Meg og søss for noen uker siden. I sola. Jeg har det skikkelig bra for tiden, og derfor skvatt jeg vel kanskje litt ekstra da jeg så trynet mitt på KK sine nettsider i dag. (Link) Intervjuet ble gjort for flere måneder siden, så jeg hadde nesten glemt det bort litt. Det ble litt sånn… «Oi, var jeg  ærlig? Fortalte jeg virkelig alt det der?» Haha. Men det er helt greit, da. Det er jo sånn det var. Ærlig, i det minste, og dessuten er det jo ikke sånn nå lenger. Jeg er ikke ond. Jeg er ikke helt håpløs. Jeg tror jeg har begynt å klare å skille mer mellom hva jeg er og hva jeg ikke er. Hva som er personlighet, hva som er meg, og hva som er resultat av uheldige hendelser. Jeg tenker ikke lenger at jeg er lost case, og jeg tenker heller ikke at alt det kjipe som har skjedd i løpet av livet bare er min feil. Jeg har begynt å tenke litt mer positive ting om meg selv, og derfor var det litt… Vel, rart å lese intervjuet i dag. Kanskje har ikke tjueårene mine bare forsvunnet i drit allikevel. Kanskje har jeg både vokst og forandret meg til det bedre, selv om jeg ikke har klart å se det selv før nå i det siste. Og selv om de fleste av oss aller helst vil vise oss fra vår beste side, så er jeg komfortabel med å være såpass ærlig også om sånne kjipe ting. Jeg vet at jeg har mye bra å by på. Derfor er ikke de kjipe sannhetene så veldig truende. Vel. Nok prat. Nå: Film. Hugs!

Noen psykiske lidelser er mer sexy enn andre. Sånn er det virkelig. Å få bipolar-diagnosen tilbake i 2013 var absolutt ikke like skambelagt og kjipt som det er å få diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (EUPF). Eller borderline, som den også kalles. Hvor mange kule mennesker vet man ikke av som er/var bipolare? Jeg kan nevne Robbie Williams, Kurt Cobain, Hemingway, Stephen Fry, Jim Carrey, Buzz Aldrin og Beethoven. Hvor mange vet vi av med EUPF? … Nei, akkurat.

Aldri i løpet av min tid som bipolar fikk jeg høre «hun bare later som», «hun er oppmerksomhetssyk» eller «hun vil være syk», som er noe av det jeg har fått høre i det siste – etter at EUPF ble mistenkt og etterhvert også kom på papiret. (Selv om jeg er usikker på om den stemmer, da.) Og det som er så komisk – ja, nesten litt ironisk – er at for meg føles EUPF-diagnosen mye verre enn bipolar-diagnosen. Det er ironisk at en diagnose jeg selv føler er vanskeligere både å takle og å leve med, faktisk blir sett på som… Tja. Hva skal man si? Som skuespill. At det blir sett på som svakhet, som et eget valg eller som et rop om oppmerksomhet. Men om man er bipolar – ja, da får man høre at det ikke er ens egen feil, for det er jo en kjemisk reaksjon i hjernen!

Min aller første psykolog sa til meg: «Noen får hjerteproblemer. Du fikk bipolar.» Samme respekt og forståelse gjelder tydeligvis ikke den andre diagnosen. I stedet for å få høre at man skal få hjelp til å lære å takle diagnosen sin, blir man sittende igjen og føle at man selv er skyld i det, at man er et håpløst menneske, at man bare skaper problemer og at man ikke er verdt en dritt. At man ikke engang er verdt å høre på. I stedet for å få hjelp, blir man sittende igjen med masse skam, selvbebreidelse og skyldfølelse.

Foto: Shutterstock

Det er kanskje ikke så rart at EUPF-diagnosen ofte forbindes med en ond sirkel av et destruktivt handlingsmønster. Man blir lett pessimistisk, negativ og… Vel, «behandlingsresistent». Skammen og selvhatet vokser, og det hjelper ikke at man får høre fra politi, leger eller andre mennesker innenfor psykiatrien at man bare later som. At man vil være syk. Sånn er det virkelig ikke. Spesielt vanskelig er det å få høre sånt av helsepersonell. Leger, psykologer, psykiatere. Mennesker med høy status, mennesker med troverdighet. Om en lege peker på en ku og sier at det er en sau, hjelper det ikke at pasienten sier at det er en ku. Da har det blitt en sau.

