Åååå, jeg blir så frustrert og sliten! Jeg syns det er så vanskelig å ikke lenger kunne definere hva det er som er problemet mitt. Hva som er grunnen til at jeg ikke har det bra, ikke er stabil og ikke klarer å leve «normalt». Jeg har ikke lenger noen forklaring på hvorfor jeg tenker som jeg tenker, hvorfor jeg gjør som jeg gjør, og hvorfor jeg ender i de situasjonene jeg ender i. Og det er mye vanskeligere enn å ha noe håndfast å gå etter. Som før – som da jeg fikk diagnosen bipolar lidelse, og ting falt på plass.

Utsikten fra et rom på Østmarka, 2016.

Da skjønte jeg plutselig hva, hvorfor og hvordan. Ting hang plutselig på greip. Jeg hadde en forklaring. Og da fikk jeg samtidig håp om å kunne bli helt frisk, eller i alle fall frisk nok til å fungere godt nok. Så ble alt bare… Kaos. Jeg er ikke lenger enten deprimert eller hypoman/manisk. Jeg er bare… Ustabil. Og rar. Og merkelig. Og kaotisk. Jeg tenker så feil på så mye, jeg tenker så mange skada tanker, og føler så mange skada følelser. Jeg føler meg liksom litt… Ødelagt. At jeg har ødelagt meg selv og den jeg var med å være syk. Det har liksom gått fra å være sykdom til å bare… Være den jeg er. På en måte. Om noen i det hele tatt skjønner hva jeg mener. Æh, jeg skjønner ikke engang selv hva jeg mener, og jeg har ingen gode poenger eller fine, fornuftige tanker å komme med i dag, så… Dette får bare bli kaotisk – som alt annet.

Soundtrack: Sleeping At Last – Atlas: Anger

Jeg har funnet frem utskriften av journalen min igjen, og har i dag brukt en god del tid på å lese i den. Det er ikke så lett å huske alt som har skjedd, og når det har skjedd, så å ha det svart på hvitt er egentlig ganske praktisk når man skriver bok. Anyways, i dag begynte jeg å tenke på dette med å bli frisk. Jeg chattet med en som lurte litt på om jeg har håp om å bli bedre, og det spørsmålet fikk meg først til å si: «Vel, jeg er ganske motløs. Det er ikke så lett å bli frisk. Det er ikke lett å bli friskERE, heller.» Det var da jeg begynte å tenke på hva det egentlig betyr. Jeg tror jeg setter for store krav til ordene. At frisk ikke bare betyr frisk, men samtidig suksessfull, fantastisk og lykkelig.

Jeg har sett på andre som sliter med psykisk sykdom, og ser mennesker som har suksess i det de driver med. De får til en hel masse, og selv om de kanskje ikke er helt friske fra sykdommen sin, så gjør de mange friske ting. Og det er kanskje friskt nok? «Frisk» kommer aldri til å bli «aldri syk». Det kommer heller aldri til å forandre fortiden. Let’s face it: Det er verken naturlig eller sannsynlig at jeg kommer til å bli som jeg hadde blitt om jeg aldri hadde blitt syk i utgangspunktet. Kanskje er det på tide å forsone seg med at livet ikke ble som tenkt, og heller aldri kommer til å bli det, men at det kan bli greit nok allikevel?

 Et bilde jeg tok av veggen på flyplassen i Dublin. Amen to that! 

I dag leste jeg denne kronikken, som omhandler at psykisk syke ikke får den beste behandlingen. I artikkelen står det «Forestill deg at du blir psykisk syk. Du oppsøker helsetjenesten og får behandling. Sannsynligheten er imidlertid stor for at behandlingen du mottar, ikke er i tråd med anbefalte retningslinjer.» 

