Mange dårlige valg. Det er hva jeg driver med for tiden… Ketchup-effekten. Dårlige valg kommer visst sjelden alene. På tide å slutte med det nå. Det er på tide å være litt snill med seg selv igjen, og kanskje gjenvinne litt selvrespekt. Men det må virkelig jobbes, for nå krabber jeg i tung og bratt oppoverbakke. Blæh. God natt.

Jeg kan ikke skryte på meg at det går særlig bra, men det gidder jeg ikke skrive noe om nå, så i stedet: Her er to bilder fra en 17.mai som var veldig fin veldig lenge. Jeg feiret sammen med beste Jannicke, som er en av de vennene jeg har hatt lengst og opplevd aller mest med. Vi har kjent hverandre kjempelenge, og alle historiene vi har å mimre over… Vel, de er mange og gode. Og noen fæle, haha! Hun er en sånn venninne som jeg ser alt for sjelden for tiden, uten at jeg egentlig helt vet hvorfor – for hver gang vi treffes har vi det supermorsomt sammen, og det føles som om vi kjenner hverandre akkurat like godt fremdeles. Så, la oss treffes snart igjen, Jannicke! ♥

Haha, jeg må seriøst le litt av meg selv. Jeg burde kanskje komme meg ut og ta litt bilder andre steder enn kun inne på soverommet mitt. Der har dere livet mitt for tiden, liksom. Et soverom, et speil, et kamera, og altfor mange selfies hvor jeg prøver å se mye bedre ut enn jeg føler meg. Det er vår igjen, og det merkes. I år har jeg egentlig ikke gruet meg til våren, og heller ikke tenkt noe over at vår vanligvis er tiden for depresjon og drit, så nå er jeg veldig sikker på at det ikke bare er noe jeg skaper selv. Nå er jeg veldig sikker på at det ikke bare er for at om man frykter noe veldig, så blir det automatisk sånn – rett og slett for at man bruker så mye tankekraft på det. Det virker som det heller ligger noe i at det er sesongavhengig. Men hei, jeg kjemper i mot så hardt jeg klarer, og det skal jeg gjøre så lenge jeg klarer og. I går presset jeg meg kanskje i overkant mye, for jeg holdt på å besvime minst tjue ganger, og måtte sette meg ned for å unngå det. Da jeg kom meg hjem og inn i «trygg sone» igjen, fikk jeg et lite panikkangst-anfall. Ikke noe sværgreier, heldigvis, men nok til at det tok endel krefter. I kveld skal jeg prøve meg på litt poker, favoritthobbyen, så krysser jeg fingrene for seier. Hugs!

Psykisk sykdom består av veldig mange ulike språk. Et symptom er ikke bare et symptom, og en handling er ikke bare en handling. Ingeborg Senneset – som forøvrig er aktuell med boken «Anorektisk» (som jeg enda ikke har lest, men som jeg absolutt skal lese!), har i det siste tatt opp dette med symptombehandling versus å behandle mennesket og heleheten i psykiatrien. Det er ikke symptomene vi i utgangspunktet må behandle. Om vi behandler det som er grunnen til at symptomene er der, vil også symptomene forsvinne. Det er egentlig ganske logisk, men veldig, veldig vanskelig å gjennomføre i praksis.

Jeg har tenkt mye på hvorfor det er så vanskelig, og hvorfor det ofte ender med at målet blir å bli kvitt selve symptomene, og ikke selve problemet. Jeg tenker at mye av det er for at vi ikke skjønner språkene. Av og til mister man evnen til å bruke ord som språk, og andre ting tar over. Symptomer, for eksempel. Der og da er det veldig vanskelig for en selv å skjønne hva det egentlig er man prøver å kommunisere, og derfor er det ikke særlig lett for et behandlingsapparat å skjønne heller. Det er utrolig komplekst. En spiseforstyrrelse er for eksempel ikke kun et ønske om å bli tynn. Løsningen på spiseforstyrrelsen er derfor ikke så enkel som å spise. Et selvmordsforsøk er ikke et skrik om oppmerksomhet, men en desperat handling man tyr til når man ikke lenger takler å leve. Stemmer i hodet, hallusinasjoner, fysisk utagering… Alt er et språk for noe. Det forteller noe. Det er kommunikasjon, selv om det kanskje ikke er konstruktiv sådan.

