Graviditet og kropp

På veldig mange måter er dette svangerskapet ganske likt det jeg hadde da jeg bar på Vilja for ti år siden. Men én ting er helt annerledes denne gangen, uten at jeg egentlig helt vet hvorfor. Jeg kan i alle fall ikke huske at jeg tenkte så mye på vekt, mat og trening den gangen, som det jeg gjør nå. Kroppen forandrer seg. Det skal den jo gjøre. Puppene vokser, magen vokser, man får litt mer fett her og der. Ikke bare bærer man på en baby i magen, men kroppen forbereder seg også til tiden etter fødsel. Amming og sånne ting – som krever energi og fett i kroppen for å fungere optimalt. Og det er jo egentlig helt fantastisk! At kroppen tilpasser seg, og gjør det som må til for å tilrettelegge optimalt for den kommende babyen.

Det tok ganske lang tid før jeg merket forandringene på kroppen, både sist gang og denne gangen. Men i løpet av de siste ukene har magen virkelig vokst, og jeg har lagt på meg. I løpet av de tre første månedene la jeg ikke på meg i det hele tatt, men i løpet av noen uker nå, har det vel blitt ca. 5 kilo til sammen. Og det er normalt. Helt normalt, helt innafor det som kan forventes. Det sies jo at ukene 17-24 er de ukene hvor man legger på seg mest. Allikevel sliter jeg veldig med dette nå. Jeg sliter med at kroppen forandrer seg, jeg sliter med at jeg går opp i vekt, jeg sliter med å tenke alt for mye på mat, trening og vekt. Jeg får lyst til å spise mindre, føle meg mindre mett, trene mer. Og når man tenker sånn, skjer jo egentlig det motsatte. Jeg får lyst på alt mulig. Desto mer jeg tenker og fokuserer på mat og dårlig samvittighet, desto vanskeligere blir det å bevare et normalt og sunt forhold til det. Jeg føler jeg mister kontrollen litt, og det sliter jeg vel kanskje aller mest med. Det å ikke ha kontroll.

Ganske like bilder som i forrige innlegg, beklager det, men selfies er ikke akkurat det jeg driver mest med for tiden, haha!

Jeg har tidvis slitt med mat og trening oppgjennom årene. Først da jeg var fjorten-femten-seksten, og deretter periodevis gjennom hele tjueårene. Det har aldri blitt ordentlig ille, men det har vært der, og det har vært slitsomt. Nå kjenner jeg det begynner å bli slitsomt igjen. Jeg bruker alt for mye tankekraft på det, og det påvirker følelsene mine, humøret og dagsformen i mye større grad enn det bør. Jeg prøver å tenke rasjonelt, prøver å «ta meg sammen», prøver å snu både tanker og følelser, men det er jammen ikke enkelt. Det er ikke alt med graviditet som er enkelt, og selv om dette kanskje virker veldig overfladisk, så er det noe som påvirker meg i så stor grad at jeg tenkte det var verdt å skrive litt om. Og jeg er sikkert ikke alene om å føle det sånn. Misforstå meg ikke; jeg elsker at kroppen min kan bære frem barn, jeg elsker at kroppen min gjør det den skal, og jeg elsker å kjenne lillejenta inni der sprelle og sparke dagen lang. jeg er glad og takknemlig, det er ikke det. Jeg trodde ikke jeg skulle reagere så sterkt på vektoppgang og voksende mage heller, men sånn er det altså. Så håper jeg at jeg klarer å roe det litt. Det skal jeg i alle fall gjøre mitt aller beste for å få til, og om du har noen tips til meg, så ikke vær redd for å dele dem i kommentarfeltet! Det hadde jeg bare satt stor pris på.

Foredragsholder


Hei, alle! Jeg har egentlig bare lyst til å prate litt om boka mi, jeg. Og foredrag! Og debatter og alt annet som har med psykisk helse å gjøre, som jeg så veldig gjerne vil bidra med. Mental helse er så viktig, og etter alle disse årene som pasient, så er det selvfølgelig et tema jeg både kjenner godt til og mener mye om. Jeg har erfaringer, både på godt og vondt, som kanskje er verdt å dele. Jeg har hatt et par foredrag etter at boken min kom ut, og nå nylig ble jeg booket til enda et! Jeg skal holde foredrag på årsmøtet til Mental Helse på Levanger, og det gleder jeg meg utrolig til. Det føles godt å bidra med noe, gjøre noe. Si noe. Dele noe. I en ellers så ganske kjedelig og rolig hverdag uten jobb eller sosiale greier, er det godt å kunne føle seg litt … nyttig. Så, det jeg ville si var egentlig at om du eller noen du kjenner trenger foredragsholdere om mental helse/psykisk sykdom etc., så er jeg veldig åpen for en prat om akkurat det! Det er absolutt noe jeg vil gjøre mer av i tiden som kommer.

