Når voksne menn ligger med 16-17 år gamle jenter

Da jeg var 14-17 år, skjedde det flere ting i livet mitt som var vondt og trist. Midt i ungdomstida, ei tid hvor man er i gang med å definere seg selv, ei tid hvor man blir kjent med seg selv på alle mulige måter. Det er ei veldig viktig tid, den der ungdomstida. Og om ting ikke går helt som de bør, så påvirker det en – både der og da, og på sikt.

Jeg trenger ikke gå så inngående på alt som var vanskelig i ungdomstida, men kortversjonen er: Da jeg var 14 år døde pappa av kreft etter veldig kort tid med sykdom. Jeg begynte å slanke meg, ble slank, men skjønte også at veien jeg var på vei ned ledet til spiseforstyrrelser, så jeg ble redd. Jeg begynte å spise igjen, og ble litt tjukk. Overvektig. Det ble mye festing og alkohol. Så ble jeg voldtatt. Kroppen fikk med andre ord gjennomgå mye. Ned i vekt, opp i vekt, traume. I ei tid hvor de aller fleste er usikre fra før. Samtidig ble familien vår litt … oppløst, kanskje, av at pappa døde. Det påvirka oss alle. Det gjør ikke ei tid, som i utgangspunktet kan være utfordrende, noe enklere.

Min løsning på alle disse tingene var nok ikke helt optimal. Det som slo meg da jeg ble gammel nok til å dra på fest, som i små bygder vil si 15 år og konfirmert, var hvor mange eldre, gifte menn som viet meg oppmerksomhet. Som ga meg komplimenter, som flørta, som mente jeg var sexy. Etterhvert viet jeg dem oppmerksomhet tilbake. Jeg trodde jo kanskje de likte meg, at jeg var litt spesiell, at det var noe med meg de ikke hadde sett før. At jeg var noen. At jeg var noe. At jeg var verdt noe om de ga meg oppmerksomhet. Men de var jo selvfølgelig bare gira på å ligge med ei ung jente som de kanskje så på som «uoppnåelig» på en eller annen måte. Noe helt annet enn kona de hadde hjemme. Noe spennende, noe litt «ulovlig». Jeg vet ikke.

Det som slår meg som både merkelig og skremmende i dag, er at mange av disse mennene som viet meg sånn oppmerksomhet, også var fedre til jenter selv. Jenter som idag er i gang med eller er ferdige med sin ungdomstid. Jeg lurer på om de noen gang har tenkt på at det finnes andre menn som dem. Eldre menn som har vært på fest med døtrene deres. Som er med på å bryte ned disse unge jentene. Som er med på å skitne til ungdomstida hvor de skal bli kjente med seg selv, sin kropp og sin seksualitet, og som er med på å sette jentas egenverdi opp mot akkurat det. Som også i noen tilfeller er med på å gjøre at unge jenter bruker sin egen kropp og sex som en måte å selvskade på, kanskje uten at de ser på det sånn selv – enda.

Nei, det er ikke ulovlig å ligge med 16 år gamle jenter, rettslig sett, selv om man er 40+ og gift. Man havner ikke i fengsel av det. Men moralsk sett? Tenker de egentlig over hva de gjør? Hvem de ligger med? Hva dette individet har opplevd? Hvor ung man er når man er 16-17 år? Hvor viktig denne tida egentlig er i et menneskes liv? Hvordan hun blir kjent med seg selv, kropp, seksualitet og verden generelt? Hvorfor denne unge jenta i det hele tatt vier interesse tilbake? Er det sunt? Er det fordi du, som 40 år gammel gift mann, er så uhorvelig kjekk at unge jenter ikke klarer å holde seg unna? Nei, høyst sannsynlig ikke. Antagelig har du møtt ei jente med et behov for noe hun ikke helt selv vet hva er enda. Kanskje har hun mye å takle. Kanskje lever hun i et kaos. Kanskje trenger hun noe, men en ting er sikkert; sex med deg, en gift, eldre mann som får henne til å føle seg som et objekt, er absolutt ikke det hun trenger. Du burde skamme deg, du som ikke er i stand til å tenke lenger enn det du gjør.

