En sånn jente

Jeg har begynt å lese boka «En sånn jente» skrevet av Monica Flatabø. «En dokumentar om voldtekt» står det på forsiden, og bare det gjør meg kvalm. Det byr meg egentlig litt i mot å åpne boken. Jeg vil egentlig ikke lese. Jeg er ikke engang sikker på om jeg kommer til å takle det særlig godt, men … jeg føler jeg må. Det er for viktig. For relevant. Det gjelder meg, det gjelder deg, det gjeller alle andre. At noen har skrevet denne boken er så viktig og så bra, og det er jeg nødt til å støtte opp under, selv om det er  vondt, slitsomt og så ubehagelig å lese at det gjør meg kvalm.

«Alle er enige om at voldtekt er uakseptabelt. Om politikere, feminister, innvandring og miljøvern er meningene så mange. Folk står frem i avisen og sier at kvinners plass er i hjemmet, eller at alle muslimer må reise hjem. Men ingen står frem og sier at de er for voldtekt. Vi er alle mot voldtekt. Derfor er det vanskelig å forholde seg til at det er et alvorlig samfunnsproblem i Norge. Vi, som er så likestilte og siviliserte. Her hvor både mor og far jobber og tjener penger, betaler regninger og henter barna i barnehagen. Men så, en kveld, hever han plutselig stemmen, smeller neven i bordet, dytter kona si inn i veggen. Tenåringsgutten, som er oppdratt til likestilling, går på fest. Og selv om jenta er for full til å si «ja» eller «nei», skal det skje noe. Det tas bilder med mobilen, og det er high fives med gutta.»

 Utdrag fra boka «En sånn jente»

Jeg har tidligere skrevet om at jeg mener voldtekt er et stort samfunnsproblem i Norge. (Se blogginnlegg her). Da skreiv jeg: «Vi forbinder voldtekt med grusomme forbrytere, og ikke fulle gutter, menn, kompiser, naboer eller autoritetspersoner med et jævla stort holdningsproblem i bunn.» Jeg har også skrevet et innlegg om da jeg var 16 og selv ble voldtatt. Sitat: «Jeg kjenner min voldtektsmann. Jeg har møtt ham mange ganger i ettertid. Han er som alle andre. Han er en i gjengen. Han er godt likt. Og han er norsk. Han blir aldeles ikke sett på som en forbryter eller en kriminell. Han blir ikke sett på som en som har gjort noen så vondt. Ofte lurer jeg på om han vet hva han gjorde. Om han husker det. Om han ler av det. Om han har gjort det mot fler. Eller om han angrer og skjemmes, slik han burde gjøre.»

Å være åpen om voldtekt er viktig, og det er utrolig viktig å også være åpen om de voldtektene som ikke er overfallvoldtekter. Vi må endre persepsjonen av hva som faktisk er voldtekt, og hvilke menn som voldtar. Det er viktig å få frem hvor skadelig det er, hvor mye det ødelegger, og hvor alvorlig det er. Jeg er så drittlei av at det skyldes på offeret, og jeg er drittlei av at ting bagatelliseres. For å få frem en endring i holdningsproblemet når det kommer til voldtekt, er vi nødt til å få frem alvorligheten i festvoldtekter/vennevoldtekter også – og ikke bare se for oss overfallsmenn i trange bakgater, vold og trusler.

I en anmeldelse av denne boka gjort av Dagbladet, skreiv anmelderen «send Monica Flatabø på ungdomsskoleturné med denne dokumentarboka», og det er jeg jammen enig i. Alle burde lese denne – og kanskje spesielt ungdom. Voldtekt og overgrep burde snakkes mer om med dem! På skolen, i undervisningen. Med foreldre. Det er der forebyggingen starter.

«Det ble vist et videoklipp av venninnen i retten, hentet fra Julio Kopsengs pc. Klippet varte i 30 sekunder og viste kvinnen i en seng, tilsynelatende bevisstløs, mens Kopseng har samleie med henne. Da klippet gikk i svart, ble det stille i salen. Hadde vi nettopp sett en voldtekt?

