Valget om å få barn

Her er vi på tredje ultralyd (3D-UL i uke 33) til jordmor Barbro Hellstad på Femme. Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne

I fjor, da jeg var 33 uker på vei, skulle jeg bli med i en reportasje i Aftenposten som handlet om det å ha en arvelig sykdom og allikevel velge å få barn. Dessverre ble det noe ikke av reportasjen, men jeg har heldigvis fått lov til å dele disse fantastisk fine bildene som Therese Alice Sanne tok av oss! Jeg ble så rørt da jeg så disse bildene nå i dag, jeg! Jeg har ikke sett dem før nå, og tenk at hun som lå inni magen der faktisk var herlige Tomine som snart fyller 1 år!

I intervjuet pratet jeg litt om det å ta valget om å få barn på tross av psykisk (potensielt arvelig) sykdom, og også i forhold til å være uføretrygdet. Noen tenker kanskje «kan du få barn, kan du faen meg jobbe og», men for meg funker det ikke helt sånn. Jeg har (i alle fall for nå og en stund fremover) gitt opp den delen av livet som innebærer jobb, og om jeg også hadde måttet gi opp familielivet, hva hadde jeg da hatt å leve for? Hva hadde da livet mitt bestått av, om jeg egentlig ikke hadde noe annet enn meg selv å bry meg om? For meg er det helt utenkelig. For meg er barna mine det viktigste i livet mitt. Vilja og Tomine er livet mitt! For meg er det helt utenkelig å leve et liv uten å ha fått dem – for ingenting gir mer mening for meg enn å være mamma.

Foreldrerollen (og andres meninger)

Jeg blir bare mer og mer selvsikker på at det er vi foreldre som kjenner barna våre best, og at det vi velger å gjøre i forhold til dem, som regel er det beste. Det er ikke så lett å tro det, nemlig. Det er ikke så lett å ignorere alle stemmer og meninger, for de er så mange og sterke. «Ikke la henne sovne på puppen», «ikke amme til hun blir 5 år», «ikke gjør ditt og ikke gjør datt». Jeg har vært så mye i tvil. Tomine har sovnet på puppen hver eneste kveld til helt nå nylig. Vi har bare latt henne gjøre det – for det har virket som hun har trengt nærheten og kosen og tryggheten med det. Men jeg har tvilt. Er det lurt? Bør jeg lære henne å sovne selv? Blir det for seint senere? Er hun bortskjemt? Gjør jeg feil? Burde jeg gjort det annerledes?

Nå er jeg mye mer trygg i meg selv. Trygg på at det vi velger å gjøre, virkelig er det beste for Tomine. Jeg har også blitt mer trygg på at ting ordner seg når alle er klare for det! Dette med søvn er ikke alltid så lett – og selv om det virker som om alle andre babyer bare sovner av seg selv og sover hele natta, så er det nok langt fra sånn det er. Men det ordner seg! De er ikke så små så veldig lenge, og ting endrer seg hele tiden. Jeg skal gjøre akkurat det jeg føler er best for mine barn, uavhengig av hva alle andre mener. Tomine er ekstremt glad og trygg, og har det helt supert! Vi ser henne, vi hører henne, vi kjenner henne, og vi gir henne akkurat det hun trenger. Og det er vi som vet best! Og nå sovner hun av seg selv også. Vi var plutselig klare for det, begge to. Vi tok «kampen» denne uka, og det gikk over all forventning! Jenta gråt i ti minutter første kvelden, og pappa Vegard gikk inn til henne hvert tredje minutt. Så sovna hun! Dag nummer to gikk enda bedre. Da gråt hun i ett minutt, og tredje kveld var det ikke lenger enn ti sekunder! Det er godt å få det på plass, men hadde det ikke gått så enkelt, hadde jeg nok gitt opp raskt og tenkt at det er bedre å prøve igjen senere. For vet dere hva, det er da ikke noe galt i det heller! Hurra for alle foreldre som gjør det de mener er det beste for barna sine. Basta!

Tomine & Bosse

Litt bilder av denne tuppa igjen, som nå har blitt 8 måneder og 8 dager gammel! Like blid som alltid, haha! Heldigvis, for søvn på natta driver vi fremdeles ikke med… Det går overraskende bra allikevel, med lite nattesøvn! Jeg storkoser meg med lillebolla hver eneste dag. Og snart kommer Vilja igjen og – yay!

Hverdagsglede

Ja, så sover hun veldig dårlig for tiden, og jeg har vel knapt sovet tre timer sammenhengende på snart åtte måneder. Ja, så er det til tider slitsomt og frustrerende å være småbarnsmor. Men herregud, så mye hverdagsglede det gir! Og hverdagsmening! Hver eneste dag. Se på denne blidfisen, da! Lille gullklump! Så håper jeg vi finner ut av nattesøvnen snart. <3

She stood in the storm

“She stood in the storm, and when the wind did not blow her way, she adjusted her sails.”
– Elizabeth Edwards

Ny tattis, tatt av Thea på Onkel Henrys i Trondheim! Jeg er så fornøyd, syns den er superfin! Hva syns dere? Jeg må få på plass litt fler tattiser på leggene snart og, den ser litt ensom ut der. Det er vel bare å sette i gang med å lete etter hva jeg ønsker neste gang! Åh, det er så vanskelig. Dette motivet hadde Thea laget og lagt ut på Instagram, og jeg bare kjente at jeg MÅTTE ha den. Det var liksom tatoveringen jeg ikke visste at jeg ville ha før jeg så den, om du skjønner hva jeg mener. Ah, digger den!

