DK
Bildegalleri

Jeg er så heldig

Vet dere, jeg føler meg så heldig. Jeg har det så godt. Jeg har så fine folk rundt meg, jeg har blitt veldig mye friskere enn før, jeg overlevde (og det er ingen selvfølge, det er det ikke alle som gjør), jeg har verdens søteste rampevalp, jeg skal til Dublin og spille poker-NM, jeg har verdens beste datter, verdens beste samboer, og … ja. Jeg er bare så glad og takknemlig, og det ville jeg si i dag. Nå skal jeg ta med meg Bosse en tur ut og gå litt i solen, så han får sett seg litt mer rundt her i byen. Hugs!

Bosse

Nytt familiemedlem

Titter ut vinduet og ser på bylivet! 

Dette var det jeg har gleda meg så veldig til! I går henta vi Vennaskogens Bobby! Eller som vi har valgt å kalle ham; Bosse. En herlig, liten Chow Chow-valp! Han har rukket å blitt 3,5 måneder gammel, og er ordentlig sjarmerende! Jeg har jo lenge sagt at jeg skal ha hund igjen, men jeg har ikke stressa med det, og jeg tenkte jo det var Golden Retriever jeg skulle ha igjen. Så fikk Tina Krogstad, som driver Vennaskogens kennel, et valpekull som jeg og Vilja så gjerne ville hilse på! Jeg var nysjgerrig på rasen Chow Chow, for Tina beskrev en helt annen type hunder enn det som står om rasen noen steder. Så vi dro for å hilse på – mest som research for å se om dette var en rase jeg kunne ha tenkt meg. For se på han, da. Det er jo en nydelig rase! Og så ble jeg altså forelska, da. Ikke bare i valpen, men også i mamma-hunden. Hun var så rolig, sosial og herlig! Akkurat slik jeg vil en hund skal være. Tina ville veldig gjerne at Bobby, som etterhvert skal skifte navn til Bosse, skulle bo i Trøndelag, så etter litt tenketid og forberedelser, så ble det altså sånn at han flytta inn hos oss i går!

Det er nok litt uvant for ham å plutselig være på et nytt sted, men han finner seg nok godt til rette ganske raskt. Nå blir det mye kos, mye lek og mye trening fremover! Å ha valp er jo ikke bare-bare. Det er mye som skal læres! Både for oss og Bosse, haha. Jeg er veldig innstilt på å gjøre en god jobb, så han blir en fin familiehund. ♥ Nå ligger han her og drømmer, og når han våkner til, skal vi ta oss en tur ut i det kalde, fine vinterværet! Det er godt han har mye pels, for i dagene fremover er det meldt rimelig kaldt ute her i Trondheim!

Trening

Work it

Nye treningsklær gir seriøst masse ny treningsmotivasjon! Tightsen er fra We Are Fit, singleten fra Reebok og jakka fra BikBok. Nå ser det jo litt teit ut at jeg poserer foran speilet som om jeg var selveste Fitness-Queen, men hei! Own it, sier jeg bare. Jeg er i gang, og da kan man posere foran speilet så mye man vil! Spesielt med nye treningsklær.

Nei, nå må jeg gjøre litt greier her, og så er det jo endelig mandag! Jeg har gledet meg til denne dagen lenge nå, og hvorfor det skal dere få vite i løpet av kvelden! Eller morgendagen. Jeg får se hva jeg rekker! Hugs. 

Life of Drea

Skriveinspirasjon


Annonselenker

Karl Ove Knausgård – Min kamp // Merete Morken Andersen – Skriveboka // Morten Harry Olsen – Skrivehåndverket // Natalie Goldberg – Writing Down the Bones // Stephen King – On writing

