I dag har jeg kun vært utenfor døren for å kjøpe Burn – du vet, energidrikken. Jeg har brukt mye tid i vinduskarmen, da, og sett på menneskene som går der nede på gata. Før brukte jeg mye tid på å bare se på mennesker. Gi dem liv, selv om jeg verken kjenner dem eller noen gang kommer til å se dem igjen. Skape historiene deres, som jeg skriver ned i et blankt Word-dokument på MacBooken. Jeg har et tonn med slike liggende. Skildringer av karakterer, klare til å bli brukt i romanen jeg alltid har villet skrevet, men aldri har klart å skape. Jeg har også brukt en god del tid på å ligge på rygg på gulvet og se i taket. (Link) En annen greie jeg tidvis tar meg tid til å gjøre. Jeg finner ikke helt roen i dag. Jeg er rastløs, men samtidig veldig tiltaksløs. Etter en kjip og vond beskjed i går, merker jeg gamle, destruktive mestringsstrategier stille seg i kø for å hjelpe meg vekk fra alle tankene, men nå nekter jeg å ty til dem. Så her ligger jeg da, på gulvet, med høy musikk ut av headsettet, og bruker heller aggresjonen og sinnet mitt på å skrive. For det gir jeg meg selv en real high five.

Kanskje har jeg nå – endelig – kommet et stykke på vei.

 

Jeg har skrevet mye som ikke blir med i bokmanuset mitt, og siden det ikke skal bli med, tenkte jeg at jeg kunne dele det med dere. 

På vei opp mot distriktspsykiatriske og kontoret hans holder jeg på å drepe et menneske. Jeg og bilen min meier nesten ned en litt eldre mann som plutselig står på overgangsfeltet. Han hytter med neven mot meg. Jeg skvetter til, svinger rundt ham og kjører raskt forbi. Jeg kjenner det sinte, redde blikket hans i speilet før jeg forsvinner rundt neste sving. Beklager, tenker jeg. Jeg så deg ikke. Jeg innser at jeg ikke burde kjøre bil nå, og jeg innser at det hadde vært normal folkeskikk å stoppe for å be om unnskyldning. Jeg gjør det ikke. Jeg kjører videre, og kommer meg frem uten å stelle i stand fler nesten-ulykker.
Parkeringsplassen jeg alltid bruker, en av de som er på feltet lengst vekk fra inngangen, er for første gang opptatt. Det irriterer meg grenseløst. Den er jo alltid ledig! Det er derfor jeg velger den! Jeg parkerer ved siden av, og sitter – som jeg alltid gjør når formen er som nå – i bilen i to-tre minutter før jeg puster dypt ut og går ut av bilen og inn i det store bygget.
– Hei, sier han i dag og, og smiler. Som alltid.
Jeg svarer ikke i dag. Det hender jeg sier hei tilbake, for det er jo en høflig ting å gjøre, men nå orker jeg ikke. Jeg orker ikke være høflig.
– Hvordan går det med deg?
– Helt greit.
– Du sier alltid det. Kan du ikke utdype litt?
– Jeg veit ikke, jeg.
– Si meg, hva er det som rører seg inni deg, Drea? Hva tenker du på? Jeg vil så gjerne hjelpe deg, sier han nesten bedende i stemmen.
Det høres nesten ut som om han er ganske desperat etter å komme noen vei i terapien. Som om det plager ham veldig at han ikke skjønner seg på meg. Eller får meg til å åpne meg noe særlig. At det er et slags personlig nederlag for ham.
– Jeg kan ikke hjelpe deg om du ikke sier noe til meg, sier han på den samme bedende måten.
Irritasjonen bygger seg opp ytterligere. Først var parkeringsplassen min opptatt, og nå har jeg en terapeut som ber meg om å fortelle hva som foregår i hodet mitt, som om det var den enkleste sak i verden. Skal du bare sitte der og si ”aha” og ”ja, huff” og ”jeg skjønner” du da, tenker jeg snurt. Terapien har blitt en monolog. Eller kanskje har den har vært det fra start, det har bare ikke hatt noen betydning før nå. Noen dialog er det i alle fall ikke, ikke mellom to mennesker. Det som kan minne om en dialog er mellom meg og meg. Ikke meg og ham.
– Jeg tror kanskje jeg trenger en terapeut som gir litt mer tilbake, noen jeg har litt bedre kjemi med. Som kan komme med litt mer spesifikke tilbakemeldinger. Råd. Ett eller annet jeg får litt mer ut av, sier jeg plutselig.
Jeg overrasker meg selv. Nå – på den ene dagen jeg ikke hadde noen planer om å si det overhodet – spyr jeg ut at jeg ønsker en ny behandler som om det var det enkleste i hele verden. Rett ut. Det jeg helt siden jeg ikke lenger fikk noe ut av samtalene våre har tenkt på å si. Det er en stund siden nå, for jeg kan ikke huske sist jeg forlot kontoret hans med ny giv eller motivasjon. Har jeg noen gang gjort det?
Han ser på meg. Tar av seg brillene og setter brillestanga mot leppene.
– Hm, hummer han.
– Hva er det som ikke fungerer, syns du? Syns du jeg er verdens verste behandler?
Han spør på en merkelig måte. Litt spøkende, men allikevel ikke på spøk.
– For det har du all rett til å mene og si, altså. Eller er det ekkelt å snakke med meg om dette?
– Nei da, svarer jeg.
– Jeg bare ønsker noe annet. Noe… Mer. Det er vanskelig å forklare.
Jeg ser på sokkene hans. Han har ofte fargerike sokker på. De han har på nå er både blå, gule, oransje og grønne, og står overhodet ikke i stil til de brune fjellsko-lignende joggeskoene hans. Hvordan kan man fortelle sine innerste tanker, følelser og hemmeligheter til noen med fargerike sokker?

