newhair2

Bloggen dør litt innimellom. Jeg har ikke tall på hvor mange innlegg jeg har begynt på, men slettet. Jeg føler jeg gjentar meg selv hele tiden, og at jeg ikke har så mye interessant å komme med. Bare syt, liksom. Hei, sytebloggen… Så. I stedet tar jeg gjerne i mot tips om hva jeg kan skrive om. Noe du lurer på, noe du syns hadde vært fint om jeg skrev om eller… Tja. Et eller annet. For jeg vil egentlig skrive. Jeg vil egentlig blogge, for jeg er ordentlig glad i bloggen, og elsker at jeg har så mange år med minner spart opp her. Jeg trenger bare litt drahjelp, tror jeg, til å skrive et innlegg som jeg føler jeg kan trykke «publiser» på, og ikke «flytt til papirkurven». Så, altså: Vil du vite noe? Lurer du på noe? Har du en mening om hva jeg kan skrive om? Kjør! (Åhgud. Nå følte jeg meg teit.)

twins1

twins2

twins3

twins5

I dag er det den offisielle tvillingdagen. Også har vi – jeg og Jørgen – bursdag også, da. Tjuesju. Tjuesju år. Allerede. Tida går for fort, for jeg får liksom ikke brukt tida særlig fornuftig, føler jeg. Jeg vil ikke bli eldre før ting er bedre enn de er nå. Tida kan stå stille ei stund, så jeg rekker å bruke livet på noe annet enn… Alt jeg bruker det på nå som ikke er særlig gøy. (Tidenes understatement, men dere skjønner jo poenget. «Ikke særlig gøy»… Ja, ja.) On the bright side – det er godt å se at over to hundre stykk tar seg tid til å skrive en bursdagshilsen på Facebook før klokka har rukket å bli halv elleve på dagen. Det gjør faktisk litt godt! Det får meg ikke til å føle at tida går for fort eller at jeg blir eldre, men at jeg eksisterer.

Men ja. Gratulerer med dagen til deg også, tvillingbror! Verdens beste sådan, og verdens beste onkel! Jeg føler meg veldig heldig som har en tvilling i utgangspunktet, og enda heldigere som har en så snill og god tvilling som deg. Å være tvilling er helt spesielt. Vi har alltid vært mye sammen vi to. Alltid hatt hverandre, alltid stilt opp for hverandre. Det setter jeg megastor pris på, selv om det er noe jeg kanskje ikke sier for ofte. Glad i deg, tvillingbror!

home

Jeg vil hjem. Den uroen av å ville hjem når jeg er hjemme. Følelsen av å ikke ha noe sted å gjøre av seg. Som et lite avsnitt i boka Lille Stjerne av John Ajvide Lindqvist: «Jeg har ikke noe sted å gjøre av meg. Det finnes ikke noe sted. Likevel må jeg gå dit.» En merkelig følelse av uro og forvirring, en følelse av stress forent med apati, samtidig som at tiden går for raskt. For jeg er ikke klar for kvelden. Ikke klar for morgendagen. Ikke klar for noe som helst, men tiden kan jeg jo ikke stoppe. «Det finnes ikke noe sted. Likevel må jeg gå dit.» Jeg veit ikke helt, jeg.

nytattisoghår newhair nyigjen newtattis3

Jepp. Rosablogging on it´s way! Jeg tok endelig turen til frisøren (Eileen på H2 Munkegata), noe jeg burde ha gjort for typ en måned siden, fikk tatt av det slitne extensions-håret, farget og klipt. Det ble ombré, men planen er etterhvert å få pastellblå ombré. Ooooog, på torsdag tok jeg ny tattis (tatt av Elisabeth på Onkel Henrys Tattoo Shop). Dritfornøyd – både med hår og tattis. Det er veldig godt å freshe seg opp litt. Men jeg ser jeg trenger enda fler tatoveringer, så det er vel bare å bestille ny time snart, vel? Høhø. Hæsjtægg æddikt!

sommerbad1 sommerbad2 sommerbad3kisskiss Vilja. Kyvannet. I dag. Kos. Varmt.

