Graviditet og kropp

På veldig mange måter er dette svangerskapet ganske likt det jeg hadde da jeg bar på Vilja for ti år siden. Men én ting er helt annerledes denne gangen, uten at jeg egentlig helt vet hvorfor. Jeg kan i alle fall ikke huske at jeg tenkte så mye på vekt, mat og trening den gangen, som det jeg gjør nå. Kroppen forandrer seg. Det skal den jo gjøre. Puppene vokser, magen vokser, man får litt mer fett her og der. Ikke bare bærer man på en baby i magen, men kroppen forbereder seg også til tiden etter fødsel. Amming og sånne ting – som krever energi og fett i kroppen for å fungere optimalt. Og det er jo egentlig helt fantastisk! At kroppen tilpasser seg, og gjør det som må til for å tilrettelegge optimalt for den kommende babyen.

Det tok ganske lang tid før jeg merket forandringene på kroppen, både sist gang og denne gangen. Men i løpet av de siste ukene har magen virkelig vokst, og jeg har lagt på meg. I løpet av de tre første månedene la jeg ikke på meg i det hele tatt, men i løpet av noen uker nå, har det vel blitt ca. 5 kilo til sammen. Og det er normalt. Helt normalt, helt innafor det som kan forventes. Det sies jo at ukene 17-24 er de ukene hvor man legger på seg mest. Allikevel sliter jeg veldig med dette nå. Jeg sliter med at kroppen forandrer seg, jeg sliter med at jeg går opp i vekt, jeg sliter med å tenke alt for mye på mat, trening og vekt. Jeg får lyst til å spise mindre, føle meg mindre mett, trene mer. Og når man tenker sånn, skjer jo egentlig det motsatte. Jeg får lyst på alt mulig. Desto mer jeg tenker og fokuserer på mat og dårlig samvittighet, desto vanskeligere blir det å bevare et normalt og sunt forhold til det. Jeg føler jeg mister kontrollen litt, og det sliter jeg vel kanskje aller mest med. Det å ikke ha kontroll.

Ganske like bilder som i forrige innlegg, beklager det, men selfies er ikke akkurat det jeg driver mest med for tiden, haha!

Jeg har tidvis slitt med mat og trening oppgjennom årene. Først da jeg var fjorten-femten-seksten, og deretter periodevis gjennom hele tjueårene. Det har aldri blitt ordentlig ille, men det har vært der, og det har vært slitsomt. Nå kjenner jeg det begynner å bli slitsomt igjen. Jeg bruker alt for mye tankekraft på det, og det påvirker følelsene mine, humøret og dagsformen i mye større grad enn det bør. Jeg prøver å tenke rasjonelt, prøver å «ta meg sammen», prøver å snu både tanker og følelser, men det er jammen ikke enkelt. Det er ikke alt med graviditet som er enkelt, og selv om dette kanskje virker veldig overfladisk, så er det noe som påvirker meg i så stor grad at jeg tenkte det var verdt å skrive litt om. Og jeg er sikkert ikke alene om å føle det sånn. Misforstå meg ikke; jeg elsker at kroppen min kan bære frem barn, jeg elsker at kroppen min gjør det den skal, og jeg elsker å kjenne lillejenta inni der sprelle og sparke dagen lang. jeg er glad og takknemlig, det er ikke det. Jeg trodde ikke jeg skulle reagere så sterkt på vektoppgang og voksende mage heller, men sånn er det altså. Så håper jeg at jeg klarer å roe det litt. Det skal jeg i alle fall gjøre mitt aller beste for å få til, og om du har noen tips til meg, så ikke vær redd for å dele dem i kommentarfeltet! Det hadde jeg bare satt stor pris på.

Del

5 Kommentarer

  1. T.Andrea
    juli 22, 2019 / 21:21

    Husker funkygine hadde et innlegg om ganske samme problemstillingene. «Skammen» rundt å skamme seg over at kroppen forandrer seg. Kanskje du kan finne noen gode, trøstende, og kanskje fornuftige ord der? Ellers syns jeg du strpler mer enn noen gang! Du var nydelig sminka, klærne satt som støpt og du er ei fin jente. Håper det hjelper liiiitt at jeg sier det, jeg er ellers ikke den som strør om meg med komplimenter… Uansett, lykke til med de neste dagene og ukene! Vær sterk! Vær Drea 💪😊

  2. Randi Annette
    juli 22, 2019 / 21:58

    Du er faktisk helt fantastisk <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.