Det er rart hvor mye traumer påvirker en, selv om man for øyeblikket har det bra og egentlig er veldig glad. Det er rart hvor automatisert en god del destruktive mestringsstrategier har blitt over tid. Det er kanskje ikke så rart, når det er det man tidligere – både bevisst og ubevisst i alle mulige former – har tydd til. Kroppen min fungerer ikke helt som den skal (fysisk) lenger. Lista for når kroppen min mener det er fare på ferde har sunket, og det skal ikke lenger en veldig stor «trussel» til før kroppen kan gå inn i shutdown-mode. Dissosiasjon. En slags form for tilstand hvor man bare forsvinner langt vekk fra både situasjonen man er i og seg selv, som en slags forsvarsmekanisme. Deretter panikkangst. Deretter tanker om at ingenting er verdt det, at livet ikke er verdt å leve, at man bare vil forsvinne. Veien fra tanker til handling er mye kortere enn det var før. Spesielt om alkoholrus er med i bildet. Så selv om jeg er glad og har det ganske så bra for tiden, så henger en god del sånt igjen fremdeles. Traumer og negative opplevelser styrer fremdeles en god del. Jeg vet jeg må lære nye mestringsstrategier, jeg vet jeg må endre mønsteret jeg tidligere har fulgt, men det er vel sikkert ikke gjort på en-to-tre. I mens skal jeg holde meg unna den verste festinga ass. It´s just not worth it.


Jeg bruker kvelden på å jobbe med manuset mitt, og i den forbindelse bestemte jeg meg for å lage en ny Facebook-side. Jeg blir utrolig glad om DU vil trykke liker på den! (Følg linken, eller søk opp enten «psykehus» eller «arbeidstittel:psykehus» for å finne frem siden.) Takk på forhånd! Hjerte, hjerte, hjerte.

