bokehe

Det ble ikke like lett å komme hjem igjen etter den siste innleggelsen som jeg hadde trodd det skulle bli. Jeg satte meg opp en fin liste med noen punkter jeg skulle holde, men jeg kan vel ikke akkurat si at jeg har vært megaflink til å holde dem. Jeg har trent litt, det har jeg. (Men ikke nok.) Jeg sover også, men jeg legger meg ikke til samme tid på kveldene, og står ikke opp til samme tid heller. Døgnrytmen er ikke særlig god. På tross av at jeg vet hvor viktig det er for meg å holde en god døgnrytme, så feiler jeg altså i å holde den. Jeg vet hva som er bra, men unnlater å gjøre det. Hvor dumt er ikke det?

Jeg har dessuten begynt å gruglede meg til NM. Jeg har gledet meg så lenge, og nå nærmer det seg. Jeg har gjort som jeg alltid gjør – jeg setter opp store forventninger og store mål, og tenker ikke lenger enn til akkurat denne uka. Hva kommer etterpå? Hva kommer etterpå om jeg ikke gjør det særlig bra? Om jeg ikke innfrir til forventningene jeg har satt meg? Jeg vet jeg kommer til å gå på en storsmell. Jeg vet det. Allikevel er jeg totalt rådløs for hvordan jeg kan unngå det. Hva jeg kan gjøre for å slippe unna. Med mindre jeg blir norgesmester og millionær, da. Det hadde nok lettet litt på den smellen…

Nei, vet du. Det der med å skulle være fornøyd er ikke så lett. Det med å ikke skulle sette knallharde krav til hva som er godt nok. Jeg vet så inderlig godt hvor ødeleggende det er, jeg vet så inderlig godt at jeg ikke legger til rette for å lykkes, men så aner jeg ikke hvordan jeg skal gjøre det heller. Gode tips mottas med takk. Hilsen hun som er fanget i en evig ond sirkel av egne forventninger og store mål.

selfiemobilhostfarger2
Åh, så glad jeg er i fargen på denne genseren! Høst! Jeg føler jeg har gått glipp av høsten i år. Den har liksom bare vært, uten at jeg har hatt energi til å legge merke til det engang. Merkelig. Årstider spiller ingen rolle i kriser, liksom, og jeg kan vel pent sagt si at det har vært litt krise i høst. Men hei, jeg føler meg virkelig mye bedre nå, jeg ser bare mer og mer glede i hverdagene. Jeg gruer meg ikke lenger til å verken sovne eller våkne, men istedet tenker jeg på ting jeg gleder meg til. Enten det er NM i poker, sommerferie neste år, fortsette å skrive på boken min, blogge eller trene. Både små og store ting, ting som kommer senere i dag og ting som kommer lengre frem i tid, som for eksempel sommerferie og sydentur.

Jeg jobber intenst med boken min for tiden. Det går fremover, jeg begynner faktisk å se for meg hvordan det skal bli, fra start til slutt. Jeg har skrevet to litt ulike deler som jeg nå prøver å bygge sammen, og det er jammen ingen lett jobb. Slette avsnitt, flytte avsnitt, sette inn nye avsnitt, legge til, trekke fra, pluss, minus, hit og dit. Men jeg koser meg med det, det er gøy og jeg har noe å holde på med. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg så intenst både ønsker og håper at det blir bok av det til slutt – du vet, en sånn ordentlig bok som gies ut i et ordentlig forlag på en ordentlig måte, men i verste fall får jeg vel bare trykke opp et par-tre eksemplarer selv, om alt går skeis. Da kan jeg klappe meg selv på skuldra og si at jeg i alle fall gjennomførte noe, selv om det ikke ble helt som jeg hadde tenkt, eller ble like bra som jeg hadde tenkt. Så får det være greit det og. Jeg skal fullføre. Med eller uten hjelp. Punktum.

tofler2

*  ‘Heimför’ is a female noun which means «journey/trip home» or «return journey/trip». 

