Mange dårlige valg. Det er hva jeg driver med for tiden… Ketchup-effekten. Dårlige valg kommer visst sjelden alene. På tide å slutte med det nå. Det er på tide å være litt snill med seg selv igjen, og kanskje gjenvinne litt selvrespekt. Men det må virkelig jobbes, for nå krabber jeg i tung og bratt oppoverbakke. Blæh. God natt.

Haha, jeg må seriøst le litt av meg selv. Jeg burde kanskje komme meg ut og ta litt bilder andre steder enn kun inne på soverommet mitt. Der har dere livet mitt for tiden, liksom. Et soverom, et speil, et kamera, og altfor mange selfies hvor jeg prøver å se mye bedre ut enn jeg føler meg. Det er vår igjen, og det merkes. I år har jeg egentlig ikke gruet meg til våren, og heller ikke tenkt noe over at vår vanligvis er tiden for depresjon og drit, så nå er jeg veldig sikker på at det ikke bare er noe jeg skaper selv. Nå er jeg veldig sikker på at det ikke bare er for at om man frykter noe veldig, så blir det automatisk sånn – rett og slett for at man bruker så mye tankekraft på det. Det virker som det heller ligger noe i at det er sesongavhengig. Men hei, jeg kjemper i mot så hardt jeg klarer, og det skal jeg gjøre så lenge jeg klarer og. I går presset jeg meg kanskje i overkant mye, for jeg holdt på å besvime minst tjue ganger, og måtte sette meg ned for å unngå det. Da jeg kom meg hjem og inn i «trygg sone» igjen, fikk jeg et lite panikkangst-anfall. Ikke noe sværgreier, heldigvis, men nok til at det tok endel krefter. I kveld skal jeg prøve meg på litt poker, favoritthobbyen, så krysser jeg fingrene for seier. Hugs!

Psykisk sykdom består av veldig mange ulike språk. Et symptom er ikke bare et symptom, og en handling er ikke bare en handling. Ingeborg Senneset – som forøvrig er aktuell med boken «Anorektisk» (som jeg enda ikke har lest, men som jeg absolutt skal lese!), har i det siste tatt opp dette med symptombehandling versus å behandle mennesket og heleheten i psykiatrien. Det er ikke symptomene vi i utgangspunktet må behandle. Om vi behandler det som er grunnen til at symptomene er der, vil også symptomene forsvinne. Det er egentlig ganske logisk, men veldig, veldig vanskelig å gjennomføre i praksis.

Jeg har tenkt mye på hvorfor det er så vanskelig, og hvorfor det ofte ender med at målet blir å bli kvitt selve symptomene, og ikke selve problemet. Jeg tenker at mye av det er for at vi ikke skjønner språkene. Av og til mister man evnen til å bruke ord som språk, og andre ting tar over. Symptomer, for eksempel. Der og da er det veldig vanskelig for en selv å skjønne hva det egentlig er man prøver å kommunisere, og derfor er det ikke særlig lett for et behandlingsapparat å skjønne heller. Det er utrolig komplekst. En spiseforstyrrelse er for eksempel ikke kun et ønske om å bli tynn. Løsningen på spiseforstyrrelsen er derfor ikke så enkel som å spise. Et selvmordsforsøk er ikke et skrik om oppmerksomhet, men en desperat handling man tyr til når man ikke lenger takler å leve. Stemmer i hodet, hallusinasjoner, fysisk utagering… Alt er et språk for noe. Det forteller noe. Det er kommunikasjon, selv om det kanskje ikke er konstruktiv sådan.

Et problem jeg selv føler på nå, etter utallige situasjoner hvor jeg ikke lenger har klart å bruke ord som kommunikasjonsmiddel i møte med helsepersonell og politi, er at jeg ikke lenger blir tatt seriøst når jeg først klarer å bruke ord. Det jeg sier har ikke lenger noen kraft. Jeg har ikke lenger noen troverdighet – for jeg er hun som alltid havner i en eller annen dramatisk situasjon. Jeg er hun psykiatriske pasienten. Ordene mine er ikke lenger verdt en dritt. Blikkene jeg får føles nedlatende, irriterte og oppgitte. Hun igjen. Hun. 

