Åååå, jeg blir så frustrert og sliten! Jeg syns det er så vanskelig å ikke lenger kunne definere hva det er som er problemet mitt. Hva som er grunnen til at jeg ikke har det bra, ikke er stabil og ikke klarer å leve «normalt». Jeg har ikke lenger noen forklaring på hvorfor jeg tenker som jeg tenker, hvorfor jeg gjør som jeg gjør, og hvorfor jeg ender i de situasjonene jeg ender i. Og det er mye vanskeligere enn å ha noe håndfast å gå etter. Som før – som da jeg fikk diagnosen bipolar lidelse, og ting falt på plass.

Utsikten fra et rom på Østmarka, 2016.

Da skjønte jeg plutselig hva, hvorfor og hvordan. Ting hang plutselig på greip. Jeg hadde en forklaring. Og da fikk jeg samtidig håp om å kunne bli helt frisk, eller i alle fall frisk nok til å fungere godt nok. Så ble alt bare… Kaos. Jeg er ikke lenger enten deprimert eller hypoman/manisk. Jeg er bare… Ustabil. Og rar. Og merkelig. Og kaotisk. Jeg tenker så feil på så mye, jeg tenker så mange skada tanker, og føler så mange skada følelser. Jeg føler meg liksom litt… Ødelagt. At jeg har ødelagt meg selv og den jeg var med å være syk. Det har liksom gått fra å være sykdom til å bare… Være den jeg er. På en måte. Om noen i det hele tatt skjønner hva jeg mener. Æh, jeg skjønner ikke engang selv hva jeg mener, og jeg har ingen gode poenger eller fine, fornuftige tanker å komme med i dag, så… Dette får bare bli kaotisk – som alt annet.

Soundtrack: Sleeping At Last – Atlas: Anger

Litt fler bilder fra i går, bare, siden dagen i dag egentlig kun har bestått av å sove. Jeg sover og sover og sover og sover, og det blir liksom aldri nok. Jeg blir aldri ordentlig våken. Det er helt sjukt at det går an å sove så mye! Må snart vurdere å tvangsholde meg selv våken i et døgn eller to, så kanskje kroppen og hodet kommer seg ut av denne dvale-greia. Jeg skal i alle fall prøve å holde meg våken med litt tv-serier and shit før jeg tar kveld nå, og så skal jeg sette på vekkerklokka tidlig imorra. Opp og hopp, for faen! Hugs.

I dag ser det nok varmere ut på bilder enn det var i virkeligheten, men sol gjør alltid godt – selv om gradestokken ikke minner særlig mye om vår enda. Jeg og søss gikk rundt på Bakklandet, drakk en Burn og tok litt bilder. Det var superherlig å komme seg ut litt! Jeg og søss har det dessuten alltid så gøy sammen. Det er vanskelig å ikke få latterkrampe. (Se snapstory, så skjønner du…) Se så mye lysere rødfargen i håret mitt har blitt da, forresten! Det er jo nesten rosa allerede! Så det kan da ikke være så veldig vanskelig å få til pastellrosa, haha. Hugs!

Jeg har laget en ny spilleliste i Spotify, kun med de aller beste favorittene gjennom tidene! Spillelisten finner du her, og den inneholder alt fra låter som fantastisk fine Apparatjik – The birds, som det virker som nesten ingen har hørt om (!), til Nirvana – Something in the way. Stor variasjon i sjanger der altså, men om du liker musikksmaken min finner du nok noe du liker, tenker jeg.

Jeg har fått ekstremt lyst på pastellrosa hår, og bruker morgenen til å google fine inspirasjonsbilder. Skal virkelig ikke se bort i fra at jeg plutselig prøver meg på litt pastellhår, altså! Gud, det er så fint. Kanskje ikke like «in» lenger nå, men det betyr virkelig ingenting for meg. Rosa hår ftw!

1. Mammaen min. 2. Tvillingbror og meg.

To gamle bilder jeg fant i et album hjemme hos søstersen som jeg bare fikk så lyst til å poste! Er ikke mammaen min fantastisk pen? Og jeg og bror er supersøte, haha. Tror jeg må finne frem gamle album snart, for jeg elsker å bla i dem. Hugs.

Jeg har funnet frem utskriften av journalen min igjen, og har i dag brukt en god del tid på å lese i den. Det er ikke så lett å huske alt som har skjedd, og når det har skjedd, så å ha det svart på hvitt er egentlig ganske praktisk når man skriver bok. Anyways, i dag begynte jeg å tenke på dette med å bli frisk. Jeg chattet med en som lurte litt på om jeg har håp om å bli bedre, og det spørsmålet fikk meg først til å si: «Vel, jeg er ganske motløs. Det er ikke så lett å bli frisk. Det er ikke lett å bli friskERE, heller.» Det var da jeg begynte å tenke på hva det egentlig betyr. Jeg tror jeg setter for store krav til ordene. At frisk ikke bare betyr frisk, men samtidig suksessfull, fantastisk og lykkelig.