Jeg hadde jo et slags «foredrag» sammen med en av mine gamle behandlere. Han som er nevnt i boken, han som virkelig var med på å hjelpe meg. Sammen hadde vi en samtale foran 50-60 psykologistudenter. Temaet var suicidrisiko, og det virka som om studentene likte opplegget! Man merker raskt om noen følger med eller ikke. Man merker fort om interessen dabber av, eller om noen mener det er totalt uinteressant. Sånn var det ikke. Jeg fikk inntrykk av at pasientene … ehe, jeg mener STUDENTENE (haha, woops) syntes det var veldig interessant, og jeg fikk også inntrykk av at de satte pris på å få høre om reelle erfaringer – og ikke bare «vanlig» teori. En pasients erfaringer er verdt mye. Dessuten var det veldig godt å få tilliten fra behandleren min! Han har ikke sett meg annet enn deprimert og innlagt. Allikevel nølte han ikke med å invitere meg med på en samtale foran så mange mennesker. Det sier jo litt om han og! Om hvordan han ser menneskene bak pasientene – selv om de er syke der og da. Og det er verdt så mye! (Det prata vi jo ganske mye om i den samtalen og, forøvrig.) 

Vel, det var det jeg ville si i dag. Jeg gleder meg til neste foredrag, og håper så inderlig det ikke blir mitt siste! 

Hei, det er en stund siden sist

Hei! Blogging har det visst blitt dårlig med den siste tiden. Det går en dag, det går to, plutselig har det gått flere uker, og jeg har bare latt bloggen være i fred. Ikke at jeg har gjort så mye annet heller, det er vel kanskje problemet. Haha. Men ja, nå dukker jeg altså opp med et lite innlegg igjen, mest for å promotere helgens to boksigneringer! Den første er på Ark på Trondheim Torg klokka 12.00, den andre er på Ark Bruns Brunhjørnet klokka 14.00. Førstkommende lørdag altså! Håper noen av dere dukker opp for en prat! Det hadde vært veldig, veldig hyggelig.

Så, altså: lørdag 01.desember klokka 12.00: Ark Trondheim Torg

lørdag 01.desember klokka 14.00: Ark Bruns Brunhjørnet

Sees!

Boksignering

I morgen har jeg hele to boksingeringer! Den første er klokka 12.00 på Norli på Malvik Senter, den andre er klokka 14.00 på Ark på Sirkus Shopping! Håper jeg ser noen av dere lesere der, det hadde jo vært superhyggelig! Hugs.

Jeg kommer ikke engang på en tittel

Det er dårlig med blogging her for tiden. Jeg tar ikke bilder, jeg sminker ikke trynet, jeg har ikke så mange ord. Jeg sier mye «jeg vet ikke» igjen, og kaos i huet plager meg hver eneste dag, men jeg har allikevel bestemt meg for å skrive en roman. Hah, ja, ikke sant … jeg har ikke ord, men en bok skal jeg skrive … Men ja. Jeg skal det. Siden jeg for tiden ikke har så mange ord, så har jeg heller begynt å lese om å skrive. Jeg leser for tiden i «Skriveboka» av Merete Morken Andersen, og det er utrolig givende! Jeg får ny motivasjon, ny giv, ny tro på at dette er noe jeg til slutt skal klare. For ordene kommer alltid tilbake, det vet jeg, selv om det ikke ser ut som om det skjer helt med det første, dette blogginnlegget tatt i betraktning. Har jeg noen gang skrevet noe så rotete i hele mitt liv? Tvilsomt. Kaoset vil vel ut, eller noe. Og ja, siden jeg heller ikke tar bilder, så får dere tre gamle bilder jeg fant nå som jeg plutselig likte bedre enn jeg gjorde da jeg tok dem. Er ikke det typisk? Da jeg tok dem var jeg kritisk. Nå skulle jeg ønske jeg så sånn ut nå, for nå føler jeg meg stygg og feit og som en liten dritt.