Jeg har investert i en del bøker om å skrive, jeg. Jeg elsker jo å skrive, og selv om Psykehus ikke enda er ei ferdig bok, har jeg bestemt meg for at jeg skal skrive en roman også. Helst flere, selvfølgelig, men å skrive en hel bok er ikke bare-bare. Å skrive Psykehus har tatt meg fem år til nå, og jeg er enda ikke i mål. Ikke at alle bokprosjekter tar like lang tid altså, men poenget er at det ikke er lett. Det er ikke lett å fullføre en manusidé. Derfor kommer disse bøkene godt med! Å skrive er noe man blir bedre på om man øver. Jeg leser endelig litt bøker igjen (etter noen år med bemerkelsesverdig lite lesing, shame on me), men jeg syns fremdeles det er vanskelig å komme ordentlig i gang med roman-ideene mine. Jeg har ideer jeg føler er gode, og jeg kommer i gang med planlegging, karakterbygging og også selve skrivinga, men det stopper seg liksom alltid litt opp. Jeg roter meg bort, og trenger nok litt hjelp til å komme videre. Jeg tror jeg kan lære mye av disse bøkene, og forhåpentligvis vekker det både motivasjon og inspirasjon!  Jeg skal komme med en dom på de ulike bøkene etterhvert, om jeg liker de og hvorfor/hvorfor ikke, og om du vil kan du jo selvfølgelig klikke deg inn på linkene over og kjøpe dem selv. Og kaaaanskje noen vil joine meg i en skrive-challenge? Jeg er klar!

Life of Drea

Unsteady

X Ambassadors – Unsteady (Råfin låt som ikke har noe som helst med innlegget å gjøre)

Ting blir ikke alltid som man tenker, håper eller tror. Jeg dro hjem fra Røros i dag – kun etter én kveld med jobb. Tidligere i uka/forrige uke hadde jeg en ekstrem hodepine fire dager på rad. Jeg var svimmel, slapp og kvalm, og følte meg ikke i spesielt god form. Så gikk det over, og jeg følte meg i fin form igjen. Jeg tenkte kanskje jeg hadde vært litt småsjuk, og var derfor bare glad for at det gikk over slik at jeg kunne dra på jobb på Rørosmartnan i helga. Men i går kom det tilbake med et smell, og det ble så tungt å jobbe at jeg i dag bare pakka tingene mine og hoppa på toget hjem til Trondheim. Så nå sitter jeg i sofaen med pledd og en kopp te, og tror faktisk jeg skal prøve å sove litt så hodepina kanskje tar litt pause. Hva det kommer av aner jeg ikke, men det kan jo hende det er stress. Det er ikke meningen å whine så gæææli altså, men det er sjukt vondt! Nærmere migrene-smerter kommer man ikke uten å ha migrene, liksom. Så det kjennes ikke bare ut som en vanlig hodepine. Jeg syns i alle fall det var utrolig kjipt å heise det hvite flagget og bare si at jeg faktisk ikke klarer, for jobb gir meg så mye, og å «gi opp» denne helga føles som det motsatte av mestringen jeg tidligere har kjent på. Jeg blir så redd for å miste det som er så bra, liksom. Miste noe jeg føler jeg faktisk er god på, selv om det ikke gikk denne helga. Men hei, it is not the end of the world, verden går videre, livet går videre, og hodepina forsvinner nok plutselig helt av seg selv.

Vel. Nå skal jeg legge meg ned, lukke øynene og bare drite i at verden utenfor leiligheta eksisterer, så gleder jeg meg veldig til å få litt kjærestekos når Vegard kommer hjem fra jobb i natt. Da blir det taco-fredag. SEN tacofredag.

Bildegalleri

These days

Dagene bare flyr avgårde for tiden, og jeg glemmer bort bloggen litt. Det skjer ikke så veldig mye spennende heller i grunn, men jeg jobber jo litt, og på torsdag reiser jeg til Røros for å være vekter under Rørosmartnan frem til søndag. Og på søndag skjer det jo faktisk noe veldig spennende, noe som jeg ikke vil røpe før litt senere! Jeg har i alle fall gått rundt og gledet meg til den dagen ganske lenge nå, og kjenner det kribler i hele meg! Du skjønner når du ser det. Åh, jeg gleder meg!

Angående vekteryrket, må jeg bare si at jeg trives så utrolig godt! Jeg har jobbet mest på et utested her i byen, og det er en skikkelig fin gjeng der å jobbe med. Dessuten er det en så utrolig god følelse å komme hjem fra jobb klokka tre på natta og føle seg litt sliten. Føle at man har gjort noe, at man har bidratt. Det betyr så utrolig mye for meg, dere aner ikke! Å jobbe er liksom noe man gjør når man er frisk nok. Nå er jeg frisk nok til å jobbe, dere. Jeg, som trodde jeg aldri skulle klare noe som helst. Den følelsen er jævla deilig, for å si det pent.