Jentene mine

I dag tok jeg noen bilder av de to fine jentene mine, jeg. Jeg elsker å ta bilder av dem altså! Favorittmenneskene. Fargetonene er ikke helt like på alle bildene, da. Det er ikke så lett å få til når jeg tar bilder på ulike steder i huset med naturlig lys, også gadd jeg ikke være alt for pirkete i photoshop heller. Disse bildene gjør meg i alle fall kjempeglad! Så fine jenter jeg har. ♥

Melancholy

Melankolsk vil jeg nok alltid være. Men. Sinnsro. Det jeg jaktet, den jeg alltid ville være. Den jeg nå bare blir mer og mer.
Låt på repeat for tiden, en nydelig Kent-cover:

Milepæl

I dag krøp Tomine før aller første gang! Wiii! Så nå får vel ikke Bosse fred fremover, tenker jeg. Jeg og Vilja satte macen foran henne på gulvet, og da skjøt hun plutselig fart, gitt. Den skulle hun ha tak i! Det er så gøy med sånne milepæler, og selv om de er helt naturlige og noe de aller fleste barn gjør, så blir man liksom så veldig stolt! Jenta begynner å bli stor allerede, jo … I gårkveld bladde jeg gjennom lagrede bilder i snap, og ble ganske så nostalgisk da jeg så tilbake på nyfødttiden. Altså, det er jo ikke så lenge siden, men det går da så fort! Hun er ikke lillebabyen lenger, og den tiden er bare allerede forbi! Gone, liksom – om du skjønner hva jeg mener. Snufs! Men nå våkna gullet i vogna ute på verandaen, så nå skal vi jentene (Tomine, Vilja og meg) stikke på butikk. Hugs!

Lillegull

Tomine har blitt 7 måneder gammel! Hun er altså en så blid unge, hun smiler og ler hele tiden. Nå nærmer det seg kryping, og hun setter seg nesten opp i sittende stilling. Så i kveld bestilte jeg trappegrind, haha. Snart fyker hun vel rundt omkring i full fart! Det er veldig gøy å bruke kameraet litt igjen og. Det blir jo mye morsommere å ta bilder av henne nå fremover, enn når hun kun var en litenbaby som lå på rygg og så rar ut. Haha! Hugs!

Jeg er ikke lenger den jeg var

Jeg tar meg stadig i å tenke på meg selv som ung. Ja, ungdom nesten, men sannheten er jo at jeg ikke er det lenger. Jeg er jo ikke engang i tjueårene! Da jeg var ungdom, så jeg på de over tredve som voksne, kjedelige mennesker, og tanken på at jeg nå er like gammel og kjedelig som dem, er bare … feil. Det stemmer ikke, liksom. Men samtidig merker jeg jo godt at jeg har vokst. At jeg har blitt en annen, nesten. At jeg på mange måter har blitt et Helt. Annet. Menneske.
Man kan i grunn dele livet opp i flere ulike liv. De ulike fasene er så forskjellige at de ikke hører sammen, på en måte. Mennesker kommer og går, man flytter, man bytter jobb, man er frisk, man er syk, man gjør feil, man angrer, man blir ufør, man får barn. Ting forandrer seg så mye at det er umulig å ikke forandres underveis. Samtidig driver vi alle og skal «finne oss selv», og det sier seg selv at det er en vanskelig oppgave – når man liksom aldri står lenge nok på et sted til å komme helt på plass.

Jeg er i alle fall glad for at jeg er den jeg er i dag. Jeg er glad for at jeg har blitt eldre. Jeg er glad for at jeg har vokst, at jeg har lært, og at jeg kjenner meg selv bedre enn noen gang. Jeg er glad for at jeg i mye større grad er i stand til å tenke og reflektere, se det større bildet og se hva som er viktig og ikke, og at jeg er i stand til å sette pris på det jeg har. Jeg er glad for at jeg kan være streng med meg selv når jeg blir dust med meg selv, og jeg er glad for at jeg har lært å snu tankemønstre som ikke gjør meg (eller noen andre) noen tjenester. Jeg er glad for at jeg kom meg hit, og selv om mange kanskje sier «ting blir aldri som før» som om det er noe negativt, sier jeg det med positive vibber. For ting blir aldri helt som før. Det er umulig, for jeg er ikke lenger den samme. Jeg er ikke lenger den jeg var, og det er absolutt mer en fordel enn det er en ulempe. Så får vi se, da. Hvem jeg er i morgen. Målet får være å i alle fall ikke være noe verre da enn i dag. Da kan det da ikke gå så ille, tenker jeg.