 

På fredag skal jeg skrives ut, og returnere til… Jeg vet egentlig ikke helt til hva. Ikke så mye, kanskje. Hjem til leiligheten. Der ingen krever at jeg står opp før klokka ni hver dag, der maten ikke står klar i noen kantine, der ingen smiler og spør om jeg har sovet godt. Der er det bare meg. Få krav, få ting som forventes, lite å gjøre. Vel. Jeg har noen rutiner jeg skal prøve å holde på. Rutiner jeg merker gjør meg godt. Jeg kan ikke bare dra hjem og fortsette som før, for da tar det vel ikke lang tid før jeg havner tilbake igjen. Så her er en liten liste på hva jeg skal holde fokus på:

  1. Trene. Jeg skal fortsette å trene. Minst tre ganger i uka.
  2. Sove. Jeg trenger virkelig søvn. Jevn døgnrytme er priiiiima. (Synd det er så vanskelig å gjennomføre, spesielt når man spiller poker…)
  3. Blogge. Jeg skal legge ned litt arbeid i bloggen, og se om den kan ta seg opp litt igjen! I 2009/2010 sa jeg «Jeg skal få Norges mest leste blogg», og måtte si meg fornøyd med å være nummer to på topplista over en grei periode. Det blir et litt for hårete mål denne gangen, men… Det hadde vært gøy å i alle fall havnet på Topp100-lista. Da trenger jeg typ 900-1000 lesere hver dag. Første delmål: Topp200. Hver dag. Ish.
  4. Skrive. Jeg vilvilvil gi ut bok en gang. Seriøst. Åh, som jeg hater å innrømme sånt, for det er flaut og kleint og hei, det er jo ikke så mange (sånn alt i alt) som gir ut bok i løpet av livet sitt. Men jeg vil. Jeg vil, jeg vil, jeg vil.
  5. Ligge på gulvet, se i taket og tenke på tre ting som gjør meg glad før jeg skal legge meg hver kveld.
  6. Lese. Jeg var en skikkelig bokorm da jeg var lita, men mistet det etterhvert. I det siste har jeg lest litt bøker igjen, og det skal jeg virkelig fortsette med. Det gjør bare godt for egen skriving også, det! Win!

tofleroghund
Jeg ligger mye på ryggen på gulvet her på rommet på DPS-en for tiden. Det er noe med å ligge på gulvet og se i taket, altså. Det er undervurdert, og jeg mener bestemt at de aller fleste hadde hatt godt av å bruke minst fem minutter hver dag på den måten. Det er merkelig hvordan noe så konkret kan ha en veldig metaforisk effekt. At det å faktisk gi seg selv nye synsvinkler – sånn bokstavlig talt – kan få frem tanker, refleksjoner og følelser som ellers hadde blitt oversett. Nå skal jeg legge meg ned på gulvet (igjen, det er ikke første gang jeg ligger der i dag) og tenke ut tre ting fra i dag som jeg er fornøyd med. Det er en slags hjemmelekse – om vi kan kalle det dét – som jeg fikk av psykologen min, og selv om jeg syns den er helteit og irriterende, så skal jeg gjennomføre. For en ting er sikkert; det kan ikke skade. Og om jeg ikke klarer å overtale meg selv til å være fornøyd med disse tre tingene, så skal jeg i alle fall late som.

Jeg har nettopp lest boken I morgen var jeg alltid en løve skrevet av Arnhild Lauveng. Boken handler om henne selv, en schizofren pasient som ble medisinfri og helt frisk, og som utdannet seg som psykolog og ble forfatter. En ordentlig solskinnshistorie, sånn alt i alt, etter mange, mange år med alt annet enn solskinn. Det er utrolig hvor mye jeg kjente igjen meg selv i boken. Hun beskrev følelser og tanker på akkurat samme måte som jeg selv har gjort. Som for eksempel det med å ønske seg hjem. Et ønske som kommer ut veldig konkret, men som egentlig – uten at en selv eller andre forstår det – er den enkleste måten å forklare at man ønsker seg vekk fra uroen og alt det vonde man kjemper mot inni seg konstant.

«Og jeg vet at jeg ofte, nesten tvangspreget, gjentok: «Jeg vil hjem. Jeg er redd, jeg vil hjem.» Mamma likte selvfølgelig ikke det noe særlig, for jeg kunne si dette også når jeg fysisk sett var hjemme, men jeg forstår det likevel godt nå, i ettertid. Jeg hadde gått meg vill i tåka. Jeg hadde mistet meg selv, trassen min, drømmene mine, viljen min, opprøret mitt. Det gjorde meg redd, og jeg ville finne veien hjem til jeget mitt igjen.»

