Dagene bare flyr avgårde for tiden, og jeg glemmer bort bloggen litt. Det skjer ikke så veldig mye spennende heller i grunn, men jeg jobber jo litt, og på torsdag reiser jeg til Røros for å være vekter under Rørosmartnan frem til søndag. Og på søndag skjer det jo faktisk noe veldig spennende, noe som jeg ikke vil røpe før litt senere! Jeg har i alle fall gått rundt og gledet meg til den dagen ganske lenge nå, og kjenner det kribler i hele meg! Du skjønner når du ser det. Åh, jeg gleder meg!

Angående vekteryrket, må jeg bare si at jeg trives så utrolig godt! Jeg har jobbet mest på et utested her i byen, og det er en skikkelig fin gjeng der å jobbe med. Dessuten er det en så utrolig god følelse å komme hjem fra jobb klokka tre på natta og føle seg litt sliten. Føle at man har gjort noe, at man har bidratt. Det betyr så utrolig mye for meg, dere aner ikke! Å jobbe er liksom noe man gjør når man er frisk nok. Nå er jeg frisk nok til å jobbe, dere. Jeg, som trodde jeg aldri skulle klare noe som helst. Den følelsen er jævla deilig, for å si det pent.

Nå har jeg nettopp vært på trening, så nå skal jeg ta en dusj (ja, jeg venter alltid litt med å dusje når jeg kommer hjem fra trening, så jeg får svetta ferdig litt, haha. Deilig, I know…) før jeg skal sette meg under pleddet i sofaen, drikke en blå Burn (hurra for at de har kommet i halvliters-bokser nå!) og se gamle pokersendinger fra NM. Poker-NM i Dublin nærmer seg med stormskritt, og jeg bruker faktisk ganske mye tid på forberedelse. Haha! I år vil jeg virkelig gjøre det bra. Jeg vet jo at det kan gå helt ræva, men jeg skal i alle fall prøve å gjøre mitt aller beste for å gjøre så godt jeg kan! Da skader det ikke å forberede seg litt. Det er mye å lære av å se på sendingene (som ligger på TV2 Sumo). Ha en fin kveld, alle! Hugs.

Gud, jeg har så tørr vinterhud! Om noen har tips til gode kremer for slik hud, så rop ut i kommentarfeltet. Jeg blir veldig glad for tips! Forresten, jeg må bare høre om det kun er meg, men er Norske Talenter helt håpløst i år? Jeg mener … ALLE går videre, jo! Talent eller ei. Og det er ikke bare søte, sjarmerende barn uten særskilt talent som går videre heller, det er godt voksne mennesker med gjennomsnittlige evner også! Noen er rett og slett helt ræva, men tre-fire «ja» får de uansett. Jeg fatter ikke greia. Kanskje jeg skal vurdere å melde meg på neste år? Trenger ikke lete etter et skjult talent en gang, kan bare melde meg på noe jeg er sånn halvveis god i. Det blir ikke synging da, selv om standarden ikke er særlig høy der heller i år. Hvorfor ikke? Vel, jeg kom ut fra badet her om dagen, og Vegard sa: «Gråter du? Det hørtes ut som du gråt!» og jeg bare «eh, jeg bare sang …» Så nei. Sang er kanskje ikke greia mi, ikke en gang på Norske Talenter.

Det som er så jævla ironisk med treningsmotivasjon, er at den ikke kommer når den bør komme. Jeg har nok lagt på meg litt de siste månedene. Kjærestekilo, er det ikke det de kaller det? (Bare så jeg kan ha noen andre enn meg selv å skylde på.) Jeg har vært sykt lat de siste månedene, og har ikke trent jevnlig på … jeg kan ikke huske når. Lenge. Jeg burde jo få motivasjon til å trene når jeg merker at jeg har lagt på meg! Jeg burde jo få motivasjon til å få tilbake en kropp jeg er fornøyd med når jeg merker at jeg ikke føler meg like vel som før. I stedet blir jeg nedtrykt og deppa for at jeg har blitt tjukkere, og da frister det ikke å dra på treningssenteret for å gjøre noe med det.