Videre står det: «OVERSER TRAUMER. En studie som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har utført, viser at barn som mottar polikliniske tjenester, i liten grad blir spurt om de har opplevd belastende livshendelser, slik som mobbing, vold, overgrep og ulykker (anbefalt i Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge). Traumer blir følgelig ikke avdekket, barna kan få feil diagnose og behandling som ikke er riktig tilpasset.»

Det fikk meg til å tenke gjennom behandlingen jeg har hatt de siste årene (selv om jeg ikke er et barn, da), hos flere ulike behandlere. Etter å ha sendt «Psykehus»-utkastet mitt til flere testlesere, var det en av dem som stilte seg spørsmålet: «Det kan nesten virke som om tapet av faren, og erfaring med mennesker som er onde mot henne kan ha gjort at hun ikke tør å stole på mennesker. Og heller ikke på seg selv. Lurer litt på hvorfor ikke psykologene snakker mer om fortiden til Drea? Eller er kanskje ikke det viktig og nødvendig i behandling av bipolar lidelse?» 

Jeg tror hun har et poeng. Jeg tror kanskje behandlingen min startet litt i feil ende. At bipolar lidelse ble fokuset, og hvordan lære å leve med det, mens spørsmålene om tidligere opplevelser og traumer ble glemt. Det tok lang tid før sånne ting ble tema. Jeg aner virkelig ikke om det har hatt betydning for fremgang (eller mangel på fremgang) i min behandling eller ei, men det er i alle fall en interessant diskusjon, og det er noe som er verdt å tenke på. Fin og viktig kronikk som er verdt å lese.

Men  skal jeg komme meg i seng, altså. Jeg er hjemme på Byåsen igjen, og i morgen må jeg tidlig opp for å komme meg til Tyholt i tide for radiointervjuet. Lykke til til meg, selv om det ikke er særlig skummelt eller komplisert, haha! God natt. 

Av og til, som i et lite sekund i går, tør jeg å drømme. Jeg kjenner en liten, men betydelig, følelse av håp til at det jeg driver med faktisk kan bli noe bra. Det gjelder selvfølgelig bokmanuset mitt denne gangen også, som jeg har jobbet mye med i hele påskeuka. Jeg har omstrukturert, lagt til, fjernet, forandret, og til og med fått helt fremmede skrive/lese-interesserte (via en skrivegruppe på Facebook) til å testlese og komme med tilbakemeldinger! Utrolig skummelt, men samtidig utrolig veldig givende. Jeg har fått gode, lange tilbakemeldinger med både ros og råd. Konstruktiv kritikk som jeg virkelig er så glad i. (Det hørtes sarkastisk ut, men er absolutt ikke det. Jeg mener det.) Jeg hadde nok aldri orket å jobbe med det om jeg ikke hadde et lite håp om at det en dag faktisk kan publiseres. At det en dag faktisk er en bok, og jeg kan kalle meg «forfatter».

Men ofte tør jeg ikke drømme. Tør ikke håpe på at det kan bli noe. Det setter alt som jeg tidligere har begynt på, men som aldri ble til noe, en stopper for. Alle slagene, alle skuffelsene, alle nederlagene. Jeg tror jeg er litt redd for at det neste slaget kan være så tungt å takle at jeg ikke makter det. At jeg bare faller tilbake til å være ingen, uten fremtidsutsikter, mening eller kvaliteter, og at jeg mister håpet totalt. Det der med håp er ganske skummelt. For uten et lite håp om å noen gang bli det man ønsker å være, hva er vel vitsen med å fortsette?

Anyways. Jeg er fremdeles på Frøya, hjemme hos mamma (som har kommet hjem fra påskeferie), og her skal jeg bli noen dager. Jeg skal trene, slappe av, skrive. Og tørre å drømme litt i noen få minutter i blant. Så får vi se, da. Hva det blir til.

