, faktisk!

Følelsesmestring

Jeg syns vi mennesker er alt for dårlige til å ta eierskap over egne følelser og reaksjoner. Vi leter alltid etter andre å skylde på, og er raske med å gjøre akkurat det. «Se hva DU fikk meg til å gjøre!» eller «se hva DU driver meg til» eller «jeg reagerte sånn fordi DU sa ditten og datten». Det er jo i grunn greit nok at andres ord og handlinger påvirker hvordan en selv reagerer. Det er naturlig. Noe gjør oss forbanna, noe gjør oss triste, noe er urettferdig, noe er helt dust, og noe feiltolker vi og tar i verste mening uten at det egentlig er ment sånn. Uansett hva det er, så er det selvfølgelig ikke rart at det påvirker oss. At det gjør noe med oss. Men, jeg syns allikevel det blir for enkelt å alltid legge fokuset over på andre, og glemme å se på egne reaksjoner, egne følelser og egne valg. Det vi kan gjøre noe med er jo ikke hva andre sier eller gjør. Det vi KAN gjøre noe med, er hvordan vi selv reagerer. Hvordan vi tar det. Hvordan vi responderer. Hvordan vi vil være. Haha, jeg høres litt dust ut nå altså, men jeg tenker så ofte på «the serenity prayer», som jeg også hadde med utdrag av i boka mi. «Accept the things you cannot change». Å heller se innover, gjøre noe med det vi faktisk kan forandre. Se på oss selv. Forbedre oss selv, i stedet for å skylde på andre.

Okei, jeg skal slutte nå, for jeg høres jo snart ut som en billig foreleser med en ordentlig dårlig «motivational speech». Men, jeg skulle virkelig ønske at kommunikasjon som fag fikk mye mer plass i skolen. Generell kommunikasjon! Og sinnemestring. Det burde vært et eget fag, faktisk! Eller, generell følelsesmestring, kanskje? Følelsesmestring! Der har du et ord jeg syns vi burde bruke mer av. Tenk hvor mye enklere alt i livet hadde vært om vi bare hadde vært flinkere til akkurat det. Og til å kommunisere med hverandre. Jeg er sikker på at det hadde gjort livene våre ganske mye bedre, altså. Jeg tror dessuten det kan ha positiv effekt på den negative utviklingen med barn og unges psykiske helse. Dønn seriøst! Bytt ut algebra (har i alle fall ikke jeg fått bruk for i mitt voksne liv), og inn med følelsesmestring! Haha. Okei, takk for meg!

Et lite avbrekk fra hverdagen

Kidsa! To av dem, i alle fall. Jeg har hatt barnefri helg, noe som fremdeles føles litt godt og litt rart på samme tid. Det tar ikke lang tid før jeg savner dem EKSTREMT, men samtidig er det godt med et lite avbrekk og. Jeg absolutt elsker hverdagen, men å være alene med to små mesteparten av tiden er jo selvfølgelig også litt slitsomt til tider, så det å få en liten pause og kjenne på savn og glede over den kaotiske småbarnshverdagen er gull. Nå er jeg veldig klar for hverdagen igjen! Kos, lek, latter, gråt, stahet og selvstendighet i skjønn forening. Også gleder jeg meg veldig til Vilja også kommer neste helg. Kidsa, ass. De er livet mitt. De er alt som virkelig betyr noe. ELSK!

Ink

Det er rart hvordan jeg føler meg mer og mer som meg hver gang jeg tar en ny tatovering. Ting faller lissom på plass. Det er som om jeg føler meg naken uten dem. I sommer nå har jeg fått tre nye tilskudd, og neste time er allerede booka. Også har jeg enda en time i nærmeste fremtid, for jeg har et gavekort jeg skal bruke! Dermed blir det altså to til i løpet av sommeren! Det er selvfølgelig ikke nok, da. Jeg må ha mange fler før jeg blir den jeg føler meg som, haha! Gleder meg!

