Jeg har helt glemt å poste bilder fra fredagen, da vi hadde familiemiddag på Egon. Mamma og Brynjulf var i byen, og søss og kidsa kom inn til byen fra Klæbu, og jeg, Vilja og Vegard ble selvfølgelig også med. Fin gjeng, hæ? ♥

Ahhhhrg, jeg blir sprø! Photobucket har endret hele opplegget sitt, så nå er alle bildene på bloggen fra 2007-2011 blitt borte. I stedet vises et bilde med photobucket-logo og en link. Jeg trykket meg inn på linken for å se hva jeg kunne gjøre for å fikse problemet, og skuffelsen ble rimelig stor da jeg skjønte at det koster meg $399 for å kunne gjøre noe som helst med det. Og ikke nok med det … det koster $399 i ÅRET! Faen altså. Nå kan jeg angre meg for at jeg i det hele tatt valgte å bruke den drittsiden til å legge inn bilder på bloggen. Sukk. Ja, ja. Det var dagens store frustrasjon. Om noen har noen gode tips & triks, så ikke nøl med å send meg en melding. Heldigvis fant jeg noe å le litt av i samme slengen. Da jeg frustrert bladde meg gjennom side etter side i bloggen uten bilder, fant jeg dette innlegget. Kan ikke huske å ha skrevet det, så lo litt av meg selv. Der har du en fordel med å ha dårlig hukommelse. Alt blir liksom morsomt på nytt igjen. Haha! Hugs. 


Genser fra H&M
Jeans fra BikBok
Converse
Jakke jeg fant i gangen, som jeg tror søstersen har hengt igjen her (? Hvis ikke; takk for lånet, whoever you are…)

Jeg trenger seriøst nye klær. Må bli rik så jeg kan shoppe loads! Og vintersko. Kan ikke gå med converse hele vinteren, da fryser jeg ihjel. Det har virkelig blitt høstkaldt ute, så… Anyways! I dag skal vi spise middag med søstersen og kidsa + mamma og mannen hennes. Gleder oss! Det blir hygge. Savner mammaen min litt nå ass, lenge siden jeg har sett henne, så jeg trenger litt mamma-påfyll. En ordentlig god mamma-klem skal virkelig bli godt. Men  tror jeg Vilja kjeder seg litt, så jeg får vel prøve å finne på noe med henne. Hugs!

Jeg er så glad i denne fargen! Jeg liker den så godt at jeg kjøpte både lue og jakke i den! 

Noen bilder fra i dag. Vilja er i seng, Vegard er på quiz, og jeg skal bruke kvelden på litt egenpleie for å føle meg noen hakk freshere enn jeg har gjort i det siste. Farge og fikse bryn, farge ettervekst, hårkur, rense hud. Sånne overfladiske ting som mange kanskje syns er unødvendig, men som virkelig hjelper – også på psyken. Føler jeg meg freshere, får jeg mer energi. Og siden jeg sover dårlig these days, og ikke vil ta medisin for å sove bedre når Vilja er her, så trenger jeg virkelig litt mer av den der energien. Men hei. Det har vært en god dag. På tross av at jeg er trøtt som en dupp, på tross av at hodet jobber med altfor mange tanker på en gang, konstant, hele tiden. Men hei. Nok prat. Nå skal jeg komme i gang med egenpleiekvelden min, før jeg sovner her over tastaturet. Det er like før, haha. Hugs.

I dag var jeg, Vegard, Vilja og Emilian (som jeg ikke trenger å nevne at er sønnen til Vegard, for det burde vel alle kunne se, haha! SE, så like de er da!) en tur på Rush trampolinepark på Tiller i Trondheim. Det åpnet jo i april i år, men jeg har ikke tatt turen før nå. (Hvorfor?!) Det ble en suksess både for kidsa og meg, haha! Jeg storkoste meg. Jeg gikk jo på turn i noen år da jeg var ung & lovende, og selv om jeg aldri ble spesielt god (ingen på Frøya var spesielt gode i turn…), så sitter da noen triks i kroppen fremdeles! Jeg filmet noen klipp også, som jeg skal sette sammen til en liten film til dere. Jeg tror ikke dette ble siste besøk i trampolineparken, for å si det sånn! Her kommer et bildekalas av treningsøkta. (Ja, treningsøkta, for fy, så sliten jeg ble!) Anbefales. 