Når jeg derimot føler meg slank, trent og fin, har jeg treningsmotivasjon as hell! Er det ikke litt teit? Det er jo ikke da jeg trenger motivasjonen som mest! Den kommer på helt feil tidspunkt! Haha, typisk, er det ikke? Vel, jeg har fått tilbake treningsmotivasjonen allikevel, kanskje fordi at jeg både følte meg og trodde jeg var tjukkere enn jeg syns jeg ser ut i speilbildet med treningsklær på. Misforstå ikke, jeg ser at jeg har lagt på meg en del de siste månedene altså, men jeg trodde det var verre enn det er. Muskelminnet er heldigvis ikke så verst, så jeg skal nok få tilbake en trent og fin kropp ganske så raskt om motivasjonen til å trene holder seg! Og det skal den jo. Sant ..?

Jeg har tidligere vært bortskjemt med trening. Jeg har hatt gratis abonnement både på Easyfit og 3T pga fotografering, men nå var begge abonnementene avsluttet. Så da måtte jeg melde meg inn på et nytt, og da ble det Impulse – rett og slett for at det er nærmeste nabo, omtrent. Meeeen, det var ikke det beste studioet jeg har vært på, og dessuten var det ingen fine steder å ta selfies. Haha! Dermed blir det nok kun denne ene gangen kameraet fikk bli med. Ingen treningsblogg på meg! (Heldigvis, kanskje ..?)

«Jeg vil heller ha dobbeltmoral enn ingen moral», sa Sophie Elise. Jeg tar meg i å være rimelig dobbeltmoralsk i blant, og nå for tiden irriterer jeg meg grenseløst over når folk er avhengige av snapfilter og bruker det ALL THE TIME. Altså, de kan ikke filme seg selv eller ta en selfie uten. At all. Det irriterer meg, for det sier litt om hvor jævla fucked up samfunnet vårt har blitt, om hvor fucka syn på oss selv vi jenter har, når vi ikke lenger takler å se oss selv uten filter, og at vi lengter etter totalt uoppnåelige ting som helt perfekt hud, større øyne og lepper, lange vipper og markerte kinnbein. Men det er kanskje litt dobbeltmoralsk, når det kommer fra meg, som klager over rynker i panna, som tidligere (for lenge, lenge siden) har tatt både restylane og botox, og som i grunn ikke er totalt i mot sånne ting, selv om jeg syns det er dumt at så mange endrer utseende sitt så kraftig at de ligner alle andre, og mister særegenheter og egenskaper ved utseende som var så veldig «dem».

… Skjønner du eller? Jeg tror ikke jeg engang selv vet hva jeg mener helt, jeg. Men dagens poeng: det irriterer meg (og gjør meg også litt trist) at jenter er avhengig av SnapFilter. Nå skal jeg stikke på trening og få ut litt irritasjon. Og her har dere et random bilde av meg og en fake plante. Uten filter. Vær så god.

For tiden føler jeg virkelig at ting faller på plass. Mer og mer. Jeg liker livet mitt, og jeg tenker mye på hva jeg kan få ut av det videre. Tenk hvor stor forskjell det er i livet mitt fra i fjor på denne tiden. Det er så utrolig stor forskjell! Nå er jeg på vei ut fra et liv med mye sykdom. I fjor følte jeg at jeg bare gravde meg dypere og dypere ned, at det bare ble verre og verre, og jeg trodde jeg aldri skulle kunne komme meg ut av det. Nå har jeg en helt super samboer, jeg har fått meg deltidsjobb, jeg koser meg med Vilja annenhver helg, jeg skriver, og jeg har fått tilbake mål og planer for fremtiden. Jeg føler meg faktisk litt ambisiøs igjen, og den følelsen har jeg ikke hatt siden før jeg droppa ut av fotofagskolen etter høsten 2015.

Jeg får høre at jeg er resurssterk og intelligent. Jeg blir alltid så flau når noen sier sånne fine ord om meg, for jeg har i så lang tid mislikt meg selv så sterkt at jeg ikke har vært i nærheten av å tenke så fine ord om meg selv. Jeg har i bunn og grunn kun tenkt negative ting. Før ble jeg nesten litt sint om noen sa sånt til meg; de trengte da ikke lyve til meg for å få meg til å føle meg bedre! Nå tar jeg det til meg, og føler en sterk trang til å bevise at de har rett. Jeg føler en sterk trang til å gjøre noe, til å klare noe, og til å vise at jeg ikke lenger er den udugelige, syke pasienten jeg så lenge følte meg som.