Siden 2015 har spørsmålet om ustabil personlighetsforstyrrelse (i tillegg til bipolarlidelsen) dukket opp i papirene i journalen min. Jeg er usikker på om de har kommet frem til noen konklusjon, men for meg spiller det egentlig ingen rolle i seg selv. Problemet er at det utgjør en forskjell i måten man blir møtt på. Ens troverdighet svekkes ytterligere. Ordene blir rett og slett tatt fra en. Jeg kan gjette at det jeg skriver her til og med blir sett på som et symptom. «Ansvarsfraskrivelse. Skylder på andre for sin egen sykdom. Inntar offerrolle.» Ordene mine betyr ikke noe lenger. Jeg betyr ikke noe lenger. «It´s all in your head.» Mine oppfattelser av det som skjer rundt meg har liksom ikke rot i virkeligheten lenger, men er kun symptomer på sykdom. Hvordan skal man finne veien tilbake til jeget sitt da, når man ikke lenger føler seg som et menneske det er verdt å høre på?

Åååå, jeg blir så frustrert og sliten! Jeg syns det er så vanskelig å ikke lenger kunne definere hva det er som er problemet mitt. Hva som er grunnen til at jeg ikke har det bra, ikke er stabil og ikke klarer å leve «normalt». Jeg har ikke lenger noen forklaring på hvorfor jeg tenker som jeg tenker, hvorfor jeg gjør som jeg gjør, og hvorfor jeg ender i de situasjonene jeg ender i. Og det er mye vanskeligere enn å ha noe håndfast å gå etter. Som før – som da jeg fikk diagnosen bipolar lidelse, og ting falt på plass.

Utsikten fra et rom på Østmarka, 2016.

Da skjønte jeg plutselig hva, hvorfor og hvordan. Ting hang plutselig på greip. Jeg hadde en forklaring. Og da fikk jeg samtidig håp om å kunne bli helt frisk, eller i alle fall frisk nok til å fungere godt nok. Så ble alt bare… Kaos. Jeg er ikke lenger enten deprimert eller hypoman/manisk. Jeg er bare… Ustabil. Og rar. Og merkelig. Og kaotisk. Jeg tenker så feil på så mye, jeg tenker så mange skada tanker, og føler så mange skada følelser. Jeg føler meg liksom litt… Ødelagt. At jeg har ødelagt meg selv og den jeg var med å være syk. Det har liksom gått fra å være sykdom til å bare… Være den jeg er. På en måte. Om noen i det hele tatt skjønner hva jeg mener. Æh, jeg skjønner ikke engang selv hva jeg mener, og jeg har ingen gode poenger eller fine, fornuftige tanker å komme med i dag, så… Dette får bare bli kaotisk – som alt annet.

Soundtrack: Sleeping At Last – Atlas: Anger

Jeg har funnet frem utskriften av journalen min igjen, og har i dag brukt en god del tid på å lese i den. Det er ikke så lett å huske alt som har skjedd, og når det har skjedd, så å ha det svart på hvitt er egentlig ganske praktisk når man skriver bok. Anyways, i dag begynte jeg å tenke på dette med å bli frisk. Jeg chattet med en som lurte litt på om jeg har håp om å bli bedre, og det spørsmålet fikk meg først til å si: «Vel, jeg er ganske motløs. Det er ikke så lett å bli frisk. Det er ikke lett å bli friskERE, heller.» Det var da jeg begynte å tenke på hva det egentlig betyr. Jeg tror jeg setter for store krav til ordene. At frisk ikke bare betyr frisk, men samtidig suksessfull, fantastisk og lykkelig.

Jeg har sett på andre som sliter med psykisk sykdom, og ser mennesker som har suksess i det de driver med. De får til en hel masse, og selv om de kanskje ikke er helt friske fra sykdommen sin, så gjør de mange friske ting. Og det er kanskje friskt nok? «Frisk» kommer aldri til å bli «aldri syk». Det kommer heller aldri til å forandre fortiden. Let’s face it: Det er verken naturlig eller sannsynlig at jeg kommer til å bli som jeg hadde blitt om jeg aldri hadde blitt syk i utgangspunktet. Kanskje er det på tide å forsone seg med at livet ikke ble som tenkt, og heller aldri kommer til å bli det, men at det kan bli greit nok allikevel?

 Et bilde jeg tok av veggen på flyplassen i Dublin. Amen to that! 

