Fordeler og ulemper

I gode perioder: «Åh, det er så fantastisk å bo midt i byen, det er så sentralt, enkelt og fantastisk!»

I dårligere perioder: «Gud, som jeg hater å bo midt i byen, det er alltid folk i gatene, man får aldri være ute alene, jeg ser ut som en dass og alle ser det, æææh, jeg vil flytte.»

Jadaneidaså. Fordeler og ulemper med det meste, er det ikke?

Tanker og følelser jeg får av å ha gitt ut bok

Guri, jeg er dritsliten. NM-uka gikk dårlig med tanke på pokeren, og om man er litt sliten i huet fra før, så er en sånn uke ganske utmattende, selv om det selvfølgelig også er veldig stas å møte så mange fine mennesker. Samtidig har jo boken kommet ut og, og jeg er dritstressa. Jeg trodde jeg skulle være litt sånn “herregud-så-kul-jeg-er-som-har-fått-til-dette”, men i stedet føler jeg meg som en malplassert dust av en wannabe. Det er så mye å tenke på, så mye jeg er nervøs for, så stor fallhøyde. Det er også et avsluttet prosjekt, noe som i grunn er litt trist i seg selv. Dette er noe jeg har jobbet med i fem år nå. FEM ÅR. Og nå er det liksom … over. Jeg har ikke lenger boken å jobbe med. Det er mange følelser i sving, det er mer å gjøre, og det skaper masse stress og angst. Jeg er ikke så god på stress. Jeg får så lyst til å bare grave meg ned, legge meg i senga hjemme og bare forbli der uten å måtte forholde meg til noe som helst i verden, men er det ett tidspunkt jeg ikke kan gjøre det på, så er jo det nå.

Når man jobber med en bok er det liksom ikke lanseringen man tenker på. Man jobber, jobber og jobber, og så plutselig er den liksom ute, uten at jeg har rukket å tenke noe over hva jeg forventer, håper eller tror kommer til å skje ut av det. Så begynner man å tenke på det, og blir plutselig livredd for at ingen kommer til å like boka, at den nesten ikke selger, og at den bare forsvinner ut i ingenting. Hvor deppa hadde ikke det gjort meg, liksom. At det jeg endelig har kommet i mål med skulle vise seg å egentlig ikke være noensteds allikevel, bare et slags … vakuum? Jeg vet ikke. Det hadde jo vært ganske nedtur. Og det er jo en mulighet at det er akkurat sånn det blir, at jeg bare nok en gang skuffer meg selv, selv om jeg i bunn og grunn er fornøyd med å i det hele tatt ha kommet hit.

Nå har jeg akkurat fått i meg litt mat etter at jeg for en liten time siden kom inn døra etter å ha vært på Frøya. Jeg hentet Bosse, som har vært hos mamma under NM-uka, og i samme slengen tok jeg en liten boksignering på bokhandelen her ute. (En liten sak om det her, forresten.) Det gikk kjempefint, selv om også det var noe jeg var sjukt stressa og “redd” for på forhånd. Signaturen min er stygg, kanskje dukker det ikke opp noen som helst, kanskje sitter jeg der bare og ser teit ut, enn om alle egentlig bare tenker jeg er helt dust? Og hva skal man egentlig skrive i bøkene når man signerer? Jeg er jo ikke dreven. Jeg er jo ikke forfatter. Jeg aner jo ikke. Så da føler jeg meg dust, da, selv om jeg smiler og håper at ingen ser at det er det jeg føler meg som. Alle sånne tanker dukker plutselig opp nå, og det er ting jeg aldri før har tenkt tanken på at kunne skje, liksom. Jeg har alltid sett opp til folk som får gitt ut bøkene sine på forlag, men når jeg selv plutselig er en av disse, så er det ikke lenger like … viktig? Like bra? Like “på ordentlig”? Er det bare jeg som føler det sånn, tro?

Foto: Lena Jørgensen, www.froya.no

Så, ja, altså. Jeg prøver å ta meg sammen litt, jeg prøver å si til meg selv at jeg skal være sjukt fornøyd med å faktisk ha fått gitt ut bok på mitt aller første forsøk! Jeg mener, dette er jo mitt aller første bokprosjekt! Det er første gang jeg har satt meg ned og bestemt meg for at det skulle bli bok, og så ble det jo faktisk det. Med et forlag på laget! Det er jo steinbra, og det er det jeg må si til meg selv. Ikke at jeg er en wannabe dust som egentlig bare er malplassert med en penn i hånda og et eksemplar av min egen bok i den andre.

Nei, nå skal jeg sove. Jeg har nesten ikke sovet på tre døgn, jeg er så sliten at jeg nesten bare griner av alt. Jeg oppdaget at jeg måtte gå til gangen for å hente mobilladeren min som ligger i bagen, og DET var krise, liksom. Typ “jeg-orker-ikke-mer”-krise. Da er det liksågreit å komme seg i seng, for da er søvn ganske så nødvendig og etterlengtet. GOD NATT. (Så krysser jeg alt jeg har for at noen der ute faktisk liker boken min, at den for noen er verdt å lese.)

