Om jeg hadde hatt energi til å bli det, så hadde jeg blitt jævla fornærma i dag. Kanskje til og med litt sint. I går ble jeg overført fra Tiller til Østmarka. Egentlig vet jeg ikke helt hvorfor, annet enn at de ble svært så nervøse og bekymra av at jeg ikke sa et eneste ord på Tiller hele ettermiddagen/kvelden på den 16.mai, etter en dag med Vilja på tivoli, som igjen var etter ei helg hjemme på permisjon. De ble i alle fall bekymra nok til at de sendte meg i en ambulanse på selveste 17.mai, og dermed ble det ingen feiring på meg i år heller. Det slår meg nå at jeg ikke har feiret særlig mye 17.mai de siste årene. I fjor våkna jeg på sykehus etter en nattlig svømmetur i Nidelva som krevde politi for å få meg opp. I år ble det tur med ambulanse.

I dag, onsdag attende mai, fikk jeg samtale med spesialist. Og det var i denne samtalen jeg kunne ha blitt fornærma, om jeg hadde hatt energien til det. Det er ikke sikkert jeg får til å forklare hvorfor heller, for energien er her ikke nå heller. Men jeg skal prøve så godt jeg kan.

birds

I samtale-rommet sammen med meg sitter en mann. Han fører ordet. Ved siden av han sitter ei dame, og på den andre siden av han sitter Richard – den eneste av dem jeg kjenner til fra før. Han jobba på A4 da jeg var innlagt der i fjor. Nå er jeg på A3.

Mannen, som jeg ikke husker hva heter, spør spørsmål jeg ikke klarer å svare på. Ikke for at jeg ikke vil – hvorfor i all verden skulle jeg vel ville sitte der som en taus tosk?! Jeg bare… Får det ikke til. Jeg får ikke frem ordene. Jeg er i så dårlig form. Jeg er ikke meg selv. Kroppen fungerer ikke.

– Om du skal være her så er du nødt til å samarbeide, sier han strengt.

Jeg tenker at jeg selvfølgelig vil samarbeide! Det er klart jeg vil. Jeg bare får det ikke til!

– Du har ei datter, har du ikke? Hvor er hun nå? Hvem er hun hos? Hvordan er samværet deres?

Han bombarderer meg med spørsmål jeg fremdeles ikke får til å svare på, og holdningen hans i måten han sier det på stresser meg enda mer. Jeg føler meg dømt. Tonen hans er… Brå. Hard.

– Er barnevernet involvert?

Jeg rister hardt på hodet.

– Hvordan er det med rus?, spør han nå.

– Jeg… Alkohol en sjelden gang i blant, klarer jeg å stotre frem.

– Ikke noe annet? Bare alkohol?

Jeg nikker. Jeg har aldri rørt dop i hele mitt liv, og nå sitter det en såkalt spesialist foran meg og tenker at jeg høyst sannsynlig har drevet med dop og at dattera mi har kontakt med barnevernet, kun for at jeg er her. Vet du – det er svært få av de jeg kjenner innen psykiatrien som har drevet med dop! Det er da vel ingen selvfølgelig sammenheng! Og barnevern har jeg da aldri hatt behov for med tanke på omsorgen til dattera mi!

ballong2

Han pøser på med spørsmål, og roper igjen ut at om jeg ikke samarbeider, så går ikke dette. Jeg prøver. Jeg prøver virkelig så godt jeg kan. Jeg vil hjem. Jeg vil helst ikke ha hjelpen deres overhodet nå. Jeg vil aller helst ikke være her. Jeg vil hjem. Men det er visst heller ikke et alternativ. Jeg har lyst til å gi opp. Jeg tenker tilbake på tidligere selvmordsforsøk. Jeg vil forsvinne nå og. Bare… Forsvinne. Faen. Jeg vil ikke være her. Hvorfor skal alt gjøre så vondt?