Ahhh …. å bli glad i seg selv, å bli fornøyd med seg selv og det man gjør, det er virkelig en hard og tøff oppgave, dere. Kommer jeg noen gang dit?

Tvilsomt.

Tanker og følelser jeg får av å ha gitt ut bok

Guri, jeg er dritsliten. NM-uka gikk dårlig med tanke på pokeren, og om man er litt sliten i huet fra før, så er en sånn uke ganske utmattende, selv om det selvfølgelig også er veldig stas å møte så mange fine mennesker. Samtidig har jo boken kommet ut og, og jeg er dritstressa. Jeg trodde jeg skulle være litt sånn «herregud-så-kul-jeg-er-som-har-fått-til-dette», men i stedet føler jeg meg som en malplassert dust av en wannabe. Det er så mye å tenke på, så mye jeg er nervøs for, så stor fallhøyde. Det er også et avsluttet prosjekt, noe som i grunn er litt trist i seg selv. Dette er noe jeg har jobbet med i fem år nå. FEM ÅR. Og nå er det liksom … over. Jeg har ikke lenger boken å jobbe med. Det er mange følelser i sving, det er mer å gjøre, og det skaper masse stress og angst. Jeg er ikke så god på stress. Jeg får så lyst til å bare grave meg ned, legge meg i senga hjemme og bare forbli der uten å måtte forholde meg til noe som helst i verden, men er det ett tidspunkt jeg ikke kan gjøre det på, så er jo det nå.

Når man jobber med en bok er det liksom ikke lanseringen man tenker på. Man jobber, jobber og jobber, og så plutselig er den liksom ute, uten at jeg har rukket å tenke noe over hva jeg forventer, håper eller tror kommer til å skje ut av det. Så begynner man å tenke på det, og blir plutselig livredd for at ingen kommer til å like boka, at den nesten ikke selger, og at den bare forsvinner ut i ingenting. Hvor deppa hadde ikke det gjort meg, liksom. At det jeg endelig har kommet i mål med skulle vise seg å egentlig ikke være noensteds allikevel, bare et slags … vakuum? Jeg vet ikke. Det hadde jo vært ganske nedtur. Og det er jo en mulighet at det er akkurat sånn det blir, at jeg bare nok en gang skuffer meg selv, selv om jeg i bunn og grunn er fornøyd med å i det hele tatt ha kommet hit.

Nå har jeg akkurat fått i meg litt mat etter at jeg for en liten time siden kom inn døra etter å ha vært på Frøya. Jeg hentet Bosse, som har vært hos mamma under NM-uka, og i samme slengen tok jeg en liten boksignering på bokhandelen her ute. (En liten sak om det her, forresten.) Det gikk kjempefint, selv om også det var noe jeg var sjukt stressa og «redd» for på forhånd. Signaturen min er stygg, kanskje dukker det ikke opp noen som helst, kanskje sitter jeg der bare og ser teit ut, enn om alle egentlig bare tenker jeg er helt dust? Og hva skal man egentlig skrive i bøkene når man signerer? Jeg er jo ikke dreven. Jeg er jo ikke forfatter. Jeg aner jo ikke. Så da føler jeg meg dust, da, selv om jeg smiler og håper at ingen ser at det er det jeg føler meg som. Alle sånne tanker dukker plutselig opp nå, og det er ting jeg aldri før har tenkt tanken på at kunne skje, liksom. Jeg har alltid sett opp til folk som får gitt ut bøkene sine på forlag, men når jeg selv plutselig er en av disse, så er det ikke lenger like … viktig? Like bra? Like «på ordentlig»? Er det bare jeg som føler det sånn, tro?

Foto: Lena Jørgensen, www.froya.no

Så, ja, altså. Jeg prøver å ta meg sammen litt, jeg prøver å si til meg selv at jeg skal være sjukt fornøyd med å faktisk ha fått gitt ut bok på mitt aller første forsøk! Jeg mener, dette er jo mitt aller første bokprosjekt! Det er første gang jeg har satt meg ned og bestemt meg for at det skulle bli bok, og så ble det jo faktisk det. Med et forlag på laget! Det er jo steinbra, og det er det jeg må si til meg selv. Ikke at jeg er en wannabe dust som egentlig bare er malplassert med en penn i hånda og et eksemplar av min egen bok i den andre.