Jumping for joy – en tittel jeg skrev før jeg skrev innlegget

Noen burde finne opp en duppeditt som leser tankene mine når jeg har lagt meg i senga på kveldstid, for det er da jeg skriver godt, inni hodet mitt. Ikke når jeg setter meg ned i sofaen med MacBooken i fanget for å faktisk skrive! Jeg trenger en duppeditt som leser tankene mine og lagrer dem i et ryddig word-dokument! Det hadde vært noe. I stedet ligger jeg altså der i mørket og forkorter så godt jeg kan i notater på telefonen, når jeg egentlig prøver å sove. Hvor vanskelig kan det være? Å finne opp en slik tankeleser-duppedings altså, ikke å skrive godt når man setter seg ned for å skrive – for det er faktisk helt klin umulig …

Er det ikke i grunn sånn det er med alt? Om du skal på shopping fordi du trenger en kjole til en spesiell anledning, kan du banne på at du ikke finner en eneste kjole du liker godt. Da finner du hundre gensere du liker i stedet, som du ikke kjøper, fordi du skal ha en kjole. Og når du er der for å kjøpe en genser, finner du faen ikke én eneste du liker lenger! Gjett hva? Da finner du KJOLEN. Kjolen med stor K. Som du selvfølgelig ikke lenger trenger.

Eller når man bare skal ha tre ting på butikken, og derfor tenker at man ikke trenger å skrive handleliste. Hvor vanskelig kan det være å huske tre ting, lissom? Så står man der da, mellom leverpostei og lettmelk på Rema1000 og ikke aner hva den tredje tingen var! Det. Er. Så. Sjukt. Irriterende.

Det er som om at man bare prøver for hardt, liksom. Og at universet da bare ler av deg. The joke is on you. Så derfor har jeg altså nå skrevet dette blogginnlegget med tittelen «Jumping for joy» og postet to bilder av Tomine, fordi jeg i utgangspunktet hadde planer om å skrive en fantastisk sjarmerende og morsom tekst om gledene ved å være mamma, eller gledene ved å være to og et halvt år og hoppe i sofaen når det egentlig ikke er lov. Sånn ble det ikke. Jeg skulle kjøpe kjole og endte opp med genser, jeg. Som jeg jo alltid gjør.

Bloggen med ni liv

Som tiden flyr! Her er mine to små, som ikke lenger er så små noen av dem. Jeg har bestemt meg for å ta opp blogginga igjen, fordi jeg vil skrive. Og ta fine bilder. Og dele det. Jeg lover at dette er det første og eneste skikkelig kjedelige blogginnlegget herfra, og derfor kan jeg heller ikke love særlig hyppig blogging – men jeg lover at det skal komme noe sporadisk her inne som skal være verdt tiden din (om du liker å lese, da. Eller se på bilder … fra livet mitt. Ehe). Jeg gleder meg i alle fall – og det holder i massevis!

Lille bjørn

Red is an attitude

Ginger! To bilder (for the record; med fargefilter) tatt etter mitt forrige frisørbesøk hos Miriam på Palé 3 i Trondheim. Det begynner å bli en stund siden, som betyr at jeg virkelig burde komme meg tilbake for å freshe opp både farge og ettervekst snarest mulig. Ulempen med å ha flytta til Hitra … Haha! Og ja, jeg har begynt med briller også. Jeg tok endelig turen til optiker (etter å ha sagt i fem år at jeg burde) for å sjekke synet, og nå har jeg blitt så avhengig av brillene at jeg blir kvalm og uvel uten. Skeive hornhinner for the win! Brillene er fra Johaug (nei, ingen reklame) og er heldigvis ganske så kule! Nei, nå skal jeg hente Tomine i barnehagen så Vegard kan kjøre for å hente Vilja, så kan helga begynne! God helg!

Tomine 1,5 år

I dag var det skikkelig vår, og da var vi ikke treige med å komme oss ut i finværet! Og endelig er det gøy å ta litt bilder ute også – siden man ikke trenger fire lag med klær og tjooghei. Her er altså Tomine, som fyller halvannet år den 22.mai! Luringen, rampen og gladjenta! Hun har begynt i barnehage nå, og det går helt utmerket! Enn så lenge har hun ikke veldig lange dager, da. Jeg henter henne etter at hun har sovet dupp der, sånn cirka rundt 13.15! Jeg trodde jeg aldri skulle si dette, men å være ufør har faktisk sine fordeler. Jeg får ta ting i vårt tempo, i ro og mak, og får dessuten tilbringe veldig mye tid sammen med lillegullet!