– Utdrag fra boken «I morgen var jeg alltid en løve» av Arnhild Lauveng

mouth

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har beskrevet akkurat det samme. (Her for eksempel.) Hvor mange ganger jeg har sagt at jeg vil hjem, selv om jeg faktisk er hjemme. Lauvengs beskrivelse passer godt for hvordan ting står til akkurat nå. Jeg sliter med å vite hvem jeg-et mitt er. Hvem jeg er, hva jeg skal, hva som er virkelighet, hva som er hallusinasjon, hva som er rett, hva som er galt. Jeg vet ikke hva jeg tenker, jeg vet ikke hva jeg mener om noe som helst, og ingenting er interessant lenger. Når noen snakker til meg, og spør meg om noe, så er «jeg vet ikke» det eneste jeg har å svare. For jeg vet virkelig ikke. Hodet jobber ikke, men samtidig jobber det mer enn noen gang. Jeg vet bare ikke helt med hva, eller hva av det som er relevant og hva som ikke er det. Jeg aner virkelig ikke hvem jeg er lenger, eller hva meningen med meg er, og det er en følelse jeg ikke makter å beskrive godt med ord. I alle fall ikke nå.
pute1

I behandlingen de siste ukene har vi snakket mye om ønsket mitt om å alltid være best. Om hva jeg ser på som suksess, og hvorfor jeg alltid havner i det samme mønsteret hvor alt går veldig bra en periode, for så å krasje totalt i den neste. Ett skritt frem, tre tilbake. Så blir det aldri noe av noe. Det blir aldri noe av meg. Dette er jo noe jeg har tenkt på i mange år, og jeg har enda ikke kommet frem til hvorfor det blir sånn, eller hva jeg kan gjøre for å endre det. Den prosessen har også gått i feil retning. Jeg føler jeg kommer lenger og lenger unna en løsning på det for hvert år som går. Veien tilbake til et ordentlig, vanlig, meningsfylt liv blir mer og mer fjern. Jeg løper forvirret rundt og leter etter gryta med gull i enden av regnbuen, men alle vet jo at den er umulig å komme frem til. Så nå føler jeg meg fastlåst. Fastlåst i en måte å leve på som jeg så absolutt ikke er fornøyd med, og uten særlig håp til bedring. For jeg skjønner at jeg må finne ut hvordan jeg kan lære å være fornøyd med ting uten at jeg trenger å være verdensmester. Jeg skjønner at jeg må lære å nyte her og nå, i stedet for å enten tenke at det var mye bedre før eller blir det en gang i fremtiden.

For øyeblikket er det derfor veldig vanskelig å forholde seg til noe som helst. Jeg tror jeg har hatt forventninger om at psykologer eller behandlere skal komme med en løsning på det for meg, men innser jo nå at det ikke bare er å servere en løsning på det sånn helt uten videre. Det er noe jeg må finne ut av selv, og det er rimelig demotiverende, etter flere år med grubling på det uten å ha funnet noen svar. Jeg kommer liksom ingen vei. On the bright side – Arnhild klarte det. Hun fant til slutt svar som passet for henne. Det er mulig. For noen. Så får vi se da, om jeg også kan være en av disse «noen».

Kjære deg som jobber i politiet, som er på jobb på nattestid og som er møkklei av slitsomme, fulle mennesker som ikke lenger vet å oppføre seg eller ta vare på seg selv. Jeg forstår deg godt. Fulle mennesker kan være slitsomme. De kan oppføre seg som idioter, de kan terge på seg gråstein og de kan gjøre en hel masse ting de ellers ikke ville ha gjort. De oppfører seg ikke nødvendigvis så veldig voksent, og kan i mange tilfeller virkelig fortjene både kjeft og straff.

Men. Men. Selv om disse menneskene oppfører seg latterlig, kan det være greit å ha et par ting i bakhodet før man bestemmer seg for hvilke metoder man vil bruke for å løse situasjonen. At et menneske oppfører seg annerledes enn det gjør i normal tilstand, betyr ikke nødvendigvis at promillen er veldig høy eller at man har fått i seg dop. At man ikke svarer når man blir snakket til, betyr ikke nødvendigvis at man ikke svarer for å være idiot eller for at man ikke gidder å samarbeide med dere. At man ikke rører på seg, betyr ikke nødvendigvis at man har mistet kontroll over kroppen sin på grunn av rus.

