Deilig, frisk høstluft og litt sol. Av og til er det greit å trekke dyna opp under haken, lukke øynene og la verden få være i ferd der ute, men noen ganger er det nyttig å gi seg selv et lite dytt bak, og bare komme seg opp og ut. I går var en sånn dag. Og det hjalp. Jeg tok til og med en sen, nattlig joggetur og. Det er det jeg elsker mest med høsten. At det blir mørkt og kaldt på kveldstid, så man kan jogge med musikk på ørene og føle at man er den eneste i hele verden – på en god måte. Bare få litt ro, liksom. Og dessuten har jeg alltid syntes at bylys – du vet, mange gatelys, lys fra hus etc. som bare lyser opp alt – er utrolig vakkert å se på. Jeg jogga oppover Ila og mot Utsikten først, og stod i noen minutter kun for å se på byen. Det ga en skikkelig god og avslappende følelse.

Jeg skal fortsette å dytte meg selv ut døra i dag og, siden det fungerte så godt og ga god energi i går. Så nå skal jeg få i meg litt frokost før jeg stikker på trening. Styrketrening står for tur i dag – det er altfor mange dager siden jeg sist var innom et treningssenter. Altså, nå hørtes det jo ut som om det var år og dag siden, men det er det ikke altså. En uke eller to, kanskje? Jeg husker ikke. For lenge er det i alle fall. Skjerpings! Håper dere der ute får en fin høstfredag. Hugs.

– Men … liker du deg selv? spør hun.

– Nei. Ikke i det hele tatt. Jeg hater meg selv, svarer jeg.

Jeg trenger ikke betenkningstid. Svaret kommer instinktivt. Kontant. Hun kunne ikke stilt et spørsmål som hadde vært lettere å svare på. Jeg ser ned på hendene mine som fikler med ermet på genseren. Jeg prøver å unngå å grine, dette er jo kun den andre gangen jeg møter kvinnen som sitter foran meg, jeg er ikke klar for å grine foran henne enda. Rommet er ikke stort. Jeg sitter i en sofa med moderne design. Hun sitter i en av de to stolene som står langs den andre veggen. Den ene veggen i rommet, den med dør, er av glass. Glassbur. Samtalebur. Samtalerom. Tårene presser på. Æsj, hun merker nok at jeg nesten er på gråten.

– Jeg tror det er noe som virkelig plager meg. At jeg tidligere var fornøyd med den jeg var. Jeg hadde potensiale. Jeg var flink til det meste. Jeg hadde mål og drømmer. Nå er jeg bare tjueåtteåringen som ikke har mer utdanning enn videregående, som får penger fra NAV og som havner i situasjoner hvor jeg mister meg selv. Jeg er ikke lenger en jeg er stolt av å være. Tvert i mot, og jeg er redd for at jeg aldri blir det heller, legger jeg til.

– Sammenligner du deg selv med andre på din egen alder?

– Ja, det er klart jeg gjør. Tvillingbror for eksempel, som har bachelorgrad, mastergrad, fast jobb og hus. Vi har vokst opp sammen og konkurrert om alt. Det er klart jeg sammenligner meg med både ham og alle andre. Jeg har ikke fått til noe som helst. Ingenting.

Et bilde av meg og bror som konkurrerer på en løpebane dukker opp i hodet mitt. Han nærmer seg mållinja med hendene hevet over hodet. Jeg snubler baklengs, løper feil vei, må knyte skoene. Enkel seier. Jeg er ikke engang i nærheten av mål, jeg beveger meg i helt feil retning. Bildet er komisk. Tragikomisk, egentlig.

Jeg forteller at jeg er redd for å mislykkes enda mer.

– Men det er ikke for sent enda. Du har mange muligheter, svarer hun.

– Ja … men enn om det ikke fungerer? Enn om alle problemene mine er for automatiserte? Enn om jeg er for langt inn i sykdom og dårlige mønstre? Enn om jeg er for fortapt i kaoset av både tanker og følelser som verken er rasjonelle eller «virkelige»?