Tomine sier fremdeles ikke så veldig mange ord, men det blir mer og mer prat, og nå sier hun mamma, der, oh no (ånei-isj), raff (giraff) og ikke minst; nei. Det mest brukte ordet these days, haha! Men hun forstår virkelig ALT. Jeg prater med henne dagen lang, så det er kanskje ikke så rart. Haha!

Graviditeten går jo også fremover! Jeg er i uke 27 nå, som vil si at jeg har 26 fullgåtte uker. Gutten i magen beveger seg mer og mer, og jeg gleder meg skikkelig til å bestille 3D-ultralyd om noen få uker! Det blir så spennende å se om vi kan se noen likheter til 3D-bildene av Tomine da hun var i magen. Jeg tenker mye på han som skal komme også, og lurer fælt på hvem det er som er inni der. Jeg gleder meg veldig, samtidig blir det veldig rart at Tomine må dele meg såpass mye med noen som trenger meg så mye! Jeg har jo aldri hatt to så små samtidig før, så … jeg er ganske spent på hvordan det blir. Ææææh. Anyways! Det var en «liten» update herfra, selv om jeg egentlig bare tenkte å poste disse bildene. Huuuugs!

Om prestasjonspress og selvfølelse, og nye møter med veggen

I boka mi «Psykehus» forteller jeg om en latter jeg hørte som barn. Joker-latteren, som jeg kalte den, som alltid stod i veien for meg når jeg la forventninger og press på meg selv til å prestere. Den latteren var jo selvfølgelig ingen reell latter, selv om jeg faktisk hørte den veldig fysisk i hodet mitt. Det var ikke så lett for meg å forstå da, men i ettertid så har jeg jo skjønt at den var en følelse. Den var min følelse – og det var mine følelser, og altså derfor meg selv, som til stadighet stod i veien for at jeg kunne klare å prestere når jeg følte det gjaldt som mest.

Jeg husker godt kretssamlingene i fotball. Jeg var ganske ok i fotball. Hele oppveksten spilte jeg på guttelag, og det hendte også jeg spilte kamper med de som var 2-3 år eldre. Jeg og tvillingbror. Men på kretssamling var den latteren der. Den følelsen. Jeg kjente ingen av de andre jentene. Jeg var ikke vant til å spille med jenter. De kjente ikke meg, men fler av de andre kjente hverandre. Det var ikke trygge omgivelser. Jeg ville vise at jeg kunne. Jeg ville vise dem at jeg også kunne! Jeg ville bli med, ville bli en av dem, ville være best. Ønsket om å prestere ble så stort at jeg raskt følte meg som en idiot så fort jeg gjorde en liten feil. Så fort noe ikke gikk helt som jeg ville, gikk alt i grus. Jeg følte alle lo av meg. Jeg følte alle tenkte «hva i all verden gjør hun her?» Jeg følte meg som en liten dritt. En liten, ubetydelig, udugelig dritt. Og Jokeren, som jeg kalte ham, lo. Den mest hånende, ekle latteren jeg noen gang har hørt, som virkelig bare festa seg hardt i meg. Da var det ikke så lett å få til noe som helst av kvalitet.

Det er i grunn litt rart at følelser kan være så … fysiske! Den følelsen var altså så sterk at den formet seg som en slags skikkelse. Og sånn føles det faktisk litt i blant fremdeles, selv om jeg nå er voksen og har mange fler verktøy og erfaringer til å sette ordentlig ord på ting. Den følelsen oppleves ikke lenger som en Joker-latter, men følelsen klarer fremdeles så absolutt å sette meg ut av spill på akkurat samme måte.

I går var det Ladies Event i poker-NM på nett. Det skulle jo egentlig ha vært arrangert live i Dublin, men også i år ble det gjort om til et online-event på grunn av korona. Poker er viktig for meg. Det er en arena hvor jeg så gjerne vil prestere. Jeg har aldri gjort det bra i NM. Jeg har ingen resultater å skryte av, og har faktisk aldri kommet i pengene i Main Event siden jeg begynte å spille poker i 2012! Hverken på nett eller live. Jeg har altså aldri prestert. Aldri fått bevise at joda, jeg kan da også litt poker, jeg er ikke så dårlig lenger. Jeg har lært mye og vet at jeg kan spille ganske bra! Marginene har ikke vært på min side siden jeg ble god nok til å kunne hevde meg i NM.