Jeg vil nevne en selverfart episode som jeg syns det er ekstremt vanskelig å skrive om. Jeg skjemmes, jeg hater at det ble sånn, jeg føler meg liten, og det som ble gjort og sagt den natta på 7-eleven sitter så hardt i kroppen at jeg skjelver bare jeg begynner å tenke på det. Jeg hadde vært på konsert, og etter en slitsom og depressiv vår med flere kjipe hendelser som både dere i politiet og helsevesenet måtte ta del i, var det godt å faktisk kunne kose seg en kveld. Være med venner og ha det hyggelig uten at noe gikk galt. Men så møter jeg en av mine voldtektsmenn på utestedet jeg er på, ansikt til ansikt. Jeg reagerer sterkt. Jeg føler meg fjern. Jeg føler plutselig at jeg ikke lever i samme verden som alle andre lenger. Jeg flyter, liksom. På et annet plan enn alle andre. Jeg kjenner igjen symptomene, og skjønner at jeg må komme meg hjem.

fregnedrea

Jeg går fra utestedet og mot 7-eleven. Utenfor møter jeg et kvinnemenneske som roper stygge ord etter et par mørkhudede mennesker som går nedover gata. Hun stopper opp foran meg. Neger-elsker, svarting-elsker, forræder, roper hun til meg. Ansiktet hennes er så nære mitt at hun spytter på meg mens hun roper. Jeg ber henne gå. Jeg forteller henne at hun ikke kan holde på sånn. Jeg forteller henne at jeg ikke vil ha henne stående rett foran meg og rope meg rett opp i ansiktet. Hun hører ikke. Jeg takler det ikke. Jeg dytter henne vekk, og går inn på 7-eleven. Hun kommer etter, og klasker til meg i ansiktet med flathanda. Verden rundt meg blir bare mer og mer fjern. Jeg må sette meg ned. Nå. Jeg finner et sted inne i butikken, og setter meg ned på gulvet med hodet ned mot knærne. Jeg ser ingenting, men jeg hører. Musklene mine låser seg. Kroppen låser seg. Jeg føler jeg både er der og ikke er der på samme tid. Jeg får med meg det som skjer rundt meg, men jeg deltar ikke i det. Det føles nesten som jeg har forlatt min egen kropp og sitter ovenfor og bare hører på det som skjer, som en tilskuer – og kun det. Som om det er et program på radio jeg lytter til.

– Jeg burde ha sparket inn trynet ditt, roper dama som nettopp slo meg.

– Jeg skulle sparket inn det stygge trynet ditt, men jeg gjør det ikke, så du er jævla heldig!

Jeg blir sittende. Jeg aner ikke hvor lenge. Lenge nok til at dere, en eller annen politipatrulje på jobb den natta, blir tilkalt og tar turen innom. Dere får ikke kontakt med meg, og tar derfor tak i meg. Dere drar kroppen min langs gulvet gjennom hele 7-eleven, og slipper meg ned på gulvet rett foran inngangen. Der lar dere meg ligge, mens dere forteller meg at voksne damer ikke kan oppføre seg sånn. At voksne jenter som meg – som til og med er mor! – ikke kan oppføre seg så patetisk. Så spør dere om dattera mi. Hvor befinner hun seg? Har jeg forlatt henne alene hjemme? Har jeg stukket fra henne? Har hun det bra? Du må samarbeide, sier dere. Hvis ikke må vi kontakte barnevernet og du blir med oss inn i fyllearresten. Skjerp deg, jente. Ta deg sammen. Vær litt samarbeidsvillig! 

Jeg hører dere. Hele tiden. Jeg hører spydighetene dere sier dere imellom mens dere venter på legevakta, mens jeg ligger der på gulvet foran inngangen uten å røre en muskel. Jeg skulle bare ønske jeg kunne gjøre noe med det. Svare. Si at Vilja har det fint, at hun aldri er i fare. Jeg setter aldri henne i fare. Jeg vil si at jeg ikke er drita full. Jeg vil fortelle dere at jeg ikke har noen som helst problemer med å samarbeide med dere, men at kroppen min er låst fast, at synet ikke fungerer, at jeg bare hører dere som om dere var stemmer i en annen verden, en verden jeg ikke eksisterer i. Jeg vil fortelle dere om ordet kataton, en tilstand jeg av og til kommer i på grunn av angst, depresjon og emosjonelt stress. En tilstand som gjør at jeg ikke lenger eksisterer i egen kropp.