Jeg kjenner fler med denne diagnosen, og alle vegrer seg for å prate om den. Jeg syns det er utrolig merkelig at man skal bli sett  annerledes på, så ned på, når faktum er at man sliter og ikke har det bra i livet. Burde ikke det være det viktige? At man sliter, og trenger hjelp til å komme ut av det? For det er ikke lett på egenhånd. Det er komplekst. Det er kaotisk. Det er vanskelig. Og det er reellt. Og jeg mener det er viktig å huske at det ofte ligger mye vondt i bunn. Og mens jeg er i gang: Jeg vil virkelig anbefale alle som jobber innenfor psykiatrien (og alle andre og, for den del) om å lese artikkelen «Når pasienten vekker det verste i deg». Den er god. Den er veldig god. Kan også anbefale å lese «Når traumer straffes med en diagnose» og «ikke neglisjer det vonde hos pasienten».

Et lite utdrag fra sistnevnte artikkel:

«En tredje mulighet er å alliere seg med kontrollsiden i personen. Dette innebærer at man avviser personens behov for hjelp og heller gir signaler som uttrykker at man må «ta seg sammen». Man uttrykker negative utsagn, som at pasienten «manipulerer», bare er «ute etter oppmerksomhet» og liknende. Resultatet blir på ny en avvisning av det sårbare og vonde i personen.»

Mange dårlige valg. Det er hva jeg driver med for tiden… Ketchup-effekten. Dårlige valg kommer visst sjelden alene. På tide å slutte med det nå. Det er på tide å være litt snill med seg selv igjen, og kanskje gjenvinne litt selvrespekt. Men det må virkelig jobbes, for nå krabber jeg i tung og bratt oppoverbakke. Blæh. God natt.

Haha, jeg må seriøst le litt av meg selv. Jeg burde kanskje komme meg ut og ta litt bilder andre steder enn kun inne på soverommet mitt. Der har dere livet mitt for tiden, liksom. Et soverom, et speil, et kamera, og altfor mange selfies hvor jeg prøver å se mye bedre ut enn jeg føler meg. Det er vår igjen, og det merkes. I år har jeg egentlig ikke gruet meg til våren, og heller ikke tenkt noe over at vår vanligvis er tiden for depresjon og drit, så nå er jeg veldig sikker på at det ikke bare er noe jeg skaper selv. Nå er jeg veldig sikker på at det ikke bare er for at om man frykter noe veldig, så blir det automatisk sånn – rett og slett for at man bruker så mye tankekraft på det. Det virker som det heller ligger noe i at det er sesongavhengig. Men hei, jeg kjemper i mot så hardt jeg klarer, og det skal jeg gjøre så lenge jeg klarer og. I går presset jeg meg kanskje i overkant mye, for jeg holdt på å besvime minst tjue ganger, og måtte sette meg ned for å unngå det. Da jeg kom meg hjem og inn i «trygg sone» igjen, fikk jeg et lite panikkangst-anfall. Ikke noe sværgreier, heldigvis, men nok til at det tok endel krefter. I kveld skal jeg prøve meg på litt poker, favoritthobbyen, så krysser jeg fingrene for seier. Hugs!

Psykisk sykdom består av veldig mange ulike språk. Et symptom er ikke bare et symptom, og en handling er ikke bare en handling. Ingeborg Senneset – som forøvrig er aktuell med boken «Anorektisk» (som jeg enda ikke har lest, men som jeg absolutt skal lese!), har i det siste tatt opp dette med symptombehandling versus å behandle mennesket og heleheten i psykiatrien. Det er ikke symptomene vi i utgangspunktet må behandle. Om vi behandler det som er grunnen til at symptomene er der, vil også symptomene forsvinne. Det er egentlig ganske logisk, men veldig, veldig vanskelig å gjennomføre i praksis.

Jeg har tenkt mye på hvorfor det er så vanskelig, og hvorfor det ofte ender med at målet blir å bli kvitt selve symptomene, og ikke selve problemet. Jeg tenker at mye av det er for at vi ikke skjønner språkene. Av og til mister man evnen til å bruke ord som språk, og andre ting tar over. Symptomer, for eksempel. Der og da er det veldig vanskelig for en selv å skjønne hva det egentlig er man prøver å kommunisere, og derfor er det ikke særlig lett for et behandlingsapparat å skjønne heller. Det er utrolig komplekst. En spiseforstyrrelse er for eksempel ikke kun et ønske om å bli tynn. Løsningen på spiseforstyrrelsen er derfor ikke så enkel som å spise. Et selvmordsforsøk er ikke et skrik om oppmerksomhet, men en desperat handling man tyr til når man ikke lenger takler å leve. Stemmer i hodet, hallusinasjoner, fysisk utagering… Alt er et språk for noe. Det forteller noe. Det er kommunikasjon, selv om det kanskje ikke er konstruktiv sådan.