Selvfølgelig er ting vanskelig i blant nå og. Jeg føler jeg må si det, for jeg liker ikke å lyve, og jeg liker ikke å rosamale. Jeg gjør fremdeles dårlige, destruktive valg til tider. Jeg får fremdeles panikkanfall, sliter med angst, får tunge tanker og har dårlige dager, men det er jeg forberedt på å leve med. Poenget er at det er så ufattelig deilig å føle at ting går oppover igjen, og ikke motsatt. Og jeg både håper og tror at det bare skal bli enda bedre i tiden fremover. ♥

Tre bilder jeg tok hos Nora i dag. Vilja og Ulrik koser seg sånn hver gang de er sammen, og i dag var intet unntak – selv om det er ganske lenge siden vi har vært med dem nå. Det er alltid like kos å være på besøk! Og Guapo da … klumpen! Han blir også alltid så glad for besøk, haha. Nå er det tid for litt pokersøndag hjemme i sofaen, men jeg er rimelig stuptrøtt etter å ha hatt normal døgnrytme i helgen, så vi får se hvor lenge jeg holder ut. Forhåpentligvis frem til vi får sett en ny episode av Broen! Åh, jeg elsker den serien. Okei, nå babler jeg bare om ganske så uinteressante ting, så nå skal jeg holde opp, og heller fokusere på pokeren. Hugs!

Dagen i dag. Jeg og Vilja gikk rundt i byen, tok en frappe på Starbucks, dro hjem og bakte kake, fikk bursdagsbesøk av bror, dro deretter på besøk til noen herlige Chow Chow-valper (æh, jeg ble forelska! Så forelska at jeg helt glemte å ta bilder) og nå er Vilja i seng og jeg er klar for en kort kveld i sofaen før også jeg finner drømmeland. Det har vært en fin dag – og nå gleder vi oss allerede til en ny dag i morgen.

Okei, dønn ærlig, sånn kan jeg ikke eeeegentlig ha håret, for jeg har en undercut i bakhodet som holder på å vokse ut, så det ser ut som jeg har en eller annen merkelig form for McGyver-stil. Hockey, liksom, så det er derfor jeg holder hånda sånn bak skallen, for å skjule det. Now you know.

Av og til føler jeg at jeg kan skrive mange timer i strekk, at det ikke er noe annet i verden jeg har mer lyst til å gjøre enn å sitte i sofahjørnet og skrive hele natten lang. I natt er en sånn natt. Men nå må jeg selvfølgelig snart sove, for i morgen er det helg, og ikke bare hvilken som helst helg, men en ny Vilja-helg. Det er ikke en gang en hvilken som helst Vilja-helg heller, det er bursdagshelg, for hun fylte jo ni år i forrige uke, jenta. Så da blir det bursdagsgave, kake og hele pakka. Men hvordan skal man klare å legge seg, når man skriver uten stopp og faktisk liker det som kommer ned på papiret og? Det er luksus, og ikke hverdags heller. Vel. Jeg får skrive i en halvtime til, så skal jeg sove, så er jeg klar for en finfin helg.

Jeg har alltid vært ganske så kynisk. Jeg har tenkt at man aldri kan stole på noen (ikke en gang seg selv, har jeg erfart), og det har nok preget meg ganske mye i relasjonene mine til andre mennesker. Folk lyver, folk tramper på andre, folk tenker først og fremst på sitt eget beste. Sånn er det, liksom, og det er ikke noe man får gjort noe med. Jeg har aldri likt å stole på andre mennesker. Jeg har aldri sett grunnen til det. Hvorfor sette så mye av seg selv på spill? Hvorfor legge så mye av en selv over på andre? Folk lyver. Folk bedrar. Folk sårer hverandre så hardt. Og det er ikke en viss type mennesker. Det er alle. Hvem som helst. Ikke for at vi mennesker er onde, men for at vi er ufattelig dumme.

