Det er ikke så lett å få til denne blogginga når macen bare slår seg av helt plutselig, midt i et innlegg som ikke autolagres før det blir for sent. Så forsvinner alt, og jeg må begynne helt på nytt, noe som er mye vanskeligere enn å skrive noe i utgangspunktet. Det er alltid kjedelig å gjøre den samme jobben to ganger – når man egentlig var fornøyd nok på første forsøk.

Men jeg prøver, da. Å få ut noe her. Ikke for at jeg tror noen sitter og venter i spenning med fingeren på F5-knappen, men for å holde på noe. Fortsette, selv om det ikke lenger er planen å bli Norges største blogger – slik ambisjonen var da jeg først begynte å blogge i totusenogaltformange år siden. Så jeg har noe å kunne titte tilbake på, og være stolt over. Stolt over at jeg i det minste gjorde noe, og ikke bare satt i sofahjørnet, handlingslammet og patetisk.

Det forrige innlegget mitt var jo ikke særlig positivt eller optimistisk. Jeg har tatt meg hardt sammen siden det, og de to siste dagene har vært alt annet enn tomme og kjedelige. I går for eksempel, klarte jeg å velte en flaske med Pepsi Max så det ble sprutet brus både her og der! Jeg mener, det var reineste brus-eksplosjonen! Jeg hadde nettopp klart å sminke meg uten å ligne på en sliten, bakfull prostituert, stod med iPhonen i hånda og poserte som den rosabloggeren jeg egentlig ikke er, og før jeg visste ordet av det, sprutet det brus i alle kanter. Alt ble dynket i Pepsi Max! Håret, trynet, klærne, mobilen, macen. ALT! Yes, det var heftig, ass. Spennende liv!

To bilder som ikke har noe som helst med noe i denne teksten å gjøre. Men bloggen trenger farger. Her er litt farger.

Dagen i dag har vært noe mindre katastrofefylt, men til gjengjeld har denne torsdagen bydd på ekstremt mye latter. Jeg har det sjeldent så gøy som når jeg er med søstersen, og i dag har vi pakket sammen nesten alt her i leiligheten så det er klart for flytting. Vi har – uten å skryte for mye – vært dødsflinke! Det blir mye tull og humor underveis, noe som virkelig gir mer energi. Jeg satser på å få på plass siste rest av flytting allerede på tirsdag. Iiiik! Her går det unna! Og i morgen reiser jeg til Grimstad for å spille poker i helgen. Så… Det var litt om hva som skjer i mitt travle liv om dagen. Ikke bare-bare dette, vel!? Man kan vel trygt si at ting har tatt seg opp siden sist innlegg i alle fall.

Og nå krysser jeg bare fingrene for at jeg klarer å slenge inn et gammelt bilde i denne posten, og trykke «publiser», før maskina takker for seg nok en gang. Jeg må få fiksa det der. En dau mac er ingen god mac… Nå: God natt. Søvn trengs, merker jeg, for jeg prater om alt og ingenting på samme tid, og dette blogginnlegget er så meningsløst og dårlig formidlet at jeg nesten får litt vondt i magen. Men god tur til meg, heia meg i poker, og god natt til alle som gadd å lese helt ned hit. Hugs.

Hellu. Jeg har en skikkelig dritt-tirsdag, hvor alt bare er stress og kav, og jeg blir sittende i sofaen å ikke gjøre noe med det what so ever. Haha, er det ikke typisk? Alt hadde jo blitt  mye lettere om jeg tok tak i det, ting for ting, systematisk og ordentlig, men i stedet blir jeg bare så overveldet av å tenke på alt samtidig at jeg mister evnen til det, rett og slett. Nå husker jeg ikke en gang hva jeg burde gjøre. Og på toppen av alt annet som går feil vei, så har MacBooken min begynt å slå seg av hele tiden. Jeg mener… H-E-L-E  T-I-D-E-N! Det er så sjukt irriterende, og jeg aner ikke hvorfor det skjer eller hva jeg kan gjøre med det. Grrrrr. Vel, nå skal jeg skrive en to do-liste til i morgen, så morgendagen er nødt til å bli litt mer givende enn denne meningsløse tirsdagen. /end negativ sutring. 

I dag våknet jeg og slo på Lana Del Reys første album, Born to die, høyt fra anlegget som står på stua. Jeg ble liggende i senga, med øynene lukket, og bare hørte i en liten evighet. Prøvde å la være å stresse, prøvde å la være å tenke på flytting, på hvor rotete leiligheten er, at jeg burde trene enda mer, spise mindre, skrive mer, skrive bedre, blogge mer, blogge bedre… Ja, du skjønner kanskje. Jeg prøvde å la være å tenke på burde, burde, og heller bare nyte mandagsmorgenen med Lana Del Reys depressive musikk i stedet. Det er vakkert, da.