Et problem jeg selv føler på nå, etter utallige situasjoner hvor jeg ikke lenger har klart å bruke ord som kommunikasjonsmiddel i møte med helsepersonell og politi, er at jeg ikke lenger blir tatt seriøst når jeg først klarer å bruke ord. Det jeg sier har ikke lenger noen kraft. Jeg har ikke lenger noen troverdighet – for jeg er hun som alltid havner i en eller annen dramatisk situasjon. Jeg er hun psykiatriske pasienten. Ordene mine er ikke lenger verdt en dritt. Blikkene jeg får føles nedlatende, irriterte og oppgitte. Hun igjen. Hun. 

Siden 2015 har spørsmålet om ustabil personlighetsforstyrrelse (i tillegg til bipolarlidelsen) dukket opp i papirene i journalen min. Jeg er usikker på om de har kommet frem til noen konklusjon, men for meg spiller det egentlig ingen rolle i seg selv. Problemet er at det utgjør en forskjell i måten man blir møtt på. Ens troverdighet svekkes ytterligere. Ordene blir rett og slett tatt fra en. Jeg kan gjette at det jeg skriver her til og med blir sett på som et symptom. «Ansvarsfraskrivelse. Skylder på andre for sin egen sykdom. Inntar offerrolle.» Ordene mine betyr ikke noe lenger. Jeg betyr ikke noe lenger. «It´s all in your head.» Mine oppfattelser av det som skjer rundt meg har liksom ikke rot i virkeligheten lenger, men er kun symptomer på sykdom. Hvordan skal man finne veien tilbake til jeget sitt da, når man ikke lenger føler seg som et menneske det er verdt å høre på?

Åååå, jeg blir så frustrert og sliten! Jeg syns det er så vanskelig å ikke lenger kunne definere hva det er som er problemet mitt. Hva som er grunnen til at jeg ikke har det bra, ikke er stabil og ikke klarer å leve «normalt». Jeg har ikke lenger noen forklaring på hvorfor jeg tenker som jeg tenker, hvorfor jeg gjør som jeg gjør, og hvorfor jeg ender i de situasjonene jeg ender i. Og det er mye vanskeligere enn å ha noe håndfast å gå etter. Som før – som da jeg fikk diagnosen bipolar lidelse, og ting falt på plass.

Utsikten fra et rom på Østmarka, 2016.

Da skjønte jeg plutselig hva, hvorfor og hvordan. Ting hang plutselig på greip. Jeg hadde en forklaring. Og da fikk jeg samtidig håp om å kunne bli helt frisk, eller i alle fall frisk nok til å fungere godt nok. Så ble alt bare… Kaos. Jeg er ikke lenger enten deprimert eller hypoman/manisk. Jeg er bare… Ustabil. Og rar. Og merkelig. Og kaotisk. Jeg tenker så feil på så mye, jeg tenker så mange skada tanker, og føler så mange skada følelser. Jeg føler meg liksom litt… Ødelagt. At jeg har ødelagt meg selv og den jeg var med å være syk. Det har liksom gått fra å være sykdom til å bare… Være den jeg er. På en måte. Om noen i det hele tatt skjønner hva jeg mener. Æh, jeg skjønner ikke engang selv hva jeg mener, og jeg har ingen gode poenger eller fine, fornuftige tanker å komme med i dag, så… Dette får bare bli kaotisk – som alt annet.

Soundtrack: Sleeping At Last – Atlas: Anger

Jeg har funnet frem utskriften av journalen min igjen, og har i dag brukt en god del tid på å lese i den. Det er ikke så lett å huske alt som har skjedd, og når det har skjedd, så å ha det svart på hvitt er egentlig ganske praktisk når man skriver bok. Anyways, i dag begynte jeg å tenke på dette med å bli frisk. Jeg chattet med en som lurte litt på om jeg har håp om å bli bedre, og det spørsmålet fikk meg først til å si: «Vel, jeg er ganske motløs. Det er ikke så lett å bli frisk. Det er ikke lett å bli friskERE, heller.» Det var da jeg begynte å tenke på hva det egentlig betyr. Jeg tror jeg setter for store krav til ordene. At frisk ikke bare betyr frisk, men samtidig suksessfull, fantastisk og lykkelig.

Jeg har sett på andre som sliter med psykisk sykdom, og ser mennesker som har suksess i det de driver med. De får til en hel masse, og selv om de kanskje ikke er helt friske fra sykdommen sin, så gjør de mange friske ting. Og det er kanskje friskt nok? «Frisk» kommer aldri til å bli «aldri syk». Det kommer heller aldri til å forandre fortiden. Let’s face it: Det er verken naturlig eller sannsynlig at jeg kommer til å bli som jeg hadde blitt om jeg aldri hadde blitt syk i utgangspunktet. Kanskje er det på tide å forsone seg med at livet ikke ble som tenkt, og heller aldri kommer til å bli det, men at det kan bli greit nok allikevel?

 Et bilde jeg tok av veggen på flyplassen i Dublin. Amen to that! 

