For en stund siden la Snapchat til en streak-funksjon, som viser hvor mange dager to snappere har sendt snaps til hverandre. NRK skrev en artikkel om ungdom som ble sykelig opptatt av snap-streaks. Dagene deres ble i stor grad styrt av denne lille detaljen. Jeg er også opptatt av streaks. For meg er det dog helt andre ting det er snakk om, som for eksempel x antall dager siden siste innleggelse, x antall dager siden siste “episode”, x antall dager siden siste depresjon, x antall dager siden siste skikkelig dårlige dag, x antall dager siden siste gang jeg mistet meg selv totalt og ble et menneske jeg ikke liker. Om streaken brytes, blir det jækla tungt. Ikke bare for at det er snakk om en tung hendelse som er vanskelig å takle i seg selv, men for at det skjedde igjen. Tilbake til start. Tilbakeslag. Den gode streaken ble brutt. Den gode utviklingen har fått seg et lite slag. Aff, det er tungt å være et menneske man ikke liker å være. Det er vanskelig å vinne hver kamp mot seg selv. Men, det er vel ikke annet å gjøre enn å fortsette å se fremover, fortsette å jobbe hardt, fortsette å utvikle seg selv. Kanskje en dag er streaken så lang at det ikke er så nøye hvor mange dager den er på lenger. At det ikke lenger er en streak, men … hverdag. At det bare går av seg selv. Det er målet. I mens får jeg feire hver eneste dag i hver eneste streak – selv om jeg til tider må begynne på nytt.

Vet dere, jeg har faktisk skikkelig tro på at vekteryrket er noe for meg! At det er noe som jeg kan fungere godt i, som er lystbetont og som kan være til stor hjelp til en positiv utvikling for meg! Jeg var på praksis forrige helg, og det gikk veldig greit. Jeg merket jo at det er en del man må huske å tenke på, som enda ikke går helt av seg selv for meg, men jeg vet det kommer etterhvert. Så nå gjenstår det kun noen timer med praksis og trinn tre av vekterutdanningen som gjennomføres de to første helgene i januar. Etter det er jeg altså ferdigutdannet og klar for å jobbe! Endelig skal jeg tilbake i jobb. Endelig kan jeg føle meg litt nyttig igjen.

Jeg har faktisk allerede merket at hele denne prosessen med å komme meg tilbake i jobb hjelper på psyken. Altså, ikke misforstå, det er jo ikke magi, og det tar ikke vekk alt som er vanskelig just like that, men… Jeg har allerede tatt bedre valg i noen situasjoner, jeg har klart å tenke konsekvenser i større grad, og jeg har unngått å falle inn i destruktive mønstre i situasjoner hvor jeg tidligere så definitivt har gjort det. Nå har jeg liksom noe mer å tenke på. Noe med mening jeg ikke vil gå glipp av. Noe jeg ikke vil miste. Mer på spill, rett og slett. Noe som holder meg igjen litt ekstra i forhold til før. Også har jeg jo selvfølgelig kanskje også blitt flinkere til å kjenne på kroppen hva som er bra og ikke bra å gjøre. Ikke alltid, men forhåpentligvis blir det bare mer og mer av det fremover. Poenget er: jeg håper det jeg føler på nå er utvikling. Positiv utvikling. Jeg krysser fingrene hardt for at alt skal gå skikkelig bra. Jeg er i alle fall utrolig motivert og veldig klar for å bli en så god vekter som overhodet mulig, og jeg er hundre prosent motivert til å lykkes! ♥

Åh, jeg liker kontakten min i kommunen (altså, behandleren min, en psykiatrisk sykepleier) så godt! Hun sier så mye fornuftig, hun er godt forberedt før samtalene våre og styrer dem i stedet for å bare vente på at jeg skal si noe, og hun er så intelligent og reflektert! Det gir meg så mye. Jeg har jo tidligere snakket om hvor viktig det er å ha behandlere i psykiatrien som faktisk gir en noe. Det er ingen lett jobb. Det er mye som skal klaffe, og det er vanskelige ting det skal jobbes med. Jeg ser ikke på det som noen selvfølge å sitte i samtaler hvor jeg føler at jeg faktisk lærer noe. Eller klarer å reflektere over noe på en annen måte enn jeg klarer på egenhånd. Derfor blir jeg så glad når det funker. Når samtalene er nyttige, og noe jeg ser frem til, i stedet for noe jeg bare stresser med å få unnagjort. 