Nå har jeg stått opp, og er mer klar for litt burde, burde. Det skal ryddes, trenes og skrives. Og nå har jeg jammen blogga litt og. Hugs!

Bare et gammelt bilde jeg fant, som jeg ikke har postet tidligere. Vakreste Vilja-blomsten. Jeg hører musikk og bare lar tiden gå, og skal vel egentlig snart komme meg i seng og, så jeg er klar for å bli vekt av en barnestemme si «mammaaaa…» rundt klokken seks i morgen. Så får eksistensielle spørsmål og store tanker vente til leiligheta blir for tom igjen, uten barnelatter og Vilja-klem.

Vilja-helg igjen! Jeg har vært litt dårlig på blogging de siste dagene, men jeg har (faktisk!) hatt ganske travle dager. Føket hit og dit, og fått gjort ganske så mye. Jeg har dessuten fått meg et nytt sted å bo, så jeg skal flytte! Jeg trives egentlig godt her jeg er altså, men det nye stedet har litt større plass, noe som er veldig greit for både meg og Vilja. Så om du vet av noen som er på utkikk etter en sokkelleilighet å leie på Byåsen i Trondheim, så rop ut! Den koster 7600,- + strøm i måndeden, og har ett soverom. Send meg gjerne en mail på fotografdrea@gmail.com om du har noen spørsmål! (Kan få tilsendt litt bilder og.) Hugs!

Noen bilder fra et par treninger på Maxtrim denne uka! Herlig å kunne ta en tur innom et treningssenter selv om man er hjemme hos mamma på Frøya. Gøy å trene med både henne og bror også. Ordentlig familietrening! Jeg tror jeg startet denne bli fit-greia litt hardt i forrige uke, for jeg har skikkelig lite energi og er tung i kroppen denne uka! Alt er liksom drittungt, haha. Det går seg vel til. Bedre å være i gang enn å sitte hjemme i sofaen!

Hellu! Jeg dro hjem til mamma på Frøya i går, så nå sitter jeg i sofaen her hjemme og slapper av. Jeg skulle egentlig blogge litt fra treninga i dag, men jeg har ikke med minnekortleseren, og tok bilder med sånt stort minnekort istedet for det lille. Så daaaaa må jeg heller ta litt nye bilder i morgen, haha. Så da blir det et gammelt bilde av meg sjæl, tatt hjemme i leiligheta på Byåsen istedet. Hugs!

Brosjan og jeg hadde en prat om studielån her om dagen. Han fortalte at han hadde 300 000 i studielån, og sukket litt misfornøyd – selv om han jo har både bachelor-og mastergrad som et resultat av det. Jeg svarte med at jeg har 250 000 i studielån – og ingen fullførte studier etter videregående. Jeg har nesten like mye studielån, men sitter igjen tomhendt. Ingen bachelorgrad, så aldeles ingen mastergrad, og heller ingen jobb. Det kan man sukke misfornøyd av, mente jeg, som veldig gjerne hadde byttet de ekstra 50 000 kronene mot en full utdanning.

Jeg har tenkt mye på yrkesvalg i det siste. Hva jeg vil bli. Hva jeg vil jobbe som. For ja, jeg har jo et inderlig håp og ønske om å komme meg ut i jobb en vakker dag, og klare å holde på den over tid. Lang tid. Og ikke bare vil jeg jobbe – men jeg tror jeg trenger det og. Jeg trenger noe å definere meg selv ut fra, noe annet enn psykisk sykdom. Jeg trenger å være noe. Jeg vil legge vekk «Hei, jeg heter Drea og jeg er psykisk syk». Jeg vil begrave hele det kapittelet i en skuff, og heller snakke om andre ting. Yrket mitt. Hverdagen. Om betydningen jeg har utenfor meg og mitt. Men det er ikke så lett. «Stopp verden – jeg vil på igjen!» skriver Arnhild Lauveng i boken «I morgen var jeg alltid en løve». Videre skriver hun: «Stopp verden, – jeg vil av! sier vi av og til, og det har lenge slått meg som litt ulogisk.  … Nei, det er lett nok å dette av. Det er det å komme på igjen, i fart, som er problemet, og for altfor mange fører forsøkene bare til nye skuffelser og sår.»