Julio Kopseng virket sint da han skulle forklare seg. Han sukket demonstrativt. Det var en av få ganger han viste følelser i løpet av den tre måneder lange rettssaken.

– Generelt filmer jeg folk jeg har sex med, sa Kopseng.

– Hvorfor det? spurte aktor.

– Da har jeg bevis på at det er frivillig. Det er særlig når jeg ikke har så god kontakt med vedkommende, at jeg filmer. Men også av og til ellers, med folk jeg kjenner godt.

– Viste du disse filmene til andre? spurte aktor.

– Noen ganger, sa Kopseng og så bort på juryen som satt på hans venstre side.

Med lettere stemme, som for å understreke at de ikke skulle ta det så tungt, sa han:

– Det er en guttegreie. Kopseng slo ut med hendene da han la til:

– Ja da, jeg har pult henne. Se her.»

Utdrag fra boka «En sånn jente»

Winter must haves

I fjor gikk jeg rundt som en idiot med syltynne og slitte Converse hele vinteren. I dag har det sludda noe jævlig i Trondheim, og bare den korte turen til treningssenteret gjorde de stakkars Conversene mine gjennomvåte, kalde og jævlige. Jeg innså dermed at jeg virkelig trenger et par vintersko, og siden jeg ikke klarte få disse bootsene fra Fila ut av hodet, er jeg plutselig en tusenlapp fattigere. Men hei. Sko må man ha. Jeg trenger virkelig en ny vinterjakke og, og har sikla fælt på denne (avbildet under) fra Carthartt. Den passer jo perfekt til skoene! Jeg mener… SE, da! Ahhhhh. Må. Ha. Får vel tenke litt på det, før jeg bruker 1800 kroner til, haha!

Åtteåringen

Endelig Vilja-helg igjen! Den jenta ass… haha, hun er så søt. I dag så vi på Fødeavdelingen på TV3, for det er sånt hun liker å se på. Det går ikke så mye i barne-tv her. Det går i Newton, Fødeavdelingen, Unge Mødre, Veterinærene og lignende.

– Ska du bli mamma når du blir stor da, Vilja? spør jeg.

– Æ veit da ikke æ vel! Æ e ÅTTE år, mamma!

Måtte jo le litt, haha. Good point, dear child. Good point. Nå skal jeg få meg litt søvn, så jeg er klar kvalitetstid med superjenta i morgen. Pirbadet står på agendaen. Og her er et gammelt bilde av oss og. Hjerte, hjerte!

Snapshots

Noen iPhone-bilder fra den lille shooten min i går, haha! Soverom, kamera, stativ og blitz = fotostudio. Så ble det ny headerbilde (toppbilde) her på bloggen også. Hva syns dere? Jeg er ikke helt fornøyd med fonten, så den skal jeg endre i løpet av dagen. Å finne en fin font er ikke så lett, ass! Håpløst. Haha! (Tips mottas med takk!) Men først: frokost. Ja, frokost. Søvnrytmen er ikke helt som den burde være, med andre ord… Får håpe jeg får snudd det litt i kveld, for i morgen kommer Vilja igjen! ♥ Gleder meg!

Soft

Jeg har hatt en liten fotoshoot med meg selv i dag, jeg. Det er det ikke så ofte jeg gjør lenger. Jeg har generelt tatt veldig lite bilder den siste tiden. Jeg var jo lenge veldig bestemt på at foto var det jeg skulle holde på med, at jeg skulle bli dritgod. Men så droppa jeg ut av skolen og mista bare helt lysten til å plukke opp kameraet. Just like that. Nå har jeg helt andre planer for jobb, så får jeg heller ha fotografering som en lystbetont hobby. Noe jeg kan drive med når og som jeg vil, uten press og stress. Uten prestasjonsangst, haha. Det er rart det der. Jeg blir liksom aldri god nok for meg selv, og det kan fort bli sykelig slitsomt. Jeg husker jeg en gang sa at de beste bildene var de bildene jeg aldri tok. Det var alltid noe som var feil, som kunne ha vært bedre, som burde ha vært bedre, som jeg burde ha gjort annerledes. Ja, ja. Jeg er nok ikke alene om å være sånn… Dessverre! Hugs.