De som har det jævlig

Jeg tenker ofte på alle de unge som sliter så mye at de skader seg selv, og også prøver å ta sine egne liv. Jeg har så lyst til å si noe til dem, lyst til å hjelpe – men jeg vet jo selv hvor vanskelig akkurat det er. Jeg har vært der selv, og selv om mange rundt meg sa «det kommer til å bli bedre!», så hadde jeg vanskelig for å tro på dem. Helt umulig, faktisk. Kanskje det ble bedre for andre – men for meg var det umulig. Det var fjernt, det var uoppnåelig, det var totalt urealistisk. Jeg trodde ikke jeg kom til å få det bedre noen gang, jeg trodde livet mitt alltid kom til å være så vondt og vanskelig å leve at jeg til slutt en dag skulle klare å gjøre slutt på det.

Men jeg tok feil. Det ble bedre. De hadde rett, alle de som sa at det kom til å bli bedre. At livet kom til å endre seg, på en eller annen måte, på et eller annet tidspunkt. Jeg tror jeg tenker på det omtrent hver eneste dag. Hvor takknemlig og glad jeg er for at jeg rakk å oppleve det. At jeg rakk å kjenne på forandringen, at jeg rakk å oppdage at ting blir bedre, at livet er verdt å leve og at det har mye å by på – selv om ting har vært jævla vanskelig og ulidelig vondt.

«Erfaring gir innsikt. Innsikt gir perspektiv. Perspektiv gir håp. Håp gir morgendagen mening.» – Utdrag fra etterordet i boka mi, Psykehus

De siste dagene har jeg fått høre om flere unge jenter som sliter veldig. Jeg får høre fra foreldrene deres, som er så redde for barna sine, som bare ønsker å hjelpe – men som ikke vet hvordan. Jeg kom også over NRKs sak om det mørke fellesskapet på sosiale medier, hvor unge mennesker deler bilder av selvskading og selvmordsforsøk, hvor de støtter hverandre, hvor de blir en del av et fellesskap, men også hvor de trigger hverandre og dytter hverandre nærmere og nærmere døden. Det blir en slags intern konkurranse om å være sykest. Desto sykere man er, desto mer populær blir man. Desto mer støtte får man. Desto viktigere blir man i fellesskapet. Og, er det egentlig så rart at det da eskalerer? Som psykisk syk faller man raskt utenfor alle andre fellesskap. Man er ikke i arbeid, man fullfører ikke skolegang, man mister etterhvert alle de friske sidene i livet. Psykdom bir en stor del av ens identitet og fellesskap, og det er da i det minste noe – og føles bedre enn ingenting.

Jeg er usikker på om jeg vil linke til saken, for selv om den er både god, vond og viktig, så føler jeg kanskje også at den kan være triggende. Min første tanke var «åh, jeg skulle jo også ha vært med i det fellesskapet for noen år siden, det hadde jo passet meg perfekt.» Og det er en ganske så skummel tanke. Jeg sitter her i dag, 30 år gammel, rimelig psykisk frisk, høygravid og glad i livet – og allikevel blir noe i meg trigget av saken. Jeg kan bare tenke meg hvordan jeg hadde reagert om jeg så denne saken for tre-fire år siden, da jeg var på mitt aller, aller sykeste. Jeg hadde nok oppsøkt miljøet. Og kanskje hadde jeg ikke vært like heldig da. Kanskje hadde jeg ikke fått muligheten til å sitte her i dag, 30 år gammel, rimelig psykisk frisk, høygravid og glad i livet.

Men samtidig er åpenhet viktig. Det er et viktig tema å snakke høyt om, og det er viktig for både foreldre og helsevesen å vite om et sånt fellesskap, og hvordan det påvirker. Det er viktig å prate om det! Grensen er hårfin og vanskelig, noe også NRK har skrevet en sak om her. For det ER vanskelig. Hva er til hjelp, hva kan forhindre, og hva gjør det motsatte? Hva trigger? Hva kan hjelpe de unge som sliter så veldig, og hva kan gjøre det motsatte? Jeg aner ikke. Jeg har ingen fasit.