I dag leste jeg denne kronikken, som omhandler at psykisk syke ikke får den beste behandlingen. I artikkelen står det «Forestill deg at du blir psykisk syk. Du oppsøker helsetjenesten og får behandling. Sannsynligheten er imidlertid stor for at behandlingen du mottar, ikke er i tråd med anbefalte retningslinjer.» 

Videre står det: «OVERSER TRAUMER. En studie som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har utført, viser at barn som mottar polikliniske tjenester, i liten grad blir spurt om de har opplevd belastende livshendelser, slik som mobbing, vold, overgrep og ulykker (anbefalt i Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge). Traumer blir følgelig ikke avdekket, barna kan få feil diagnose og behandling som ikke er riktig tilpasset.»

Det fikk meg til å tenke gjennom behandlingen jeg har hatt de siste årene (selv om jeg ikke er et barn, da), hos flere ulike behandlere. Etter å ha sendt «Psykehus»-utkastet mitt til flere testlesere, var det en av dem som stilte seg spørsmålet: «Det kan nesten virke som om tapet av faren, og erfaring med mennesker som er onde mot henne kan ha gjort at hun ikke tør å stole på mennesker. Og heller ikke på seg selv. Lurer litt på hvorfor ikke psykologene snakker mer om fortiden til Drea? Eller er kanskje ikke det viktig og nødvendig i behandling av bipolar lidelse?» 

Jeg tror hun har et poeng. Jeg tror kanskje behandlingen min startet litt i feil ende. At bipolar lidelse ble fokuset, og hvordan lære å leve med det, mens spørsmålene om tidligere opplevelser og traumer ble glemt. Det tok lang tid før sånne ting ble tema. Jeg aner virkelig ikke om det har hatt betydning for fremgang (eller mangel på fremgang) i min behandling eller ei, men det er i alle fall en interessant diskusjon, og det er noe som er verdt å tenke på. Fin og viktig kronikk som er verdt å lese.

Men  skal jeg komme meg i seng, altså. Jeg er hjemme på Byåsen igjen, og i morgen må jeg tidlig opp for å komme meg til Tyholt i tide for radiointervjuet. Lykke til til meg, selv om det ikke er særlig skummelt eller komplisert, haha! God natt. 

Av og til, som i et lite sekund i går, tør jeg å drømme. Jeg kjenner en liten, men betydelig, følelse av håp til at det jeg driver med faktisk kan bli noe bra. Det gjelder selvfølgelig bokmanuset mitt denne gangen også, som jeg har jobbet mye med i hele påskeuka. Jeg har omstrukturert, lagt til, fjernet, forandret, og til og med fått helt fremmede skrive/lese-interesserte (via en skrivegruppe på Facebook) til å testlese og komme med tilbakemeldinger! Utrolig skummelt, men samtidig utrolig veldig givende. Jeg har fått gode, lange tilbakemeldinger med både ros og råd. Konstruktiv kritikk som jeg virkelig er så glad i. (Det hørtes sarkastisk ut, men er absolutt ikke det. Jeg mener det.) Jeg hadde nok aldri orket å jobbe med det om jeg ikke hadde et lite håp om at det en dag faktisk kan publiseres. At det en dag faktisk er en bok, og jeg kan kalle meg «forfatter».

Men ofte tør jeg ikke drømme. Tør ikke håpe på at det kan bli noe. Det setter alt som jeg tidligere har begynt på, men som aldri ble til noe, en stopper for. Alle slagene, alle skuffelsene, alle nederlagene. Jeg tror jeg er litt redd for at det neste slaget kan være så tungt å takle at jeg ikke makter det. At jeg bare faller tilbake til å være ingen, uten fremtidsutsikter, mening eller kvaliteter, og at jeg mister håpet totalt. Det der med håp er ganske skummelt. For uten et lite håp om å noen gang bli det man ønsker å være, hva er vel vitsen med å fortsette?

Anyways. Jeg er fremdeles på Frøya, hjemme hos mamma (som har kommet hjem fra påskeferie), og her skal jeg bli noen dager. Jeg skal trene, slappe av, skrive. Og tørre å drømme litt i noen få minutter i blant. Så får vi se, da. Hva det blir til.

