blatthar1

blueeeee

blatthar2

Ja, så har jeg plutselig farget håret blått da. Det har fadet litt etter første vask allerede, så jeg får ta en liten påfyll snart. Og jeg har kjøpt søt caps med ører. Og en ny FILA-genser (som dere ikke ser så veldig mye av). Mer er vel ikke nytt herfra i grunn. Så… God natt.

rikkedobbel

rikke_1

Bare litt bilder av vakreste Rikke, tatt for en god stund siden nå. Bloggen trenger jo litt bilder. Hugs.

bestbest

I dag kom gledessprederen hit. Vilja og Kanin skal bli til i morgen, og vi skal kose oss sammen så mye som mulig. Vi har allerede bowla og trillet tur, så nå blir det fredagskveld med mat, tv og godis. Jeg er kanskje ikke verdens mest energiske mamma for tiden, men jeg prøver så godt jeg kan, og jeg er sikker på at Vilja koser seg godt nok mens hun er her allikevel. Hun er jo tross alt stor jente nå, og trenger ikke en mamma som er med på lek & moro hele tiden. Jeg syns i alle fall det er utrolig godt med etterlengtet Vilja-kos. Verdens aller beste Vilja. ♥ Hugs!

Hei. Klokka er sjuoverhalvto, jeg burde sove, men jeg vil ikke sove. I natt skjøt jeg en mann midt i panna med maskingevær, jeg ble jaktet på og rømte og var konstant redd for å bli funnet. Jeg våknet svett, redd og kvalm. Natta før drømte jeg noe enda mye verre, så mye verre at jeg ikke en gang orker å skrive om det. I stedet kan jeg bable om helt andre ting, som for eksempel at jeg har tenkt til å skrive masse fremover. Jeg har forresten sendt Psykehus-utkastet til en manuskonsulent, så det skjer jo ting der og, og jeg har begynt å skrive på noe helt nytt. Fiksjon, for en gangs skyld, og nå blir jeg litt flau over å si det, for det høres så viktig ut, men egentlig er det jo bare meg som sitter mye her hjemme og har god tid til å skrive for at jeg ikke klarer å gjøre andre ting.
Og ikke er det sikkert jeg skriver så bra heller, for hva vet vel jeg, for å vite om ting man selv gjør er bra eller ikke (sånn i det store og hele) er så vanskelig at jeg ikke en gang kommer på en god sammenligning for hvor vanskelig det er. Og nå vinner jeg snart gullmedalje i lange setninger. (Ironisk nok ble den setningen ganske kort. Denne og. Og denne. Og… Okei, jeg slutter.)

Men ja. Jeg har bare kjipe mobilbilder å bruke på bloggen for tiden og, for kameraet mitt har jeg visst helt glemt hvordan man bruker. Jeg får ikke til. Ingenting. Jeg aner ikke lenger om jeg vil, heller. Jeg vil ingenting, ikke annet enn å sitte her hjemme i senga og skrive. Så får jeg prestasjonsangst for det og.

Hvorfor skal alt hele tiden måtte være så innmari bra, hvorfor kan jeg ikke bare drite i at alt alltid må være så innmari bra, og heller være fornøyd med middelmådige ting, og tenke at det egentlig ikke er så farlig at man viser at man ofte er ganske så middelmådig? Jeg hater middelmådig. Jeg hater middelmådig, jeg hater å ta bilder, jeg hater å skrive, jeg hater at jeg ikke lenger vil noe som helst, så nå tenker jeg at jeg burde reise til Kambodsja og ta bilder av unge, uskyldige jenter som blir mishandlet, solgt og tvangsgiftet, så jeg kanskje en dag kan slutte å tro at middelmådighet er så innmari ille.
Nå skal jeg sove selv om jeg ikke vil, og jeg skal begynne å grue meg til å våkne, selv om morgendagen helt sikkert blir mye finere enn hva jeg klarer å se.
blueblue

seng1 tristdrea1 rommetdps

For en stund siden spurte leseren Toni om bipolardiagnosen. Han/hun (?) lurte på hvordan jeg lever med den, om jeg har noen strategier, eller litt om hvordan jeg har klart å oppnå det jeg har gjort. Det siste der er jeg ikke helt sikker på hva han/hun mente med – for jeg kan ikke huske å ha oppnådd noe som helst. Ikke noe av betydning. Jeg var et oppegående, glupt barn. Jeg tror ikke det bare var jeg som satte store mål og forventninger til meg selv. Jeg skulle bli noe. Jeg skulle ta lang utdanning, jeg skulle stå på og utrette noe her i livet. Noe annet var liksom ikke noe alternativ. Om noen for ti år siden hadde sagt til meg at jeg om ti år skulle sitte alene i en liten sokkelleilighet på Byåsen uten annen fullført utdanning enn videregående, uten jobb og uten fremtidsplaner, så hadde jeg nok ikke trodd på det i et sekund en gang. Det var ingen dempere på mine mål og muligheter.