Av samme grunn har jeg aldri vært en spesielt sjalu person, heller. Det høres kanskje ganske motsigende ut, men … jeg har nok alltid holdt litt tilbake. Jeg har nesten aldri turt å eksponere meg selv for å bli bedratt, aldri vært villig til å ende opp som den naive, dumme jenta med et knust hjerte, liksom. Haha, det høres jo så teit ut, men altså – folk får hjertene sine knust hver eneste dag, og det koster så mye. Så mye at jeg har sett på det som en pris jeg ikke har vært villig til å betale. Jeg har dermed aldri følt på kjærlighetssorg. Jeg har aldri kjent den smerten. Jeg sier som Samantha i Sex and the City; «I love you, but I love me more.» (Okei, ironisk i grunn, for det er vel ikke mange som misliker seg selv så mye som jeg har gjort oppgjennom, men poenget er … poenget er at jeg liker å ha kontrollen selv, da. Isj.)

 er jeg ordentlig forelska. Okei, forelska dekker ikke nok, for det er ikke bare forelskelse, det er jo mye mer. Men ja. Du skjønner poenget. Og da har jeg plutselig kjent på en ganske fremmed frykt. Følelser jeg ikke er vant til å føle på. Hjernen får for seg visse ting som er veldig vonde om de er sanne. Som at han snudde seg vekk og så på mobilen for at jeg ikke skulle se hva han så på. Som at det han lo av ikke var det han sa han lo av, kanskje var det en annen jente han flørter med, som skrev noe morsomt? Som at han har bedratt meg eller kommer til å gjøre det. Alle sånne ting man er redd for, som hadde gjort så vondt om de var sanne.

Den type frykt er jo veldig naturlig, og i en viss grad er den også et godt tegn. Det betyr jo at det betyr noe. Samtidig er det jævla skummelt å skulle gi slipp på den der kontrollen. La følelsene være som de er, og ikke holde tilbake. Ikke ha back up-tanker, ikke reservere seg, ikke forsikre seg selv om å hele tiden være på «rett» side av balansen.

Jeg husker jeg en gang for lenge siden skrev et blogginnlegg om balanse i et forhold. At jeg hadde inntrykk av at alle forhold hadde en dominerende part, om man kan si det sånn. En part som hadde kontrollen. Som allerede tidlig i forholdet kunne vite at hen var den som ikke kom til å bli såret. Du skjønner sikkert hva jeg mener. At den ene parten er den som eier forholdet, på en måte, selv om man kanskje sier til seg selv at man er likeverdig, at man ønsker det like mye, at man gir like mye. Innerst inne vet kanskje begge parter at det ikke er helt sånn.

Nå er jeg i et forhold hvor jeg er veldig sikker på at vi faktisk er på bølgelengde. At vi føler det samme, at ingen av oss er den med makten. Jeg føler vi har balanse. Helt jevn, perfekt balanse, hvor vi faktisk ikke trenger å være usikre på hverandre. At vi ikke trenger å være sjalu eller mistenksomme, eller bruke tankekraft og energi på å være redde for at den andre lyver, bedrar eller kommer til å såre.

Og allikevel er det  jeg er redd for alt det der, mer enn noen gang. Når jeg føler jeg egentlig ikke har noe å være redd for. Eller kanskje rettere sagt; når jeg føler han ikke har noe å være redd for.

Klokka 07 i dag dro jeg til St. Olav for å gjøre en pitteliten operasjon, og siden det var såpass tidlig, droppa jeg og Vegard å sove i natt, haha. Jeg er så dårlig på å stå opp så tidlig. Døgnrytmen min er ikke helt der, og det er kanskje ikke så rart, med tanke på at både jeg og Vegard jobber på kveld/natt når vi jobber. Men ja. Operasjonen var bare en bitteliten, ufarlig greie, men det er veldig greit å være ferdig med det! Jeg har jo tatt narkose ganske så mange ganger tidligere, og har alltid elsket de få sekundene rett før man sovner. Når det begynner å suse i ørene, og alt snurrer litt før man ikke en gang rekker å telle ned til seks før man sovner. Superdigg! Vel, denne gangen bare slukna jeg på et blunk, helt uten noe forvarsel, så jeg følte meg ganske snytt for den der kortvarige rusen rett før narkosen. Jeg tror faktisk det var det første jeg sa da jeg våkna og. At det ikke var som det bruker å være, og at jeg følte meg snytt. Fnis.

Nå ligger jeg i sofaen med pledd, Burn, musikk og kjeks, spiller litt nettpoker og leser gjennom/retter på manuset mitt. En helt grei onsdag etter narkose og operasjon det, altså! Jeg sov noen timer da vi kom hjem fra sykehuset, men jeg er fremdeles ganske så trøtt og sliten, så det tar vel ikke mange timene før jeg føler for å legge meg igjen. Kanskje greit å begynne å snu døgnet litt igjen før helga og, siden Vilja endelig kommer igjen! Hugs.