Jeg får vondt i magen av å tenke på saken i Kristiansand, om den femten år gamle jenta som knivstakk to jenter, hvor en av dem døde. Nå kommer det frem i saken at jenta er den samme jenta som skapte kaos på Varoddbrua (anbefaler å lese artikkelen jeg har linket til, som jenta selv har skrevet) flere ganger på kort tid nå i vinter, en sak jeg fulgte ganske nøye – siden det var en sak jeg kunne kjenne meg igjen i. Det kommer frem at hun har slitt mye psykisk, og jeg får derfor ikke bare stor empati og medfølelse for ofrene i saken (og deres pårørende), men også for denne jenta som nå har tatt et annet menneskes liv. Det er rimelig heavy. Kommentarfeltene hos avisene fylles opp med meninger om at slike mennesker burde vært sperra inne (slik som de ble før i «gamledager»), at hun må være ond og gal og burde blitt drept selv, og det krangles om hvem som har mest skyld i hvorfor det ble som det ble.

Jeg tenker litt annerledes. Jeg tenker at ingen mennesker er født onde. Ingen jenter på femten år er besatt av djevelen og dreper andre mennesker for at de er onde. Jeg vet at vi forbanner ting vi ikke forstår, og at vi velger å hate fremfor å lete etter forklaringer (ikke unnskyldninger, stor forskjell!), men jeg kan dønn ærlig si at jeg tror jeg forstår henne.

Å skrive sånt er egentlig farlig, for før man vet ordet av det så støtter man mord, har null empati for ofrene eller er en psykopat uten følelser. Sånn er det absolutt ikke. Hva jeg mener med at jeg forstår henne er egentlig veldig vanskelig å forklare, men… Jeg skal prøve. Uten at jeg skal gå så alt for dypt inn i det, så har jeg mange likhetstegn med denne jenta. Jeg har vært så fortapt at jeg har tenkt morbide, fæle tanker, så fortapt at jeg ikke har hatt troen på noe godt i denne verden, så fortapt at jeg har gjort mye jeg i ettertid har angret veldig på. At jeg nå sitter her glad, fornøyd og forelska er egentlig bare tilfeldig. I vår begynte en nedadgående spiral i så full fart at jeg var sikker på at det skulle gå skikkelig ille. Men, så dukket plutselig noe skikkelig bra opp, og snudde kursen for min del. Det er kun flaks. Kun tilfeldig. Om det ikke hadde skjedd, aner jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag, eller hva jeg kunne ha vært i stand til å gjøre. For jeg tror ikke det er sånn at det kun er én type mennesker som er kapable til å gjøre fæle handlinger. Jeg tror de aller fleste av oss er det – om vi bare blir presset langt nok ut på kanten. Om vi bare mister oppfattelsen av virkeligheten nok. Om vi blir så ødelagte at vi mister troen på at det er mulig å repareres. Om vi omringes av så mye ondskap at vi ikke lenger ser noe godt. Når man føler man ikke lenger har noe som helst å tape, og samtidig ikke klarer å se verden med et klart blikk, mister man raskt kontroll over jeg-et sitt. Man mister raskt kontroll over seg selv, og det kan potensielt være skadelig for de aller fleste av oss.

«I disse periodene så er selvhatet, skammen, og skyldfølelsen sterk. Jeg føler meg mislykket, ensom, og at jeg er et barn ingen orker å vise kjærlighet for. Jeg føler at min eksistens kun har vært vond, og at jeg ikke har hatt nytte, mening, eller verdi mens jeg har levd. Jeg føler også at jeg må beklage for at jeg eksistert og at jeg aldri skulle ha blitt født. Jeg føler meg mest hjelpeløs og ubrukelig. Hjernen kverner på de samme tankene om og om igjen. Dette har gjort til at jeg har mistet mye livsgnist, glede, og selvbildet er helt ødelagt.»