selfiedrea4 trening
Jeg har begynt å trene igjen. Vel, det vil si at jeg har vært i Knyken – et skianlegg på Orkanger – to ganger nå, og løpt… Okei, overdrivelse, jeg har slept meg opp og ned trappene til alle de fem skihoppene som er der. Jeg brukte visstnok dobbelt så lang tid som jeg gjorde i fjor på omtrent samme tid, men hei, jeg har ikke trent noe som helst på evig lenge, så at jeg i det hele tatt kom meg gjennom er godt nok for meg. Og ellers har jeg fått masse kviser i trynet som jeg ikke aner hvorfor plutselig er der, og for å ikke irritere meg greeeeenseløst over dem, så bruker jeg lebestift så ingen skal legge merke til dem. Og nå har jeg jo nettopp så og si bedt dere om å se etter kviser i trynet mitt på bildene, da… Smart, Drea. Smart… Vel, anyways. Vilja har også vært her på overnatting, og vi var i pirbadet og brukte opp all energien vår og pittelitt mer enn det. Det var en kjapp, liten oppsummering av hva som har foregått her i det siste. Nå: God natt.

barndom

Ladestien med Jannicke her om dagen. Jeg og Jannicke har kjent hverandre siden… Foralltid. Vi var bestevenner i alle år, og fant på alle mulige merkelig ting sammen. Blant annet laget vi en klubb vi kalte «Bagge-klubben» (av Bagheera i Jungelboken, den kuleste panteren i hele verden) som endte opp med å bli bannlyst på skolen, fordi den ble så populær at alle ville bli medlem. Men det sier seg vel selv at ikke hele klassen kunne få bli med i klubben vår, for da hadde det da ikke vært en særlig kul klubb, for det ligger da vel i ordet «klubb» at den bør være litt mer eksklusiv enn som så, vel? Litt selektiv godkjenning ble det der altså, for å ikke snakke om endring av regler sånn helt uten videre, akkurat når det passet oss, så vi kunne nekte noen innpass. Sånn er det å være sjef. At noen faktisk ville være med i klubben i utgangspunktet er dog noe merkelig, sånn sett i retrospekt. Det eneste vi gjorde var å prate med veldig lyse, barnslige stemmer og late som vi var pantere som spiste Honni-Korn som «Bagge-mat».

En annen gang prøvde vi å lage boller i mikrobølgeovnen. Det kan jeg ikke anbefale dere å prøve. Mammaen til Jannicke kom hjem til et røyklagt hus. Jeg tror det luktet jævlig i flere uker etterpå. Apropos ødeleggelser i det stakkars huset til mammaen til Jannicke, så klarte vi også å søle masse neglelakk på vasken på badet, og prøvde å skrape det vekk med en kniv. Vi fikk vekk neglelakken, men vasken ble ikke særlig pen etterpå…

Og en gang malte vi naboens låve blå innvendig, bare for at vi skulle lage hytte der. At det ikke var vår eiendom var ikke noe vi bekymret oss for, men vi skjønte kanskje alvoret da vi måtte gå slukøret opp til en rimelig rasende nabo og be om unnskyldning. Jeg tror ikke denne naboen ble noe blidere da vi kidnappa den to år yngre dattera hans, heller. Hun ble overlykkelig for å endelig få være med å leke med oss, og hva gjør vi? Vi ber henne stå helt i ro og lukke øynene. Så snurrer vi mange skjerf rundt henne. Rundt øynene, rundt kroppen så både armer og bein blir festet inntil kroppen, så hun ikke kommer seg noen vei. Vi snurrer henne rundt og rundt og rundt og rundt – før vi dytter henne så hun snubler fortumlet ned i grøfta og blir liggende der og gråte. Vi ler og løper derifra.

Empati var kanskje ikke alltid min beste egenskap på den tiden. Der var nok Jannicke litt snillere. Det gikk heldigvis bra med jenta. Eller, det håper jeg i alle all, for hva vet vel egentlig jeg, det kan hende hun ble evig traumatisert av det hele. (Jeg har sagt unnskyld i ettertid, men kanskje noen år for seint. Jeg har fremdeles dårlig samvittighet. Teller det?) Heldigvis fant vi som regel på langt hyggeligere ting, som å lage et reir fem meter oppe i et tre som vi overnattet i, leke politi med walkie talkie-er, lage pil-og-bue og leke indianere, feste papirlapper med klesklyper i eikene på sykkelhjulene og være sykkel-politi, gå på rulleskøyter til den lille, søte kiosken nede i bakken for å kjøpe lørdagsgodteri, og alle andre sånne herlige ting som man gjør når man er barn.