Et problem jeg selv føler på nå, etter utallige situasjoner hvor jeg ikke lenger har klart å bruke ord som kommunikasjonsmiddel i møte med helsepersonell og politi, er at jeg ikke lenger blir tatt seriøst når jeg først klarer å bruke ord. Det jeg sier har ikke lenger noen kraft. Jeg har ikke lenger noen troverdighet – for jeg er hun som alltid havner i en eller annen dramatisk situasjon. Jeg er hun psykiatriske pasienten. Ordene mine er ikke lenger verdt en dritt. Blikkene jeg får føles nedlatende, irriterte og oppgitte. Hun igjen. Hun. 

Siden 2015 har spørsmålet om ustabil personlighetsforstyrrelse (i tillegg til bipolarlidelsen) dukket opp i papirene i journalen min. Jeg er usikker på om de har kommet frem til noen konklusjon, men for meg spiller det egentlig ingen rolle i seg selv. Problemet er at det utgjør en forskjell i måten man blir møtt på. Ens troverdighet svekkes ytterligere. Ordene blir rett og slett tatt fra en. Jeg kan gjette at det jeg skriver her til og med blir sett på som et symptom. «Ansvarsfraskrivelse. Skylder på andre for sin egen sykdom. Inntar offerrolle.» Ordene mine betyr ikke noe lenger. Jeg betyr ikke noe lenger. «It´s all in your head.» Mine oppfattelser av det som skjer rundt meg har liksom ikke rot i virkeligheten lenger, men er kun symptomer på sykdom. Hvordan skal man finne veien tilbake til jeget sitt da, når man ikke lenger føler seg som et menneske det er verdt å høre på?

Hej, bloggen! Jeg har latt kameraet ligge i veska både i går og i dag, og heller brukt det lille jeg for tiden har av energi til å være så gøy som mulig for Vilja. For energinivået er jammen ikke mye å skryte av. (Digg å ha en mamma og en stefar som stiller opp og hjelper til!) Men hei, vi har vært og klatra litt i klatrehallen i dag, vi har badet i stampen (som er obligatorisk hver gang vi er her hjemme hos mormor & mosse), vi har bakt boller og kanelsnurrer og vi har lekt sisten på stua. Så noe har da vi fått gjort allikevel.  skal jeg komme meg i seng, for jeg er stuptrøtt – selv om klokka ikke er mer enn litt over ti… Haha. God natt!

Random selfie, bare for at et ikke skal bli et bildeløst blogginnlegg. Hater bildeløse blogginnlegg, nemlig. 

I dag var jeg så rastløs, så nå har jeg plutselig fått rosa hår! Det trenger litt korrigering enda da, som dere antagelig lett kan se på bildene. Det er litt smågult noen steder i overgangen fra brun til rosa, men det er lett å fikse. Jeg bare orka ikke gjøre det ikveld, for nå har jeg holdt på med håret mitt i alt for mange timer allerede. Nå er jeg møkklei! Jeg hadde tenkt å ta litt bilder underveis med speilrefleksen og, men glemte selvfølgelig minnekort her hjemme – og jeg var hos søstersen for å fikse det. Men, jeg tok et par mobilbilder underveis. Så, her er fremgangsmåten jeg brukte:

Utgangspunkt:

Etter en runde med avfarging kjøpt på Cubus (ny type av colour b4 avfarging, visst), så jeg sånn ut:

Deretter gikk jeg over med en bleiking (denne typen). Så brukte jeg rosafargen Arctic Fox – Virgin pink. Prøvde først å blande den i balsam, men da ble det for lyst, og satte seg ikke godt nok i håret til at det ble jevnt. Tok derfor en runde til uten å blande den, og da ble det mye jevnere. Ble litt mørkere rosa enn jeg hadde tenkt, men hey, alle vet jo hvor raskt sånn farge fader ut av håret. Nå gjenstår altså bare å få vekk de gule feltene i overgangen, og så er det fiks ferdig! Syns ikke det ble så verst, jeg. Vad tycks?

Mye hjernedød blogging her nå, men… Jeg orker ikke annet. Så. Er ikke disse mobildekslene dritsøte!? Jeg digger dem, haha! Kjøpt i appen Wish. Kanskje litt barnslig, men hey… Det gjør da ingenting. I morgen skal jeg forresten ta med meg Vilja og dra hjem til mamma på Frøya en tur. Om man ikke er i toppform, er det veldig, veldig godt å kunne få litt hjelp fra mormor & mosse! Og så er det godt for både besteforeldre og Vilja også da, selvfølgelig. Hugs!