Jeg prøver å smile. Jeg prøver å ikke tenke. Prøver å ikke miste meg selv der hvor jeg har mistet meg selv så altfor mange ganger før. Men det er jammen ikke lett. Jeg venter kanskje på at det skal snu. At tankene skal bli friskere, at følelsene ikke skal kjempe så hardt mot fornuften, at det skal bli mer harmoni. Jeg bare venter, og imens poster jeg fler meningsløse, tilgjorte, pyntede selfies. Det er et penere syn enn hvordan jeg føler meg, og i blant er det greit å pynte litt på sannheten. God natt.

Jeg reagerer ofte med rimelig sterke følelser på ting, selv om jeg tenker at jeg ikke burde føle som jeg gjør. Som for eksempel å ryke i main event i Dublin. Det er ikke bare det at jeg tenker at det er kjipt, og blir litt trist og lei, men jeg begynner å grine, og tenker at livet ikke er verdt å leve. Og det er jo egentlig ganske overdrevne følelser – for det å ikke cashe i main event i poker-NM er virkelig ikke verdens undergang. Følelsene mine kan svinge mye i løpet av en dag. I det ene sekundet har jeg det fantastisk, i det neste… Vel. Er jeg helt ute.

Emosjonelt ustabil kan vi vel også kalle det. For tiden er det ikke bipolardiagnosen jeg sliter mest med. Den har jeg egentlig ikke merket så mye til i det siste. Det er denne følelsesmessige ustabiliteten som skaper kaos for meg nå. Og en slik uke i Dublin er ikke helt optimal for akkurat det. Men hei, nå er jeg hjemme i sofaen på Byåsen igjen, jeg er trygg og i nogenlunde fin form, så det kunne jo gått veldig mye verre. Nå skal jeg bare bruke de neste dagene på å spare opp litt energi til påskefeiring med Vilja-gullet, så håper jeg at jeg klarer å gi Vilja en fin tid sammen med meg.

Jeg er ingen, bruker jeg ofte å tenke om meg selv. Men så kommer jeg jo på at det ikke stemmer helt, for om jeg tenker meg om en ekstra gang, så kommer jeg på at jeg kan beskrive meg selv med mange ord. Vi kan starte veldig enkelt. Jeg puster. Jeg tenker. Jeg er ei jente. Noen ville kanskje ha kalt meg kvinne, siden jeg tross alt er tjuesju år, og fyller tjueåtte i august, men ”kvinne” høres for viktig ut for meg. Som om man har brukt tjueårene sine på noe fornuftig og voksent, noe jeg virkelig ikke har. Tvert i mot. Men jeg er mamma, da. Det er tross alt ganske voksent. Ellers kan jeg nevne at jeg er nokså bleik, for tiden relativt utrent, og singel. Jeg er kynisk og til tider distansert. Jeg er bipolar, psykiatrisk pasient og arbeidsledig. Jeg er utadvendt, sosial og til tider irriterende pratsom. Men jeg er også ganske omsorgsfull, ærlig og troverdig.

Jeg – som så ofte tenker på meg selv som ingen – er faktisk også enda mer. Jeg er en wannabe. Wannabe-blogger, wannabe-forfatter, wannabe-pen, wannabe-viktig, wannabe-kjendis. Jeg er generelt en stor wannabe.

Så når jeg tenker at jeg er ingen, så tar jeg jo kraftig feil. Alle er noe. Det trenger ikke alltid være noe bra, som i mitt (håpløse) tilfelle, men noe er det alltid å si om hver enkelt av oss. Problemet er at det alltid vil være så mye mer man ikke er, enn hva man faktisk er, og jeg er blant de som lider av tendensen til å alltid fokusere på alle disse tingene. Eller alt det negative. Alt med minustegn foran, så jeg glemmer at til og med jeg faktisk har et par gode sider der et sted.