Alt jeg vil er at de som har det så vondt at de føler livet ikke er verdt å leve. skal få det bedre. At de skal få kjenne på at det blir bedre. At de skal være like heldige som meg, som med små marginer fremdeles sitter her i dag og er takknemlig og lykkelig over å ha overlevd! Jeg skulle ønske det fantes noe jeg kan si eller gjøre som kan være verdt noe for dem! Som kan gi dem håp. For håp er så viktig. Uten håp har man ikke igjen så mye, og det farligste for en pasient er følelsen av å ikke lenger ha noe å miste.

Høygravid og emosjonell

Jeg er litt sliten. Humøret har dalt litt, jeg har grått, jeg har hatt det første panikkanfallet på mange måneder, jeg er er trøtt og sliten og sover mye mer. Det er kanskje hverken rart eller unormalt, jeg er jo tross alt høygravid (35+1 i dag, så jeg er altså inne i uke 36!), men det er allikevel litt … skummelt? Jeg kjenner på gamle følelser igjen, de jeg ikke har savnet. Jeg tenker på store ting, bekymrer meg og kjenner på frykt. Å være forelder er det største og viktigste i livet mitt, og av og til føles den rollen og den oppgaven litt for stor for meg, om du skjønner hva jeg mener? Eller … ikke for meg spesifikt kanskje, men for oss alle? Det følger med så mye frykt, så mange bekymringer, så mange store følelser. Det er så svært, alt sammen! Jeg har jo alltid en ganske så stor frykt for å feile i det jeg gjør, uansett hva det gjelder. Nei, æsj, jeg vet ikke. Jeg tror jeg er veldig emosjonell nå om dagen, og føler veldig mye. Og det jeg føler, føler jeg ekstra sterkt nå om dagen.

Jeg ser frem til helg, da. Vilja kommer igjen, og jeg gleder meg sånn til å gi henne en stor, god klem! Hun er virkelig det viktigste i livet mitt, og jeg føler meg så takknemlig som er mammaen hennes! Hun er så fantastisk. På lørdag skal vi dessuten treffes for lunsj, hele familien. Mamma, bror, søss – alle sammen. Det blir også veldig godt, for jeg trenger egentlig en mamma-klem selv også. En mamma-klem gjør alltid godt, og spesielt om man er litt «på grinern» for tiden. Hugs!

Mental breakdown

Av og til får jeg fremdeles sånne «moments» hvor det føles som at hele verden raser, at ingenting er verdt noe som helst og at livet generelt bare er håpløst. «End life»-reaksjonen, som jeg kaller den. Det er ikke alltid det skal så mye til heller, men den der frustrasjonen blir bare så uendelig stor og overveldende, og jeg faller tilbake i gamle reaksjonsmønstre. Eller, vel. Det er vel å ta i. Jeg er på vei til å ramle tilbake, i et lite øyeblikk eller to. Kanskje blir det rettere å si at jeg reagerer likt følelsesmessig som før, men det som kommer etter følelsene er jo ikke akkurat som før lenger. Når den der «end life»-følelsen kommer nå, så har jeg det ikke kjipt, trist og fælt så veldig lenge før hodet begynner å jobbe på spreng for å snu tankegangen. I stedet for å falle lenger ned, begynner hjernen å tenke på positive ting, og ikke minst, så setter jeg ting i perspektiv. For selv om følelsene tar over og får det til å føles som et helvete et lite øyeblikk, tar rasjonaliteten over ganske så raskt nå. Jeg rasjonaliserer, setter ting i perspektiv (for det er jo ikke «the end of the world», tross alt) og tenker på andre ting som gjør livet bra.

I stedet for å ende opp med destruktiv adferd og oppførsel, ender jeg altså opp med å bli stolt over at jeg klarer å snu tankegangen og følelsesmønsteret! At jeg har lært meg å ikke gå helt i krisemodus, noe som var uunngåelig før. Motgang er så utrolig mye enklere å takle og forholde seg til nå, og det er jeg stolt over – for det er noe jeg har jobba hardt for å få til! Det har jo tatt lang, lang tid, og derfor smaker mestringsfølelsen så godt! Jeg er stolt av meg selv! Bra jobba, Drea! Så håper jeg at det fortsetter sånn, og at jeg ikke kommer tilbake dit hvor jeg ikke lenger er i stand til å klare det.