Jeg ønsker meg en hund – igjen. Det gjør jeg alltid hver gang når tankene og følelsene igjen blir tyngre og vanskeligere. Som om en silkemyk, overglad og energisk valp er det som vipper meg tilbake til å være glad og fornøyd igjen. Som om en valp kan redde alt. Den kan jo ikke det, det vet jeg jo, men det er allikevel den første og beste løsningen som dukker opp i hodet mitt. Jeg trenger en valp. Det er mulig jeg overreagerer og. At jeg ikke er på vei til å bli deprimert igjen, at det bare er et par dårlige dager/uker (som livet jo skal bestå av), men du vet – brent barn skyr ilden. (Sorry for at jeg ikke kom på noe bedre enn et velbrukt ordtak.) Det har blitt mer tårer i det siste. Mer angst. Mer panikk. Mer tungsinn. Redselen for at en god periode, den lengste god-perioden på seks år, plutselig nå er over, er uunngåelig. Skjerp deg, ta deg sammen, ikke skap noe bare for at du er redd for det. Min egen stemme sier akkurat det samme som alle andre sier. Til svar får jeg hundre stemmer som snakker i munnen på hverandre. (Les: tanker, overdøvende og mange, slitsomme og motsigende.) Redselen er der fremdeles, den. Standhaftig.

En valp er jo også standhaftig.

Det er så mye lettere å leve når man bare er glad og fornøyd uten å måtte overbevise seg selv om det. Uten å konstant jobbe hardt med tankekontroll og mental styrke. Uten å konstant måtte overbevise seg selv om at det en tenker faktisk er feil, at det ikke er sannhet, at det ikke er virkelighet. At man må overbevise seg selv om at det man føler også er feil, at det er forbigående, og at heller ikke det er virkelig. Fy fasan, det er så vanskelig å holde fast i virkeligheten når så mye av det man føler og tenker er feil. Og det skremmende er jo at det enda ikke er på langt nær så vanskelig som jeg vet det kan bli. Irrasjonell frykt, sa du? Nei, sier jeg. Langt i fra. Frykten for tilbakefall er det sunneste jeg noen gang har følt, tror jeg.

Jeg skriver på manuset mitt. Omskriver, for det er ikke bra nok som det er. Hvorfor har jeg skrevet så mye så dårlig!? Angrer på at jeg i det hele tatt begynte; det kommer aldri til å bli bra nok. Paradoksalt er det nå teksten kan forbedres. Når tankene og følelsene er på feil side av skalaen. Så da får jeg skrive, da. På tross av at jeg ikke lenger tror det kan bli noe som helst. Jeg skulle ønske jeg var like flink som de andre. Jeg fylles med misunnelse. Blir kvalm av meg selv. Så kjip jeg er, som er misunnelig på andres talenter, og som ikke lenger unner dem suksess – kun for at jeg ikke evner å få det til selv. Angrer på alle ordene her i dette blogginnlegget og. Så teit, så lamt, alt jeg ikke vil det skal være, og ingenting av det jeg vil det skal være. Men æsj, det driter jeg i. La dem le, la det være teit, hva så om jeg er patetisk og latterlig?

Jeg skal også være standhaftig. 

Ah, fine farger. Gamle bilder, og jeg angrer fremdeles hardt på at jeg ikke kjøpte det skjørtet der. Det er så fint! Jeg ligger på sofaen i leiligheten og drømmer meg bort i fine fargebilder og masse tatoverings-inspo, og gleder meg til den dagen jeg har råd til å ta enda en. Kroppen trenger mer blekk! No joke. Hugs.

Det er ikke sånn at man – etter mange år som psyk – våkner opp og vips, så er alt bra. Vips, så er man kurert, liksom. Alle destruktive mønstre har forduftet, dårlige mestringsstrategier har blitt til gode, og man tar aldri ett steg tilbake. Det hadde jo vært helt magisk, men sånn er det nok svært sjelden. Det har tatt meg lang, lang tid å akseptere det, men nå tror jeg faktisk at jeg har klart det. Jeg har klart å godta at det kommer til å komme fler tilbakeslag. Jeg har også klart å godta at det er en evig prosess, hver eneste dag, å holde meg frisk nok, selv om jeg ser på meg selv som ganske så stabil og fin i formen for tiden. Jeg har godtatt at jeg må sette spørsmålstegn til hva jeg tenker, hva jeg føler og hvordan jeg reagerer, og vurdere om det er sunt eller usunt. Om det er friskt eller sykt. Om det er konstruktivt eller destruktivt. Jeg kan ikke automatisk bare tro på meg selv, tankene mine eller følelsene mine. Det destruktive har de siste årene tatt over og blitt automatikk, og det må jeg jobbe mot. Jeg ante ikke hvor slitsomt det faktisk er. Å hele tiden jobbe med meg selv, så jeg kan stole nok på meg selv til å tørre å prøve igjen, for å se om jeg kan klare å mestre det jeg tidligere ikke har mestret. Men hei, det fungerer, så da får det bare være at det tar mye energi. Det er verdt det. Fremgang. Jeg er litt stolt, jeg. Helt håpløs er jeg da ikke.