Worry

Jeg tenker på så mye snålt. I noen dager nå har jeg tenkt på at om man er helt på bunn, så kan det (nesten) bare gå oppover, og om man er på topp, så kan det bare gå nedover. Hvor utrolig paradoksalt er ikke det? Jeg mener… Om alt er så ille som det kan bli, så er det jo ganske oppløftende å tenke at det ikke kan bli verre! Optimistisk, liksom, midt i all dritten. Men om man har det så bra som man kan ha det, kan det jo faktisk ikke bli bedre. Da kan det bare bli verre. For en pessimistisk tanke, midt blant alle de rosa skyene, right..?

Men okei. Jeg er faktisk litt bekymra. Sånn på ordentlig. Jeg har det så bra nå, og klarer (for første gang på evig lenge) å sette pris på å ha det bra. Jeg trenger ikke mer, liksom. Jeg trenger ikke bli verdensstjerne, jeg trenger ikke være best i alt jeg driver med, jeg trenger ikke være noe jeg ikke er eller kan bli. Jeg er bare glad og fornøyd, og er livredd for at det plutselig skal snu. Det har jo hendt før, så hvorfor skulle det ikke skje igjen, liksom? Ææææh. Jeg vet det ikke er noen vits i å bruke særlig mye tankekraft på det, men herregud da. Can you blame me? Det er jo ikke som om det kun er snakk om en dårlig dag eller to. Det er jeg ikke redd. Det er ikke noe problem. Ohwell, jeg får høre enda litt mer på Jack Garrat (LINKLINKLINKLINK), og krysse fingrene for at selv om det (nesten) ikke kan bli bedre nå, så trenger det ikke bli verre heller. Kanskje kan det bare være stabilt bra leeeeenge. Det har jeg hørt om, nemlig.

«Don’t you worry about it, don’t you worry about it. Try and give yourself some rest.»

Vi må prøve å forstå

Jeg får vondt i magen av å tenke på saken i Kristiansand, om den femten år gamle jenta som knivstakk to jenter, hvor en av dem døde. Nå kommer det frem i saken at jenta er den samme jenta som skapte kaos på Varoddbrua (anbefaler å lese artikkelen jeg har linket til, som jenta selv har skrevet) flere ganger på kort tid nå i vinter, en sak jeg fulgte ganske nøye – siden det var en sak jeg kunne kjenne meg igjen i. Det kommer frem at hun har slitt mye psykisk, og jeg får derfor ikke bare stor empati og medfølelse for ofrene i saken (og deres pårørende), men også for denne jenta som nå har tatt et annet menneskes liv. Det er rimelig heavy. Kommentarfeltene hos avisene fylles opp med meninger om at slike mennesker burde vært sperra inne (slik som de ble før i «gamledager»), at hun må være ond og gal og burde blitt drept selv, og det krangles om hvem som har mest skyld i hvorfor det ble som det ble.

Jeg tenker litt annerledes. Jeg tenker at ingen mennesker er født onde. Ingen jenter på femten år er besatt av djevelen og dreper andre mennesker for at de er onde. Jeg vet at vi forbanner ting vi ikke forstår, og at vi velger å hate fremfor å lete etter forklaringer (ikke unnskyldninger, stor forskjell!), men jeg kan dønn ærlig si at jeg tror jeg forstår henne.

Å skrive sånt er egentlig farlig, for før man vet ordet av det så støtter man mord, har null empati for ofrene eller er en psykopat uten følelser. Sånn er det absolutt ikke. Hva jeg mener med at jeg forstår henne er egentlig veldig vanskelig å forklare, men… Jeg skal prøve. Uten at jeg skal gå så alt for dypt inn i det, så har jeg mange likhetstegn med denne jenta. Jeg har vært så fortapt at jeg har tenkt morbide, fæle tanker, så fortapt at jeg ikke har hatt troen på noe godt i denne verden, så fortapt at jeg har gjort mye jeg i ettertid har angret veldig på. At jeg nå sitter her glad, fornøyd og forelska er egentlig bare tilfeldig. I vår begynte en nedadgående spiral i så full fart at jeg var sikker på at det skulle gå skikkelig ille. Men, så dukket plutselig noe skikkelig bra opp, og snudde kursen for min del. Det er kun flaks. Kun tilfeldig. Om det ikke hadde skjedd, aner jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag, eller hva jeg kunne ha vært i stand til å gjøre. For jeg tror ikke det er sånn at det kun er én type mennesker som er kapable til å gjøre fæle handlinger. Jeg tror de aller fleste av oss er det – om vi bare blir presset langt nok ut på kanten. Om vi bare mister oppfattelsen av virkeligheten nok. Om vi blir så ødelagte at vi mister troen på at det er mulig å repareres. Om vi omringes av så mye ondskap at vi ikke lenger ser noe godt. Når man føler man ikke lenger har noe som helst å tape, og samtidig ikke klarer å se verden med et klart blikk, mister man raskt kontroll over jeg-et sitt. Man mister raskt kontroll over seg selv, og det kan potensielt være skadelig for de aller fleste av oss.

«I disse periodene så er selvhatet, skammen, og skyldfølelsen sterk. Jeg føler meg mislykket, ensom, og at jeg er et barn ingen orker å vise kjærlighet for. Jeg føler at min eksistens kun har vært vond, og at jeg ikke har hatt nytte, mening, eller verdi mens jeg har levd. Jeg føler også at jeg må beklage for at jeg eksistert og at jeg aldri skulle ha blitt født. Jeg føler meg mest hjelpeløs og ubrukelig. Hjernen kverner på de samme tankene om og om igjen. Dette har gjort til at jeg har mistet mye livsgnist, glede, og selvbildet er helt ødelagt.»

