Bare et par selfies, bare for at… Vel, bare fordiattejegvil. Nå skal jeg straks stikke på poker. I dag spilles dag 2 av en litt større turnering, og jeg gikk heldigvis videre fra i går! Så da må man prøve å vinne i dag da. Heia meg!

Her er noen bilder fra Pstereo-festivalen fra i går. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å dra i år, men så dukka søstersen plutselig opp med en ekstrabillett! Så da fikk jeg med meg høydepunktet under årets festival; Røyksopp! Fy faen, det var bra. Elsk, elsk, elsk! Veldig gøy å tilbringe litt tid med både bror og søss også. Trioen! ♥ God helg, alle! Hugs.

I vinter postet jeg dette blogginnlegget, hvor jeg skreiv «Blir våren annerledes enn før? Bedre? Verre? Likedan?» Lite ante jeg om at det skulle bli – på tross av en turbulent start, og også litt turbulens underveis – den beste våren jeg har hatt på… Jeg vet ikke hvor mange år. Mange. Lite visste jeg om at jeg skulle komme til å treffe Vegard, som er verdens beste kjæreste (det er han virkelig!), og nå også samboer. For ja, vi har flyttet sammen! Det føles skikkelig, skikkelig bra. Plutselig er jeg ikke alene lenger, liksom. Jeg har en som gir meg rein og pur hverdagsglede, og det setter jeg så innmari stor pris på. Jeg som lenge trodde jeg aldri kom til å føle meg glad igjen, liksom. Aaah, jeg er så utrolig takknemlig! Hjerte, hjerte, hjerte.

Et gammelt bilde i vårsola

Her er noen bilder fra ei ny treningsøkt på 3T Ranheim med Nora! Vi kjørte på med beinhard rumpetrening, og gjett om jeg kjente det. Å trene med Nora er skikkelig pyton, haha! Det svidde godt i musklene for å si det miiiildt. Det er vel poenget med trening, er det ikke?

Jeg har skrevet mye som ikke blir med i bokmanuset mitt, og siden det ikke skal bli med, tenkte jeg at jeg kunne dele det med dere. 