bedroooom

– Hvorfor vil du hjem?
– Jeg vet ikke… Jeg vil slippe unna folk. Jeg er lei av å være pasient, jeg er lei av sykdomsprat, jeg er lei av angsten jeg får av å være innlagt.
– I rapporten fra tidligere i dag står det at du følte deg litt bedre enn du har gjort resten av dagen.
– Ja, jeg gjorde vel det.
– Var det for at du var sammen med familien din at du hadde det bedre? At du var ute?
Jeg skjønner hun sikter til meninga med aktivitetsplanen som er satt opp for meg. At jeg skal gå tur med en av de ansatte på hver vakt, at jeg skal spille biljard, at jeg skal oppholde meg en del på stua. Sånt jeg så absolutt ikke vil. Sånt som gir meg mer panikk enn glede for tiden.
– Nei, jeg begynte å føle meg litt rar da vi var ute. Vi spiste is til og med, og det var ikke noe feil med isen, sier jeg og ler litt.
– Hvordan da «rar»?, spør hun.
– Vel… Det er vanskelig å forklare. Jeg føler meg ikke helt som meg selv. Jeg føler ikke at det som skjer rundt meg, virkelig skjer. Jeg ser syner. Sånn som da jeg ble litt fjern da jeg satt på senga her i sted. Da rørte madrassen på seg, uten at den egentlig gjorde det. Jeg så forandringer som egentlig ikke var der.
– Husker du jeg spurte om du har mye angst?
– Ja?
– Synsforstyrrelser er et tegn på angst, sier hun.
Det visste jeg faktisk ikke. Det har jeg aldri tenkt på. At jeg kan se syner av angst. Men det henger på greip. Det imponerer meg at hun vet det. Ikke at mennesker som jobber på slike steder ikke bruker å ha peiling altså, men… Jeg tror jeg har googlet meg ihjel på alt som har med psykisk sykdom å gjøre. Men dette – dette har jeg faktisk aldri tenkt over. Og ingen har noen gang sagt det, heller.
– Folk snakker ikke om sånt, fortsetter hun.
– De tenker kanskje at de har blitt gale. Men det har de jo ikke. Det er angst.

tivoli1

tivoliiiiii1

Jeg tar nesten ikke bilder for tiden, men her er to fra tivoli den 16.mai. Det får duge. Jeg skriver heldigvis mer enn jeg tar bilder, så vi skal ikke se bort i fra at det kommer litt fler tekster her etterhvert. Hugs.

rommet2

Av og til går jeg helt i stå. Kroppen nekter å høre etter. Hjernen slutter å fungere. Det har tidligere hendt sammen med kjæresten, som nå er ekskjæresten. Det tok ham tid å skjønne hvordan han skulle takle meg når jeg bare rulla meg sammen som en ball, stirra tomt i veggen og bare… Var der. Uten å respondere noe særlig på noe som helst.
– Skjønner du ikke at det blir vanskelig for oss å hjelpe deg om du ikke svarer?
Jeg hører hva hun sier, damen som står hengt over meg hvor jeg ligger i fosterstilling i senga på Tiller DPS. Jeg hører henne, men det føles ikke virkelig. Jeg får ikke til å si noe. Det er som om dette egentlig ikke skjer i det hele tatt. Kroppen lystrer ikke. Jeg bare ligger der, og jeg kan jo selvfølgelig forstå at det må være ganske så irriterende om man prøver å få kontakt.
– Hvorfor svarer du ikke? Du må da svare!
Hun prøver på nytt. Jeg føler meg rar. Kroppen er ikke min. Jeg er ikke meg. Dette er ikke sånn det skal være. Jeg vil hjem. Jeg vil ligge hjemme i senga mi hvor jeg kan ligge i fred, uten at det kommer mennesker inn på rommet som spør hvorfor jeg ikke svarer. Jeg vil bare være i fred. Slippe å svare på spørsmål. Slippe å være noe sted. Slippe å gjøre noe som helst. Slippe å si noe. Jeg vil bare reise meg opp og si at alt går fint, men får i stedet en sovepille og sovner vekk fra det hele. Dagen etter våkner jeg uten at noe har forandret seg. Jeg er fremdeles rar. Jeg klarer ikke si noe. Jeg bare er der. Vakthavende lege blir derfor kontaktet, og før jeg vet ordet av det sitter jeg i en ambulanse på vei til Østmarka.

Jeg har begynt å lande litt igjen nå. Tror jeg. Jeg aner ikke hva jeg tenker om noe som helst, men… Jeg snakker i alle fall. Jeg kan til og med smile. Det er da noe. Enn at jeg kan føle meg lite som meg selv! Det er så rart å tenke på hvor dust jeg føler meg nå, og hvor verdensmester jeg følte meg i høst. Forskjellen… Den er enorm. Jeg føler meg virkelig ikke som meg selv. Ikke litt en gang. Og jeg hater det. Jeg hater at alle jeg møter nå ikke møter meg, men en «replica» av meg. Så jævlig forbanna det gjør meg at livet mitt blir oppdelt på denne måten hele tiden! Faen!