Kjærleik

Advarsel: klissklass-kjæreste-innlegg. Det kom som et sjokk, antagelig både for meg og alle andre, men jeg har blitt en sånn jeg og. En sånn som har verdens beste kjæreste, og som bare er nødt til å skrive om det. Men hei. Det er greit. Jeg har forstått hvor viktig kjærlighet faktisk er, hvorenn pompøst det høres ut. Peace out. 

Jeg er så glad for at jeg har deg, for at du er så god, for at du liker meg. Det er ingen selvfølge. Jeg har tenkt mye på det å hate i det siste, og på hvor vanskelig det er å snu hat om til noe annet. Til aksept, i det minste, om det er for ambisiøst å kunne snu det til kjærlighet. Å hate er slitsomt. Å hate seg selv er kanskje enda tyngre. Da er det godt å ha deg som en motvekt. Som elsker meg når jeg ikke engang tåler trynet på meg selv, som har tro på meg når jeg har mistet det selv, er motløs og er i ferd med å gi opp, og som kommer med gode ord og komplimenter når alt jeg tenker om meg selv er vonde, kjipe ting.

Det er litt ganske klisjé, men også sant: Du er klippen min, du. Den som holder meg oppe, som holder hodet mitt over vann, også når det stormer. Jeg tør ikke tenke på hvor jeg hadde vært om jeg aldri hadde møtt deg. Så takk. Takk for at du holder rundt meg når jeg er så sliten av å være meg selv at jeg bare vil ut av egen kropp, takk for at du serverer frokost med hjemmebakt brød når jeg har sovet skikkelig dårlig og står opp lenge etter deg, takk for at du elsker meg, og takk for at du ikke gir meg opp. Du er super.

Meg og Vegard på 17-årsdag for Barmuda i forrige uke. 

Girls night

I gårkveld tok jeg litt bilder på Girls Night på Luna Skjønnhet & Velvære, og der møtte jeg alltid like fine og blide Britt. Så da måtte vi jo selvfølgelig ta et par selfies også, haha. Note to self: når du skal ta bilder på et jenteevent med goodiebags og sjampis – legg bittelitt mer i antrekket enn å ta på et par jeans og en adidas-genser, selv om du kun er der for å jobbe. Det er lenge siden jeg har følt meg lite pen, ass. Haha! Omringet av fine, pyntede jenter i kjoler, blingbling og stæsj! Men anyways, det var gøy å ta litt bilder igjen, og så var det ekstremt godt å komme hjem til sofaen og få servert middag av kjæresten da jeg var ferdig. Luksus! skal jeg fikse bildene fra i går så jeg får sendt de fra meg allerede i dag. Sånne event-bilder er greit å få ut fort! Hugs.

Høsten

Deilig, frisk høstluft og litt sol. Av og til er det greit å trekke dyna opp under haken, lukke øynene og la verden få være i ferd der ute, men noen ganger er det nyttig å gi seg selv et lite dytt bak, og bare komme seg opp og ut. I går var en sånn dag. Og det hjalp. Jeg tok til og med en sen, nattlig joggetur og. Det er det jeg elsker mest med høsten. At det blir mørkt og kaldt på kveldstid, så man kan jogge med musikk på ørene og føle at man er den eneste i hele verden – på en god måte. Bare få litt ro, liksom. Og dessuten har jeg alltid syntes at bylys – du vet, mange gatelys, lys fra hus etc. som bare lyser opp alt – er utrolig vakkert å se på. Jeg jogga oppover Ila og mot Utsikten først, og stod i noen minutter kun for å se på byen. Det ga en skikkelig god og avslappende følelse.

