Jeg hater ikke kameraet mitt lenger. Men jeg vet ikke helt om jeg elsker det heller, da. Altså, det jeg prøver å si her er at jeg planlegger å ta litt bilder fremover, selv om jeg fremdeles er litt usikker på om det er fotograf jeg vil være. Om det er det jeg vil holde på med. Jeg er ikke så sikker på om jeg er flink (nok), eller om jeg har det i meg å bli det, men det driter jeg egentlig litt i nå. Nå skal jeg planlegge noen gøyale shoots jeg vil gjøre, og så skal det være nok. Gleden av å gjøre det, liksom. Så enkelt! Så trenger jeg ikke gjøre det for å bli verdens beste fotograf, men for å gjøre noe som jeg syns er gøy. Det er i alle fall tanken, så får vi se da, om jeg er i stand til å virkelig tenke sånn underveis også, og ikke bare nå i forkant. Talk the talk, walk the walk – eller noe i den duren.

Det er så utrolig merkelig, den følelsen når man plutselig – sånn på sekundet – føler seg veldig, veldig mye bedre. Når lysten til å kicke ass plutselig er tilbake. Når man begynner å planlegge prosjekter igjen, når man smiler og tenker «faen, jeg skal få til noe!». I gårkveld skjedde det for meg. Jeg følte meg med ett mye lettere. Jeg tenkte plutselig positive tanker om meg selv. (Og ingenting av «jeg er håpløs, jeg er dritt, jeg kan ingenting, jeg kommer aldri til å få til noe som helst.) Jeg kjente plutselig glede over ting jeg ikke trodde jeg kunne glede meg over lenger! Vips, så er jeg liksom tilbake! … Så satser jeg på at jeg ikke jinxer det nå da, og at det holder seg. S-M-I-L-E! Og at ikke prestasjonsangsten tar meg. Det er rart med det, men når man er i gang med noe igjen, eller er i ferd med å bli det, er fallhøyden så mye større enn når man ikke gjør en dritt. Men hei, det skal gå fint, sant? (Hilsen plutselig positiv og kickass-Drea.)

Åh, som jeg ønsker meg fler tatoveringer! Jeg vil ha på halsen, hele armene, under puppene, overalt! Bare synd jeg ikke er rik. Det er liksom der det stopper seg. Og haha, det er jammen ikke særlig lett å ta fine bilder av seg selv i leiligheten her, spesielt ikke nå på vinteren. Det er mørkt, jeg har kanskje litt for lite lys, og det er såpass trangt at det er rotete uansett hvilken vinkel jeg velger. Derfor ble løsninga å ta bildene i senga, og bruke lommelykta på iPhone-en som lyskilde. Man tar hva man har!

Forresten. (Forresten #2: Jeg må seriøst slutte å skrive «forresten».) Jeg trenger fler blogger å lese. Jeg trenger inspirasjon! Så… Hvilke blogger bør man titte innom? Og hvorfor? Tell me, tell me! Jeg har forresten aldri vært på Vixen Blog Awards… Tenk det! Det fantes jo ikke sånne greier da jeg var på topplista, haha. (Som er typ en mannsalder siden, nesten.) Uglid at jeg ikke endte opp som bloggkjendis da, men i stedet er en ganske så ukjent bloggdinosaur. Vel, kanskje jeg burde ta turen neste år. Hadde sikkert vært gøy! Kisskiss.

Haha, ja, jeg vet. Litt overkill. Litt over the top. A bit too much. Men hei, fargene gjør meg litt glad! Føler meg nesten som en enhjørning! Har jeg nevnt at jeg elsker enhjørninger? Anyways. Jeg sitter hjemme i sofaen, og har ikke gjort en dritt i hele dag, annet enn at jeg til slutt sovnet og fikk et par timer med søvn midt på dagen i stedet for på natta. Ahhrrg, jeg har så lyst til å gjøre noe! Noe med mening, noe som kan gjøre meg godt, noe som kan gjøre meg glad, men jeg aner ikke hva, og jeg er dessuten så trøtt at jeg føler meg fysisk kvalm av det. Haha, jeg merker at jeg har veldig lyst til å hoppe rett til suksess, og ikke gjennomgå selve prosessen i seg selv. Jeg vil ha en ferdig utgitt bok, jeg vil være like sprek og fit som jeg var her, jeg vil være ferdigutdannet og jobbe med noe jeg trives med, men jeg kommer verken i gang med skriveprosessen eller treninga. Og en utdanning kommer heller ikke av seg selv på et blunk, akkurat. Jeg vil ha en quick fix, en snarvei og umiddelbar mestrings-og lykkefølelse. Så jækla lamt.

Ja, ja. Jeg får sminke trynet litt, ta på en annen parykk og ta enda litt fler bilder av meg selv (for jeg fant faktisk selvutløserknappen!) – så har jeg i alle fall noe å gjøre ikveld, og får fler selvopptatte bilder til å poste på bloggen. Og om det skulle være noe du har lyst til at jeg skal skrive om, så fortell meg det gjerne! Kanskje det til og med setter i gang skrivefingrene litt… Ciao!