Klar for poker-NM (og boklansering!)

Hoodie fra Calimera

Nå er jeg pakket og klar for å reise til Stokke, hvor poker-NM holdes den kommende uka! For min del blir det jo ikke baaare poker da, men også boksalg/signering! Boken kommer nemlig fra trykkeriet på onsdag, og er da i bokhandlerne et par dager etter det. Så nå er det jammen ikke lenge igjen. (Iiiik, jeg har nerver.) Det blir selvfølgelig også gøy med en ny NM-uke i poker! (Iiiik, jeg har nerver her og.) Jeg krysser fingrene for at både boklansering og poker går bra, haha. Det er vel kanskje litt mye å be om, men det er lov å håpe! Vel, nå skal jeg komme meg i seng, så jeg er klar for morgendagen og resten av uka. Hugs!

Calimera

To nye favoritt-hettegensere! De er fra Calimera og er så sjukt gode! Ordentlig myke inni, og sitter veldig fint på. Perfekt hoodie! Anbefales varmt! Også er det jo ganske kult at gutta bak merket er trøndere og, da. Den rosa er i medium, den hvite i small. De er egentlig litt store i størrelsen, så om du skal bestille deg en genser eller to, vil jeg anbefale å ta en størrelse mindre enn du vanligvis bruker. Med mindre du vil ha den litt oversized og stor, da!

Turn away

Pink swimsuit

Vi er hjemme igjen, etter en kjempefin ferieuke på Kreta. Vi kom hjem på fredag ettermiddag, og etter å ha henta Bosse og levert Vilja, dro jeg på Pstereofestivalen. Åh, det er så gøy, det er det alltid. De musikalske høydepunktene i år var definitivt Aurora, Tom Odell og Gåte. Tre knallbra konserter. Musikk, ass. Jeg er så glad i musikk! På Aurora stod jeg helt alene blant tusenvis av andre og bare levde meg ordentlig inn i musikken. Bare stod der og … fløt, liksom. Magi!

Fin ferie uke og fin festivalhelg, men nå blir det digg med mandag og ny uke igjen og. Tilbake til hverdagen slik den skal være. Sunn, sprek og glad. I morgen skal jeg komme meg tilbake på treningssenteret, og fra i morgen av er det godtestopp ei stund. Nå er jeg lei av ferie, haha! Hugs!

Green pants

Bukse fra Gina Tricot, topp fra Bik Bok, sko fra Adidas, sekk fra Wish

Her kommer et outfit og, mest fordi at jeg faktisk digger denne buksa! Haha, den er egentlig ikke så typisk meg, men da jeg så den i butikken, så tenkte jeg at den faktisk kunne bli ordentlig kul! Jeg tenkte den først til levis-skjorta, men syns det passet bra med denne sorte lille greia fra BikBok og. Men nok småprat, nå skal jeg, Vilja og Vegard se film i senga her på hotellet. Hugs! (Og nå hadde jeg høytlesing av dette blogginnlegget for Vilja, og da hørtes det EKSTREMT kleint ut. Æææh, jeg må seriøst legge LITT mer innsats i hva jeg skriver i sånne innlegg …) Ohwell! HUGS på nytt.

Kreta

Så var vi plutselig på Kreta, jeg, Vegard og Vilja. Og gjett om vi koser oss! Vilja omtrent bor i bassenget (i dag måtte jeg tvinge henne med på en liten siesta så hun ikke skulle utvikle svømmehud mellom tærne …), og vi nyter sol, varme og deilig, gresk mat. Det øverste bildet har forresten blitt mitt nye favorittbilde! Så gøy det er å ha et så fint bilde av meg og snuppa mi. Vegard knipsa de tre øverste bildene i dette innlegget med mobilen sin. Flink fotograf blitt! Og jeg har faktisk ikke rørt kameraet mitt før i dag … dårlige greier! Men det er litt digg å bare være på ferie og, og ikke tenke på blogg, bilder, facebook og annet “stress”. (Men det snappes da, for den som skulle være interessert! @kaizerdrea is the place!) Hugs!

Jeg går i sinnemestring

Jeg går i sinnemestring. Jeg går i terapi for å lære å takle sinnet mitt. Først tenker jeg «herregud, det er sånt jeg ikke kan si, for det er for flaut», men så tenker jeg: Det er da ikke noe flaut med å faktisk gjøre noe med problemene sine, det er ikke noe flaut med å ville bli et bedre menneske, en bedre utgave av seg selv, av den man har blitt. Og når jeg tenker meg om, så er det da heller ikke så rart at jeg er sint. Jeg har mange grunner til å være sint. Det er ikke noe galt i å bli sint til tider. Det er en normal reaksjon, det er noe de aller fleste av oss blir, og det trenger ikke være så dumt heller. Men plutselig kan sinne bli et problem, som det ble hos meg, og da er det vel ikke noe med det å ta tak i det som er flaut, eller?