«For hva er vitsen med å leve en dag, uten håp om en bedre dag i morgen?»
– Arnhild Lauveng

Jeg har kommet dit at jeg ikke lenger har en konsekvent oppfatning eller følelse av hvem jeg er. Jeg har ikke lenger en stor drøm jeg er klar til å forfølge med alt jeg har, jeg har heller ikke særlig med ambisjoner, og jeg tenker altfor ofte at jeg har rotet meg for langt inn i rollen som pasient til at jeg har styrke nok til å komme meg ut av det igjen. Før følte jeg meg bare syk da jeg var deprimert. Nå føler jeg meg syk hele tiden, selv når jeg ikke engang er deprimert! Jeg husker for eksempel ikke sist det gikk et helt døgn uten at jeg tenkte på å ta selvmord. Nå er det der hele tiden, selv på gode dager, og jeg er generelt mer motløs, pessimistisk og lite håpfull ovenfor fremtiden enn før. Av og til føles det som alt jeg har er psykisk sykdom – og det er ganske skremmende. Når ens verste fiende plutselig er den man har nærmest, så er man i trøbbel. Kan langtidssyke få en slags form for Stockholm-syndrom i forhold til sykdommen sin, når man føler at det er alt man har..?

Poenget mitt er vel at jeg er så usikker på hva jeg skal gjøre. Våren nærmer seg igjen, og for første gang har jeg ikke fått den der etterlengta pausen fra sykdom på høsten. Det har vært annerledes dette året. Blir våren annerledes enn før? Bedre? Verre? Likedan? Hva skal jeg satse på til høsten? Hva bør jeg satse på? Hva er rett? Hva er lurt? Hva kan jeg klare? Er det overhodet noen vits? Blir jeg noen gang frisk? Og – hvordan er egentlig en frisk «meg»? Hodet er fullt av disse tankene konstant, og alt jeg klarer å se er skuffelse på skuffelse, nederlag på nederlag. Det er ikke få kvelder jeg bare sitter i sofahjørnet mitt og griner, og tenker at ting aldri kommer til å bli ordentlig bra uansett. Da er det ikke så lett å plutselig få troen på at  – plutselig – skal alt bli så mye bedre. Det er ikke så lett å komme på verden igjen, i fart, når man har falt av og gått i gal retning for lenge. Jeg vet i alle fall ikke hvordan. Jeg vet ikke engang hvorfor.

Dette innlegget vet jeg egentlig ikke helt hvordan jeg skal skrive, for jeg vet at det kommer til å bli reaksjoner på det, uansett hvordan jeg ordlegger meg. Så jeg hopper bare i det, og sier akkurat det jeg tenker: Har DU, som sender dick pics, slibrige kose-invitasjoner eller andre «hyggelig» meldinger til random jenter du finner på Facebook, tenkt over at det du sender kan føles som et slags overgrep? At det å motta et bilde av dine edlere deler, sånn helt ut av det blå, kan føles som et stort overtramp? At det å motta noe så privat og intimt, uten å selv være med på leken, faktisk kan skape store (negative) reaksjoner hos noen? Har du tenkt over at det du gjør faktisk er blotting?

Jeg føler det. Jeg er en av dem som ikke ser på nakenssnaps som noe kult å få uten at jeg har bedt om det. Jeg blir både fysisk og psykisk uvel av det. Jeg føler meg trampet på, jeg føler meg på en merkelig måte litt brukt, og jeg… Ja. Jeg syns bare ikke noe om det. Jeg er en av dem som ikke ser på «hyggelige» fb-meldinger som komplimenter, heller. Det er litt vanskelig å forklare hvordan slike meldinger får meg til å føle meg, men det er alt annet enn bra. Spesielt ikke når et nei verken blir akseptert eller blir tatt særlig godt i mot.

Jeg er så lei av at nei ikke betyr noe som helst, og så fort man sier at man ikke er interessert i å snakke med fremmede på Facebook, så er man en bitch, en primadonna eller ei hore. (Ironisk nok.) Jeg syns jenter skal få velge OM og NÅR de ønsker å se en kuk, jeg syns jenter skal få lov til å takke nei til fristende kosetilbud uten å bli kalt det ene og det andre, jeg syns menn kan ta seg sammen og ikke sende meldinger til jenter de ikke kjenner, bare for at de har fine profilbilder på Facebook. Jeg kunne ha postet utallige printscreens her, men jeg lar det bli med disse tre. De sier liksom nok, og jeg har aldeles ingen interesse av å reposte noen av de fine bildene jeg har fått i innboksen min. Så det jeg vil si er: la oss jenter velge selv når (eller om) vi vil se en kuk, sjekk heller opp jenter IRL på byen enn å sende slibrige meldinger til random jenter på Facebook, og til slutt; aksepter og respekter et nei. Enkle ting. Takk. (Anbefaler forresten denne!)