I dag leste jeg denne kronikken, som omhandler at psykisk syke ikke får den beste behandlingen. I artikkelen står det «Forestill deg at du blir psykisk syk. Du oppsøker helsetjenesten og får behandling. Sannsynligheten er imidlertid stor for at behandlingen du mottar, ikke er i tråd med anbefalte retningslinjer.» 

Videre står det: «OVERSER TRAUMER. En studie som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har utført, viser at barn som mottar polikliniske tjenester, i liten grad blir spurt om de har opplevd belastende livshendelser, slik som mobbing, vold, overgrep og ulykker (anbefalt i Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge). Traumer blir følgelig ikke avdekket, barna kan få feil diagnose og behandling som ikke er riktig tilpasset.»

Det fikk meg til å tenke gjennom behandlingen jeg har hatt de siste årene (selv om jeg ikke er et barn, da), hos flere ulike behandlere. Etter å ha sendt «Psykehus»-utkastet mitt til flere testlesere, var det en av dem som stilte seg spørsmålet: «Det kan nesten virke som om tapet av faren, og erfaring med mennesker som er onde mot henne kan ha gjort at hun ikke tør å stole på mennesker. Og heller ikke på seg selv. Lurer litt på hvorfor ikke psykologene snakker mer om fortiden til Drea? Eller er kanskje ikke det viktig og nødvendig i behandling av bipolar lidelse?» 

Jeg tror hun har et poeng. Jeg tror kanskje behandlingen min startet litt i feil ende. At bipolar lidelse ble fokuset, og hvordan lære å leve med det, mens spørsmålene om tidligere opplevelser og traumer ble glemt. Det tok lang tid før sånne ting ble tema. Jeg aner virkelig ikke om det har hatt betydning for fremgang (eller mangel på fremgang) i min behandling eller ei, men det er i alle fall en interessant diskusjon, og det er noe som er verdt å tenke på. Fin og viktig kronikk som er verdt å lese.

Men  skal jeg komme meg i seng, altså. Jeg er hjemme på Byåsen igjen, og i morgen må jeg tidlig opp for å komme meg til Tyholt i tide for radiointervjuet. Lykke til til meg, selv om det ikke er særlig skummelt eller komplisert, haha! God natt. 

Av og til, som i et lite sekund i går, tør jeg å drømme. Jeg kjenner en liten, men betydelig, følelse av håp til at det jeg driver med faktisk kan bli noe bra. Det gjelder selvfølgelig bokmanuset mitt denne gangen også, som jeg har jobbet mye med i hele påskeuka. Jeg har omstrukturert, lagt til, fjernet, forandret, og til og med fått helt fremmede skrive/lese-interesserte (via en skrivegruppe på Facebook) til å testlese og komme med tilbakemeldinger! Utrolig skummelt, men samtidig utrolig veldig givende. Jeg har fått gode, lange tilbakemeldinger med både ros og råd. Konstruktiv kritikk som jeg virkelig er så glad i. (Det hørtes sarkastisk ut, men er absolutt ikke det. Jeg mener det.) Jeg hadde nok aldri orket å jobbe med det om jeg ikke hadde et lite håp om at det en dag faktisk kan publiseres. At det en dag faktisk er en bok, og jeg kan kalle meg «forfatter».

Men ofte tør jeg ikke drømme. Tør ikke håpe på at det kan bli noe. Det setter alt som jeg tidligere har begynt på, men som aldri ble til noe, en stopper for. Alle slagene, alle skuffelsene, alle nederlagene. Jeg tror jeg er litt redd for at det neste slaget kan være så tungt å takle at jeg ikke makter det. At jeg bare faller tilbake til å være ingen, uten fremtidsutsikter, mening eller kvaliteter, og at jeg mister håpet totalt. Det der med håp er ganske skummelt. For uten et lite håp om å noen gang bli det man ønsker å være, hva er vel vitsen med å fortsette?

Anyways. Jeg er fremdeles på Frøya, hjemme hos mamma (som har kommet hjem fra påskeferie), og her skal jeg bli noen dager. Jeg skal trene, slappe av, skrive. Og tørre å drømme litt i noen få minutter i blant. Så får vi se, da. Hva det blir til.

Jeg prøver å smile. Jeg prøver å ikke tenke. Prøver å ikke miste meg selv der hvor jeg har mistet meg selv så altfor mange ganger før. Men det er jammen ikke lett. Jeg venter kanskje på at det skal snu. At tankene skal bli friskere, at følelsene ikke skal kjempe så hardt mot fornuften, at det skal bli mer harmoni. Jeg bare venter, og imens poster jeg fler meningsløse, tilgjorte, pyntede selfies. Det er et penere syn enn hvordan jeg føler meg, og i blant er det greit å pynte litt på sannheten. God natt.