Om du gir fra deg et hvitt ark med en svart, liten prikk på, og spør noen hva de ser, vil nok de aller fleste si at de ser en svart prikk. Få ville ha sett en stor, hvit flate. Og er egentlig glasset halvfullt eller halvtomt? Perspektiv. Mye handler om perspektiv. ”Oppfatning er virkelighet”, sier Dr.Phil til stadighet, og selv om jeg har brukt flaut mange timer foran skjermen og hørt på ham mobbe og utlevere tjukke, dumme amerikanere på TV, så har han i det minste rett i akkurat det. Sånt blir det veldig mange ulike virkeligheter av, og med mange ulike virkeligheter, er det ikke så veldig merkelig at det er krig og uro i store deler av verden til enhver tid. Det er ikke så lett for oss mennesker å godta andres virkelighet. Det er kanskje ikke så rart heller, når vi selv er så overbeviste av at vår virkelighet er virkeligheten. Den nevnes jo så ofte i entall, bestemt form, den der virkeligheten, noe jeg mener er veldig misvisende. Det finnes ikke én virkelighet. Virkeligheten eksisterer ikke, den er en myte, en løgn, et stort bedrag. Selv har jeg utallige virkeligheter bare i mitt eget liv. Jeg krysser grensene fra den ene til den andre stadig vekk. Flytende, nesten, og før jeg vet ordet av det er jeg plutselig et helt annet sted.

Med en bipolardiagnose kommer det mange ulike virkeligheter. Depresjon er en av dem. Et så overbevisende og fryktelig mareritt av en virkelighet at jeg flere ganger har valgt å forlate livet. Jeg har åpenbart ikke lyktes i forsøkene, selv om det er små tilfeldigheter og marginer som gjør at jeg fremdeles kan sitte her i dag og tenke på alt jeg ikke er. Jeg er ikke død, for eksempel, og det tenker jeg på hver eneste dag. Men ikke føler jeg meg særlig levende heller. Jeg er et levende menneske, det er et ubestridelig faktum. Så selv om noe er sant, trenger ikke følelsene å befinne seg i samme virkelighet. Følelsene er allikevel ikke mindre sanne av den grunn. For følelser er også sanne og virkelige, på en eller annen måte. De er ærlige. En følelse er seg selv helt ut, uavhengig av alt annet. Følelser er oppfatning, og oppfatning er – som den skallede, amerikanske tv-legen sier – også en form for virkelighet.

Det er egentlig litt komplisert det der. Jeg har inntrykk av at Siri Nilsen har skjønt det, da. ”Hvem hører du på, når alle snakker sant og sier hør”, synger hun. Hun har dessuten en låt som heter ”Hodet, hjertet eller magen”, som definitivt ofte representerer tre helt forskjellige virkeligheter. Egentlig kunne jeg ha sitert alle ordene i alle setningene i alle låtene hennes, for ingen skriver så vakkert og innsiktsfullt som henne. Virkelig. Jeg kjenner meg så godt igjen i tekstene hennes at jeg blir misunnelig for at det ikke er jeg som har skrevet dem. Noen mennesker skulle ønske de var Angelina Jolie. Eller WonderWoman. Jeg skulle ønske jeg var Siri Nilsen. Eller Arnhild Lauveng. Men det er jeg jo ikke, og kan heller aldri bli. Jeg er Drea, jeg, som alltid vil være det hun aldri kan bli. Og det er nok roten til mye vondt. ”Hvem skal du slå, hvem skal overvinnes i duell, når den eneste du møter er deg selv, igjen og igjen? Hvor mange ganger skal du gå, den samme veien gang på gang, fordi det er den eneste du kan?” Det er nok en gang Siri Nilsens ord. I den generelle virkeligheten – om vi velger å se stort på det – så er jeg ei jente som lever i ett av verdens beste land. Jeg har ingenting å klage på, sånn helt egentlig, alt tatt i betraktning. I min depressive virkelighet derimot, har jeg veldig få ting i livet å sette pris på.

