17.mai

Noen bilder av de søte små på 17.mai. Vi hadde ikke det beste været, men dagen ble fin allikevel, på tross av småsjuke barn! Først Elliot, deretter Tomine, og nå – når det er barnefri helg – har jeg også fått det. Haha, typisk! Så, jeg har fått kidsa i barnehagen, og er klar for en sofahelg fra start til slutt.

Bjørnis-venner

Verdens søteste Bjørnisjakker, som fås kjøpt på www.brannbamsen.no.

Treårstrass og dårlig samvittighet

Et bilde av vakre Tomine. Lillerampen som for tiden har tidenes treårstrass. Det er roping, det er kasting av ting, det er slåing, det er mye frustrasjon. Jeg prøver å være der på en god måte. Bestemt, sette grenser, rettferdig, rolig, behersket og støttende. Som regel klarer jeg jo det, men jeg må ærlig innrømme at det til tider koker over for meg og. På kamp nummer tjuetre i løpet av en kort ettermiddag, etter n-te slag, etter lyden av lego veggimellom. Etter den høylydte ropinga, på alt, og når ingenting av det man sier hjelper. Da er det ikke like lett å holde hodet kaldt. Så da hever jeg kanskje stemmen litt mer enn jeg burde. Løfter henne kanskje litt bråere enn jeg burde. Gir henne en time out, selv om det kanskje ikke er det beste å gjøre. Og så føler jeg meg som verdens verste mamma. Alle de gangene hvor jeg taklet alt helt fint, de glemmes på et blunk. Alle de gangene jeg har grunn til å være stolt av. I stedet fylles jeg av dårlig samvittighet og frykt. «Kommer hun til å hate meg nå? Kommer hun ikke til å føle seg elsket nok? Er jeg ikke god nok? Er jeg ikke flink nok? Feiler jeg totalt her?»

Jeg er ikke feilfri. Det trenger man kanskje heller ikke være. Jeg sier unnskyld. «Unnskyld for at jeg hevet stemmen. Unnskyld for at jeg løftet deg brått. Unnskyld for at jeg satte deg på rommet ditt, og gikk. Unnskyld for at jeg ikke klarte å beholde roen. Mamma skal ikke gjøre sånn. Mamma skal ikke reagere sånn.» Så klemmer vi. Jeg spør om vi kan være venner igjen. Spør om vi kan være snille med hverandre. Hun sier ja. Hun tar nesen min og ler. Jeg kiler henne, hun ler mer. Jeg kysser henne på panna, klemmer henne hardt, sier at jeg elsker henne. Inni meg håper jeg bare jeg holder. At jeg er bra nok for henne. For Elliot. For Vilja. Så skal jeg jobbe hardt for å være enda bedre i morgen. Ikke bare bedre til å være mor, ikke bare bedre til å beholde roen, men også bedre til å tilgi meg selv for de gangene jeg ikke klarer det.

A day in the life

Om du lurer på hvordan det er å være alenemamma til to små, så finner du vel noen svar i disse bildene. Haha! Det er putekrig, hopping i sofaen, tantrums, gråt, latter, galskap, frustrasjon, lykke, temperament, rot, lek og masse kjærleik i skjønn forening.

Happy face

Curtains

Disse bildene er faktisk ikke redigerte (vel, bortsett fra det i svarthvitt da, selvfølgelig). Jeg prøvde meg på flere ulike redigeringer, men falt bare tilbake på at utgangspunktet var best. Det tror jeg aldri har skjedd før, haha! Jeg har i alle fall fått tilbake fotogleden, thats for sure. Det er gøy å ta bilder av noe annet enn kidsa i blant og! Det er jo ikke så ofte jeg har tid til det, men når småttisene er hos Vegard, får jeg plutselig litt tid til å gjøre akkurat hva jeg vil. For tiden er det å ta bilder! Skulle ønske jeg hadde andre modeller enn meg selv tilgjengelig, da. Man blir litt lei av sitt eget tryne, men hei, gøy er det uansett.