Noen mennesker bare plager deg ekstra mye, uten at de egentlig gjør deg noe som helst. Her er det en sånn. Vel, absolutt alle pasientene her irriterer meg nå om dagen, men en er ekstra ille. Han er ung. Nitten-tjue, kanskje. Kanskje enda yngre og. Atten. Og han vet tilsynelatende alt. Psykisk sykdom – det er egentlig enkle greier, det!
– Angst er ikke farlig, vet dere, sier han to til eldre damer ved middagsbordet.
– Farlig er det ikke, men det kan være veldig kontrollerende og vanskelig, påpeker en av dem.
– Det er hva man selv gjør det til, svarer unggutten bråkjekt.
Dama fnyser litt av ham.
– Så enkelt er det ikke alltid, unge herremann, svarer hun.
Jeg stikker gaffelen inn i seifileeten, men roter bare rundt med den uten å løfte maten opp til munnen.
– Nei, det er vel kanskje enklere for meg som er så ung.
Han er veslevoksen i alt han sier, men legger nok ikke merke til hvor mye han fornærmer de rundt seg. Jeg kjenner jeg himler med øynene, selv om det ikke har noe som helst for seg: Jeg sitter alene i hjørnet, ingen sitter rundt meg, ingen ser på meg og jeg deltar ikke i diskusjonene som foregår. Jeg bare lytter.

Jeg blar nedover Facebook, og begynner raskt å tenke på hvor mye jeg hater verden. Tvangsekteskap av tolvåringer, barnehagebarn som er seksuelt misbrukt av en barnehageansatt, frykt, krig og fattigdom. Videoer av mennesker som blir banket halvt i hjel. Folk deler så mye fælt. Hvorfor i all verden gjør de det!? Hvorfor skal man alltid dele det verste man kommer over på nett? Jeg orker ikke se det. Jeg lukker appen, legger fra meg telefonen, og rekker akkurat å samle konsentrasjonen om samtalene rundt meg i tide til å høre unggutten sette i gang med en ny tirade.
– Livet, vet dere… Det er hverdager, sier han så filosofisk at jeg nesten setter seibiten i halsen.
– Om noen uker kan du faktisk være død, så det gjelder å leve mens man kan, fortsetter han, og nikker mot en av damene. Hun fnyser litt på nytt, tydelig fornærmet over å bli ansett som så gammel at hun snart er dau – selv om antagelig også hun skjønte at han mente at vi alle kan dø når som helst, og ikke bare av alderdom.
– Ja, det er sant det, men det er lettere sagt enn gjort i blant, mener den andre damen.
– Det handler om tankegang. Vi har det ganske så godt her i Norge. Vi har ingenting å klage på, fortsetter han.
– Det er det som er med psykiske lidelser. Man trenger ikke ha det fælt i livet for å ha det fælt, svarer den samme damen.
Jeg syns hun sier det veldig godt. Unggutten derimot, han argumenterer for hvor lett det egentlig er, og hvor bortskjemte vi nordmenn er. At de lykkeligste menneskene i verden møter man om man reiser litt rundt og treffer mennesker som har helt andre verdier enn oss. Det siste tviler jeg ikke på, det har han helt sikkert litt rett i. Men jeg tviler derimot på at han har reist rundt og møtt disse menneskene selv.
Jeg får lyst til å snu meg mot ham og fortelle ham hvor latterlig jeg syns det han spyr ut av seg nå er. Jeg må gå. Jeg orker ikke høre mer på ham. Slike utsagn og argumenter har jeg selvfølgelig hørt tusen tanger før, og jeg har selvfølgelig også full forståelse at mange kan tro det er så enkelt for absolutt alle, spesielt om en ikke har opplevd noe annet selv. Vanligvis tåler jeg å høre det uten å bli provosert, men nå merker jeg at irritasjonen tar litt over. Jeg er fullt klar over at det ikke er hans feil. Han har all rett til å si hva han mener, og jeg har ingen rett til å mene at det jeg selv mener er mer korrekt, men akkurat nå klarer jeg ikke la være.