Det er heller ikke så rart at det blir en indre krig i ens eget hode, når flere virkeligheter møtes. Det er ikke rart det blir kaos og opprør. Det er ikke rart man mister perspektiv, som igjen kan føre til at man mister seg selv. Men selv om man føler at man mister seg selv, så har man jo ikke gjort det. Man er der fremdeles, ett eller annet sted, gjemt mellom flere virkeligheter og kanskje en eller annen form for identitetskrise.

Kort oppsummert, så kan man vel kanskje beskrive meg akkurat sånn. Et levende menneske med virkelighetskaos og identitetskrise, med et ”jeg” som for tiden er gjemt vekk utenfor min rekkevidde, og med følelser i hytt og pine. Og det – det er aldeles ingen eller ingenting. Kanskje er jeg ikke den jeg så for meg å bli, eller den jeg virkelig ønsker å være, men ingen – det er jeg i virkeligheten aldri.

Behandleren min spurte meg en gang om jeg noen gang har slettet et blogginnlegg jeg har publisert. Nei, svarte jeg. For det hadde jeg faktisk aldri gjort. Det jeg har skrevet, har jeg stått for – selv om kanskje mange har ment at det har vært for mye å dele, for åpent, for ærlig, for utleverende. Jeg har stått på mitt, og ment at det ikke har hatt noe å si. Jeg er som jeg er, jeg sliter med det jeg sliter med, og sånn er det med den saken, liksom. Vel. I går slettet jeg et innlegg få timer etter at jeg postet det. Ikke for at det var et spesielt utleverende innlegg. I alle fall ikke «verre» enn mye annet jeg har skrevet. Jeg slettet det for at jeg angret på at jeg hadde publisert det. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg begynte å tenke på hvordan jeg fremstiller meg selv. Og selv om det er ærlig, så er det ikke særlig kult å gi alle andre innsikt i det selvhatet en har mot seg selv. Hvorfor skal noen andre like meg, når jeg utleverer meg selv som en som ikke er mulig å like?

I dag har jeg brukt ganske mye tid på å tenke på noe jeg egentlig ønsker å skrive et innlegg om, men som jeg ikke helt vet om jeg ønsker å publisere. Temaet er sårt og vanskelig, og det er i aller høyeste grad utleverende. Allikevel er det så viktig! Kanskje akkurat derfor – for at det ikke er så lett å prate om. Så jeg velger å publisere i dag, så får vi se om hvor lenge det overlever før det blir slettet.

Temaet er den daglige kampen mot seg selv. Den daglige kampen mot de kroniske og konstante selvmordstankene, som ikke lenger bare er tanker jeg rømmer til når jeg er dypt deprimert og ikke ser noe som helst positivt i livet, men som over tid har gått over til å bli daglige tvangstanker. Tanker jeg ikke kan kontrollere. Tanker som er der konstant, hver eneste dag, i alle slags former. Hvordan, hvor, når. Den ekstremt slitsomme ambivalensen – skal, skal ikke? Er livet verdt å leve, eller er det ikke? Kommer jeg noen gang til å komme meg ut av denne tilværelsen? Svingdørspasient. Inn på akuttpost etter en hendelse etter en fuktig kveld på byen, ut en dag eller to etterpå. Så gjentas den samme greia ikke mange ukene senere. Selvforakten og selvhatet øker for hver eneste gang, og jeg skammer meg mer enn hva er mulig å forklare. Hva tenker de om meg? Oppmerksomhetssyk? Et rop om hjelp? Barnslig? Patetisk? Har hun et alkoholproblem? Er det alkoholen sin skyld?