Jeg prøver å smile. Jeg prøver å ikke tenke. Prøver å ikke miste meg selv der hvor jeg har mistet meg selv så altfor mange ganger før. Men det er jammen ikke lett. Jeg venter kanskje på at det skal snu. At tankene skal bli friskere, at følelsene ikke skal kjempe så hardt mot fornuften, at det skal bli mer harmoni. Jeg bare venter, og imens poster jeg fler meningsløse, tilgjorte, pyntede selfies. Det er et penere syn enn hvordan jeg føler meg, og i blant er det greit å pynte litt på sannheten. God natt.

Jeg reagerer ofte med rimelig sterke følelser på ting, selv om jeg tenker at jeg ikke burde føle som jeg gjør. Som for eksempel å ryke i main event i Dublin. Det er ikke bare det at jeg tenker at det er kjipt, og blir litt trist og lei, men jeg begynner å grine, og tenker at livet ikke er verdt å leve. Og det er jo egentlig ganske overdrevne følelser – for det å ikke cashe i main event i poker-NM er virkelig ikke verdens undergang. Følelsene mine kan svinge mye i løpet av en dag. I det ene sekundet har jeg det fantastisk, i det neste… Vel. Er jeg helt ute.

Emosjonelt ustabil kan vi vel også kalle det. For tiden er det ikke bipolardiagnosen jeg sliter mest med. Den har jeg egentlig ikke merket så mye til i det siste. Det er denne følelsesmessige ustabiliteten som skaper kaos for meg nå. Og en slik uke i Dublin er ikke helt optimal for akkurat det. Men hei, nå er jeg hjemme i sofaen på Byåsen igjen, jeg er trygg og i nogenlunde fin form, så det kunne jo gått veldig mye verre. Nå skal jeg bare bruke de neste dagene på å spare opp litt energi til påskefeiring med Vilja-gullet, så håper jeg at jeg klarer å gi Vilja en fin tid sammen med meg.

Jeg er ingen, bruker jeg ofte å tenke om meg selv. Men så kommer jeg jo på at det ikke stemmer helt, for om jeg tenker meg om en ekstra gang, så kommer jeg på at jeg kan beskrive meg selv med mange ord. Vi kan starte veldig enkelt. Jeg puster. Jeg tenker. Jeg er ei jente. Noen ville kanskje ha kalt meg kvinne, siden jeg tross alt er tjuesju år, og fyller tjueåtte i august, men ”kvinne” høres for viktig ut for meg. Som om man har brukt tjueårene sine på noe fornuftig og voksent, noe jeg virkelig ikke har. Tvert i mot. Men jeg er mamma, da. Det er tross alt ganske voksent. Ellers kan jeg nevne at jeg er nokså bleik, for tiden relativt utrent, og singel. Jeg er kynisk og til tider distansert. Jeg er bipolar, psykiatrisk pasient og arbeidsledig. Jeg er utadvendt, sosial og til tider irriterende pratsom. Men jeg er også ganske omsorgsfull, ærlig og troverdig.

Jeg – som så ofte tenker på meg selv som ingen – er faktisk også enda mer. Jeg er en wannabe. Wannabe-blogger, wannabe-forfatter, wannabe-pen, wannabe-viktig, wannabe-kjendis. Jeg er generelt en stor wannabe.

Så når jeg tenker at jeg er ingen, så tar jeg jo kraftig feil. Alle er noe. Det trenger ikke alltid være noe bra, som i mitt (håpløse) tilfelle, men noe er det alltid å si om hver enkelt av oss. Problemet er at det alltid vil være så mye mer man ikke er, enn hva man faktisk er, og jeg er blant de som lider av tendensen til å alltid fokusere på alle disse tingene. Eller alt det negative. Alt med minustegn foran, så jeg glemmer at til og med jeg faktisk har et par gode sider der et sted.