– Sitat fra denne saken skrevet av jenta selv

Jeg sier ikke at alle kan bli mordere. Jeg sier ikke at vi skal forsvare fæle handlinger. Jeg mener bare at vi kanskje burde bli flinkere til å prate om ting ingen av oss tør prate om. Som det at man som psykisk syk og traumatisert kan få tanker om å skade andre mennesker, og at dette er i mye større grad vanlige tanker enn vi tror. Jeg tror disse tankene burde snakkes mer om, før de blir potensielt farlige. For tanker er ikke farlige. Tanker er ikke farlige før de fører til handling. (Noe som heldigvis tilhører sjeldenhetene, alt i alt.) Jeg mener vi må prøve å forstå, og i denne saken finnes det ingen onde parter. Det finnes kun ofre – selv om en av dem er skyld i et annet menneskes liv. Hele saken er utrolig trist og tragisk, og i tillegg til å tenke på ofrene og de pårørende, så tenker jeg på denne unge, ødelagte jenta som aldri får sjansen til å få et normalt liv. Hennes liv er også ødelagt og forandret for alltid.

Ladestien

I går var jeg, Nora, Ulrik (Noras herlige sønn) og Guapo (Noras herlige voffse) på tur på Ladestien i sola. Jeg har vært litt flinkere med treninga igjen i det siste, så jeg kjente det godt i lårene og rumpa etter beintreninga dagen før, for å si det mildt! Deilig! Og i tillegg til å få ei fin treningsøkt ut av det, fikk vi sladret og pratet også. Win-win! Nå skal jeg få i meg litt frokost, før det definitivt blir litt trening i dag også. Jeg gleder meg! Digg å ha fått igjen treningslysten. Hugs!

To svette, sminkeløse tryner! Haha! 

Når man ikke lenger har noe (kjipt) å skrive om

Livet smiler, og det gjør jeg og. (Selv om jeg i dag foretrekker å sitte inne og høre musikk alene fremfor å være sosial.) Jeg har tenkt på noe rart. Jeg har ikke vært så flink til å blogge de siste månedene, men det er ikke for at jeg ikke har prøvd. Jeg har satt meg ned mange ganger med macen i fanget for å skrive et eller annet smart, men alt har bare stoppet opp – hver eneste gang. Jeg har ikke kommet i gang, og har derfor bare postet litt bilder her og der. Jeg tror jeg er litt motsatt av de fleste andre mennesker. De triste, kjipe, fæle, vanskelige tingene som de fleste kvier seg for å snakke høyt om er ikke like vanskelig for meg å skrive om som de gode tingene. Er ikke det litt snålt..? Om jeg ikke skal skrive om depresjon eller livet med bipolar lidelse, så har jeg liksom ikke så mye annet å komme med, haha! Kanskje trenger jeg bare litt tilvenning. Innse at det ikke bare er de kjipe tingene – de jeg er vant til – det er verdt å prate om.

Gadd ikke sminke øynene i dag, haha! #mobilselfies

Anyways. Jeg bruker som sagt denne onsdagskvelden alene i sofaen med headsettet på, og en låt som ofte går på repeat er Jack Garratt – Water. Jeg elsker den låta! Den er så chill, men får fremdeles frem litt følelser i meg. Anbefales! Resten av kvelden skal brukes til å skrive litt videre på boka mi, se litt teite tv-serier og bare roe helt ned. Det trengs i blant. Håper du også får en fin kveld! Hugs.

Vilja & mormor

Ett bilde til fra ferien. Mormor & Vilja klare for å ta et bad i sjøen på ettermiddagen vi ankom Kroatia. Vi har vært heldige med været i Trondheim også i det siste da, så det har da vært litt sommer her hjemme og. Digg! Hugs.

Snaps

Her kommer litt random snaps fra den siste tiden! (@kaizerdrea om du vil følge meg.)

Black and white

Vilja-savn. Savnet stikker litt ekstra når det tikker inn en tekstmelding fra henne. «Savner deg masse, mamma. Elsker deg, du er verdens beste!» At HUN er verdens beste er det liten tvil om. Fine, snille, gode Vilja!

Im a unicorn

Her er noen bilder som oppsummerer hvordan jeg har det for tiden: Enhjørniiiiing! Wohooo! Haha, her er det rosa skyer og bare solskinn for tiden – selv om det ikke er særlig til sommer sånn fysisk sett her i Trondheim. Henger med fine venner og den beste kjæresten! (Ja, jeg har fått meg kjæreste. Enn det! JEG, liksom. Jeg som trodde jeg skulle være singel, kynisk og bitter for resten av livet!) Ooooog, jeg har farget håret mørkere og lilla. Man ser det ikke så godt på disse bildene kanskje, men det er veldig lilla i sollys! Men nå skal jeg skynde meg i dusjen, for jeg har trent både på treningssenter og i Granåsen nå ikveld, så det er på tide å få av seg svetten… Haha! Dette ble et veldig raskt blogginnlegg om alt og ingenting, men… Det får så være. Hej så lenge! (Skal prøve å bli flinkere til å oppdatere bloggen fremover, jeg lover…)

More pictures

På ferie (og egentlig ellers også) er det Vilja jeg tar bilder av. Favorittmotivet. <3 Vakreste.

Feriebilder

Jeg har ikke rukket å sett så mye på bildene fra ferien enda, men her er i alle fall noen få! Vilja er så fiiiiin! Ferien var helt topp, vi har kost oss masse. Utrolig digg med sommer og sol, men jammen var det ikke godt å komme hjem også. Fler bilder kommer etterhvert! Hugs.