Nei, nå skal jeg sove. Jeg har nesten ikke sovet på tre døgn, jeg er så sliten at jeg nesten bare griner av alt. Jeg oppdaget at jeg måtte gå til gangen for å hente mobilladeren min som ligger i bagen, og DET var krise, liksom. Typ «jeg-orker-ikke-mer»-krise. Da er det liksågreit å komme seg i seng, for da er søvn ganske så nødvendig og etterlengtet. GOD NATT. (Så krysser jeg alt jeg har for at noen der ute faktisk liker boken min, at den for noen er verdt å lese.)

Jeg går i sinnemestring

Jeg går i sinnemestring. Jeg går i terapi for å lære å takle sinnet mitt. Først tenker jeg «herregud, det er sånt jeg ikke kan si, for det er for flaut», men så tenker jeg: Det er da ikke noe flaut med å faktisk gjøre noe med problemene sine, det er ikke noe flaut med å ville bli et bedre menneske, en bedre utgave av seg selv, av den man har blitt. Og når jeg tenker meg om, så er det da heller ikke så rart at jeg er sint. Jeg har mange grunner til å være sint. Det er ikke noe galt i å bli sint til tider. Det er en normal reaksjon, det er noe de aller fleste av oss blir, og det trenger ikke være så dumt heller. Men plutselig kan sinne bli et problem, som det ble hos meg, og da er det vel ikke noe med det å ta tak i det som er flaut, eller?

I mai i fjor begynte jeg å bli så sint av typen at jeg ikke klarte å styre hva jeg gjorde. Jeg rakk ikke tenke «dette er ikke en bra måte å reagere på», jeg bare reagerte. Impulsivt og kraftig, uten kontroll. Jeg vil ikke gå i detalj, men selvfølgelig gjorde og sa jeg mye jeg angret på ganske så kort tid etterpå, da jeg var kommet tilbake til meg selv, da jeg gjenvant kontroll. Etter en stund så skjønte jeg at jeg trengte hjelp til å endre reaksjonsmønsteret mitt. Jeg trengte hjelp til å få kontroll, og jeg er så glad for at jeg nevnte dette for behandleren min! Jeg har en psykiatrisk sykepleier fra kommunen som behandler nå, og har gått til henne i … halvannet år nå, tror jeg (er det virkelig så lenge?), og hun er så flink! Hun sendte meg videre til ei dame som har spesialisert seg på sinnemestring. Hun er også virkelig fantastisk! Hun har hjulpet meg med så utrolig mye allerede, og da er det ikke bare sinnet mitt jeg tenker på, men også evnen til å kontrollere reaksjonene mine når jeg møter triggere jeg tidligere ikke tålte å møte.

For ja. Triggere møter jeg ofte. Det er ikke sånn at vips, nå er jeg frisk, nå blir jeg ikke lenger trigget av noe som helst. Det er ikke sånn at vips, nå er det ikke noe som plager meg lenger, nå er det ikke noen fare for at jeg skal falle tilbake til destruktive mønstre og handlinger. Det var jo aldri handlingene og reaksjonene som var problemene. De var resultatet. De var måten å reagere på, de var overlevelsesteknikker, de var automatiserte mønstre. Vi kan vel nesten si at de var blitt instinkter. Å snu sånt er ikke bare å bestemme seg for det. Det er jo en grunn til at det skjer, gang på gang, selv om man aldri ønsker det selv. Det er en grunn til at man reagerer som man gjør, gang på gang, over tid.

Nå er jeg på god vei til å mestre situasjoner jeg tidligere ikke mestret. Takket være sinnemestringa har jeg gått i gang med en prosess hvor jeg lærer å reagere annerledes. Tenke annerledes, føle annerledes, reagere annerledes. Alt henger jo sammen, og det er ikke en enkel jobb å jobbe så hardt med seg selv at man klarer å forandre automatiserte mestringsstrategier, men jeg er så godt på vei nå! Det gjør meg så glad! Det gjør meg så glad at jeg kan møte triggere uten å ende opp der jeg endte opp før. At jeg ikke lenger med en gang tyr til det destruktive. At jeg ikke mister kontroll like ofte. Det skjer sjeldnere og sjeldnere, og jeg føler jeg bare blir flinkere og flinkere til å ta gode valg for meg selv.