«Sleep, baby, sleep, what are you waiting for?» synger Broods (link). Shit pomfritt. Klokka har blitt 05:00! Hvor glad er jeg i å ligge i senga og prøve å sove, uten å få det til? På en skala fra én til ti? Cirka null. Det er ikke mye jeg hater, men å vri meg fra side til side i sengen i timesvis uten å sovne… Det er faktisk på hat-lista. Til slutt føles puta rar, armene er bare i veien og alt gjør vondt. Bleeh… Meeeen, on the bright side: Det er bedre enn å sove og ha fryktelige mareritt! Win!

Natt til i går (altså, sist jeg faktisk sov) hadde jeg derimot ikke mareritt, men en ganske merkelig drøm. Jeg drømte at bilen min ble stjælt. Først trodde jeg at jeg bare hadde parkert den og glemt hvor, noe som ikke hadde vært særlig usannsynlig (det har jo hendt i virkeligheten…). Men så innså jeg at den var stjælt. Da tikket det inn en tekstmelding fra Erna Solberg, som lurte på om det gikk bra med meg, og om hun kunne gjøre noe. Hah! Erna bryr seg, dere. Erna bryr seg! Fnis. Har du hatt noen merkelig drømmer i det siste? (Fortell gjerne om det i kommentarfeltet, drømmer er gøy!) Vel, jeg får vel fortsette å prøve og vinne kampen mot våkenheten, jeg… God natt, god morn, sov godt eller hva man enn sier på denne tiden av døgnet.

Jeg fikler litt med designet på bloggen ikveld, men blir vel aldri helt fornøyd. Jeg prøver å få den der menylinja til å vises hele tiden, slik at den ligger over headeren, men jeg finner f*** ikke ut av det. Det hadde jo også vært greit om headerbildet var klikkbart, slik at man kom til forsiden om man trykker på det. Hjelp? Anyone? Om noen har en løsning på de to tingene der, så er det bare å rope ut i kommentarfeltet, så skal du få en is! Eller en kake. Eller hva du enn vil ha, haha. Og for å gjøre bloggen enda litt mer rosa:

Ohwell. Jeg får fikle litt videre, så kanskje jeg finner ut av det. Så skal jeg prøve å komme meg i seng i normal tid ikveld, for i morgen har jeg en treningsdate med Fitness-Nora, og da kan man ikke møte opp trøtt og lat, altså… Det går ikke! Hugs.

Litt fler bilder av meg selv med rosa parykk. Jeg har sovet i alt for mange timer, men er allikevel stuptrøtt, så dagen i dag kommer nok ikke til å bli veldig produktiv. Jeg har mottatt journalen min fra to av tre steder, så da har jeg i alle fall litt lesestoff for helgen. Jeg har allerede lest gjennom mye, og har heldigvis ikke blitt særlig skremt av det. Jeg kjenner igjen det som står. Få overraskelser med andre ord, og da er det vel egentlig ikke særlig mye å frykte. Nå derimot, skal jeg spise frokost (!) og se en episode av Californication. Hug!

Jeg har (nok en gang) rotet bort selvutløserknappen til kameraet mitt, så da jeg i dag bestemte meg for å ta litt bilder av meg selv med parykk og svære, snåle solbriller, satte logistikken sine begrensninger. Jeg har nemlig bare to armer, og når den ene må holde kameraet og den andre må holde mobilen (som jeg for anledningen brukte som lyskilde), blir det ikke særlig store forandringer i poseringer og sånne ting. Jævla upraktisk. Men hei, parykk er gøy, så det får gå. Her er i alle fall ett av bildene, så får vi se om jeg poster litt fler i løpet av kvelden. Og forresten. Takk så veldig masse for responsen på forrige innlegg. Jeg hadde jo nesten ikke lyst til å publisere det, men ohoi, det er jeg glad jeg gjorde. Mulig jeg føler meg alene i universet, men nå ser jeg at vi kan føle oss alene i universet sammen.

Og enda en forresten. Det spilles en gratisturnering i poker kun for jenter i dag, og den spilles hos Unibet klokken 20.00. Om du har lyst til å være med, kan du lage deg en konto på Unibet via denne linken (om du ikke har konto fra før). Så søker du opp Fionas Pokerjenter i turneringslobbyen, og legger deg til i gruppa «Pokerjenter» på Facebook for å få passord for å registrere deg i turneringen. HUSK! Kun for jenter.♥ Fiona skal også ha sending på Twitch (direktelink her), og jeg skal være gjest og prate litt! Sendinga starter også klokken 20.00, og om du ikke vil spille, kan du jo bare høre/se på streamen om du vil. Det blir kos! Hugs.