– Æh, se, hun har øynene åpne, jo! Så scary!

En kunde har nettopp tatt steget over kroppen min som ligger urørlig foran inngangen. Jeg hører ham. Jeg ser ham ikke. Men jeg vet at han står der og ser på meg. At han ser på hele situasjonen med meg og de to politimennene som om vi var på sirkus.

I ettertid føler jeg meg tråkka på. Man behandler ikke mennesker sånn. Null respekt. Null medmenneskelighet. Jeg gjorde ingen noe vondt. Butikken skulle ikke stenge. Jeg bare satt der, i et hjørne. Jeg syns ikke jeg fortjente å bli dratt langs gulvet og slengt ned foran inngangsdøra, så alle andre kunder måtte tråkke over meg for å komme seg inn eller ut. Jeg syns ikke jeg fortjente å bli slengt ned på gulvet og eksponert så alle kunne se meg sånn, liggende der uten evne til å reise meg opp. Jeg syns ikke jeg fortjente kjeften eller spydighetene jeg fikk.

Jeg føler meg litt dum som skriver dette og, for jeg vet at det ikke forandrer noe som helst. Det forandrer ikke at dere ser på den jenta på 7-eleven som noe annet enn latterlig, full og dum. Det er nok det inntrykket dere sitter igjen med. Enda ei av de tåpelige jentene som drikker seg for full på byen, som ikke klarer å kontrollere seg. Vel. Det var ikke sånn. Og om det så hadde vært det, så mener jeg at man ikke skal behandle folk på den måten allikevel. Politiets jobb er ikke å forverre situasjoner, eller å eksponere mennesker når de ikke er på sitt beste. Det skader ikke å vise litt respekt og medmenneskelighet, noe dere ikke gjorde mye av denne kvelden. Det skader ikke å i alle fall vurdere om situasjonen kan ha andre grunner enn fyll og rus. Det skader ikke å huske at menneskene dere møter er vanlige mennesker som må våkne og møte morgendagen etter en vanskelig hendelse. Det skader ikke å prøve å gjøre denne morgendagen litt bedre for dem, i stedet for å forverre den. Det skader ikke å huske at fylla ikke alltid har skylda. Det finnes andre forklaringer, og ikke alle er selvforskyldte.

turkis2

Jeg brukte kvelden i går på å nappe og fikse bryn, og deretter sminke meg. Mest for å føle meg bedre. Det funka litt. Jeg orker ikke bruke øyesminke these days tho, for med tanke på hvor lett tårene plutselig bestemmer seg for å renne, så ser jeg ikke helt vitsen. Trenger ikke gå for panda-looken, liksom. Men ja. Jeg prøver alt for å få det bedre, og om jeg ikke blir mer optimistisk snart, så blir jeg ordentlig grinete. Når man prøver hardt, så bør man liksom få noe igjen, eller hva? Jeg bestemte meg forresten egentlig om å farge tilbake håret til slik det var før jeg farga det blått. Du vet, vanlig, brun ombré, for når man er psykiatrisk pasient så kan man egentlig ikke ha blått hår. Det blir liksom litt for mye. Om man skal ha blått hår bør man jo være supercool, ha hundretusen følgere på Instagram og sminke som alltid er «on fleek» (et begrep jeg egentlig aldri bruker, forresten, for jeg er ikke særlig cool, og ikke har jeg over hundretusen følgere på Instagram heller) hver eneste dag, og ikke subbe rundt i joggisen på psykiatrisk. Du ser poenget? Meeeeeen, måtte utsette frisørtimen og farge håret enda blåere i stedet. Så. Still blue. Eller, turkis, da – sånn egentlig. Vel. Nå babler jeg bare, men det gjør jeg for å faktisk publisere et eller annet her. Jeg gjør ting selv om jeg ikke vil for tiden. I dag har jeg vært på tur, gjort trappetrening i hoppbakkene, nå blogger jeg og etterpå skal jeg skrive videre på boka mi, selv om jeg ikke føler at det er noen vits i og jeg ikke får til noe som helst bra nok. Ingenting er i nærheten av bra nok, men jeg gjør det allikevel – fordi jeg vet at det er bedre enn å gjøre det jeg egentlig vil. Som er å sove. Sove, sove, sove. I evigheter. Men ja. Nå skal jeg skrive. På tvang. Hugs. 