Vi snakket om det nå mens vi gikk tur på Ladestien, Jannicke og jeg. At vi er litt nostalgiske, og skulle ønske vi kunne være barn igjen – bare for en dag eller to i det minste. Tilbake til de gode tingene i barndommen som vi virkelig husker godt, som vi virkelig setter pris på, som får oss til å smile og huske hvor lett livet var akkurat der og da. Tilbake til da jeg var syv, for eksempel, da døden og vonde, kjipe ting kun fantes i ekle mareritt, og ikke var en del av virkeligheten.

sitatoitnb

Det beste med å være barn er at man slipper å tenke på hva man skal gjøre eller hvem man skal være. Da er man barn. Man er definert nok i massevis, sånn helt uten videre. Å være voksen har ikke den samme effekten. Når man er voksen, så er man ikke bare voksen og det er greit, liksom. Som barn så trenger man ikke tenke på at man skal være tilstede her og nå, og ikke bruke mye tid på å tenke så mye frem eller tilbake i tid. Da er man i øyeblikket helt av seg selv. Jeg tror jeg er nødt til å finne frem den barndomsfølelsen litt oftere. Som vi kanskje klarte å gjøre på Ladestien her om dagen, Jannicke og jeg, da vi kom til denne fine, lille «campen». Med ett så jeg ikke bare trær, men potensielle gjemmesteder, hytter, jungelliv og krokodiller og pantere og enhjørninger.

barnslig

Barnslighet lenge leve.

Jeg blir kvalm og sint og sur og trist og lei og jævlig forbanna. Sophie Elise Isaksen ble i forrige uke skrevet om i en sak hos Dagbladet om en ubehagelig hendelse ved bassengkanten i syden. I kommentarfeltene under Dagbladets facebooksider, ble reaksjonene store. «Agurknytt….! Utrolig respekt til denne damen.. som klarer å få nyheter av dette», «Null verdighet, null selvrespekt», «Tok bare a på låret og beit a i puppen og så feis a avgårde hu snasne oppblåsbara Barbara». Dette er bare et raskt, lite utdrag av hva jeg kunne finne av kommentarer. Vi har altså – tross mer fokus og åpenhet om både voldtekt og psykisk helse de siste årene – en lang vei å gå når det kommer til å skulle legge til rette for åpenhet.

«Vet du hva, jeg tror deg ikke.»

For jeg har tenkt på en ting. Eller, mange ting. Jeg valgte i fjor å skrive et blogginnlegg om en gang jeg ble voldtatt, og fikk enorm respons. Jeg fikk utrolig mye støtte og mange oppløftende, fine ord, men jeg fikk også kjenne litt på hvilke holdninger vi nordmenn har ovenfor unge jenter og overgrep. «Hun er ikke tøff for å skrive dette, nei, idet den påståtte voldtekten mest sannsynlig bare er noe hun innbiller seg» og «Du har ikke anmeldt fyren? Og likevel skriver du nasjonalitet? Er du klar over at du stigmatiserer norske gutter som gruppe? Vet du hva, jeg tror deg ikke. Du er bare ute etter å spre hat mot norske gutter, og
beskytte de verste svina som går i gjeng og brutalt overfaller og voldtar norske jenter.»

mej3

Selv om det finnes en hel masse fantastiske mennesker som gir støtte, som både tror deg og som skjønner at dette er et stort samfunnsproblem, har en stor andel av den norske befolkningen et alvorlig holdningsproblem. Om jeg for eksempel hadde sagt at jeg har blitt (forsøkt) voldtatt på fest enda en gang, også denne gangen hjemme hos en «kompis» på et nachspiel, så hadde min troverdighet fått seg en alvorlig knekk. Sannheten er jo at det faktisk er sånn. Jeg lånte ei seng, jeg var full, han var full, jeg våkna av at han prøvde sitt aller beste (som ikke var så mye å skryte av) på å få til et samleie, men som på grunn av en tampong og en jentekropp som absolutt ikke verken hadde lyst eller var klar, ikke ble så lett å gjennomføre. Et overgrep var det allikevel – for det trenger faktisk ikke være et fullført samleie før man tar skade av det.