– Sitat fra denne saken skrevet av jenta selv

Jeg sier ikke at alle kan bli mordere. Jeg sier ikke at vi skal forsvare fæle handlinger. Jeg mener bare at vi kanskje burde bli flinkere til å prate om ting ingen av oss tør prate om. Som det at man som psykisk syk og traumatisert kan få tanker om å skade andre mennesker, og at dette er i mye større grad vanlige tanker enn vi tror. Jeg tror disse tankene burde snakkes mer om, før de blir potensielt farlige. For tanker er ikke farlige. Tanker er ikke farlige før de fører til handling. (Noe som heldigvis tilhører sjeldenhetene, alt i alt.) Jeg mener vi må prøve å forstå, og i denne saken finnes det ingen onde parter. Det finnes kun ofre – selv om en av dem er skyld i et annet menneskes liv. Hele saken er utrolig trist og tragisk, og i tillegg til å tenke på ofrene og de pårørende, så tenker jeg på denne unge, ødelagte jenta som aldri får sjansen til å få et normalt liv. Hennes liv er også ødelagt og forandret for alltid.

Meg og søss for noen uker siden. I sola. Jeg har det skikkelig bra for tiden, og derfor skvatt jeg vel kanskje litt ekstra da jeg så trynet mitt på KK sine nettsider i dag. (Link) Intervjuet ble gjort for flere måneder siden, så jeg hadde nesten glemt det bort litt. Det ble litt sånn… «Oi, var jeg  ærlig? Fortalte jeg virkelig alt det der?» Haha. Men det er helt greit, da. Det er jo sånn det var. Ærlig, i det minste, og dessuten er det jo ikke sånn nå lenger. Jeg er ikke ond. Jeg er ikke helt håpløs. Jeg tror jeg har begynt å klare å skille mer mellom hva jeg er og hva jeg ikke er. Hva som er personlighet, hva som er meg, og hva som er resultat av uheldige hendelser. Jeg tenker ikke lenger at jeg er lost case, og jeg tenker heller ikke at alt det kjipe som har skjedd i løpet av livet bare er min feil. Jeg har begynt å tenke litt mer positive ting om meg selv, og derfor var det litt… Vel, rart å lese intervjuet i dag. Kanskje har ikke tjueårene mine bare forsvunnet i drit allikevel. Kanskje har jeg både vokst og forandret meg til det bedre, selv om jeg ikke har klart å se det selv før nå i det siste. Og selv om de fleste av oss aller helst vil vise oss fra vår beste side, så er jeg komfortabel med å være såpass ærlig også om sånne kjipe ting. Jeg vet at jeg har mye bra å by på. Derfor er ikke de kjipe sannhetene så veldig truende. Vel. Nok prat. Nå: Film. Hugs!

Noen psykiske lidelser er mer sexy enn andre. Sånn er det virkelig. Å få bipolar-diagnosen tilbake i 2013 var absolutt ikke like skambelagt og kjipt som det er å få diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (EUPF). Eller borderline, som den også kalles. Hvor mange kule mennesker vet man ikke av som er/var bipolare? Jeg kan nevne Robbie Williams, Kurt Cobain, Hemingway, Stephen Fry, Jim Carrey, Buzz Aldrin og Beethoven. Hvor mange vet vi av med EUPF? … Nei, akkurat.

Aldri i løpet av min tid som bipolar fikk jeg høre «hun bare later som», «hun er oppmerksomhetssyk» eller «hun vil være syk», som er noe av det jeg har fått høre i det siste – etter at EUPF ble mistenkt og etterhvert også kom på papiret. (Selv om jeg er usikker på om den stemmer, da.) Og det som er så komisk – ja, nesten litt ironisk – er at for meg føles EUPF-diagnosen mye verre enn bipolar-diagnosen. Det er ironisk at en diagnose jeg selv føler er vanskeligere både å takle og å leve med, faktisk blir sett på som… Tja. Hva skal man si? Som skuespill. At det blir sett på som svakhet, som et eget valg eller som et rop om oppmerksomhet. Men om man er bipolar – ja, da får man høre at det ikke er ens egen feil, for det er jo en kjemisk reaksjon i hjernen!