I dag hadde jeg egentlig tenkt å ha en liten fotografering med meg selv på stua for å vise dere noen nye plagg jeg fikk i posten fra Nelly her om dagen, men plutselig har klokka blitt så mye at det har blitt mørkt ute, og da får jeg ikke det lyset jeg ønsker. Haha, sånn går det når man sover lite (og dårlig) på natta, og blir liggende i senga utover formiddagen. Da utgår utsettes bloggselfie-fotoshoot. Triste greier, dere… #livetsomblogger #haha

Jeg har hatt enda en sånn innedag, hvor jeg ikke har beveget meg utenfor døra overhodet. Hiet. Sofakroken med pledd, te og poker på TV. I morgen er det jo kurs, og jeg tror jeg både gleder og gruer meg litt. Eller, kanskje ikke gruer meg akkurat, men jeg er spent, og kanskje litt redd for hvordan det skal gå om det ikke går bra. Jeg prøver ikke å tenke så mye på det altså, men det er jo litt skummelt. Og spennende. Og gøy. Alt på en gang. I morgen er jeg liksom i gang med noe igjen. Et nytt forsøk på å gjøre noe. Bli noe, haha. Det høres litt teit ut, men det er jo sant. Anyways: lykke til til meg! Nå skal jeg spille ferdig en pokerturnering på nett, så skal jeg faktisk legge meg tidlig i dag, så jeg er klar for morgendagen. Hugs. 

Det går opp og ned. Ofte. Jeg kommer meg liksom aldri av berg-og dalbanen, jeg. I et sekund tror jeg at jeg endelig er ferdig med turen, at hodet skal få tid til å roe seg en stund. I det neste tenker jeg at jeg aldri noensinne kommer til å få fred. Igjen tenker jeg at det er dette livet mitt skal bestå av for alltid. Daglige kamper med/mot meg selv, og nesten ingen energi eller overskudd til andre ting, som jobb, trening eller hobbyer. Hvorfor kan det ikke bare være litt enklere? Våkne, stå opp, ha en fin dag, nyte å leve, sove og gjenta neste dag? Hvorfor er det ikke sånn at jeg bare kan velge hvem jeg vil være, og så er det bare sånn? Velge å aldri gjøre dumme valg, velge å aldri være destruktiv, velge å aldri være psyk. Kan ikke alt bare … være enkelt?! Faen, ass. Jeg får lyst til å stenge meg inne, begrave meg under dyna, stenge hele verden ute.

Men jeg gjør det ikke, altså. Tvert i mot. Neste helg skal jeg faktisk begynne på noe helt nytt. Noe … viktig. Jeg skal ta vekterkurs, noe jeg virkelig håper kan føre til at jeg kan komme meg tilbake i arbeid igjen snart! Jeg trenger å gjøre noe. Føle meg litt nyttig. Ha noe å fylle dagene med som kan føles viktig utenfor min egen sfære. Herregud, som jeg krysser fingrene for at det kan fungere godt! At jeg kan klare det. Iiiiik. Jeg er livredd for det og. Livredd for å feile. Det er ikke farlig å feile i seg selv, men om man feiler mange nok ganger, kommer det til slutt til et punkt hvor det spiller en større rolle enn det burde. Det blir alt eller ingenting, for man har liksom prøvd alt. Siste sjanse, liksom, selv om det selvfølgelig ikke egentlig er sånn. Selv om jeg kanskje føler at jeg står fast, og at ting står stille, så går da ting litt fremover allikevel.

Vel. Jeg krysser fingrene for at berg-og dalbanen kanskje kan ta seg en liten ferie så vekterkurs kan bli en suksess. At jobb ikke bare trenger å forbli en drøm, men realitet. Hverdag. Kanskje kan fremtidsplaner og en viktigere og mer betydningsfull hverdag roe ustabiliteten. Kanskje kommer ting til å falle litt mer på plass. Jeg håper, men samtidig tør jeg ikke håpe for mye. Kanskje jeg bare skulle slutte å overtenke alt, og heller ta det som det kommer?