Girl with a camera

Jeg trives definitivt best bak kamera, men av og til er det jo litt gøy å gjøre begge deler! Jeg har forresten flytta. Jeg har kjøpt meg et herlig rekkehus i Knarrlagsund, 700 meter unna barnehagen til Tomine (og Elliot, som begynner rett etter påske!). Shit, ass. Tenk at jeg i en lang periode ikke trodde jeg kom til å fylle tredve år, men her sitter jeg – treogtredveogethalvt år gammel – og er så fornøyd med livet og tilværelsen at jeg føler meg skikkelig… zen. Jeg føler meg skikkelig jorda, lissom. Planta. Eller hva man nå skal si. Jeg har det topp, jeg er fornøyd, jeg higer ikke etter uoppnåelige greier, jeg drømmer ikke om et annet liv. Jeg er bare sjukt fornøyd og glad akkurat der jeg er i dag. Sånn kan det også føles, altså! Who knew…

Pictures on the wall

Jeg har jo flytta! Jeg har gått fra å leie til å eie, og da var det jammen på tide å få opp bilder av kidsa på veggen. Og sånn ble det altså! Jeg syns det ble dritfint, jeg! For en fin gjeng jeg har. Kunne ikke vært mer fornøyd med dem, faktisk!

Tiny humans

Følelsesmestring

Jeg syns vi mennesker er alt for dårlige til å ta eierskap over egne følelser og reaksjoner. Vi leter alltid etter andre å skylde på, og er raske med å gjøre akkurat det. «Se hva DU fikk meg til å gjøre!» eller «se hva DU driver meg til» eller «jeg reagerte sånn fordi DU sa ditten og datten». Det er jo i grunn greit nok at andres ord og handlinger påvirker hvordan en selv reagerer. Det er naturlig. Noe gjør oss forbanna, noe gjør oss triste, noe er urettferdig, noe er helt dust, og noe feiltolker vi og tar i verste mening uten at det egentlig er ment sånn. Uansett hva det er, så er det selvfølgelig ikke rart at det påvirker oss. At det gjør noe med oss. Men, jeg syns allikevel det blir for enkelt å alltid legge fokuset over på andre, og glemme å se på egne reaksjoner, egne følelser og egne valg. Det vi kan gjøre noe med er jo ikke hva andre sier eller gjør. Det vi KAN gjøre noe med, er hvordan vi selv reagerer. Hvordan vi tar det. Hvordan vi responderer. Hvordan vi vil være. Haha, jeg høres litt dust ut nå altså, men jeg tenker så ofte på «the serenity prayer», som jeg også hadde med utdrag av i boka mi. «Accept the things you cannot change». Å heller se innover, gjøre noe med det vi faktisk kan forandre. Se på oss selv. Forbedre oss selv, i stedet for å skylde på andre.

Okei, jeg skal slutte nå, for jeg høres jo snart ut som en billig foreleser med en ordentlig dårlig «motivational speech». Men, jeg skulle virkelig ønske at kommunikasjon som fag fikk mye mer plass i skolen. Generell kommunikasjon! Og sinnemestring. Det burde vært et eget fag, faktisk! Eller, generell følelsesmestring, kanskje? Følelsesmestring! Der har du et ord jeg syns vi burde bruke mer av. Tenk hvor mye enklere alt i livet hadde vært om vi bare hadde vært flinkere til akkurat det. Og til å kommunisere med hverandre. Jeg er sikker på at det hadde gjort livene våre ganske mye bedre, altså. Jeg tror dessuten det kan ha positiv effekt på den negative utviklingen med barn og unges psykiske helse. Dønn seriøst! Bytt ut algebra (har i alle fall ikke jeg fått bruk for i mitt voksne liv), og inn med følelsesmestring! Haha. Okei, takk for meg!