closeup1

Modell: Rikke MUA: Jeanette Hansen

Når jeg er innlagt på psykiatrisk, føler jeg at tiden egentlig står litt stille. To uker føles som et par dager – maks. Jeg går rundt her og eksisterer, men tiden står veldig stille. Så blir jeg frisk nok til å dra hjem, og oppdager at tiden ikke har stått like stille utenfor sykehusets vegger. Folk har levd livene sine, ting har skjedd, ting jeg ikke har fått med meg. Jeg henger liksom litt etter, og må henge meg på igjen. Så blir jeg egentlig litt forbannet. Forbannet over at jeg har gått glipp av så mye, at jeg våknet opp en dag og plutselig var det blitt oktober. Jeg trodde vi fremdeles var i september, at det i alle fall var over ti plussgrader ute. Plutselig er jeg tjuesju, og ikke lenger i starten av tjueårene, og ute er det faen meg nesten minusgrader. Plutselig er jeg altså – hold fast – snart tredve, uten å ha kommet noe som helst sted, og uten fremtidsplaner what so ever. Tiden har stått stille, jeg har blitt eldre, men allikevel har ting bare gått bakover. Hva gjør jeg når jeg kommer hjem denne gangen? Hva skal jeg drive med? Blir det noen gang bedre? Æh, jeg stresser. Stresser med livet, dere. Haha! Ja, ja. God natt.

seng1 tristdrea1 rommetdps

For en stund siden spurte leseren Toni om bipolardiagnosen. Han/hun (?) lurte på hvordan jeg lever med den, om jeg har noen strategier, eller litt om hvordan jeg har klart å oppnå det jeg har gjort. Det siste der er jeg ikke helt sikker på hva han/hun mente med – for jeg kan ikke huske å ha oppnådd noe som helst. Ikke noe av betydning. Jeg var et oppegående, glupt barn. Jeg tror ikke det bare var jeg som satte store mål og forventninger til meg selv. Jeg skulle bli noe. Jeg skulle ta lang utdanning, jeg skulle stå på og utrette noe her i livet. Noe annet var liksom ikke noe alternativ. Om noen for ti år siden hadde sagt til meg at jeg om ti år skulle sitte alene i en liten sokkelleilighet på Byåsen uten annen fullført utdanning enn videregående, uten jobb og uten fremtidsplaner, så hadde jeg nok ikke trodd på det i et sekund en gang. Det var ingen dempere på mine mål og muligheter.

Men her sitter jeg altså. Jeg begynte på Norsk Fotofagskole i fjorhøst. Et studie jeg har hatt lyst til å ta siden… Vel, siden jeg kom inn der første gang i 2010, men valgte å takke nei til plassen på grunn av diverse greier. Det første halvåret gikk supert. Jeg var på den gode siden av bipolardiagnosen. Jeg hadde like mye energi som fem andre mennesker til sammen, jeg sov lite og alt føltes fantastisk. Jeg idealiserte alt. Jeg hadde et mål for fremtiden, og ikke faen om jeg ikke skulle nå det! Jeg tenkte at dette kunne jeg klare. Jeg følte jeg var en av de få som faktisk kunne klare det, for jeg var sta, hardtarbeidende og ivrig.

Så kom våren. Igjen. Og nå har det gått et halvt år. I fjor våknet jeg til og kom ordentlig i gang på denne tiden, men nå ligger jeg fremdeles i dvale i senga og ønsker meg vekk fra alt og alle. Jeg tvinger meg selv ut døra, men det blir tyngre og tyngre. Panikken, stresset og angsten øker. Jeg har ting jeg må gjøre. Jeg har et helt halvt år å ta igjen på skolen! Jeg må henge med på dette året. Jeg må fullføre! Hva skjer hvis ikke? Da går ingenting. Jeg har ikke tro på at jeg skal klare noe lenger. Jeg kommer ingensteds. Jeg hadde potensiale, men så ble jeg fanget opp i denne onde sirkelen av … Av… Av sykdom og dritt, av dårlige valg og kjipe tilfeldigheter. Og nå jeg er jeg stuck. Det finnes ikke mange gode veier ut av det. Jeg ser ikke hvordan det skal ta slutt, liksom. Hvordan det plutselig bare skal bli bra. Levbart. Det er ikke lett å se motivasjon i at sånt tar tid. Tid. Enda mer tid. Enda mer av en type vondt som er vanskelig å forklare. Enda mer av misunnelse ovenfor de som ikke aner hva jeg prater om, for de som ser på dette som syt, som mener det bare er å skjerpe seg, som mener jeg er oppmerksomhetssyk.