Min aller første psykolog sa til meg: «Noen får hjerteproblemer. Du fikk bipolar.» Samme respekt og forståelse gjelder tydeligvis ikke den andre diagnosen. I stedet for å få høre at man skal få hjelp til å lære å takle diagnosen sin, blir man sittende igjen og føle at man selv er skyld i det, at man er et håpløst menneske, at man bare skaper problemer og at man ikke er verdt en dritt. At man ikke engang er verdt å høre på. I stedet for å få hjelp, blir man sittende igjen med masse skam, selvbebreidelse og skyldfølelse.

Foto: Shutterstock

Det er kanskje ikke så rart at EUPF-diagnosen ofte forbindes med en ond sirkel av et destruktivt handlingsmønster. Man blir lett pessimistisk, negativ og… Vel, «behandlingsresistent». Skammen og selvhatet vokser, og det hjelper ikke at man får høre fra politi, leger eller andre mennesker innenfor psykiatrien at man bare later som. At man vil være syk. Sånn er det virkelig ikke. Spesielt vanskelig er det å få høre sånt av helsepersonell. Leger, psykologer, psykiatere. Mennesker med høy status, mennesker med troverdighet. Om en lege peker på en ku og sier at det er en sau, hjelper det ikke at pasienten sier at det er en ku. Da har det blitt en sau.

Jeg kjenner fler med denne diagnosen, og alle vegrer seg for å prate om den. Jeg syns det er utrolig merkelig at man skal bli sett  annerledes på, så ned på, når faktum er at man sliter og ikke har det bra i livet. Burde ikke det være det viktige? At man sliter, og trenger hjelp til å komme ut av det? For det er ikke lett på egenhånd. Det er komplekst. Det er kaotisk. Det er vanskelig. Og det er reellt. Og jeg mener det er viktig å huske at det ofte ligger mye vondt i bunn. Og mens jeg er i gang: Jeg vil virkelig anbefale alle som jobber innenfor psykiatrien (og alle andre og, for den del) om å lese artikkelen «Når pasienten vekker det verste i deg». Den er god. Den er veldig god. Kan også anbefale å lese «Når traumer straffes med en diagnose» og «ikke neglisjer det vonde hos pasienten».

Et lite utdrag fra sistnevnte artikkel:

«En tredje mulighet er å alliere seg med kontrollsiden i personen. Dette innebærer at man avviser personens behov for hjelp og heller gir signaler som uttrykker at man må «ta seg sammen». Man uttrykker negative utsagn, som at pasienten «manipulerer», bare er «ute etter oppmerksomhet» og liknende. Resultatet blir på ny en avvisning av det sårbare og vonde i personen.»

Mange dårlige valg. Det er hva jeg driver med for tiden… Ketchup-effekten. Dårlige valg kommer visst sjelden alene. På tide å slutte med det nå. Det er på tide å være litt snill med seg selv igjen, og kanskje gjenvinne litt selvrespekt. Men det må virkelig jobbes, for nå krabber jeg i tung og bratt oppoverbakke. Blæh. God natt.

Haha, jeg må seriøst le litt av meg selv. Jeg burde kanskje komme meg ut og ta litt bilder andre steder enn kun inne på soverommet mitt. Der har dere livet mitt for tiden, liksom. Et soverom, et speil, et kamera, og altfor mange selfies hvor jeg prøver å se mye bedre ut enn jeg føler meg. Det er vår igjen, og det merkes. I år har jeg egentlig ikke gruet meg til våren, og heller ikke tenkt noe over at vår vanligvis er tiden for depresjon og drit, så nå er jeg veldig sikker på at det ikke bare er noe jeg skaper selv. Nå er jeg veldig sikker på at det ikke bare er for at om man frykter noe veldig, så blir det automatisk sånn – rett og slett for at man bruker så mye tankekraft på det. Det virker som det heller ligger noe i at det er sesongavhengig. Men hei, jeg kjemper i mot så hardt jeg klarer, og det skal jeg gjøre så lenge jeg klarer og. I går presset jeg meg kanskje i overkant mye, for jeg holdt på å besvime minst tjue ganger, og måtte sette meg ned for å unngå det. Da jeg kom meg hjem og inn i «trygg sone» igjen, fikk jeg et lite panikkangst-anfall. Ikke noe sværgreier, heldigvis, men nok til at det tok endel krefter. I kveld skal jeg prøve meg på litt poker, favoritthobbyen, så krysser jeg fingrene for seier. Hugs!