Jeg skjønner at hun skjønner hva jeg mener, selv om det er vanskelig for meg å forklare på en forståelig måte. Jeg ser det på henne. Vi blir stille litt, begge to. Enn om jeg bare fortsetter å miste meg selv, tenker jeg.

– Men enn om det gjør det? Enn om det fungerer?

– Ja. Det hadde jo vært veldig fint. Jeg håper jo det, svarer jeg, men tankene hopper over på tidsmaskiner og andre umulige løsninger. Det hadde vært fint, det, tenker jeg. En tidsmaskin og en ny, fresh start. 

Jeg har helt glemt å poste bilder fra fredagen, da vi hadde familiemiddag på Egon. Mamma og Brynjulf var i byen, og søss og kidsa kom inn til byen fra Klæbu, og jeg, Vilja og Vegard ble selvfølgelig også med. Fin gjeng, hæ? ♥

Ahhhhrg, jeg blir sprø! Photobucket har endret hele opplegget sitt, så nå er alle bildene på bloggen fra 2007-2011 blitt borte. I stedet vises et bilde med photobucket-logo og en link. Jeg trykket meg inn på linken for å se hva jeg kunne gjøre for å fikse problemet, og skuffelsen ble rimelig stor da jeg skjønte at det koster meg $399 for å kunne gjøre noe som helst med det. Og ikke nok med det … det koster $399 i ÅRET! Faen altså. Nå kan jeg angre meg for at jeg i det hele tatt valgte å bruke den drittsiden til å legge inn bilder på bloggen. Sukk. Ja, ja. Det var dagens store frustrasjon. Om noen har noen gode tips & triks, så ikke nøl med å send meg en melding. Heldigvis fant jeg noe å le litt av i samme slengen. Da jeg frustrert bladde meg gjennom side etter side i bloggen uten bilder, fant jeg dette innlegget. Kan ikke huske å ha skrevet det, så lo litt av meg selv. Der har du en fordel med å ha dårlig hukommelse. Alt blir liksom morsomt på nytt igjen. Haha! Hugs. 


Genser fra H&M
Jeans fra BikBok
Converse
Jakke jeg fant i gangen, som jeg tror søstersen har hengt igjen her (? Hvis ikke; takk for lånet, whoever you are…)

Jeg trenger seriøst nye klær. Må bli rik så jeg kan shoppe loads! Og vintersko. Kan ikke gå med converse hele vinteren, da fryser jeg ihjel. Det har virkelig blitt høstkaldt ute, så… Anyways! I dag skal vi spise middag med søstersen og kidsa + mamma og mannen hennes. Gleder oss! Det blir hygge. Savner mammaen min litt nå ass, lenge siden jeg har sett henne, så jeg trenger litt mamma-påfyll. En ordentlig god mamma-klem skal virkelig bli godt. Men  tror jeg Vilja kjeder seg litt, så jeg får vel prøve å finne på noe med henne. Hugs!

Jeg er så glad i denne fargen! Jeg liker den så godt at jeg kjøpte både lue og jakke i den! 

Noen bilder fra i dag. Vilja er i seng, Vegard er på quiz, og jeg skal bruke kvelden på litt egenpleie for å føle meg noen hakk freshere enn jeg har gjort i det siste. Farge og fikse bryn, farge ettervekst, hårkur, rense hud. Sånne overfladiske ting som mange kanskje syns er unødvendig, men som virkelig hjelper – også på psyken. Føler jeg meg freshere, får jeg mer energi. Og siden jeg sover dårlig these days, og ikke vil ta medisin for å sove bedre når Vilja er her, så trenger jeg virkelig litt mer av den der energien. Men hei. Det har vært en god dag. På tross av at jeg er trøtt som en dupp, på tross av at hodet jobber med altfor mange tanker på en gang, konstant, hele tiden. Men hei. Nok prat. Nå skal jeg komme i gang med egenpleiekvelden min, før jeg sovner her over tastaturet. Det er like før, haha. Hugs.