På vei opp mot distriktspsykiatriske og kontoret hans holder jeg på å drepe et menneske. Jeg og bilen min meier nesten ned en litt eldre mann som plutselig står på overgangsfeltet. Han hytter med neven mot meg. Jeg skvetter til, svinger rundt ham og kjører raskt forbi. Jeg kjenner det sinte, redde blikket hans i speilet før jeg forsvinner rundt neste sving. Beklager, tenker jeg. Jeg så deg ikke. Jeg innser at jeg ikke burde kjøre bil nå, og jeg innser at det hadde vært normal folkeskikk å stoppe for å be om unnskyldning. Jeg gjør det ikke. Jeg kjører videre, og kommer meg frem uten å stelle i stand fler nesten-ulykker.
Parkeringsplassen jeg alltid bruker, en av de som er på feltet lengst vekk fra inngangen, er for første gang opptatt. Det irriterer meg grenseløst. Den er jo alltid ledig! Det er derfor jeg velger den! Jeg parkerer ved siden av, og sitter – som jeg alltid gjør når formen er som nå – i bilen i to-tre minutter før jeg puster dypt ut og går ut av bilen og inn i det store bygget.
– Hei, sier han i dag og, og smiler. Som alltid.
Jeg svarer ikke i dag. Det hender jeg sier hei tilbake, for det er jo en høflig ting å gjøre, men nå orker jeg ikke. Jeg orker ikke være høflig.
– Hvordan går det med deg?
– Helt greit.
– Du sier alltid det. Kan du ikke utdype litt?
– Jeg veit ikke, jeg.
– Si meg, hva er det som rører seg inni deg, Drea? Hva tenker du på? Jeg vil så gjerne hjelpe deg, sier han nesten bedende i stemmen.
Det høres nesten ut som om han er ganske desperat etter å komme noen vei i terapien. Som om det plager ham veldig at han ikke skjønner seg på meg. Eller får meg til å åpne meg noe særlig. At det er et slags personlig nederlag for ham.
– Jeg kan ikke hjelpe deg om du ikke sier noe til meg, sier han på den samme bedende måten.
Irritasjonen bygger seg opp ytterligere. Først var parkeringsplassen min opptatt, og nå har jeg en terapeut som ber meg om å fortelle hva som foregår i hodet mitt, som om det var den enkleste sak i verden. Skal du bare sitte der og si ”aha” og ”ja, huff” og ”jeg skjønner” du da, tenker jeg snurt. Terapien har blitt en monolog. Eller kanskje har den har vært det fra start, det har bare ikke hatt noen betydning før nå. Noen dialog er det i alle fall ikke, ikke mellom to mennesker. Det som kan minne om en dialog er mellom meg og meg. Ikke meg og ham.
– Jeg tror kanskje jeg trenger en terapeut som gir litt mer tilbake, noen jeg har litt bedre kjemi med. Som kan komme med litt mer spesifikke tilbakemeldinger. Råd. Ett eller annet jeg får litt mer ut av, sier jeg plutselig.
Jeg overrasker meg selv. Nå – på den ene dagen jeg ikke hadde noen planer om å si det overhodet – spyr jeg ut at jeg ønsker en ny behandler som om det var det enkleste i hele verden. Rett ut. Det jeg helt siden jeg ikke lenger fikk noe ut av samtalene våre har tenkt på å si. Det er en stund siden nå, for jeg kan ikke huske sist jeg forlot kontoret hans med ny giv eller motivasjon. Har jeg noen gang gjort det?
Han ser på meg. Tar av seg brillene og setter brillestanga mot leppene.
– Hm, hummer han.
– Hva er det som ikke fungerer, syns du? Syns du jeg er verdens verste behandler?
Han spør på en merkelig måte. Litt spøkende, men allikevel ikke på spøk.
– For det har du all rett til å mene og si, altså. Eller er det ekkelt å snakke med meg om dette?
– Nei da, svarer jeg.
– Jeg bare ønsker noe annet. Noe… Mer. Det er vanskelig å forklare.
Jeg ser på sokkene hans. Han har ofte fargerike sokker på. De han har på nå er både blå, gule, oransje og grønne, og står overhodet ikke i stil til de brune fjellsko-lignende joggeskoene hans. Hvordan kan man fortelle sine innerste tanker, følelser og hemmeligheter til noen med fargerike sokker?

Det er rart hvor mye traumer påvirker en, selv om man for øyeblikket har det bra og egentlig er veldig glad. Det er rart hvor automatisert en god del destruktive mestringsstrategier har blitt over tid. Det er kanskje ikke så rart, når det er det man tidligere – både bevisst og ubevisst i alle mulige former – har tydd til. Kroppen min fungerer ikke helt som den skal (fysisk) lenger. Lista for når kroppen min mener det er fare på ferde har sunket, og det skal ikke lenger en veldig stor «trussel» til før kroppen kan gå inn i shutdown-mode. Dissosiasjon. En slags form for tilstand hvor man bare forsvinner langt vekk fra både situasjonen man er i og seg selv, som en slags forsvarsmekanisme. Deretter panikkangst. Deretter tanker om at ingenting er verdt det, at livet ikke er verdt å leve, at man bare vil forsvinne. Veien fra tanker til handling er mye kortere enn det var før. Spesielt om alkoholrus er med i bildet. Så selv om jeg er glad og har det ganske så bra for tiden, så henger en god del sånt igjen fremdeles. Traumer og negative opplevelser styrer fremdeles en god del. Jeg vet jeg må lære nye mestringsstrategier, jeg vet jeg må endre mønsteret jeg tidligere har fulgt, men det er vel sikkert ikke gjort på en-to-tre. I mens skal jeg holde meg unna den verste festinga ass. It´s just not worth it.