I mai i fjor begynte jeg å bli så sint av typen at jeg ikke klarte å styre hva jeg gjorde. Jeg rakk ikke tenke «dette er ikke en bra måte å reagere på», jeg bare reagerte. Impulsivt og kraftig, uten kontroll. Jeg vil ikke gå i detalj, men selvfølgelig gjorde og sa jeg mye jeg angret på ganske så kort tid etterpå, da jeg var kommet tilbake til meg selv, da jeg gjenvant kontroll. Etter en stund så skjønte jeg at jeg trengte hjelp til å endre reaksjonsmønsteret mitt. Jeg trengte hjelp til å få kontroll, og jeg er så glad for at jeg nevnte dette for behandleren min! Jeg har en psykiatrisk sykepleier fra kommunen som behandler nå, og har gått til henne i … halvannet år nå, tror jeg (er det virkelig så lenge?), og hun er så flink! Hun sendte meg videre til ei dame som har spesialisert seg på sinnemestring. Hun er også virkelig fantastisk! Hun har hjulpet meg med så utrolig mye allerede, og da er det ikke bare sinnet mitt jeg tenker på, men også evnen til å kontrollere reaksjonene mine når jeg møter triggere jeg tidligere ikke tålte å møte.

For ja. Triggere møter jeg ofte. Det er ikke sånn at vips, nå er jeg frisk, nå blir jeg ikke lenger trigget av noe som helst. Det er ikke sånn at vips, nå er det ikke noe som plager meg lenger, nå er det ikke noen fare for at jeg skal falle tilbake til destruktive mønstre og handlinger. Det var jo aldri handlingene og reaksjonene som var problemene. De var resultatet. De var måten å reagere på, de var overlevelsesteknikker, de var automatiserte mønstre. Vi kan vel nesten si at de var blitt instinkter. Å snu sånt er ikke bare å bestemme seg for det. Det er jo en grunn til at det skjer, gang på gang, selv om man aldri ønsker det selv. Det er en grunn til at man reagerer som man gjør, gang på gang, over tid.

Nå er jeg på god vei til å mestre situasjoner jeg tidligere ikke mestret. Takket være sinnemestringa har jeg gått i gang med en prosess hvor jeg lærer å reagere annerledes. Tenke annerledes, føle annerledes, reagere annerledes. Alt henger jo sammen, og det er ikke en enkel jobb å jobbe så hardt med seg selv at man klarer å forandre automatiserte mestringsstrategier, men jeg er så godt på vei nå! Det gjør meg så glad! Det gjør meg så glad at jeg kan møte triggere uten å ende opp der jeg endte opp før. At jeg ikke lenger med en gang tyr til det destruktive. At jeg ikke mister kontroll like ofte. Det skjer sjeldnere og sjeldnere, og jeg føler jeg bare blir flinkere og flinkere til å ta gode valg for meg selv.

Jeg håper så inderlig at progresjonen fortsetter. For ja, jeg har fremdeles ting jeg må jobbe med, og man kommer vel kanskje aldri helt i mål. Så lenge man er villig til å jobbe med seg selv så har man i alle fall et godt utgangspunkt, mener jeg. Så krysser jeg fingrene for at jeg ikke bare «lurer» meg selv og gjemmer alle de negative reaksjonene og følelsene et sted så det plutselig eksploderer. Haha, det har jeg blitt litt redd for i det siste nemlig, at jeg egentlig ikke har lært å reagere annerledes, men at jeg bare ignorerer og begraver alt. Jeg tror ikke det, og jeg håper for all del ikke det, men jeg er alltid redd for å falle tilbake. Den der frykten kommer jeg vel ikke utenom noen gang. Jeg vil ikke tilbake, jeg vil ikke ned, jeg vil fortsette stødig fremover og oppover, jeg vil fortsette å utvikle meg til å bli den Drea-en jeg kan like å være. Takket være sinnemestringa og de to flinke damene der, er jeg godt på vei.

Slik er hverdagen min these days

Dagene mine for tiden: Står opp (alt for) seint, spiser “frokost” med Vegard mens vi ser noe på tv, stikker på trening og blir dausliten, drar hjem, dusjer, Vegard lager middag, så spiser vi middag mens vi ser noe på tv, så må Bosse ut på tur nummer to for dagen (Vegard tar som regel den første på “morgenen”), så chiller jeg resten av kvelden med nettpoker og godteri. Haha! Og om jeg ikke vil sitte hjemme hele kvelden, så hender det seg at jeg stikker ut og er litt sosial og da. Enten det er en øl og litt dart eller litt live-poker. Standard hverdag her these days. Det er jo sommer og ferietid, og til høsten blir det jo mye mer å henge fingrene i, så kanskje jeg bare skal nyte litt ro når jeg først har muligheten. Jeg blir så fort stressa, og stress tåler jeg også ganske dårlig, så … ja. Å ha fokus på gode ting som trening og å ha det bra er egentlig helt greit om dagen, og kanskje også ganske viktig. Det fungerer jo! Viktig å ta vare på helsa, si. Hugs!