Jeg har sett på andre som sliter med psykisk sykdom, og ser mennesker som har suksess i det de driver med. De får til en hel masse, og selv om de kanskje ikke er helt friske fra sykdommen sin, så gjør de mange friske ting. Og det er kanskje friskt nok? «Frisk» kommer aldri til å bli «aldri syk». Det kommer heller aldri til å forandre fortiden. Let’s face it: Det er verken naturlig eller sannsynlig at jeg kommer til å bli som jeg hadde blitt om jeg aldri hadde blitt syk i utgangspunktet. Kanskje er det på tide å forsone seg med at livet ikke ble som tenkt, og heller aldri kommer til å bli det, men at det kan bli greit nok allikevel?

 Et bilde jeg tok av veggen på flyplassen i Dublin. Amen to that! 

Haha, her er altså dekselet mitt. Pikachuuuu! Jeg elsker det, haha. Man skulle kanskje tro at det var litt upraktisk å ha et så stort deksel, men tvert imot! For det første så er den lettere å finne i veska, og for det andre så knuses den ikke lett. Kjøpt på Wish for typ tjue kroner.
Jammen ble det ikke en liten tur ut på byen i går også, så nå er jeg pittelitt sliten – all over again. Skal allikevel prøve å få gjort litt fornuftige ting i dag, som å skrive. Og rydde. Jeg rydde… Æsj. Hugs.

Fineste Eva! Følg meg på @kaizerdrea på snæpp, btw!

Noen mobilbilder fra i går. Jeg tok en tur ut med ei Eva, ei superfin venninne, så i dag er det kun sofatjeneste som står på planen. Gud, man blir sliten av alkohol, ass! Glad jeg ikke drikker sånn kjempeofte… Koselig var det i alle fall, så da er det jo verdt det! Må forresten tipse om Eva Weel Skram sin coverversjon av Admiral Ps «Snakke Litt» fra tv-programmet Hver gang vi møtes (som jeg forøvrig aldri har sett på). Jada, jada, det er sikkert kjempelenge siden, men jeg har fått dilla på den nå, jeg. Syns den er råbra! Ellers kan jeg også informere om at jeg har gått amok på Wish (du vet, den derre shoppingappen) og handlet mange dritbillige deksler til telefonen min. Fikk det første i posten i dag, og om du legger meg til på snap (@kaizerdrea) så får du se hvordan det er! (Og hvis du ikke legger meg til, skal jeg nok få posta noen bilder av det her på bloggen imorra anyways.)


Mobilbilder som søstersen tok. Moralsk støtte er man nødt til å ha med! 

Det som er så fint med radio er at man slipper å pynte seg… Hahah. Joggedress ftw! Men ja, jeg var altså på radio i dag, og om du vil høre, kan du bare følge denne linken. Temaet var helgemamma-saken som ble postet på søndag. Jeg er egentlig ikke så god på å snakke på direkte radio. Å skrive er mye mer min greie. Men, det gikk da vel tålelig greit allikevel! Hva syns du?

I dag leste jeg denne kronikken, som omhandler at psykisk syke ikke får den beste behandlingen. I artikkelen står det «Forestill deg at du blir psykisk syk. Du oppsøker helsetjenesten og får behandling. Sannsynligheten er imidlertid stor for at behandlingen du mottar, ikke er i tråd med anbefalte retningslinjer.» 

Videre står det: «OVERSER TRAUMER. En studie som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har utført, viser at barn som mottar polikliniske tjenester, i liten grad blir spurt om de har opplevd belastende livshendelser, slik som mobbing, vold, overgrep og ulykker (anbefalt i Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge). Traumer blir følgelig ikke avdekket, barna kan få feil diagnose og behandling som ikke er riktig tilpasset.»

Det fikk meg til å tenke gjennom behandlingen jeg har hatt de siste årene (selv om jeg ikke er et barn, da), hos flere ulike behandlere. Etter å ha sendt «Psykehus»-utkastet mitt til flere testlesere, var det en av dem som stilte seg spørsmålet: «Det kan nesten virke som om tapet av faren, og erfaring med mennesker som er onde mot henne kan ha gjort at hun ikke tør å stole på mennesker. Og heller ikke på seg selv. Lurer litt på hvorfor ikke psykologene snakker mer om fortiden til Drea? Eller er kanskje ikke det viktig og nødvendig i behandling av bipolar lidelse?» 

Jeg tror hun har et poeng. Jeg tror kanskje behandlingen min startet litt i feil ende. At bipolar lidelse ble fokuset, og hvordan lære å leve med det, mens spørsmålene om tidligere opplevelser og traumer ble glemt. Det tok lang tid før sånne ting ble tema. Jeg aner virkelig ikke om det har hatt betydning for fremgang (eller mangel på fremgang) i min behandling eller ei, men det er i alle fall en interessant diskusjon, og det er noe som er verdt å tenke på. Fin og viktig kronikk som er verdt å lese.

Men  skal jeg komme meg i seng, altså. Jeg er hjemme på Byåsen igjen, og i morgen må jeg tidlig opp for å komme meg til Tyholt i tide for radiointervjuet. Lykke til til meg, selv om det ikke er særlig skummelt eller komplisert, haha! God natt.