Jeg reiser meg. Kaster matrestene, setter på plass fatet mitt sammen med de andre skitne koppene, og snur ryggen til alle i kantina. Bak meg hører jeg ham fortsette. De prater om medisinene han går på nå. Om du bare kan endre tankekraften din, som du nettopp sa vi alle burde… Hvorfor går du da på medisiner, tenker jeg.
– Om ei uke… Altså, på neste torsdag. Da har du det SÅ mye bedre, hører jeg ham si til den ene av de to eldre damene.
– Åh?, svarer hun.
– Ja, for det har jeg opplevd selv.
Jeg går på rommet. Hvorfor er det sånn at ens egne erfaringer og opplevelser automatisk gir en full innsikt i hvordan det fungerer for alle andre? Om jeg ikke har hatt suksess med noe – så betyr vel ikke det automatisk at det ikke fungerer for noen andre? Eller omvendt? Hvorfor er så mange av oss så veldig påståelige og mener at vår oppfatning av noe er den mest korrekte og viktigste oppfatningen i hele verden? Vel. Min oppfatning er at det er helt latterlig.
Banking på døra avbryter tankerekka.
– Drea? Jeg har noe jeg tror du kommer til å synes er gode nyheter!
Den utrolig hyggelige damen jeg i dag har som kontaktperson har kommet inn på rommet og lukket døra bak seg.
– Jeg snakket nettopp med legen, og ECT-behandlinga di skal starte allerede på tirsdag! Så er det ei ukes pause, så er det ny behandling både den dagen og to dager etter der igjen.
Hun ser på meg, som om hun forventer et smil eller et eller annet tegn på litt lykke. Hun må nok vente forgjeves. Jeg blir verken glad eller trist av det. Ja vel, tenker jeg. Det er klart jeg syns det er greit at det kommer så raskt i gang, så slipper jeg å vente. Men… Noe gledeshyl kommer nok ikke. Jeg er litt nummen.
Frykten og redselen kommer ikke før etter at hun har gått ut og lukket døra bak seg. Plutselig blir jeg redd. Jeg vil dette. Jeg vil at det skal fungere. Men fy faen, litt skummelt er det og. Selv om det er lite sannsynlig at noe går galt, går det veldig mye ”enn hvis…” gjennom hodet mitt her jeg sitter på sengekanten og stirrer ned i det harde, kalde psykehusgulvet.

tillerdps
Dette er ikke skrevet i dag, men det er fra denne innleggelsen. Jeg har masse rablet ned, men føler jeg vil vente med å poste deler av det til… Vel, til jeg klarer å svare bedre på eventuelle spørsmål og/eller fordommer. Men her er i alle fall et nytt utdrag fra årets «sesong» av Psykehus, om jeg kan si det på den måten.

En ny dag. Jeg har allerede rukket å overhøre flere samtaler pasientene mellom. Det går i det vanlige. Snakk om behandlere, om dårlig behandling, om urettferdighet og god sykehusmat. Og været. Sola. Jeg irriterer meg allerede. Ikke av sola, men av menneskene. Jeg orker ikke sitte her og høre på all slags klaging og skryting, som om det å ha det verst er en konkurranse. Det er kanskje litt kynisk å si sånt, men det er faktisk sant. Å være sykest kan fort bli en intern konkurranse på slike steder. Hvem har gjort hva, hvem har vært innlagt flest ganger, hvem vet hvor sukettene er og hvem vet ikke. Hvem er på fornavn med absolutt alle behandlerne og hvem husker ikke en gang hva kontaktpersonen sin heter. Noen eier institusjonen.

Det er tirsdag, og det betyr visst tirsdagsundervisning. Jeg slenger meg med. Dagens tema er pårørende. Det slår meg at det alltid snakkes mye om hva vi som pasienter ønsker av pårørende. Hvordan vi vil involvere dem, hvor viktig det er og hva vi ønsker og ikke ønsker av dem. Men det snakkes ikke så mye om noe jeg egentlig lurer veldig på. Hvordan vil pårørende at vi skal være? Hvordan kan jeg føle meg best mulig i forhold til pårørende? Hva bør jeg si og hva bør jeg ikke si? Hvordan kan jeg ta vare på dem best mulig?

En mann rekker opp hånda og deler sint at dattera hans aldri har fått tilbud om noen pårørendesamtale her som det er snakk om. At han har etterspurt det siden dag én, men at ingenting har skjedd. En av de andre pasientene ser forferdet ut, og blander seg inn i det som nå har blitt en slags diskusjon.

– Hvordan er det mulig?!, utbryter hun høylydt.

– Det er ingenting å vente med, en sånn samtale er det bare å avtale med en gang, kvitrer den positive foredragsholderen og smiler bredt.