«Jeg ser opp. Han er lav, lavere enn meg. Ved siden av ham står en kvinne med blondt, langt hår. Hun er litt kraftig, og har ovale, markerte briller. Hun smiler, hun og. Jeg skjønner at de smiler av høflighet, men jeg syns allikevel smilene deres er … jeg vet ikke. Ukomfortable. Hånende, nesten. Kanskje er det bare det at å smile føles så fjernt for meg nå, som en helt egen verden jeg ikke lenger skjønner meg på. »

Jeg har begynt å lese boka “En sånn jente” skrevet av Monica Flatabø. “En dokumentar om voldtekt” står det på forsiden, og bare det gjør meg kvalm. Det byr meg egentlig litt i mot å åpne boken. Jeg vil egentlig ikke lese. Jeg er ikke engang sikker på om jeg kommer til å takle det særlig godt, men … jeg føler jeg må. Det er for viktig. For relevant. Det gjelder meg, det gjelder deg, det gjeller alle andre. At noen har skrevet denne boken er så viktig og så bra, og det er jeg nødt til å støtte opp under, selv om det er  vondt, slitsomt og så ubehagelig å lese at det gjør meg kvalm.

“Alle er enige om at voldtekt er uakseptabelt. Om politikere, feminister, innvandring og miljøvern er meningene så mange. Folk står frem i avisen og sier at kvinners plass er i hjemmet, eller at alle muslimer må reise hjem. Men ingen står frem og sier at de er for voldtekt. Vi er alle mot voldtekt. Derfor er det vanskelig å forholde seg til at det er et alvorlig samfunnsproblem i Norge. Vi, som er så likestilte og siviliserte. Her hvor både mor og far jobber og tjener penger, betaler regninger og henter barna i barnehagen. Men så, en kveld, hever han plutselig stemmen, smeller neven i bordet, dytter kona si inn i veggen. Tenåringsgutten, som er oppdratt til likestilling, går på fest. Og selv om jenta er for full til å si “ja” eller “nei”, skal det skje noe. Det tas bilder med mobilen, og det er high fives med gutta.”

 Utdrag fra boka “En sånn jente”

Jeg har tidligere skrevet om at jeg mener voldtekt er et stort samfunnsproblem i Norge. (Se blogginnlegg her). Da skreiv jeg: «Vi forbinder voldtekt med grusomme forbrytere, og ikke fulle gutter, menn, kompiser, naboer eller autoritetspersoner med et jævla stort holdningsproblem i bunn.» Jeg har også skrevet et innlegg om da jeg var 16 og selv ble voldtatt. Sitat: “Jeg kjenner min voldtektsmann. Jeg har møtt ham mange ganger i ettertid. Han er som alle andre. Han er en i gjengen. Han er godt likt. Og han er norsk. Han blir aldeles ikke sett på som en forbryter eller en kriminell. Han blir ikke sett på som en som har gjort noen så vondt. Ofte lurer jeg på om han vet hva han gjorde. Om han husker det. Om han ler av det. Om han har gjort det mot fler. Eller om han angrer og skjemmes, slik han burde gjøre.”

Å være åpen om voldtekt er viktig, og det er utrolig viktig å også være åpen om de voldtektene som ikke er overfallvoldtekter. Vi må endre persepsjonen av hva som faktisk er voldtekt, og hvilke menn som voldtar. Det er viktig å få frem hvor skadelig det er, hvor mye det ødelegger, og hvor alvorlig det er. Jeg er så drittlei av at det skyldes på offeret, og jeg er drittlei av at ting bagatelliseres. For å få frem en endring i holdningsproblemet når det kommer til voldtekt, er vi nødt til å få frem alvorligheten i festvoldtekter/vennevoldtekter også – og ikke bare se for oss overfallsmenn i trange bakgater, vold og trusler.

I en anmeldelse av denne boka gjort av Dagbladet, skreiv anmelderen “send Monica Flatabø på ungdomsskoleturné med denne dokumentarboka”, og det er jeg jammen enig i. Alle burde lese denne – og kanskje spesielt ungdom. Voldtekt og overgrep burde snakkes mer om med dem! På skolen, i undervisningen. Med foreldre. Det er der forebyggingen starter.

“Det ble vist et videoklipp av venninnen i retten, hentet fra Julio Kopsengs pc. Klippet varte i 30 sekunder og viste kvinnen i en seng, tilsynelatende bevisstløs, mens Kopseng har samleie med henne. Da klippet gikk i svart, ble det stille i salen. Hadde vi nettopp sett en voldtekt?