Terapi-savn

Jeg savner i blant å gå i terapi. Å sitte der på tomannshånd å prate med noen om alt det man tenker på. Etter samtaler med gode behandlere, de som fungerer, de man kommer godt overens med, de som passer, går jeg alltid ut av rommet og føler meg så mye smartere og mer opplyst enn jeg var før jeg gikk inn hos vedkommende. Når man prater om ting, så faller de på plass, liksom. Man ser lettere det større bildet. Man lærer så mye om seg selv, om andre, om … ja, alt! Og det savner jeg. Jeg slutta jo med terapi fordi jeg ikke lenger hadde så mye å prate om, følte jeg. Jeg ville bare nyte å endelig ha det bra, uten å prate om det. Uten å prate om ting som ikke er bra. Jeg tror jeg trengte en pause for å få litt avstand til pasient-livet. Komme meg helt ut av den rollen, rollen som jo styrte livet mitt gjennom mesteparten av tjueårene. Og det fungerte! Jeg føler meg friskere og gladere enn på lenge. Det tenkte jeg faktisk på i dag, da jeg gikk tur med Bosse i solskinn. Så heldig jeg er, tenkte jeg, som nyter hverdagen. Så heldig jeg er som har det så bra som jeg har det nå!

For nå er jeg jo ikke syk lenger. Jeg har det veldig bra. Jeg liker å leve. Jeg liker hverdagen. Jeg trenger ikke terapi. Jeg trenger ikke behandling. Finnes det noe alternativer for sånne som meg? Som ikke lenger trenger terapi for å bli frisk, men som allikevel kunne tenkt seg å ha en behandler å prate med for å … vedlikeholde? For å rydde opp før det blir rot? Bare … prate, høre, lære og tenke litt, liksom? Haha! Det gjør vel det, men da må man vel kanskje punge ut mye fra egen lomme. Oh well!

Gravid og bipolar

Jeg sover så dårlig for tiden! Da jeg ble gravid, slutta jeg jo på mine kjære piller som har hjulpet meg til å sove i ganske så mange år nå, og det er jo klart det er en overgang for kroppen. Kroppen er ikke vant til å sovne for egen maskin lenger, og det tar tid å «lære» det på nytt. Så er det jo også sånn at å være gravid kan gi dårligere søvn i seg selv og. Hormoner and all that shit, vet dere. Det er ingen hemmelighet at lite (og dårlig søvn) over tid kan være utløsende for bipolare episoder, og det fikk jeg kjenne litt på kroppen her nå nylig. Etter lite søvn over tid, økte energinivået mitt betydelig. Jeg kjente den der uroen i kroppen, jeg snakket raskere og høyere, jeg følte meg fantastisk og tankesettet ble med ett veldig mye mer ambisiøst enn tidligere. Jeg merka det veldig godt selv, og selv om det føltes helt fantastisk med mer energi og ny selvtillit, vet jeg jo av erfaring at det er lurt å bremse den der utviklinga litt – så det ikke går over stokk og stein og tar overhånd. Da er vi liksom i gang igjen da, med den derre berg-og-dalbanen som jeg i så mange år har slitt med å skjønne meg på.

Jeg valgte å ta piller for å få sove to kvelder på rad. Bare for å få litt bedre søvn, for å tvinge meg selv til å ikke fly videre avgårde med den nye energien og selvtilliten. Partypooper, much? Totally. Men, antagelig ganske fornuftig. Det funka i alle fall, jeg landa raskt igjen, og det ble aldri noe problem ut av det. Ingen opptur, og ingen påfølgende nedtur. Jeg tror det er viktig å lytte til kroppen, og ta hensyn – selv om det kanskje føles litt kjedelig. Selv om det var godt å kjenne på den der «rusen» så vidt igjen. Det er lenge siden sist, og jeg skal ikke nekte for at en opptur kan virkelig føles helt fantastisk til tider. Men jeg vet jo nå. Jeg vet at det skader mer enn det gir. jeg vet at stabil og «kjedelig» er veien å gå i lengden, for å ha det best mulig over tid. Både for meg og alle rundt.