Jeg håper så inderlig at progresjonen fortsetter. For ja, jeg har fremdeles ting jeg må jobbe med, og man kommer vel kanskje aldri helt i mål. Så lenge man er villig til å jobbe med seg selv så har man i alle fall et godt utgangspunkt, mener jeg. Så krysser jeg fingrene for at jeg ikke bare «lurer» meg selv og gjemmer alle de negative reaksjonene og følelsene et sted så det plutselig eksploderer. Haha, det har jeg blitt litt redd for i det siste nemlig, at jeg egentlig ikke har lært å reagere annerledes, men at jeg bare ignorerer og begraver alt. Jeg tror ikke det, og jeg håper for all del ikke det, men jeg er alltid redd for å falle tilbake. Den der frykten kommer jeg vel ikke utenom noen gang. Jeg vil ikke tilbake, jeg vil ikke ned, jeg vil fortsette stødig fremover og oppover, jeg vil fortsette å utvikle meg til å bli den Drea-en jeg kan like å være. Takket være sinnemestringa og de to flinke damene der, er jeg godt på vei.

Forhåndsbestilling av Psykehus

Jeg fant plutselig ut at det er mulig å forhåndsbestille boka mi hos de aller fleste bokhandlerne på nett nå! Gud, så gøy! Det står at den kommer 15.september, men på Spartacus (forlaget) sine sider, står det 15.august, så jeg forholder meg mer til det. Det nærmer seg! Jeg blir selvfølgelig superglad for alle som forhåndsbestiller og ønsker å lese boken! Jeg er SÅ spent på hva dere mener om den. Om du vil ha direktelink til hvor du kan kjøpe den, så kan du i grunn f.eks. bare trykke her!

Forhåndsutgave av «Psykehus»

Her er forhåndsutgaven av boka mi, reposta fra Spartacus Forlag, som har blitt sendt fra forlaget og ut til landets bokhandlere nå i sommer. Det endelige omslaget er noe annerledes enn dette. Det begynner å gå opp for meg at boken snart er i salg! Det føles jo selvfølgelig helt snålt. Nå er det ikke lenger snakk om å redigere manus, men om lansering, om foredrag, om bokbad. Dette skjer virkelig, dere! Det er rart å se tilbake på statuser jeg har postet på Facebook for ett, to og tre år siden, hvor jeg har postet om manuset og den varierende troen på prosjektet. Noen ganger hadde jeg ordentlig tro, andre ganger var den ikke-eksisterende. Jeg fortsatte allikevel, og nå er det altså ikke lenge til boken er i salg. Dere aner ikke hvor stor følelse av mestring det gir meg! Endelig har også jeg fullført noe. Hurra!

 

Litt bokprat

Nå er boken min faktisk helt ferdig! Den er klar for å trykkes, og i AUGUST kommer den ut! Her om dagen fikk jeg en pakke i posten med 10 prøveeksemplarer på boka. De ble trykt før språkvask og korrektur, og jeg har også forandret litt på forsiden, men herregud, så snålt det føltes å plutselig stå med boka mi i hendene! Jeg plukker den opp jevnlig hver eneste dag og ser på den. Inni den. På forsiden, på baksiden, på den siste siden, på den første siden. Det tok litt tid å bli vant til forsiden, for jeg hadde kanskje sett for meg noe helt annet, men nå – etter å ha blitt vant – så liker jeg den, selv om det er mitt eget trynet der, haha! Enn det. Trynet mitt på SÅ mange bøker … Fnis.

Det har plutselig gått opp for meg at snart skal folk faktisk lese boken og. Hvem kommer til å kjøpe den? Hvem vil lese? Hva kommer de til å synes? Hvilke tilbakemeldinger kommer jeg til å få? Alle disse spørsmålene tenker jeg på nesten hver eneste dag nå. Jeg er ordentlig spent og nervøs, og håper selvfølgelig mange vil kjøpe boka, og at de liker den også, selvfølgelig! At noen kan finne den nyttig. Verdt å lese, at noen skal tenke at den var verdt å bruke tiden sin på.

Åh, så spent jeg er! Og nervøs! Og veldig, veldig glad. Tusen, tusen takk til Spartacus Forlag som så potensiale i manuset mitt, og som har vært fantastiske i prosessen med å gjøre boken til det den har blitt! Jeg er fornøyd og utrolig takknemlig.