Nå har jeg nettopp vært på trening, så nå skal jeg ta en dusj (ja, jeg venter alltid litt med å dusje når jeg kommer hjem fra trening, så jeg får svetta ferdig litt, haha. Deilig, I know…) før jeg skal sette meg under pleddet i sofaen, drikke en blå Burn (hurra for at de har kommet i halvliters-bokser nå!) og se gamle pokersendinger fra NM. Poker-NM i Dublin nærmer seg med stormskritt, og jeg bruker faktisk ganske mye tid på forberedelse. Haha! I år vil jeg virkelig gjøre det bra. Jeg vet jo at det kan gå helt ræva, men jeg skal i alle fall prøve å gjøre mitt aller beste for å gjøre så godt jeg kan! Da skader det ikke å forberede seg litt. Det er mye å lære av å se på sendingene (som ligger på TV2 Sumo). Ha en fin kveld, alle! Hugs.

Bildegalleri

Norske talenter, eh?

Gud, jeg har så tørr vinterhud! Om noen har tips til gode kremer for slik hud, så rop ut i kommentarfeltet. Jeg blir veldig glad for tips! Forresten, jeg må bare høre om det kun er meg, men er Norske Talenter helt håpløst i år? Jeg mener … ALLE går videre, jo! Talent eller ei. Og det er ikke bare søte, sjarmerende barn uten særskilt talent som går videre heller, det er godt voksne mennesker med gjennomsnittlige evner også! Noen er rett og slett helt ræva, men tre-fire «ja» får de uansett. Jeg fatter ikke greia. Kanskje jeg skal vurdere å melde meg på neste år? Trenger ikke lete etter et skjult talent en gang, kan bare melde meg på noe jeg er sånn halvveis god i. Det blir ikke synging da, selv om standarden ikke er særlig høy der heller i år. Hvorfor ikke? Vel, jeg kom ut fra badet her om dagen, og Vegard sa: «Gråter du? Det hørtes ut som du gråt!» og jeg bare «eh, jeg bare sang …» Så nei. Sang er kanskje ikke greia mi, ikke en gang på Norske Talenter.

Trening

Hello, treningsmotivasjon

Det som er så jævla ironisk med treningsmotivasjon, er at den ikke kommer når den bør komme. Jeg har nok lagt på meg litt de siste månedene. Kjærestekilo, er det ikke det de kaller det? (Bare så jeg kan ha noen andre enn meg selv å skylde på.) Jeg har vært sykt lat de siste månedene, og har ikke trent jevnlig på … jeg kan ikke huske når. Lenge. Jeg burde jo få motivasjon til å trene når jeg merker at jeg har lagt på meg! Jeg burde jo få motivasjon til å få tilbake en kropp jeg er fornøyd med når jeg merker at jeg ikke føler meg like vel som før. I stedet blir jeg nedtrykt og deppa for at jeg har blitt tjukkere, og da frister det ikke å dra på treningssenteret for å gjøre noe med det.

Når jeg derimot føler meg slank, trent og fin, har jeg treningsmotivasjon as hell! Er det ikke litt teit? Det er jo ikke da jeg trenger motivasjonen som mest! Den kommer på helt feil tidspunkt! Haha, typisk, er det ikke? Vel, jeg har fått tilbake treningsmotivasjonen allikevel, kanskje fordi at jeg både følte meg og trodde jeg var tjukkere enn jeg syns jeg ser ut i speilbildet med treningsklær på. Misforstå ikke, jeg ser at jeg har lagt på meg en del de siste månedene altså, men jeg trodde det var verre enn det er. Muskelminnet er heldigvis ikke så verst, så jeg skal nok få tilbake en trent og fin kropp ganske så raskt om motivasjonen til å trene holder seg! Og det skal den jo. Sant ..?