Jeg bruker kvelden på å jobbe med manuset mitt, og i den forbindelse bestemte jeg meg for å lage en ny Facebook-side. Jeg blir utrolig glad om DU vil trykke liker på den! (Følg linken, eller søk opp enten «psykehus» eller «arbeidstittel:psykehus» for å finne frem siden.) Takk på forhånd! Hjerte, hjerte, hjerte.

Jeg tenker på så mye snålt. I noen dager nå har jeg tenkt på at om man er helt på bunn, så kan det (nesten) bare gå oppover, og om man er på topp, så kan det bare gå nedover. Hvor utrolig paradoksalt er ikke det? Jeg mener… Om alt er så ille som det kan bli, så er det jo ganske oppløftende å tenke at det ikke kan bli verre! Optimistisk, liksom, midt i all dritten. Men om man har det så bra som man kan ha det, kan det jo faktisk ikke bli bedre. Da kan det bare bli verre. For en pessimistisk tanke, midt blant alle de rosa skyene, right..?

Men okei. Jeg er faktisk litt bekymra. Sånn på ordentlig. Jeg har det så bra nå, og klarer (for første gang på evig lenge) å sette pris på å ha det bra. Jeg trenger ikke mer, liksom. Jeg trenger ikke bli verdensstjerne, jeg trenger ikke være best i alt jeg driver med, jeg trenger ikke være noe jeg ikke er eller kan bli. Jeg er bare glad og fornøyd, og er livredd for at det plutselig skal snu. Det har jo hendt før, så hvorfor skulle det ikke skje igjen, liksom? Ææææh. Jeg vet det ikke er noen vits i å bruke særlig mye tankekraft på det, men herregud da. Can you blame me? Det er jo ikke som om det kun er snakk om en dårlig dag eller to. Det er jeg ikke redd. Det er ikke noe problem. Ohwell, jeg får høre enda litt mer på Jack Garrat (LINKLINKLINKLINK), og krysse fingrene for at selv om det (nesten) ikke kan bli bedre nå, så trenger det ikke bli verre heller. Kanskje kan det bare være stabilt bra leeeeenge. Det har jeg hørt om, nemlig.

«Don’t you worry about it, don’t you worry about it. Try and give yourself some rest.»

Jeg får vondt i magen av å tenke på saken i Kristiansand, om den femten år gamle jenta som knivstakk to jenter, hvor en av dem døde. Nå kommer det frem i saken at jenta er den samme jenta som skapte kaos på Varoddbrua (anbefaler å lese artikkelen jeg har linket til, som jenta selv har skrevet) flere ganger på kort tid nå i vinter, en sak jeg fulgte ganske nøye – siden det var en sak jeg kunne kjenne meg igjen i. Det kommer frem at hun har slitt mye psykisk, og jeg får derfor ikke bare stor empati og medfølelse for ofrene i saken (og deres pårørende), men også for denne jenta som nå har tatt et annet menneskes liv. Det er rimelig heavy. Kommentarfeltene hos avisene fylles opp med meninger om at slike mennesker burde vært sperra inne (slik som de ble før i «gamledager»), at hun må være ond og gal og burde blitt drept selv, og det krangles om hvem som har mest skyld i hvorfor det ble som det ble.

Jeg tenker litt annerledes. Jeg tenker at ingen mennesker er født onde. Ingen jenter på femten år er besatt av djevelen og dreper andre mennesker for at de er onde. Jeg vet at vi forbanner ting vi ikke forstår, og at vi velger å hate fremfor å lete etter forklaringer (ikke unnskyldninger, stor forskjell!), men jeg kan dønn ærlig si at jeg tror jeg forstår henne.