Men her sitter jeg altså. Jeg begynte på Norsk Fotofagskole i fjorhøst. Et studie jeg har hatt lyst til å ta siden… Vel, siden jeg kom inn der første gang i 2010, men valgte å takke nei til plassen på grunn av diverse greier. Det første halvåret gikk supert. Jeg var på den gode siden av bipolardiagnosen. Jeg hadde like mye energi som fem andre mennesker til sammen, jeg sov lite og alt føltes fantastisk. Jeg idealiserte alt. Jeg hadde et mål for fremtiden, og ikke faen om jeg ikke skulle nå det! Jeg tenkte at dette kunne jeg klare. Jeg følte jeg var en av de få som faktisk kunne klare det, for jeg var sta, hardtarbeidende og ivrig.

Så kom våren. Igjen. Og nå har det gått et halvt år. I fjor våknet jeg til og kom ordentlig i gang på denne tiden, men nå ligger jeg fremdeles i dvale i senga og ønsker meg vekk fra alt og alle. Jeg tvinger meg selv ut døra, men det blir tyngre og tyngre. Panikken, stresset og angsten øker. Jeg har ting jeg må gjøre. Jeg har et helt halvt år å ta igjen på skolen! Jeg må henge med på dette året. Jeg må fullføre! Hva skjer hvis ikke? Da går ingenting. Jeg har ikke tro på at jeg skal klare noe lenger. Jeg kommer ingensteds. Jeg hadde potensiale, men så ble jeg fanget opp i denne onde sirkelen av … Av… Av sykdom og dritt, av dårlige valg og kjipe tilfeldigheter. Og nå jeg er jeg stuck. Det finnes ikke mange gode veier ut av det. Jeg ser ikke hvordan det skal ta slutt, liksom. Hvordan det plutselig bare skal bli bra. Levbart. Det er ikke lett å se motivasjon i at sånt tar tid. Tid. Enda mer tid. Enda mer av en type vondt som er vanskelig å forklare. Enda mer av misunnelse ovenfor de som ikke aner hva jeg prater om, for de som ser på dette som syt, som mener det bare er å skjerpe seg, som mener jeg er oppmerksomhetssyk.

Vel. Når jeg tenker meg litt om, så er det faktisk en ting som hjelper meg for tiden. Det er favoritthobbyen min. Poker. Jeg kommer meg ut døra, jeg er sosial, jeg klarer å prate, jeg klarer å le, og for noen timer klarer jeg å etterligne personen jeg vet jeg egentlig er. Jeg hermer etter meg selv, på en måte. Jeg går inn i rollen som Drea, og spiller den helt ut til jeg kommer hjem til den tomme leiligheta mi igjen. Da er det tomt. Tomt for energi. Å skulle spille seg selv er rimelig utmattende, når både kropp og sinn skriker etter å forbli under dyna i senga i utgangspunktet. Men jeg kommer meg ut. Døgnrytmen ødelegges, jeg blir så sliten at jeg ikke tror jeg skal orke å gå ut ytterdøra en eneste gang til, men jeg kommer meg ut. Og ikke minst; Morgendagen dukker opp igjen. Gang på gang.

pokerdrea1

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette blogginnlegget. Jeg har ikke skrevet noe på lenge. Ord – som jeg får høre jeg er god med – stokker seg. Ingenting henger sammen. Jeg har egentlig ingenting å bidra med. Ingenting fornuftig å komme med, ingen gode, store blogginnlegg som kan smekkes opp på Side2 og deles i hytt og pine. Og jeg er jo litt sånn at om det først skal være, så skal det være! Jeg skal være best. Jeg skal vises. Jeg skal utrette. Jeg vil klare det ikke alle andre kan klare. Hei, under hele OL har hjernen min fortalt meg at «Hadde du bare vært der! DA hadde livet hatt mening. Det er der du burde ha vært. Jobbet steinhardt, vært målbvevisst, vært best. Men her er du, ditt ubrukelig null. Her sitter du og gjør ingenting.»