I turneringa i går hadde jeg glid, som vi sier på pokerspråket. Jeg hadde ikke uflaks. Jeg hadde god flyt. Jeg hadde til og med flaks! Og selv om poker virkelig er et ferdighetsspill, må man også ha litt god flyt og flaks i løpet av en turnering. Man må vinne «flips», man må unngå utdragninger og man må spille godt for å vinne.
Og endelig følte jeg gliden og flyten satt. Jeg starta godt. Følte jeg spilte godt, traff godt, jeg vant all in, og jeg bygga stack. Jeg ledet turneringa og hadde godfølelsen!

Men så hadde jeg griseflaks i en pot. Det var ikke en avgjørende pott for mitt turneringsliv, men potten var helt klart viktig. Jeg spilte dessuten feil. Annerledes enn jeg tenkte jeg burde. Jeg tenkte «her bør jeg checke turn og syne river». I stedet byr jeg, og motstanderen går all in. Da må jeg syne, selv om jeg da vet at hun har det jeg mistenkte og var redd for at hun hadde før hun viser kortene sine. Men så treffer jeg på river. Kjempeflaks. Etter den potten snudde alt. Jokerlatteren er som sagt ikke lenger i hodet mitt fysisk på samme måte som den var da jeg var barn, men den samme følelsen satte seg i meg i går og. Behovet for å prestere ble sterkere. Behovet for å bevise at jeg kan gjøre det bra i poker-NM tok over. Og nå hadde jeg jo også sjansen – for denne gangen kunne jeg virkelig ikke skylde på uflaks og dårlig glid!

Hva som skjedde så er vel kanskje ikke så vanskelig å tenke seg. At jeg ikke spilte den ene hånden som jeg vet jeg burde, ble den lille feilen som fikk alt til å gå i grus. Det ble som på kretssamlinga; jeg stod virkelig i veien for meg selv. Jeg begynte å spille skikkelig dårlig. Ble flau over å spille så dårlig, og spilte deretter enda verre. Følelsen av at alle andre antagelig tenkte at jeg stinka skikkelig tok over. Jeg hørte ingen latter, men jeg følte de lo av meg, av spillet mitt. Av at jeg aldri, aldri, aldri presterer i NM-sammenheng. Jeg tenkte at alle tenker jeg er en av de mange som bare tror hun er god nok til å kunne gjøre det godt, men som alltid bare klager på uflaks og dårlig glid.

Så endte det altså dritt. Flaksen var på min side, men mitt eget hode jobba så absolutt ikke på lag. Jeg ødela for meg selv, og gikk virkelig på den største smellen mentalt på veldig, veldig lenge. Gamle følelser som jeg har lært meg å jobbe imot dukka opp, og denne gangen var det ikke lett å hente seg inn igjen. Jeg ble så skuffa over meg selv. Så sint på meg selv. Så overbevist om at alle lo av meg, at de mener jeg bare er en tulling som ikke kan noe som helst.

Jeg har aldri vært særlig god på å gi meg selv rom til å feile. Da blir fallhøyden stor, når man legger så mye press på seg selv til å prestere. Og da kommer man vel aldri i mål. Jeg aner egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget, men kanskje blir det enklere å gi meg selv litt slack om jeg skriver ned dette og leser det høyt. Kanskje bør jeg ikke legge så mye i prestasjoner som jeg gjør. Kanskje bør jeg gi meg selv litt mer slack, rett og slett. Da blir det nok mye enklere å faktisk oppnå noe og!

Men hvordan faen gjør man det, da? Hvordan senker man kravene, hvordan lar man være å stå i veien for seg selv? Jeg aner ikke. Jeg har alltid tapt mot meg selv, jeg. Og det fører sjeldent til annet enn et nytt møte med veggen. Heldigvis tror jeg at jeg tåler akkurat det bedre nå enn før, da. Det er da noe.