–  Ja, dette syns jeg vi bør ta tak i!, glefser damen på bakerste rad.

Vi er i ferd med å gå videre, men damen har ingen planer om å gi seg med det første.

–  Er det sant, altså? Har ikke dere fått det tilbudet?, spør hun sidemann, den sinte og fornærmede pappaen til jenta som ikke har fått en pårørendesamtale enda.

–  Ja! Helt sant, vi har spurt om det siden dag én! Jeg, dattera og ekskona!, gjentar han.

– Nei, DETTE orker jeg ikke! DET ER BARE STORE ORD!, roper damen høyt, og har nå reist seg og er i full fart på vei ut av stua.

Hun stopper opp. Snur seg.

– Dette gjelder tydeligvis bare noen! Det må da gjelde alle! Det er bare store ord!

Så fyker hun ut og lukker glassdøra etter seg. Pulsen min har steget fem hakk. Jesus Christ. Jeg vil ha ro. Jeg er drittlei mennesker, jeg er drittlei drama og roping, jeg er drittlei av å kjenne angsten presse seg på av slike latterlige forestillinger. Jeg føler for å løpe ut jeg og, men det kan jeg jo ikke gjøre. Jeg blir sittende. Smilet til den kvitrende foredragsholderen har bleknet litt, men hun henter seg raskt inn igjen, og fortsetter å prate om døtre og mødre og fedre og søsken og venner og annen slekt.

Jeg følger sånn halvveis med. Pulsen er fremdeles høy, og jeg må konsentrere meg om små, merkelige ting for å ikke bli svimmel. Så det ikke skal bygge seg opp. Jeg stirrer på mønsteret i gulvet. Følger et punkt videre så langt det lar seg gjøre, før jeg må hoppe over på et nytt ett. Det hjelper.

–  Er det noen som har noen spørsmål avslutningsvis?, spør til slutt en av de andre damene som står foran oss.

Timen nærmer seg slutten. Jeg vurderer i et sekund om jeg skal spørre om det jeg tenkte på tidligere. Det er greit nok hva vi vil – men hva vil de pårørende? Men jeg holder kjeft. Jeg – som vanligvis aldri holder kjeft, som kan småprate med tilfeldige mennesker på butikken. Jeg holder kjeft. Det der er alltid like merkelig for meg. At jeg ikke lenger prater i ett sett. At jeg sliter med å si noe.
Vi klapper for undervisninga, jeg er i overkant positiv på avkrysningsskjemaet om undervisningstimen, og rømmer deretter vekk fra alle de andre og opp på rommet så kjapt beina vil bære meg.

Det er mandag. Jeg våkner tidlig, gruer meg til dagen som kommer. Jeg har enda ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre, og det er nok derfor jeg våkner og føler meg så stressa. Jeg har ikke time på DPS-en før halv to. I forrige uke ble det snakket om innleggelse, og både mamma og behandler ser ut til å være enige om at det kanskje er det beste. Jeg aner ikke hva som er best. Jeg aner ikke en gang hva som er bra. Jeg har mest lyst til å droppe å dra dit, sitte hjemme hele dagen, for så å spille pokerturnering på pokerklubben på kvelden og utover natta. Jeg vet det ikke er bra det heller. Søvn, rutiner og alt det der. Men samtidig klarer jeg å distrahere meg fra alt annet mens jeg er der. Jeg klarer å være en person som i det minste ligner litt på meg selv. Jeg klarer å fungere. Jeg er redd for at det skal forsvinne om jeg legger meg inn, og ikke lenger har mulighet til å distrahere meg selv på samme måte.

Jeg kommer meg på timen. Behandleren konkluderer så alt for raskt med at jeg vil legges inn, og tar tak i telefonen for å ringe over til døgn. Jeg kjenner panikken komme.
– Jeg er ikke helt sikker på hva som er best nå, jeg…, prøver jeg meg.
– Jeg vet ikke helt hva jeg vil!
Han tar pause med å trykke på tastene på telefonen og ser opp på meg over brillene.
Jeg må forklare hva jeg mener med det. Hvorfor jeg mener det ikke nødvendigvis er så bra å legge meg inn nå, at jeg ikke er så sikker på at det er det beste.
Han ser ut til å forstå hva jeg mener, men mener allikevel at vi skal ringe døgn og få meg inn der i dag. Før jeg vet ordet av det, sitter det plutselig tre mennesker og stirrer på meg. En psykolog og en miljøarbeider fra døgnavdelingen har tatt del i det som nå på et blunk omtales som ”innkomstsamtalen”. Dette er ikke det jeg vil, men jeg føler meg fanget i situasjonen. Det heter jo ”innkomstsamtale” nå. Da kan jeg vel ikke bare stikke av, kan jeg..?