Nei, det er ikke alkoholen sin skyld. Alkoholen påvirker, det er klart. Men den er ikke problemet i seg selv. Alkoholen senker hemningene, og gjør det lettere å gi opp kampen. Gjør det lettere å få et slags utløp for tvangstankene som river og sliter konstant. Jeg syns ikke det er så rart, jeg. At det ender sånn, når jeg ikke vet av noen annen måte å få et øyeblikks fred på. Jeg har ikke funnet ut av det enda. Jeg tror ikke det er mulig å formidle hvor slitsomt det er å gå rundt med en konstant selvmordstrang – selv om man egentlig ikke er deprimert eller er helt sikker på at man faktisk vil dø. Det er der uansett. Og det er merkelig, vondt og utmattende. Og antagelig veldig, veldig vanskelig å forstå, både for en selv og for alle andre.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Jeg ønsker vel bare å prøve å forklare litt. Jeg er ikke dum. Jeg er ikke oppmerksomhetssyk. Jeg elsker ikke drama. Jeg er bare vanvittig sliten av å ikke huske sist jeg hadde en dag uten slike tanker. Jeg skulle ønske jeg kunne klare å formidle litt hvor hard og vanskelig den kampen er. Så håper jeg at jeg snart kan lære andre måter å takle det på, enn å havne i farlige situasjoner som fører til et sykehusopphold eller et par-tre døgn på akuttpost. Det kommer ikke mye godt ut av å være svingdørspasient. Det  finnes andre måter å leve på, og det må da være mulig for meg å finne ut av det.

Brosjan og jeg hadde en prat om studielån her om dagen. Han fortalte at han hadde 300 000 i studielån, og sukket litt misfornøyd – selv om han jo har både bachelor-og mastergrad som et resultat av det. Jeg svarte med at jeg har 250 000 i studielån – og ingen fullførte studier etter videregående. Jeg har nesten like mye studielån, men sitter igjen tomhendt. Ingen bachelorgrad, så aldeles ingen mastergrad, og heller ingen jobb. Det kan man sukke misfornøyd av, mente jeg, som veldig gjerne hadde byttet de ekstra 50 000 kronene mot en full utdanning.

Jeg har tenkt mye på yrkesvalg i det siste. Hva jeg vil bli. Hva jeg vil jobbe som. For ja, jeg har jo et inderlig håp og ønske om å komme meg ut i jobb en vakker dag, og klare å holde på den over tid. Lang tid. Og ikke bare vil jeg jobbe – men jeg tror jeg trenger det og. Jeg trenger noe å definere meg selv ut fra, noe annet enn psykisk sykdom. Jeg trenger å være noe. Jeg vil legge vekk «Hei, jeg heter Drea og jeg er psykisk syk». Jeg vil begrave hele det kapittelet i en skuff, og heller snakke om andre ting. Yrket mitt. Hverdagen. Om betydningen jeg har utenfor meg og mitt. Men det er ikke så lett. «Stopp verden – jeg vil på igjen!» skriver Arnhild Lauveng i boken «I morgen var jeg alltid en løve». Videre skriver hun: «Stopp verden, – jeg vil av! sier vi av og til, og det har lenge slått meg som litt ulogisk.  … Nei, det er lett nok å dette av. Det er det å komme på igjen, i fart, som er problemet, og for altfor mange fører forsøkene bare til nye skuffelser og sår.»

«For hva er vitsen med å leve en dag, uten håp om en bedre dag i morgen?»
– Arnhild Lauveng

Jeg har kommet dit at jeg ikke lenger har en konsekvent oppfatning eller følelse av hvem jeg er. Jeg har ikke lenger en stor drøm jeg er klar til å forfølge med alt jeg har, jeg har heller ikke særlig med ambisjoner, og jeg tenker altfor ofte at jeg har rotet meg for langt inn i rollen som pasient til at jeg har styrke nok til å komme meg ut av det igjen. Før følte jeg meg bare syk da jeg var deprimert. Nå føler jeg meg syk hele tiden, selv når jeg ikke engang er deprimert! Jeg husker for eksempel ikke sist det gikk et helt døgn uten at jeg tenkte på å ta selvmord. Nå er det der hele tiden, selv på gode dager, og jeg er generelt mer motløs, pessimistisk og lite håpfull ovenfor fremtiden enn før. Av og til føles det som alt jeg har er psykisk sykdom – og det er ganske skremmende. Når ens verste fiende plutselig er den man har nærmest, så er man i trøbbel. Kan langtidssyke få en slags form for Stockholm-syndrom i forhold til sykdommen sin, når man føler at det er alt man har..?