Vel. Når jeg tenker meg litt om, så er det faktisk en ting som hjelper meg for tiden. Det er favoritthobbyen min. Poker. Jeg kommer meg ut døra, jeg er sosial, jeg klarer å prate, jeg klarer å le, og for noen timer klarer jeg å etterligne personen jeg vet jeg egentlig er. Jeg hermer etter meg selv, på en måte. Jeg går inn i rollen som Drea, og spiller den helt ut til jeg kommer hjem til den tomme leiligheta mi igjen. Da er det tomt. Tomt for energi. Å skulle spille seg selv er rimelig utmattende, når både kropp og sinn skriker etter å forbli under dyna i senga i utgangspunktet. Men jeg kommer meg ut. Døgnrytmen ødelegges, jeg blir så sliten at jeg ikke tror jeg skal orke å gå ut ytterdøra en eneste gang til, men jeg kommer meg ut. Og ikke minst; Morgendagen dukker opp igjen. Gang på gang.

pokerdrea1

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette blogginnlegget. Jeg har ikke skrevet noe på lenge. Ord – som jeg får høre jeg er god med – stokker seg. Ingenting henger sammen. Jeg har egentlig ingenting å bidra med. Ingenting fornuftig å komme med, ingen gode, store blogginnlegg som kan smekkes opp på Side2 og deles i hytt og pine. Og jeg er jo litt sånn at om det først skal være, så skal det være! Jeg skal være best. Jeg skal vises. Jeg skal utrette. Jeg vil klare det ikke alle andre kan klare. Hei, under hele OL har hjernen min fortalt meg at «Hadde du bare vært der! DA hadde livet hatt mening. Det er der du burde ha vært. Jobbet steinhardt, vært målbvevisst, vært best. Men her er du, ditt ubrukelig null. Her sitter du og gjør ingenting.»

Styggen på ryggen. Det var vel han jeg egentlig begynte dette innlegget med å tenke på. Jeg er egentlig ganske så rasjonell. Jeg veit at man ikke trenger å være best. Jeg veit at meninga med livet ikke behøver å inkludere å stå på pallen i OL med et svært tygg over gullmedaljen. Jeg veit at denne jævlige perioden helt sikkert går over og nok en gang lar meg glemme at en ny en høyst sannsynlig er der og venter på meg i fremtiden. Jeg veit alt det her, men det bare hjelper ikke noe særlig. Det er så mye mer komplekst enn som så. Jeg er ikke så god på å godta at ting kanskje ikke har blitt helt sånn som jeg hadde sett for meg. Jeg er ikke så god på å godta at ting aldri vil bli det. Og akkurat nå klarer jeg ikke å se at jeg kan klare å skape et liv for meg selv som jeg kan lære å like, heller. Så da får jeg bare prøve. Gjøre det eneste som gir meg noe positivt for tiden, selv om det samtidig også er motstridende, og registrere at morgendagen også kom i dag – akkurat som i går.

home

Jeg vil hjem. Den uroen av å ville hjem når jeg er hjemme. Følelsen av å ikke ha noe sted å gjøre av seg. Som et lite avsnitt i boka Lille Stjerne av John Ajvide Lindqvist: «Jeg har ikke noe sted å gjøre av meg. Det finnes ikke noe sted. Likevel må jeg gå dit.» En merkelig følelse av uro og forvirring, en følelse av stress forent med apati, samtidig som at tiden går for raskt. For jeg er ikke klar for kvelden. Ikke klar for morgendagen. Ikke klar for noe som helst, men tiden kan jeg jo ikke stoppe. «Det finnes ikke noe sted. Likevel må jeg gå dit.» Jeg veit ikke helt, jeg.