Jeg har funnet ut at det ikke er så lett å gå i behandling, og nå vet jeg ikke om det er noen vits i det heller. Det hjelper ikke å prate, det hjelper ikke med medisiner, det hjelper ikke med elektrosjokk. Det hjelper ikke å tenke. Hva annet finnes det – når ingenting egentlig noen gang har gjort det bedre? Det er ikke så lett å gå i behandling, men det har ingenting med behandlerne å gjøre. Det trodde jeg kanskje før  – at det var deres feil at jeg ikke ble bedre. At de ikke hadde god nok utdanning, at de ikke skjønte meg godt nok eller at de rett og slett ikke hadde peiling. Nå skjønner jeg at det ikke er helt sånn det er. Det er derfor det er så vanskelig å skulle gå i terapi. Forventningene er borte, for de forventningene jeg hadde før var for store. Feilaktige. Jeg forventet at ting bare skulle skje av seg selv, nesten. Uten at det hadde så mye med meg å gjøre.

Hvordan skal jeg klare å rydde i rotet som er? Jeg aner ikke hvordan. Hodet er så fullt av tanker, så fullt av kaos og tankekjør, og jeg vet ikke hva som er rett å tenke, hva som er fornuftig, hva som er destruktivt, hva jeg styrer og hva jeg ikke styrer. Jeg vet ikke hva jeg skal forkaste, og jeg vet ikke hvordan jeg kan forkaste. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få kontroll. Hvor starter man da? Når løsningen ikke ligger hos andre, men heller ikke hos seg selv?

Tvangsinnlagt på Ahus i fjor.

Jeg føler jeg skjønner mye. Allikevel skjønner jeg ikke en dritt. Følelser og kognitiv forståelse går hver sin vei. De river i hver sin retning. Av og til vinner de rasjonelle tankene, andre ganger vinner følelsene. Og ofte står jeg igjen i kaoset midt i mellom, og aner egentlig ikke hvem jeg er eller hvor jeg skal.

I kveld  har jeg (igjen) gitt opp. Virkelig bare gitt opp. Jeg ønsker å forsvinne, jeg ønsker ikke å delta mer, jeg ønsker ikke lenger lete etter en løsning som kan gjøre at noe blir bedre. Før var det klare skiller på hvordan jeg følte meg. Enten så hadde jeg det knallbra, eller så var jeg skikkelig deprimert. Eller så hadde jeg det akkurat sånn passe, og følte at det var helt greit. Uansett hvor jeg var, så var det helt klare skiller. Nå aner jeg ikke hvordan jeg føler meg lenger, og det føles mye verre. Jeg føler meg tom innvendig, men allikevel er det full storm der inne. Både og. Midt i mellom. Ikke deprimert, ikke glad. Ikke trist, ikke sint. Ikke avslappet, men ikke stresset. Og samtidig er jeg alt på en gang. Som en ensfarget skikkelse, som både er blå og hvit på samme tid. Men det går da ikke, ikke sant? Det føles ganske merkelig, og det er ikke rart at jeg ikke vet hvordan jeg noen gang skal komme ut av kaoset når det virkelig føles så umulig som en ensfarget skikkelse med flere farger.

Jeg vil ikke sove, men ikke vil jeg være våken heller. Jeg vil ikke at tiden skal gå, men samtidig hater jeg at alt går for sakte. Jeg vet at jeg ikke er alene i universet, men allikevel føles det sånn. Ingen andre kan gjøre noe for å gjøre det bedre for meg, og jeg ser ikke ut til å klare det på egenhånd heller. Det er ikke rart det føles ensomt når man til og med savner seg selv. Vel… Over og ut. Jeg kommer til å angre på at jeg postet dette, og antageligvis (for kanskje første gang i historien) slette det i ettertid, for ingenting henger på greip, og jeg bare syter og klager, uten å egentlig ha noe å syte eller klage over. Det er til å bli svimmel av.

Jeg prøver å skrive igjen. Jeg setter meg ned i sofaen, musikken på, macen i fanget, og så skriver jeg. Jeg har jo et helt manus liggende, litt uferdig sådan, men med en start og en slutt. Jeg begynte å skrive på det for over tre år siden, og nå – når det nærmer seg ferdig – syns jeg ikke det er bra nok. Så vil jeg begynne på nytt. Men hvordan kan man forkaste så mange sider med ord, for så å starte helt på scratch? Motivasjonen til det tror jeg ikke at jeg finner.

Kanskje jeg burde begynne å skrive på noe helt annet, noe som ikke har med meg selv å gjøre i det hele tatt. Men… Hva annet har jeg å komme med? Hva annet kan jeg få til?  flink er jeg ikke. At tekstene mine om psykisk helse er interessante for noen å lese, er nok ikke på grunn av et fantastisk skrivetalent. Det har vel mer med relevansen å gjøre.

Ja, ja. Jeg får sette meg ned og bare skrive. Noe. Samme hva. Kanskje blir det noe, høyst sannsynlig ikke, men hva annet skal jeg bruke tiden min på? Jeg har alt for mye tid, selv om den går altfor fort og altfor sakte på samme tid. Rart det der.