Jeg stikker ikke av. Jeg nikker, og blir med miljøarbeideren inn i nabobygget for å få tildelt et rom. Jeg tenker tilbake på den gangen jeg ble lagt inn for aller første gang. Da mamma var der med meg på Orkanger, da hun ga meg en lang klem og jeg ble stående igjen alene på rommet etterpå, forvirra, trist og full av angst.
Jeg er heldigvis i bedre form i dag enn jeg var den gangen, men den samme usikre følelsen fyller meg fra topp til tå. Jeg har aldri vært innlagt her tidligere. Jeg har alltid vært på Orkanger. Dette er et nytt sted med nye mennesker. Jeg vet ikke hvor noe er. Jeg har aldri hatt et rom her før. Det har vært lettere å komme tilbake til Orkanger årene etter den første gangen, for jeg har vært kjent der. De ansatte har husket meg, jeg har husket dem, jeg har visst – sånn rent praktisk – hvor alt har vært. Sånne små ting er viktigere enn man kan tenke seg. Å vite hvor sukettene til teen er, for eksempel. Når kveldsmaten er. Hvordan medisinrommet fungerer. Hvilke rutiner som er her. Sånne ting. Det er klart man bare kan spørre, men det er mye enklere i teorien enn det er å gjennomføre praktisk når pulsen øker drastisk for hvert eneste blikk en får i ens retning.

Det er ikke nett på soverommet her heller. Tidligere år har jeg alltid fått enormt store mobilregninger, siden jeg har valgt å bruke mobilnettet koblet til macen i stedet for å bruke tid i fellesarealene. Det var egentlig planen i kveld og, men mobilladeren ligger igjen hjemme. Jeg har en i bilen, men det er omtrent like langt unna sånn mentalt sett. Det har blitt kveld, og jeg aner ikke om hvordan det er med dørene her på kveldstid. På Orkanger låses de klokken fire. Da må man ringe på en ringeklokke og si hei og hvem man er om man vil komme seg inn igjen. Jeg vet ikke om det er sånn her, og stresset med å finne det ut er for stort til at jeg orker å hente den laderen. Små ting. Slike små ting er virkelig viktigere enn man skulle tro.

Jeg finner meg et sofahjørne på den stua som ser ut til å være minst populær. Det er i alle fall ikke mange mennesker her, og i hjørnet ”mitt” er det ingen. Jeg kan sitte der med macen i fanget, høretelefonene på og føle meg litt usynlig. Jeg er rastløs og stressa, men det var faktisk verre å sitte inne på rommet uten noe å gjøre. Nå ser jeg TV. En mannlig miljøarbeider kommer bort for å hilse. Pulsen øker kraftig igjen. Han er kontakten min for kvelden, noe som er greit nok.
– Skal vi kanskje avtale å ha en liten samtale i løpet av kvelden?, spør han.
– Tja, det kan vi godt, svarer jeg, selv om jeg aller helst vil svare at det egentlig ikke trengs.
Han ramser opp alle tidspunktene han ikke har mulighet, noe som viser seg å være ganske så mange, og avslutter med å spørre om vi kan ta en liten prat nå med en gang.
– Det kan vi godt, svarer jeg igjen, og føler meg litt dum for at jeg svarte det samme to ganger på rad.
Jeg følger etter ham inn på et samtalerom, vi setter oss. Han spør, jeg prøver å svare, men stirrer ned i gulvet og sier egentlig ikke mer enn jeg føler jeg må.
Telefonen hans ringer. Han beklager seg, men tar den.
– Nei, de ligger i skåla på stua oppe, svarer han, og av en eller annen merkelig grunn så mistenker jeg at det er sukettene det er snakk om. Det er rundt kaffe/te-tid nå, og… Vel, kall det gjerne intuisjon.
– De store spørsmålene, sier han spøkefullt.
– Ja, ikke sant, smiler jeg.
Han aner antagelig ikke hvor rett han har.

favorittene

viljaoggizmo

rainbow

gizz

gizzzm

Bare noen gamle mobilbilder av Vilja og Gizmo. Og en regnbue. Jeg har ikke så mye annet å komme med, egentlig. Hugs.

Neste side »