Julio Kopseng virket sint da han skulle forklare seg. Han sukket demonstrativt. Det var en av få ganger han viste følelser i løpet av den tre måneder lange rettssaken.

– Generelt filmer jeg folk jeg har sex med, sa Kopseng.

– Hvorfor det? spurte aktor.

– Da har jeg bevis på at det er frivillig. Det er særlig når jeg ikke har så god kontakt med vedkommende, at jeg filmer. Men også av og til ellers, med folk jeg kjenner godt.

– Viste du disse filmene til andre? spurte aktor.

– Noen ganger, sa Kopseng og så bort på juryen som satt på hans venstre side.

Med lettere stemme, som for å understreke at de ikke skulle ta det så tungt, sa han:

– Det er en guttegreie. Kopseng slo ut med hendene da han la til:

– Ja da, jeg har pult henne. Se her.”

Utdrag fra boka “En sånn jente”

– Men … liker du deg selv? spør hun.

– Nei. Ikke i det hele tatt. Jeg hater meg selv, svarer jeg.

Jeg trenger ikke betenkningstid. Svaret kommer instinktivt. Kontant. Hun kunne ikke stilt et spørsmål som hadde vært lettere å svare på. Jeg ser ned på hendene mine som fikler med ermet på genseren. Jeg prøver å unngå å grine, dette er jo kun den andre gangen jeg møter kvinnen som sitter foran meg, jeg er ikke klar for å grine foran henne enda. Rommet er ikke stort. Jeg sitter i en sofa med moderne design. Hun sitter i en av de to stolene som står langs den andre veggen. Den ene veggen i rommet, den med dør, er av glass. Glassbur. Samtalebur. Samtalerom. Tårene presser på. Æsj, hun merker nok at jeg nesten er på gråten.

– Jeg tror det er noe som virkelig plager meg. At jeg tidligere var fornøyd med den jeg var. Jeg hadde potensiale. Jeg var flink til det meste. Jeg hadde mål og drømmer. Nå er jeg bare tjueåtteåringen som ikke har mer utdanning enn videregående, som får penger fra NAV og som havner i situasjoner hvor jeg mister meg selv. Jeg er ikke lenger en jeg er stolt av å være. Tvert i mot, og jeg er redd for at jeg aldri blir det heller, legger jeg til.

– Sammenligner du deg selv med andre på din egen alder?

– Ja, det er klart jeg gjør. Tvillingbror for eksempel, som har bachelorgrad, mastergrad, fast jobb og hus. Vi har vokst opp sammen og konkurrert om alt. Det er klart jeg sammenligner meg med både ham og alle andre. Jeg har ikke fått til noe som helst. Ingenting.

Et bilde av meg og bror som konkurrerer på en løpebane dukker opp i hodet mitt. Han nærmer seg mållinja med hendene hevet over hodet. Jeg snubler baklengs, løper feil vei, må knyte skoene. Enkel seier. Jeg er ikke engang i nærheten av mål, jeg beveger meg i helt feil retning. Bildet er komisk. Tragikomisk, egentlig.

Jeg forteller at jeg er redd for å mislykkes enda mer.

– Men det er ikke for sent enda. Du har mange muligheter, svarer hun.

– Ja … men enn om det ikke fungerer? Enn om alle problemene mine er for automatiserte? Enn om jeg er for langt inn i sykdom og dårlige mønstre? Enn om jeg er for fortapt i kaoset av både tanker og følelser som verken er rasjonelle eller “virkelige”?

Jeg skjønner at hun skjønner hva jeg mener, selv om det er vanskelig for meg å forklare på en forståelig måte. Jeg ser det på henne. Vi blir stille litt, begge to. Enn om jeg bare fortsetter å miste meg selv, tenker jeg.

– Men enn om det gjør det? Enn om det fungerer?

– Ja. Det hadde jo vært veldig fint. Jeg håper jo det, svarer jeg, men tankene hopper over på tidsmaskiner og andre umulige løsninger. Det hadde vært fint, det, tenker jeg. En tidsmaskin og en ny, fresh start. 