«Vi forbinder voldtekt med grusomme forbrytere, og ikke fulle gutter, menn, kompiser, naboer eller autoritetspersoner med et jævla stort holdningsproblem i bunn.»

Troverdighet. At noe skal skje en gang kan jo liksom hende. At noe lignende skal skje på nytt, det er tydeligvis veldig lite sannsynlig, på tross av at en undersøkelse gjort av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress i 2014 røpte at 1 av 10 kvinner har blitt voldtatt minst én gang i løpet av livet. (Link til sekundærkilde, siden lenken til rapporten ikke lenger fungerer). Halvparten før de fylte 18 år. Men hei. Jeg er nok bare PR-kåt og oppmerksomhetssyk, og finner opp begge hendelsene bare for å få en kronikk publisert hos VG eller et intervju hos TV2.

Eventuelt kan vel mange tenke «om du har blitt voldtatt to ganger på fest hjemme hos kompiser – til og med i løpet av samme år (!) -, så henger du med feil folk. Du burde visst bedre. Du burde ha lært.» Det er jo ganske naturlig å tenke. Men det er ikke sånn. Vi forbinder voldtekt med grusomme forbrytere, og ikke fulle gutter, menn, kompiser, naboer eller autoritetspersoner med et jævla stort holdningsproblem i bunn, som drikker for mye, som blir for kåte, og som ser ut til å glemme at et samleie skal ha to deltagende parter – og ikke kun én. Ikke med menn vi ser på Bunnpris og smiler og sier hei til i det daglige. Ikke respekterte menn med gode og brede nettverk. Ikke menn som har ei vakker kone og flotte barn hjemme.  Og da er det mye lettere å skylde på at ei sytten år gammel jente var så dum at hun la seg i ei ledig seng for å sove på nachspiel i et miljø hun faktisk så på som trygt.

«Det er et tragisk paradoks at man som misbrukt kan komme til å misbruke seg selv.»
– Kristin Spitznogle

Vi snakker for lite om holdningene. Vi jobber for lite med å endre dem, og vi snakker for lite om hva de fører til. Hvilke skader dette synet på voldtekt, på overgrep, og på unge, dumme jenter som burde ha visst bedre, gir. Vi snakker for lite om hva som skjer etterpå. Om marerittene, søvnparalyse, seksuell dysfunksjon, problemer med seksuell identitet, angst, depresjon, psykiske lidelser, problemer med skole og jobb. Vi snakker for lite om hvor disse (minst) ti prosentene av den kvinnelige andelen av befolkningen ender opp. Hvor de havner. Og vi snakker for lite om at sex til slutt faktisk blir en form for selvskading. (Godt blogginnlegg av Kristin Spitznogle finner du av å trykke på linken. Det er fra 2012, men absolutt ikke irrelevant.) Kanskje er det ikke så usannsynlig at når man først har opplevd et overgrep, så skjer det igjen. Ikke for at man er dum eller naiv eller ønsker oppmerksomhet, men for at man allerede er skadet.

Selv skreiv jeg i blogginnlegget i fjor at jeg hadde bearbeidet alt av overgrep. Jeg trodde kanskje det, men det er nok ikke før nå nylig jeg har skjønt alle skadene det har gitt meg. Og tenk at kun en liten endring i folks holdning rundt dette temaet kan forhindre så mye vondt for så mange mennesker. Mange depresjoner, mange innleggelser, mange resepter på antidepressiva. Jeg tror det er her vi må begynne. Noen mirakelkur finnes nok ikke, men dette er noe jeg virkelig syns vi burde fokusere mer på. Forebygging over tid, og ikke bare at det har skjedd når det først har skjedd, men hva det fører til og hvordan man kan forhindre at så mange jenter ender opp i en evig ring av destruktiv og selvskadende selvbebreidelse og selvforakt.

mej2

Neste side »