Jeg er spent på hvordan resten av svangerskapet og tiden etter fødsel påvirker psyken min. Det er jo en risikosituasjon sånn sett, for bipolare. Det kan være triggende. Både for opp-og nedtur. Etter jeg fødte Vilja, fikk jeg en opptur, og sykdommen min utviklet seg jo i årene etter det. Nå er jeg jo i en helt annen situasjon enn da. Nå er jeg bevisst, jeg har masse erfaring med sykdommen, og jeg har gode løsninger for eventuelle problemer som kan oppstå. Jeg er ganske mye mer forberedt. Men klart, jeg er jo litt nervøs allikevel. Litt småstressa. Og enn om jeg ikke elsker å være småbarnsmamma nå, som jeg gjorde sist? Kanskje var det oppturen som gjorde at jeg elska alt med det? Kanskje blir det mer slitsomt denne gangen? Enn om jeg blir deprimert? Æh, det er mye å tenke på. Men alt i alt, så føler jeg jo at jeg har kontroll nå, og at jeg skal klare dette – uansett hva som dukker opp. Eller, vi skal klare dette. Jeg er jo tross alt ikke alene om det. Heldigvis! ♥

Graviditet og kropp

På veldig mange måter er dette svangerskapet ganske likt det jeg hadde da jeg bar på Vilja for ti år siden. Men én ting er helt annerledes denne gangen, uten at jeg egentlig helt vet hvorfor. Jeg kan i alle fall ikke huske at jeg tenkte så mye på vekt, mat og trening den gangen, som det jeg gjør nå. Kroppen forandrer seg. Det skal den jo gjøre. Puppene vokser, magen vokser, man får litt mer fett her og der. Ikke bare bærer man på en baby i magen, men kroppen forbereder seg også til tiden etter fødsel. Amming og sånne ting – som krever energi og fett i kroppen for å fungere optimalt. Og det er jo egentlig helt fantastisk! At kroppen tilpasser seg, og gjør det som må til for å tilrettelegge optimalt for den kommende babyen.

Det tok ganske lang tid før jeg merket forandringene på kroppen, både sist gang og denne gangen. Men i løpet av de siste ukene har magen virkelig vokst, og jeg har lagt på meg. I løpet av de tre første månedene la jeg ikke på meg i det hele tatt, men i løpet av noen uker nå, har det vel blitt ca. 5 kilo til sammen. Og det er normalt. Helt normalt, helt innafor det som kan forventes. Det sies jo at ukene 17-24 er de ukene hvor man legger på seg mest. Allikevel sliter jeg veldig med dette nå. Jeg sliter med at kroppen forandrer seg, jeg sliter med at jeg går opp i vekt, jeg sliter med å tenke alt for mye på mat, trening og vekt. Jeg får lyst til å spise mindre, føle meg mindre mett, trene mer. Og når man tenker sånn, skjer jo egentlig det motsatte. Jeg får lyst på alt mulig. Desto mer jeg tenker og fokuserer på mat og dårlig samvittighet, desto vanskeligere blir det å bevare et normalt og sunt forhold til det. Jeg føler jeg mister kontrollen litt, og det sliter jeg vel kanskje aller mest med. Det å ikke ha kontroll.

Ganske like bilder som i forrige innlegg, beklager det, men selfies er ikke akkurat det jeg driver mest med for tiden, haha!

Jeg har tidvis slitt med mat og trening oppgjennom årene. Først da jeg var fjorten-femten-seksten, og deretter periodevis gjennom hele tjueårene. Det har aldri blitt ordentlig ille, men det har vært der, og det har vært slitsomt. Nå kjenner jeg det begynner å bli slitsomt igjen. Jeg bruker alt for mye tankekraft på det, og det påvirker følelsene mine, humøret og dagsformen i mye større grad enn det bør. Jeg prøver å tenke rasjonelt, prøver å «ta meg sammen», prøver å snu både tanker og følelser, men det er jammen ikke enkelt. Det er ikke alt med graviditet som er enkelt, og selv om dette kanskje virker veldig overfladisk, så er det noe som påvirker meg i så stor grad at jeg tenkte det var verdt å skrive litt om. Og jeg er sikkert ikke alene om å føle det sånn. Misforstå meg ikke; jeg elsker at kroppen min kan bære frem barn, jeg elsker at kroppen min gjør det den skal, og jeg elsker å kjenne lillejenta inni der sprelle og sparke dagen lang. jeg er glad og takknemlig, det er ikke det. Jeg trodde ikke jeg skulle reagere så sterkt på vektoppgang og voksende mage heller, men sånn er det altså. Så håper jeg at jeg klarer å roe det litt. Det skal jeg i alle fall gjøre mitt aller beste for å få til, og om du har noen tips til meg, så ikke vær redd for å dele dem i kommentarfeltet! Det hadde jeg bare satt stor pris på.

