
Jeg trodde ikke jeg noen gang skulle føle meg som «meg» igjen, men her er jeg, ikke lenger en pasient, ikke lenger veldig syk, ikke lenger en «case». I går hadde jeg en avsluttende samtale i behandlingen min, og nå står jeg altså uten noen som helst form for behandling. Jeg trenger det ikke lenger. Jeg føler meg så frisk som jeg tror det er mulig for meg å føle meg, og jeg føler en ro. Jeg er fornøyd. Jeg liker livet. Jeg liker meg selv, selv de tingene jeg hater. Comfortable in my own skin. Klisjé, kanskje, men det beskriver det egentlig godt nok. Jeg er fornøyd, og selv om ikke alt er akkurat slik jeg hadde ønsket, så aksepterer jeg det. Jeg aksepterer alt som har vært, og jeg er klar for å fokusere på å fortsette å være så frisk som mulig fremover. Jeg skal prøve å huske å være fornøyd – selv om ikke alt går som jeg helst vil. Thats life, Drea. Og en pupp er bare en pupp.