Om du gir fra deg et hvitt ark med en svart, liten prikk på, og spør noen hva de ser, vil nok de aller fleste si at de ser en svart prikk. Få ville ha sett en stor, hvit flate. (Dette leste jeg i en av bøkene til Arnhild Lauveng, selv om jeg beklageligvis ikke husker hvilken av dem…) Og er egentlig glasset halvfullt eller halvtomt? Perspektiv. Mye handler om perspektiv. ”Oppfatning er virkelighet”, sier Dr.Phil til stadighet, og selv om jeg har brukt flaut mange timer foran skjermen og hørt på ham mobbe og utlevere tjukke, dumme amerikanere på TV, så har han i det minste rett i akkurat det. Sånt blir det veldig mange ulike virkeligheter av, og med mange ulike virkeligheter, er det ikke så veldig merkelig at det er krig og uro i store deler av verden til enhver tid. Det er ikke så lett for oss mennesker å godta andres virkelighet. Det er kanskje ikke så rart heller, når vi selv er så overbeviste av at vår virkelighet er virkeligheten. Den nevnes jo så ofte i entall, bestemt form, den der virkeligheten, noe jeg mener er veldig misvisende. Det finnes ikke én virkelighet. Virkeligheten eksisterer ikke, den er en myte, en løgn, et stort bedrag. Selv har jeg utallige virkeligheter bare i mitt eget liv. Jeg krysser grensene fra den ene til den andre stadig vekk. Flytende, nesten, og før jeg vet ordet av det er jeg plutselig et helt annet sted.

Med en bipolardiagnose kommer det mange ulike virkeligheter. Depresjon er en av dem. Et så overbevisende og fryktelig mareritt av en virkelighet at jeg flere ganger har valgt å forlate livet. Jeg har åpenbart ikke lyktes i forsøkene, selv om det er små tilfeldigheter og marginer som gjør at jeg fremdeles kan sitte her i dag og tenke på alt jeg ikke er. Jeg er ikke død, for eksempel, og det tenker jeg på hver eneste dag. Men ikke føler jeg meg særlig levende heller. Jeg er et levende menneske, det er et ubestridelig faktum. Så selv om noe er sant, trenger ikke følelsene å befinne seg i samme virkelighet. Følelsene er allikevel ikke mindre sanne av den grunn. For følelser er også sanne og virkelige, på en eller annen måte. De er ærlige. En følelse er seg selv helt ut, uavhengig av alt annet. Følelser er oppfatning, og oppfatning er – som den skallede, amerikanske tv-legen sier – også en form for virkelighet.

Det er egentlig litt komplisert det der. Jeg har inntrykk av at Siri Nilsen har skjønt det, da. ”Hvem hører du på, når alle snakker sant og sier hør”, synger hun. Hun har dessuten en låt som heter ”Hodet, hjertet eller magen”, som definitivt ofte representerer tre helt forskjellige virkeligheter. Egentlig kunne jeg ha sitert alle ordene i alle setningene i alle låtene hennes, for ingen skriver så vakkert og innsiktsfullt som henne. Virkelig. Jeg kjenner meg så godt igjen i tekstene hennes at jeg blir misunnelig for at det ikke er jeg som har skrevet dem. Noen mennesker skulle ønske de var Angelina Jolie. Eller WonderWoman. Jeg skulle ønske jeg var Siri Nilsen. Eller Arnhild Lauveng. Men det er jeg jo ikke, og kan heller aldri bli. Jeg er Drea, jeg, som alltid vil være det hun aldri kan bli. Og det er nok roten til mye vondt. ”Hvem skal du slå, hvem skal overvinnes i duell, når den eneste du møter er deg selv, igjen og igjen? Hvor mange ganger skal du gå, den samme veien gang på gang, fordi det er den eneste du kan?” Det er nok en gang Siri Nilsens ord. I den generelle virkeligheten – om vi velger å se stort på det – så er jeg ei jente som lever i ett av verdens beste land. Jeg har ingenting å klage på, sånn helt egentlig, alt tatt i betraktning. I min depressive virkelighet derimot, har jeg veldig få ting i livet å sette pris på.

Det er heller ikke så rart at det blir en indre krig i ens eget hode, når flere virkeligheter møtes. Det er ikke rart det blir kaos og opprør. Det er ikke rart man mister perspektiv, som igjen kan føre til at man mister seg selv. Men selv om man føler at man mister seg selv, så har man jo ikke gjort det. Man er der fremdeles, ett eller annet sted, gjemt mellom flere virkeligheter og kanskje en eller annen form for identitetskrise.

Kort oppsummert, så kan man vel kanskje beskrive meg akkurat sånn. Et levende menneske med virkelighetskaos og identitetskrise, med et ”jeg” som for tiden er gjemt vekk utenfor min rekkevidde, og med følelser i hytt og pine. Og det – det er aldeles ingen eller ingenting. Kanskje er jeg ikke den jeg så for meg å bli, eller den jeg virkelig ønsker å være, men ingen – det er jeg i virkeligheten aldri.