Foredragsholder


Hei, alle! Jeg har egentlig bare lyst til å prate litt om boka mi, jeg. Og foredrag! Og debatter og alt annet som har med psykisk helse å gjøre, som jeg så veldig gjerne vil bidra med. Mental helse er så viktig, og etter alle disse årene som pasient, så er det selvfølgelig et tema jeg både kjenner godt til og mener mye om. Jeg har erfaringer, både på godt og vondt, som kanskje er verdt å dele. Jeg har hatt et par foredrag etter at boken min kom ut, og nå nylig ble jeg booket til enda et! Jeg skal holde foredrag på årsmøtet til Mental Helse på Levanger, og det gleder jeg meg utrolig til. Det føles godt å bidra med noe, gjøre noe. Si noe. Dele noe. I en ellers så ganske kjedelig og rolig hverdag uten jobb eller sosiale greier, er det godt å kunne føle seg litt … nyttig. Så, det jeg ville si var egentlig at om du eller noen du kjenner trenger foredragsholdere om mental helse/psykisk sykdom etc., så er jeg veldig åpen for en prat om akkurat det! Det er absolutt noe jeg vil gjøre mer av i tiden som kommer.

Jeg hadde jo et slags «foredrag» sammen med en av mine gamle behandlere. Han som er nevnt i boken, han som virkelig var med på å hjelpe meg. Sammen hadde vi en samtale foran 50-60 psykologistudenter. Temaet var suicidrisiko, og det virka som om studentene likte opplegget! Man merker raskt om noen følger med eller ikke. Man merker fort om interessen dabber av, eller om noen mener det er totalt uinteressant. Sånn var det ikke. Jeg fikk inntrykk av at pasientene … ehe, jeg mener STUDENTENE (haha, woops) syntes det var veldig interessant, og jeg fikk også inntrykk av at de satte pris på å få høre om reelle erfaringer – og ikke bare «vanlig» teori. En pasients erfaringer er verdt mye. Dessuten var det veldig godt å få tilliten fra behandleren min! Han har ikke sett meg annet enn deprimert og innlagt. Allikevel nølte han ikke med å invitere meg med på en samtale foran så mange mennesker. Det sier jo litt om han og! Om hvordan han ser menneskene bak pasientene – selv om de er syke der og da. Og det er verdt så mye! (Det prata vi jo ganske mye om i den samtalen og, forøvrig.) 

Vel, det var det jeg ville si i dag. Jeg gleder meg til neste foredrag, og håper så inderlig det ikke blir mitt siste! 

Hei, det er en stund siden sist

Hei! Blogging har det visst blitt dårlig med den siste tiden. Det går en dag, det går to, plutselig har det gått flere uker, og jeg har bare latt bloggen være i fred. Ikke at jeg har gjort så mye annet heller, det er vel kanskje problemet. Haha. Men ja, nå dukker jeg altså opp med et lite innlegg igjen, mest for å promotere helgens to boksigneringer! Den første er på Ark på Trondheim Torg klokka 12.00, den andre er på Ark Bruns Brunhjørnet klokka 14.00. Førstkommende lørdag altså! Håper noen av dere dukker opp for en prat! Det hadde vært veldig, veldig hyggelig.

Så, altså: lørdag 01.desember klokka 12.00: Ark Trondheim Torg

lørdag 01.desember klokka 14.00: Ark Bruns Brunhjørnet

Sees!

Boksignering

I morgen har jeg hele to boksingeringer! Den første er klokka 12.00 på Norli på Malvik Senter, den andre er klokka 14.00 på Ark på Sirkus Shopping! Håper jeg ser noen av dere lesere der, det hadde jo vært superhyggelig! Hugs.