Moments in black and white

Miniferie

Vi har tatt oss en liten ferie på Frøya, vi! Mamma og Brynjulf er på bobiltur, så vi låner huset (og hagen!) denne uka. Ikke så langt å reise, men vi føler faktisk at vi er på ferie allikevel, haha! I dag har det jo vært sydentemperaturer og, og heldigvis har det vært litt overskyet – hvis ikke hadde den soon to be høygravide daua. For ja. Om to-tre dager regnes jeg jo som «høygravid». Da er det kun 40 dager igjen til termin! Anyways, her er noen hverdagsbilder knipset i dag. Jeg har lovt meg selv å bruke kameraet så mye som mulig – for det er jo så gøy! … Eller, vel. Ikke for bekkenet, haha. Fler bilder kommer vel etterhvert med andre ord, men nå gidder jeg ikke sitte foran mac-skjermen lenger. God natt!

Vilja og Tomine

Motherhood

32 fullgåtte uker imorgen. Er da altså i uke 33 av svangerskapet. Bekkenløsning, føler meg svær, tungpustet, halsbrann, dårlig søvn. Denne gangen skjønner jeg mer hvorfor andre mener det er slitsomt å være gravid. Jeg har vært så bortskjemt de to andre gangene at jeg egentlig aldri har skjønt det. Åtte uker to go. Heldigvis går tiden fort med denne lykkepillen av ei jente. I dag kommer Vilja og, og skal være en god stund! Herlig! Vips, er det august og tid for å skvise ut enda et barn, haha. Jeg gleder meg. ♥

Tomine, del 2

Det er nok ingen fordel å dele SÅ mange bilde fra samme «shoot», for … det kan fort bli sånn at de ALLER beste bidlene forsvinner litt i mengden, liksom. Men, jeg poster en hel haug bilder til allikevel, jeg. Fordi jeg liker dem, fordi Tomine er så god og fin, og fordi jeg eksploderer av kjææærleik til barna mine! Åh, jeg vil ta litt bilder av Vilja og Tomine sammen igjen og snart, en dag det er fint vær ute. Superjentene mine!

Tomine 1,5 år

I dag var det skikkelig vår, og da var vi ikke treige med å komme oss ut i finværet! Og endelig er det gøy å ta litt bilder ute også – siden man ikke trenger fire lag med klær og tjooghei. Her er altså Tomine, som fyller halvannet år den 22.mai! Luringen, rampen og gladjenta! Hun har begynt i barnehage nå, og det går helt utmerket! Enn så lenge har hun ikke veldig lange dager, da. Jeg henter henne etter at hun har sovet dupp der, sånn cirka rundt 13.15! Jeg trodde jeg aldri skulle si dette, men å være ufør har faktisk sine fordeler. Jeg får ta ting i vårt tempo, i ro og mak, og får dessuten tilbringe veldig mye tid sammen med lillegullet!

Tomine sier fremdeles ikke så veldig mange ord, men det blir mer og mer prat, og nå sier hun mamma, der, oh no (ånei-isj), raff (giraff) og ikke minst; nei. Det mest brukte ordet these days, haha! Men hun forstår virkelig ALT. Jeg prater med henne dagen lang, så det er kanskje ikke så rart. Haha!

Graviditeten går jo også fremover! Jeg er i uke 27 nå, som vil si at jeg har 26 fullgåtte uker. Gutten i magen beveger seg mer og mer, og jeg gleder meg skikkelig til å bestille 3D-ultralyd om noen få uker! Det blir så spennende å se om vi kan se noen likheter til 3D-bildene av Tomine da hun var i magen. Jeg tenker mye på han som skal komme også, og lurer fælt på hvem det er som er inni der. Jeg gleder meg veldig, samtidig blir det veldig rart at Tomine må dele meg såpass mye med noen som trenger meg så mye! Jeg har jo aldri hatt to så små samtidig før, så … jeg er ganske spent på hvordan det blir. Ææææh. Anyways! Det var en «liten» update herfra, selv om jeg egentlig bare tenkte å poste disse bildene. Huuuugs!

Lillesnupp

Så har plutselig, etter 15 måneder, Tomine lært å sove på natta! Nå har hun altså sovet på eget rom i over en måned, og det går helt supert! Hun legger seg uten problem, sovner av seg selv og sover til klokka er typ fem-halv seks på morran. Etter å ha slitt mye med nattesøvn i en evighet, føles det både rart og godt! Jeg rekker liksom å savne henne litt nå. Det gjorde jeg ikke før, for hun var jo nesten alltid i armene mine, haha!