Jeg ønsker meg en hund – igjen. Det gjør jeg alltid hver gang når tankene og følelsene igjen blir tyngre og vanskeligere. Som om en silkemyk, overglad og energisk valp er det som vipper meg tilbake til å være glad og fornøyd igjen. Som om en valp kan redde alt. Den kan jo ikke det, det vet jeg jo, men det er allikevel den første og beste løsningen som dukker opp i hodet mitt. Jeg trenger en valp. Det er mulig jeg overreagerer og. At jeg ikke er på vei til å bli deprimert igjen, at det bare er et par dårlige dager/uker (som livet jo skal bestå av), men du vet – brent barn skyr ilden. (Sorry for at jeg ikke kom på noe bedre enn et velbrukt ordtak.) Det har blitt mer tårer i det siste. Mer angst. Mer panikk. Mer tungsinn. Redselen for at en god periode, den lengste god-perioden på seks år, plutselig nå er over, er uunngåelig. Skjerp deg, ta deg sammen, ikke skap noe bare for at du er redd for det. Min egen stemme sier akkurat det samme som alle andre sier. Til svar får jeg hundre stemmer som snakker i munnen på hverandre. (Les: tanker, overdøvende og mange, slitsomme og motsigende.) Redselen er der fremdeles, den. Standhaftig.

En valp er jo også standhaftig.

Det er så mye lettere å leve når man bare er glad og fornøyd uten å måtte overbevise seg selv om det. Uten å konstant jobbe hardt med tankekontroll og mental styrke. Uten å konstant måtte overbevise seg selv om at det en tenker faktisk er feil, at det ikke er sannhet, at det ikke er virkelighet. At man må overbevise seg selv om at det man føler også er feil, at det er forbigående, og at heller ikke det er virkelig. Fy fasan, det er så vanskelig å holde fast i virkeligheten når så mye av det man føler og tenker er feil. Og det skremmende er jo at det enda ikke er på langt nær så vanskelig som jeg vet det kan bli. Irrasjonell frykt, sa du? Nei, sier jeg. Langt i fra. Frykten for tilbakefall er det sunneste jeg noen gang har følt, tror jeg.

Jeg skriver på manuset mitt. Omskriver, for det er ikke bra nok som det er. Hvorfor har jeg skrevet så mye så dårlig!? Angrer på at jeg i det hele tatt begynte; det kommer aldri til å bli bra nok. Paradoksalt er det nå teksten kan forbedres. Når tankene og følelsene er på feil side av skalaen. Så da får jeg skrive, da. På tross av at jeg ikke lenger tror det kan bli noe som helst. Jeg skulle ønske jeg var like flink som de andre. Jeg fylles med misunnelse. Blir kvalm av meg selv. Så kjip jeg er, som er misunnelig på andres talenter, og som ikke lenger unner dem suksess – kun for at jeg ikke evner å få det til selv. Angrer på alle ordene her i dette blogginnlegget og. Så teit, så lamt, alt jeg ikke vil det skal være, og ingenting av det jeg vil det skal være. Men æsj, det driter jeg i. La dem le, la det være teit, hva så om jeg er patetisk og latterlig?

Jeg skal også være standhaftig. 

Det er ikke sånn at man – etter mange år som psyk – våkner opp og vips, så er alt bra. Vips, så er man kurert, liksom. Alle destruktive mønstre har forduftet, dårlige mestringsstrategier har blitt til gode, og man tar aldri ett steg tilbake. Det hadde jo vært helt magisk, men sånn er det nok svært sjelden. Det har tatt meg lang, lang tid å akseptere det, men nå tror jeg faktisk at jeg har klart det. Jeg har klart å godta at det kommer til å komme fler tilbakeslag. Jeg har også klart å godta at det er en evig prosess, hver eneste dag, å holde meg frisk nok, selv om jeg ser på meg selv som ganske så stabil og fin i formen for tiden. Jeg har godtatt at jeg må sette spørsmålstegn til hva jeg tenker, hva jeg føler og hvordan jeg reagerer, og vurdere om det er sunt eller usunt. Om det er friskt eller sykt. Om det er konstruktivt eller destruktivt. Jeg kan ikke automatisk bare tro på meg selv, tankene mine eller følelsene mine. Det destruktive har de siste årene tatt over og blitt automatikk, og det må jeg jobbe mot. Jeg ante ikke hvor slitsomt det faktisk er. Å hele tiden jobbe med meg selv, så jeg kan stole nok på meg selv til å tørre å prøve igjen, for å se om jeg kan klare å mestre det jeg tidligere ikke har mestret. Men hei, det fungerer, så da får det bare være at det tar mye energi. Det er verdt det. Fremgang. Jeg er litt stolt, jeg. Helt håpløs er jeg da ikke.