Å skrive sånt er egentlig farlig, for før man vet ordet av det så støtter man mord, har null empati for ofrene eller er en psykopat uten følelser. Sånn er det absolutt ikke. Hva jeg mener med at jeg forstår henne er egentlig veldig vanskelig å forklare, men… Jeg skal prøve. Uten at jeg skal gå så alt for dypt inn i det, så har jeg mange likhetstegn med denne jenta. Jeg har vært så fortapt at jeg har tenkt morbide, fæle tanker, så fortapt at jeg ikke har hatt troen på noe godt i denne verden, så fortapt at jeg har gjort mye jeg i ettertid har angret veldig på. At jeg nå sitter her glad, fornøyd og forelska er egentlig bare tilfeldig. I vår begynte en nedadgående spiral i så full fart at jeg var sikker på at det skulle gå skikkelig ille. Men, så dukket plutselig noe skikkelig bra opp, og snudde kursen for min del. Det er kun flaks. Kun tilfeldig. Om det ikke hadde skjedd, aner jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag, eller hva jeg kunne ha vært i stand til å gjøre. For jeg tror ikke det er sånn at det kun er én type mennesker som er kapable til å gjøre fæle handlinger. Jeg tror de aller fleste av oss er det – om vi bare blir presset langt nok ut på kanten. Om vi bare mister oppfattelsen av virkeligheten nok. Om vi blir så ødelagte at vi mister troen på at det er mulig å repareres. Om vi omringes av så mye ondskap at vi ikke lenger ser noe godt. Når man føler man ikke lenger har noe som helst å tape, og samtidig ikke klarer å se verden med et klart blikk, mister man raskt kontroll over jeg-et sitt. Man mister raskt kontroll over seg selv, og det kan potensielt være skadelig for de aller fleste av oss.

«I disse periodene så er selvhatet, skammen, og skyldfølelsen sterk. Jeg føler meg mislykket, ensom, og at jeg er et barn ingen orker å vise kjærlighet for. Jeg føler at min eksistens kun har vært vond, og at jeg ikke har hatt nytte, mening, eller verdi mens jeg har levd. Jeg føler også at jeg må beklage for at jeg eksistert og at jeg aldri skulle ha blitt født. Jeg føler meg mest hjelpeløs og ubrukelig. Hjernen kverner på de samme tankene om og om igjen. Dette har gjort til at jeg har mistet mye livsgnist, glede, og selvbildet er helt ødelagt.»

– Sitat fra denne saken skrevet av jenta selv

Jeg sier ikke at alle kan bli mordere. Jeg sier ikke at vi skal forsvare fæle handlinger. Jeg mener bare at vi kanskje burde bli flinkere til å prate om ting ingen av oss tør prate om. Som det at man som psykisk syk og traumatisert kan få tanker om å skade andre mennesker, og at dette er i mye større grad vanlige tanker enn vi tror. Jeg tror disse tankene burde snakkes mer om, før de blir potensielt farlige. For tanker er ikke farlige. Tanker er ikke farlige før de fører til handling. (Noe som heldigvis tilhører sjeldenhetene, alt i alt.) Jeg mener vi må prøve å forstå, og i denne saken finnes det ingen onde parter. Det finnes kun ofre – selv om en av dem er skyld i et annet menneskes liv. Hele saken er utrolig trist og tragisk, og i tillegg til å tenke på ofrene og de pårørende, så tenker jeg på denne unge, ødelagte jenta som aldri får sjansen til å få et normalt liv. Hennes liv er også ødelagt og forandret for alltid.

I går var jeg, Nora, Ulrik (Noras herlige sønn) og Guapo (Noras herlige voffse) på tur på Ladestien i sola. Jeg har vært litt flinkere med treninga igjen i det siste, så jeg kjente det godt i lårene og rumpa etter beintreninga dagen før, for å si det mildt! Deilig! Og i tillegg til å få ei fin treningsøkt ut av det, fikk vi sladret og pratet også. Win-win! Nå skal jeg få i meg litt frokost, før det definitivt blir litt trening i dag også. Jeg gleder meg! Digg å ha fått igjen treningslysten. Hugs!

To svette, sminkeløse tryner! Haha!