Snart begynner hun i barnehage også. Om ei uke! Det passer så utrolig bra nå, både for hennes og vår del. Hun er klar, vi er klare, jeg er klar! Jeg er 24 uker gravid i dag, og bekkenløsninga har blitt skikkelig ille ganske så plutselig. Da er det ikke like lett å være med på lek og moro hele dagen, så lek i barnehage blir nok kaaaanskje litt gøyere enn med meg!

Anyways, jeg ville egentlig bare dele disse bildene, jeg. <3 Klem!

Valget om å få barn

Her er vi på tredje ultralyd (3D-UL i uke 33) til jordmor Barbro Hellstad på Femme. Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne

I fjor, da jeg var 33 uker på vei, skulle jeg bli med i en reportasje i Aftenposten som handlet om det å ha en arvelig sykdom og allikevel velge å få barn. Dessverre ble det noe ikke av reportasjen, men jeg har heldigvis fått lov til å dele disse fantastisk fine bildene som Therese Alice Sanne tok av oss! Jeg ble så rørt da jeg så disse bildene nå i dag, jeg! Jeg har ikke sett dem før nå, og tenk at hun som lå inni magen der faktisk var herlige Tomine som snart fyller 1 år!

I intervjuet pratet jeg litt om det å ta valget om å få barn på tross av psykisk (potensielt arvelig) sykdom, og også i forhold til å være uføretrygdet. Noen tenker kanskje «kan du få barn, kan du faen meg jobbe og», men for meg funker det ikke helt sånn. Jeg har (i alle fall for nå og en stund fremover) gitt opp den delen av livet som innebærer jobb, og om jeg også hadde måttet gi opp familielivet, hva hadde jeg da hatt å leve for? Hva hadde da livet mitt bestått av, om jeg egentlig ikke hadde noe annet enn meg selv å bry meg om? For meg er det helt utenkelig. For meg er barna mine det viktigste i livet mitt. Vilja og Tomine er livet mitt! For meg er det helt utenkelig å leve et liv uten å ha fått dem – for ingenting gir mer mening for meg enn å være mamma.

Melancholy

Melankolsk vil jeg nok alltid være. Men. Sinnsro. Det jeg jaktet, den jeg alltid ville være. Den jeg nå bare blir mer og mer.
Låt på repeat for tiden, en nydelig Kent-cover:

Jeg er ikke lenger den jeg var

Jeg tar meg stadig i å tenke på meg selv som ung. Ja, ungdom nesten, men sannheten er jo at jeg ikke er det lenger. Jeg er jo ikke engang i tjueårene! Da jeg var ungdom, så jeg på de over tredve som voksne, kjedelige mennesker, og tanken på at jeg nå er like gammel og kjedelig som dem, er bare … feil. Det stemmer ikke, liksom. Men samtidig merker jeg jo godt at jeg har vokst. At jeg har blitt en annen, nesten. At jeg på mange måter har blitt et Helt. Annet. Menneske.
Man kan i grunn dele livet opp i flere ulike liv. De ulike fasene er så forskjellige at de ikke hører sammen, på en måte. Mennesker kommer og går, man flytter, man bytter jobb, man er frisk, man er syk, man gjør feil, man angrer, man blir ufør, man får barn. Ting forandrer seg så mye at det er umulig å ikke forandres underveis. Samtidig driver vi alle og skal «finne oss selv», og det sier seg selv at det er en vanskelig oppgave – når man liksom aldri står lenge nok på et sted til å komme helt på plass.

Jeg er i alle fall glad for at jeg er den jeg er i dag. Jeg er glad for at jeg har blitt eldre. Jeg er glad for at jeg har vokst, at jeg har lært, og at jeg kjenner meg selv bedre enn noen gang. Jeg er glad for at jeg i mye større grad er i stand til å tenke og reflektere, se det større bildet og se hva som er viktig og ikke, og at jeg er i stand til å sette pris på det jeg har. Jeg er glad for at jeg kan være streng med meg selv når jeg blir dust med meg selv, og jeg er glad for at jeg har lært å snu tankemønstre som ikke gjør meg (eller noen andre) noen tjenester. Jeg er glad for at jeg kom meg hit, og selv om mange kanskje sier «ting blir aldri som før» som om det er noe negativt, sier jeg det med positive vibber. For ting blir aldri helt som før. Det er umulig, for jeg er ikke lenger den samme. Jeg er ikke lenger den jeg var, og det er absolutt mer en fordel enn det er en ulempe. Så får vi se, da. Hvem jeg er i morgen. Målet får være å i alle fall ikke være noe verre da enn i dag. Da kan det da ikke gå så ille, tenker jeg.