Jeg har tidligere vært bortskjemt med trening. Jeg har hatt gratis abonnement både på Easyfit og 3T pga fotografering, men nå var begge abonnementene avsluttet. Så da måtte jeg melde meg inn på et nytt, og da ble det Impulse – rett og slett for at det er nærmeste nabo, omtrent. Meeeen, det var ikke det beste studioet jeg har vært på, og dessuten var det ingen fine steder å ta selfies. Haha! Dermed blir det nok kun denne ene gangen kameraet fikk bli med. Ingen treningsblogg på meg! (Heldigvis, kanskje ..?)

Life of Drea

Filter addicts

«Jeg vil heller ha dobbeltmoral enn ingen moral», sa Sophie Elise. Jeg tar meg i å være rimelig dobbeltmoralsk i blant, og nå for tiden irriterer jeg meg grenseløst over når folk er avhengige av snapfilter og bruker det ALL THE TIME. Altså, de kan ikke filme seg selv eller ta en selfie uten. At all. Det irriterer meg, for det sier litt om hvor jævla fucked up samfunnet vårt har blitt, om hvor fucka syn på oss selv vi jenter har, når vi ikke lenger takler å se oss selv uten filter, og at vi lengter etter totalt uoppnåelige ting som helt perfekt hud, større øyne og lepper, lange vipper og markerte kinnbein. Men det er kanskje litt dobbeltmoralsk, når det kommer fra meg, som klager over rynker i panna, som tidligere (for lenge, lenge siden) har tatt både restylane og botox, og som i grunn ikke er totalt i mot sånne ting, selv om jeg syns det er dumt at så mange endrer utseende sitt så kraftig at de ligner alle andre, og mister særegenheter og egenskaper ved utseende som var så veldig «dem».

… Skjønner du eller? Jeg tror ikke jeg engang selv vet hva jeg mener helt, jeg. Men dagens poeng: det irriterer meg (og gjør meg også litt trist) at jenter er avhengig av SnapFilter. Nå skal jeg stikke på trening og få ut litt irritasjon. Og her har dere et random bilde av meg og en fake plante. Uten filter. Vær så god.

Psykisk helse

A better life

For tiden føler jeg virkelig at ting faller på plass. Mer og mer. Jeg liker livet mitt, og jeg tenker mye på hva jeg kan få ut av det videre. Tenk hvor stor forskjell det er i livet mitt fra i fjor på denne tiden. Det er så utrolig stor forskjell! Nå er jeg på vei ut fra et liv med mye sykdom. I fjor følte jeg at jeg bare gravde meg dypere og dypere ned, at det bare ble verre og verre, og jeg trodde jeg aldri skulle kunne komme meg ut av det. Nå har jeg en helt super samboer, jeg har fått meg deltidsjobb, jeg koser meg med Vilja annenhver helg, jeg skriver, og jeg har fått tilbake mål og planer for fremtiden. Jeg føler meg faktisk litt ambisiøs igjen, og den følelsen har jeg ikke hatt siden før jeg droppa ut av fotofagskolen etter høsten 2015.

Jeg får høre at jeg er resurssterk og intelligent. Jeg blir alltid så flau når noen sier sånne fine ord om meg, for jeg har i så lang tid mislikt meg selv så sterkt at jeg ikke har vært i nærheten av å tenke så fine ord om meg selv. Jeg har i bunn og grunn kun tenkt negative ting. Før ble jeg nesten litt sint om noen sa sånt til meg; de trengte da ikke lyve til meg for å få meg til å føle meg bedre! Nå tar jeg det til meg, og føler en sterk trang til å bevise at de har rett. Jeg føler en sterk trang til å gjøre noe, til å klare noe, og til å vise at jeg ikke lenger er den udugelige, syke pasienten jeg så lenge følte meg som.

Selvfølgelig er ting vanskelig i blant nå og. Jeg føler jeg må si det, for jeg liker ikke å lyve, og jeg liker ikke å rosamale. Jeg gjør fremdeles dårlige, destruktive valg til tider. Jeg får fremdeles panikkanfall, sliter med angst, får tunge tanker og har dårlige dager, men det er jeg forberedt på å leve med. Poenget er at det er så ufattelig deilig å føle at ting går oppover igjen, og ikke motsatt. Og jeg både håper og tror at det bare skal bli enda bedre i tiden fremover. ♥