I dag var jeg, Vegard, Vilja og Emilian (som jeg ikke trenger å nevne at er sønnen til Vegard, for det burde vel alle kunne se, haha! SE, så like de er da!) en tur på Rush trampolinepark på Tiller i Trondheim. Det åpnet jo i april i år, men jeg har ikke tatt turen før nå. (Hvorfor?!) Det ble en suksess både for kidsa og meg, haha! Jeg storkoste meg. Jeg gikk jo på turn i noen år da jeg var ung & lovende, og selv om jeg aldri ble spesielt god (ingen på Frøya var spesielt gode i turn…), så sitter da noen triks i kroppen fremdeles! Jeg filmet noen klipp også, som jeg skal sette sammen til en liten film til dere. Jeg tror ikke dette ble siste besøk i trampolineparken, for å si det sånn! Her kommer et bildekalas av treningsøkta. (Ja, treningsøkta, for fy, så sliten jeg ble!) Anbefales. 

Jeg ønsker meg en hund – igjen. Det gjør jeg alltid hver gang når tankene og følelsene igjen blir tyngre og vanskeligere. Som om en silkemyk, overglad og energisk valp er det som vipper meg tilbake til å være glad og fornøyd igjen. Som om en valp kan redde alt. Den kan jo ikke det, det vet jeg jo, men det er allikevel den første og beste løsningen som dukker opp i hodet mitt. Jeg trenger en valp. Det er mulig jeg overreagerer og. At jeg ikke er på vei til å bli deprimert igjen, at det bare er et par dårlige dager/uker (som livet jo skal bestå av), men du vet – brent barn skyr ilden. (Sorry for at jeg ikke kom på noe bedre enn et velbrukt ordtak.) Det har blitt mer tårer i det siste. Mer angst. Mer panikk. Mer tungsinn. Redselen for at en god periode, den lengste god-perioden på seks år, plutselig nå er over, er uunngåelig. Skjerp deg, ta deg sammen, ikke skap noe bare for at du er redd for det. Min egen stemme sier akkurat det samme som alle andre sier. Til svar får jeg hundre stemmer som snakker i munnen på hverandre. (Les: tanker, overdøvende og mange, slitsomme og motsigende.) Redselen er der fremdeles, den. Standhaftig.

En valp er jo også standhaftig.

Det er så mye lettere å leve når man bare er glad og fornøyd uten å måtte overbevise seg selv om det. Uten å konstant jobbe hardt med tankekontroll og mental styrke. Uten å konstant måtte overbevise seg selv om at det en tenker faktisk er feil, at det ikke er sannhet, at det ikke er virkelighet. At man må overbevise seg selv om at det man føler også er feil, at det er forbigående, og at heller ikke det er virkelig. Fy fasan, det er så vanskelig å holde fast i virkeligheten når så mye av det man føler og tenker er feil. Og det skremmende er jo at det enda ikke er på langt nær så vanskelig som jeg vet det kan bli. Irrasjonell frykt, sa du? Nei, sier jeg. Langt i fra. Frykten for tilbakefall er det sunneste jeg noen gang har følt, tror jeg.

Jeg skriver på manuset mitt. Omskriver, for det er ikke bra nok som det er. Hvorfor har jeg skrevet så mye så dårlig!? Angrer på at jeg i det hele tatt begynte; det kommer aldri til å bli bra nok. Paradoksalt er det nå teksten kan forbedres. Når tankene og følelsene er på feil side av skalaen. Så da får jeg skrive, da. På tross av at jeg ikke lenger tror det kan bli noe som helst. Jeg skulle ønske jeg var like flink som de andre. Jeg fylles med misunnelse. Blir kvalm av meg selv. Så kjip jeg er, som er misunnelig på andres talenter, og som ikke lenger unner dem suksess – kun for at jeg ikke evner å få det til selv. Angrer på alle ordene her i dette blogginnlegget og. Så teit, så lamt, alt jeg ikke vil det skal være, og ingenting av det jeg vil det skal være. Men æsj, det driter jeg i. La dem le, la det være teit, hva så om jeg er patetisk og latterlig?

Jeg skal også være standhaftig.