Poenget mitt er vel at jeg er så usikker på hva jeg skal gjøre. Våren nærmer seg igjen, og for første gang har jeg ikke fått den der etterlengta pausen fra sykdom på høsten. Det har vært annerledes dette året. Blir våren annerledes enn før? Bedre? Verre? Likedan? Hva skal jeg satse på til høsten? Hva bør jeg satse på? Hva er rett? Hva er lurt? Hva kan jeg klare? Er det overhodet noen vits? Blir jeg noen gang frisk? Og – hvordan er egentlig en frisk «meg»? Hodet er fullt av disse tankene konstant, og alt jeg klarer å se er skuffelse på skuffelse, nederlag på nederlag. Det er ikke få kvelder jeg bare sitter i sofahjørnet mitt og griner, og tenker at ting aldri kommer til å bli ordentlig bra uansett. Da er det ikke så lett å plutselig få troen på at  – plutselig – skal alt bli så mye bedre. Det er ikke så lett å komme på verden igjen, i fart, når man har falt av og gått i gal retning for lenge. Jeg vet i alle fall ikke hvordan. Jeg vet ikke engang hvorfor.

Av og til Ganske ofte tenker jeg på hvilket inntrykk folk har av meg. Hva de tenker om meg. Jeg gir nok ikke alltid det beste inntrykket. Jeg kan ikke akkurat si at det plager meg så veldig mye hva de tenker, for det er nok ikke det som er det største problemet mitt. (Til den som ikke skjønte hva som derimot er det; mine egne tanker om meg selv er nok et større problem.) Nå er det ikke en depresjon eller en dårlig dag som snakker, men jeg tenker generelt på andre mennesker som bedre mennesker enn meg selv. Jeg var ei som hadde potensiale. Som kunne ha blitt noe bra, men som endte opp med å bare bli kaos. Jeg tenker ofte «hvem i all verden vil komme til å være kjæresten min? Få barn med meg? Eller hadde en potensiell kjæreste vært redd for at barnet skulle bli som meg?»

Nå vet jeg ikke om jeg ønsker fler barn engang, altså. Det er ikke poenget. Eller kanskje det er poenget. For om jeg hadde hatt planer om fler barn, hadde jeg vært livredd for at det skulle blitt som meg. Jeg takker høyere makter (jeg ikke tror på) hver eneste dag for at Vilja er mest lik pappaen sin. Det er ikke tull, jeg gjør virkelig det! Når Vilja ligger og sover i senga mi, bruker jeg alltid minst fem minutter bare på å se på henne, og tenke på hvor ufattelig deilig det er at hun har blitt så fantastisk som hun er. Ikke at man kunne se sykdomstegn på meg som åtteåring altså, men Vilja er en total motsetning av hvordan jeg var, og det er i alle fall ikke et dårlig tegn, tenker jeg.

Jeg vet jeg babler. Og at jeg mister tråden. For å finne den igjen; jeg skulle virkelig ønske jeg hadde litt finere tanker om meg selv. «Du burde være snillere med deg selv» sier en god venn i blant. Han har jo helt sikkert rett, jeg burde jo det. Jeg burde tenke på hva jeg kan få til, og ikke hva jeg klarte før eller hva jeg kunne bli. Jeg burde være glad for det jeg har, det jeg får til akkurat her og nå, og ikke bruke all tiden min på å se langt etter alt jeg trodde jeg skulle bli. Haha, om alt bare hadde vært så lett å gjennomføre som det er å forstå, så hadde ikke livet vært noe problem. Da hadde det vært enkelt, dere. Ikke sant?