Jeg skal fortsette å dytte meg selv ut døra i dag og, siden det fungerte så godt og ga god energi i går. Så nå skal jeg få i meg litt frokost før jeg stikker på trening. Styrketrening står for tur i dag – det er altfor mange dager siden jeg sist var innom et treningssenter. Altså, nå hørtes det jo ut som om det var år og dag siden, men det er det ikke altså. En uke eller to, kanskje? Jeg husker ikke. For lenge er det i alle fall. Skjerpings! Håper dere der ute får en fin høstfredag. Hugs.

Selvfølelse og selvverd

– Men … liker du deg selv? spør hun.

– Nei. Ikke i det hele tatt. Jeg hater meg selv, svarer jeg.

Jeg trenger ikke betenkningstid. Svaret kommer instinktivt. Kontant. Hun kunne ikke stilt et spørsmål som hadde vært lettere å svare på. Jeg ser ned på hendene mine som fikler med ermet på genseren. Jeg prøver å unngå å grine, dette er jo kun den andre gangen jeg møter kvinnen som sitter foran meg, jeg er ikke klar for å grine foran henne enda. Rommet er ikke stort. Jeg sitter i en sofa med moderne design. Hun sitter i en av de to stolene som står langs den andre veggen. Den ene veggen i rommet, den med dør, er av glass. Glassbur. Samtalebur. Samtalerom. Tårene presser på. Æsj, hun merker nok at jeg nesten er på gråten.

– Jeg tror det er noe som virkelig plager meg. At jeg tidligere var fornøyd med den jeg var. Jeg hadde potensiale. Jeg var flink til det meste. Jeg hadde mål og drømmer. Nå er jeg bare tjueåtteåringen som ikke har mer utdanning enn videregående, som får penger fra NAV og som havner i situasjoner hvor jeg mister meg selv. Jeg er ikke lenger en jeg er stolt av å være. Tvert i mot, og jeg er redd for at jeg aldri blir det heller, legger jeg til.

– Sammenligner du deg selv med andre på din egen alder?

– Ja, det er klart jeg gjør. Tvillingbror for eksempel, som har bachelorgrad, mastergrad, fast jobb og hus. Vi har vokst opp sammen og konkurrert om alt. Det er klart jeg sammenligner meg med både ham og alle andre. Jeg har ikke fått til noe som helst. Ingenting.

Et bilde av meg og bror som konkurrerer på en løpebane dukker opp i hodet mitt. Han nærmer seg mållinja med hendene hevet over hodet. Jeg snubler baklengs, løper feil vei, må knyte skoene. Enkel seier. Jeg er ikke engang i nærheten av mål, jeg beveger meg i helt feil retning. Bildet er komisk. Tragikomisk, egentlig.

Jeg forteller at jeg er redd for å mislykkes enda mer.

– Men det er ikke for sent enda. Du har mange muligheter, svarer hun.

– Ja … men enn om det ikke fungerer? Enn om alle problemene mine er for automatiserte? Enn om jeg er for langt inn i sykdom og dårlige mønstre? Enn om jeg er for fortapt i kaoset av både tanker og følelser som verken er rasjonelle eller «virkelige»?

Jeg skjønner at hun skjønner hva jeg mener, selv om det er vanskelig for meg å forklare på en forståelig måte. Jeg ser det på henne. Vi blir stille litt, begge to. Enn om jeg bare fortsetter å miste meg selv, tenker jeg.

– Men enn om det gjør det? Enn om det fungerer?

– Ja. Det hadde jo vært veldig fint. Jeg håper jo det, svarer jeg, men tankene hopper over på tidsmaskiner og andre umulige løsninger. Det hadde vært fint, det, tenker jeg. En tidsmaskin og en ny, fresh start. 

Family time

Jeg har helt glemt å poste bilder fra fredagen, da vi hadde familiemiddag på Egon. Mamma og Brynjulf var i byen, og søss og kidsa kom inn til byen fra Klæbu, og jeg, Vilja og Vegard ble selvfølgelig også med. Fin gjeng, hæ? ♥