Styggen på ryggen. Det var vel han jeg egentlig begynte dette innlegget med å tenke på. Jeg er egentlig ganske så rasjonell. Jeg veit at man ikke trenger å være best. Jeg veit at meninga med livet ikke behøver å inkludere å stå på pallen i OL med et svært tygg over gullmedaljen. Jeg veit at denne jævlige perioden helt sikkert går over og nok en gang lar meg glemme at en ny en høyst sannsynlig er der og venter på meg i fremtiden. Jeg veit alt det her, men det bare hjelper ikke noe særlig. Det er så mye mer komplekst enn som så. Jeg er ikke så god på å godta at ting kanskje ikke har blitt helt sånn som jeg hadde sett for meg. Jeg er ikke så god på å godta at ting aldri vil bli det. Og akkurat nå klarer jeg ikke å se at jeg kan klare å skape et liv for meg selv som jeg kan lære å like, heller. Så da får jeg bare prøve. Gjøre det eneste som gir meg noe positivt for tiden, selv om det samtidig også er motstridende, og registrere at morgendagen også kom i dag – akkurat som i går.

rikke1rikke2
Modell: Rikke. MUA: Jeanette Hansen

Jeg driver og skriver på et par blogginnlegg, men i mens kan jeg vel poste et par bilder jeg har tatt den siste uka. Jeg har jo tatt frem kameraet igjen, etter å ha rørt det maks et par ganger siden april, og selv om jeg ikke lenger syns jeg får til noe som helst eller har særlig lyst til å drive med dette, så poster jeg et par bilder allikevel. Mest for at jeg prøver. Ingenting er gøy og ingenting blir særlig bra, men hei. Jeg gjør i alle fall noe. Når det frister mest å ligge i senga i et par måneder fremover – minst, så er ikke det så aller verst. Nå skal jeg tvinge ræva mi ut døra her og ned til skolen, selv om det frister like mye som å spise biller fremfor is. Hakuna matata. 

newhair2

Bloggen dør litt innimellom. Jeg har ikke tall på hvor mange innlegg jeg har begynt på, men slettet. Jeg føler jeg gjentar meg selv hele tiden, og at jeg ikke har så mye interessant å komme med. Bare syt, liksom. Hei, sytebloggen… Så. I stedet tar jeg gjerne i mot tips om hva jeg kan skrive om. Noe du lurer på, noe du syns hadde vært fint om jeg skrev om eller… Tja. Et eller annet. For jeg vil egentlig skrive. Jeg vil egentlig blogge, for jeg er ordentlig glad i bloggen, og elsker at jeg har så mange år med minner spart opp her. Jeg trenger bare litt drahjelp, tror jeg, til å skrive et innlegg som jeg føler jeg kan trykke «publiser» på, og ikke «flytt til papirkurven». Så, altså: Vil du vite noe? Lurer du på noe? Har du en mening om hva jeg kan skrive om? Kjør! (Åhgud. Nå følte jeg meg teit.)

twins1

twins2

twins3

twins5

I dag er det den offisielle tvillingdagen. Også har vi – jeg og Jørgen – bursdag også, da. Tjuesju. Tjuesju år. Allerede. Tida går for fort, for jeg får liksom ikke brukt tida særlig fornuftig, føler jeg. Jeg vil ikke bli eldre før ting er bedre enn de er nå. Tida kan stå stille ei stund, så jeg rekker å bruke livet på noe annet enn… Alt jeg bruker det på nå som ikke er særlig gøy. (Tidenes understatement, men dere skjønner jo poenget. «Ikke særlig gøy»… Ja, ja.) On the bright side – det er godt å se at over to hundre stykk tar seg tid til å skrive en bursdagshilsen på Facebook før klokka har rukket å bli halv elleve på dagen. Det gjør faktisk litt godt! Det får meg ikke til å føle at tida går for fort eller at jeg blir eldre, men at jeg eksisterer.

Men ja. Gratulerer med dagen til deg også, tvillingbror! Verdens beste sådan, og verdens beste onkel! Jeg føler meg veldig heldig som har en tvilling i utgangspunktet, og enda heldigere som har en så snill og god tvilling som deg. Å være tvilling er helt spesielt. Vi har alltid vært mye sammen vi to. Alltid hatt hverandre, alltid stilt opp for hverandre. Det setter jeg megastor pris på, selv om det er noe jeg kanskje ikke sier for ofte. Glad i deg, tvillingbror!

Neste side »