Psykisk sykdom består av veldig mange ulike språk. Et symptom er ikke bare et symptom, og en handling er ikke bare en handling. Ingeborg Senneset – som forøvrig er aktuell med boken «Anorektisk» (som jeg enda ikke har lest, men som jeg absolutt skal lese!), har i det siste tatt opp dette med symptombehandling versus å behandle mennesket og heleheten i psykiatrien. Det er ikke symptomene vi i utgangspunktet må behandle. Om vi behandler det som er grunnen til at symptomene er der, vil også symptomene forsvinne. Det er egentlig ganske logisk, men veldig, veldig vanskelig å gjennomføre i praksis.

Jeg har tenkt mye på hvorfor det er så vanskelig, og hvorfor det ofte ender med at målet blir å bli kvitt selve symptomene, og ikke selve problemet. Jeg tenker at mye av det er for at vi ikke skjønner språkene. Av og til mister man evnen til å bruke ord som språk, og andre ting tar over. Symptomer, for eksempel. Der og da er det veldig vanskelig for en selv å skjønne hva det egentlig er man prøver å kommunisere, og derfor er det ikke særlig lett for et behandlingsapparat å skjønne heller. Det er utrolig komplekst. En spiseforstyrrelse er for eksempel ikke kun et ønske om å bli tynn. Løsningen på spiseforstyrrelsen er derfor ikke så enkel som å spise. Et selvmordsforsøk er ikke et skrik om oppmerksomhet, men en desperat handling man tyr til når man ikke lenger takler å leve. Stemmer i hodet, hallusinasjoner, fysisk utagering… Alt er et språk for noe. Det forteller noe. Det er kommunikasjon, selv om det kanskje ikke er konstruktiv sådan.

Et problem jeg selv føler på nå, etter utallige situasjoner hvor jeg ikke lenger har klart å bruke ord som kommunikasjonsmiddel i møte med helsepersonell og politi, er at jeg ikke lenger blir tatt seriøst når jeg først klarer å bruke ord. Det jeg sier har ikke lenger noen kraft. Jeg har ikke lenger noen troverdighet – for jeg er hun som alltid havner i en eller annen dramatisk situasjon. Jeg er hun psykiatriske pasienten. Ordene mine er ikke lenger verdt en dritt. Blikkene jeg får føles nedlatende, irriterte og oppgitte. Hun igjen. Hun. 

Siden 2015 har spørsmålet om ustabil personlighetsforstyrrelse (i tillegg til bipolarlidelsen) dukket opp i papirene i journalen min. Jeg er usikker på om de har kommet frem til noen konklusjon, men for meg spiller det egentlig ingen rolle i seg selv. Problemet er at det utgjør en forskjell i måten man blir møtt på. Ens troverdighet svekkes ytterligere. Ordene blir rett og slett tatt fra en. Jeg kan gjette at det jeg skriver her til og med blir sett på som et symptom. «Ansvarsfraskrivelse. Skylder på andre for sin egen sykdom. Inntar offerrolle.» Ordene mine betyr ikke noe lenger. Jeg betyr ikke noe lenger. «It´s all in your head.» Mine oppfattelser av det som skjer rundt meg har liksom ikke rot i virkeligheten lenger, men er kun symptomer på sykdom. Hvordan skal man finne veien tilbake til jeget sitt da, når man ikke lenger føler seg som et menneske det er verdt å høre på?