Bare masse prat

For ei uke! Jeg er seriøst dritsliten. Det har vært lange dager omtrent hver dag, men avtaler og ting å gjøre omtrent hele tiden. Sånn føles det i alle fall, når man er vant til å ha god tid. I dag var jeg ikke hjemme mellom 10.30 og 20.30, så det var helt sjukt godt å sette seg ned i sofaen og slappe av litt i kveld. Haha, nå høres det jo ut som jeg har gjort skikkelig viktige og slitsomme ting, men i dag var jeg altså først på City Syd for å shoppe til sommerferie, og deretter en tur til frisøren. Det er med andre ord ikke nødvendigvis fæle, kjipe, stressende greier jeg bedriver med i disse travle dagene, men jeg kjenner uansett at jeg blir både stressa og sliten av det. Og det må vel være lov.

Ferie nærmer seg derimot veldig raskt! På mandag reiser vi til Italia for å være med i tvillingbror sitt bryllup, så da blir det en liten ferieuke i hetebølge borti der. Haha! Hører det er meldt varmt i alle fall, så i tillegg til bryllup blir det nok lange dager på stranda. Samt en tur til Venezia, selvfølgelig, noe jeg har drømt om siden jeg var lita jente! Jeg gleder meg skikkelig til hele turen, men samtidig er jeg stressa, og gruer meg veldig til å levere fra meg Bosse til de som skal passe han. Lillegutten min! Skulle ønske jeg kunne ta ham med. Abuh.

Vi har forresten blitt rimelig sikre på navn til jentebabyen i magen nå! Plutselig var det bare et navn som satte seg, som virker helt rett, som bare … passer. Og som klinger bra sammen med navnene på resten av oss! Jeg kommer ikke til å dele det før fødsel, men det er så koselig å kunne kalle huleboeren inni der noe annet enn «baby» og «reka», haha. Nå som det sparkes og turnes kraftig inni der hver dag, vi har sett henne på ultralyd og hun i tillegg har fått navn, så har alt blitt mye mer virkelig. Jeg gleder meg sånn! ♥

Ordinær ultralyd

Ja, så fikk jeg altså rett, da – det ER ei jente i magen! Og alt stod helt supert til. Hun var så aktiv og energisk inni der at jordmor hadde litt problemer med å gjøre alle målinger, haha! Fordelen med en aktiv baby er mange fine bilder, da. Herregud, jeg blir ikke så lett rørt, men jeg ble på gråten i dag altså! Det er så herlig å endelig se at det faktisk er noen inni der, et lite menneske som lever! Ei lita jente som skal bli et ordentlig menneske! Det er jo helt snålt, selv om det egentlig ikke er det – om du skjønner hva jeg mener.

Jeg hadde ingen ønsker på kjønn denne gangen. Det hadde null for meg å si om det var en jente til, eller om det ble en gutt, bare barnet inni der var friskt. Jeg føler meg så heldig som kan kjenne på en sånn lykkerus etter ultralyd. Ikke alle er like heldige, og jeg er så utrolig takknemlig for at ting ser bra ut. Nå må vi bare finne et navn, da … Vi hadde jo guttenavn klart for lenge siden, men jentenavn sliter vi fremdeles med. Det er vanskelig å finne et navn vi begge tenker «ja, det er helt rett» om. Heldigvis har vi god tid. Terminen ble satt til 22.november. ♥

One of those days

Haha, herregud, å poste sånne bilder er jo dritflaut, spesielt når man hverken er fitnessqueen eller har en bra selvtillits-dag, og generelt bare føler seg feit, stygg og jævlig. Du kjenner vel til de dagene, hvor man skulle ønske man så helt annerledes ut, de dagene hvor man bare blir deppa av å se sitt eget speilbilde. Altså, ikke misforstå; jeg syns ikke jeg er feit eller stygg. Det kunne så definitivt vært verre, men på sånne dager er det følelsen som teller. Jeg har lyst til å fyke til Impulse med en eneste gang, spesielt nå etter å ha tatt bilder av meg selv som jeg ikke liker i det hele tatt. (Forresten, er det vanlig å føle seg slankere i speilet enn man føler man ser ut på bilder..?) Jeg har lovt meg selv å ikke ta helt av på treningsfronten. Det blir jo fort sånn med meg – veldig alt eller ingenting, og er det en ting jeg har erfart, så er det at det sjelden går i lengden. Derfor går jeg for styrketrening annenhver dag, ikke mer. Ikke enda. Selv om motivasjonen er der. Så nå skal jeg heller bruke litt tid på å planlegge morgendagens styrkeøkt for skuldre og armer.

Og ja, sånn btw; i dag er jeg 17 + 3 uker gravid og nå er det kun en uke igjen til ultralyd! Spennende. Jeg har jo en følelse på hvilket kjønn det er, så får vi se da, om jeg har rett eller ei. Vegard blir ikke spesielt imponert om jeg har rett da, for som han sier; du har 50% sjans for å få rett og 50% sjans for å ta feil. Haha! Sant nok det, men … jeg blir allikevel veldig overraska om jeg tar feil … Rart det der!

Gravidprat

Jeg tenkte jeg skulle komme med en liten gravidoppdatering, jeg. For det er egentlig det som okkuperer hodet mitt mest for tiden. (Det og Game of Thrones, for det har vi begynt å se nå, endelig, haha!) Jeg er seksten fullgåtte uker på vei nå, og har altså begynt på uke 17. Jeg er ikke synlig gravid enda, men den siste uka har jeg merket at det skjer ting der. At den har begynt så smått å vokse – selv om ingen andre ser det veldig tydelig enda.

Det var vel akkurat slik jeg var med Vilja og. Magen kom ikke kjapt, og ikke ble jeg særlig svær i det hele tatt heller. Jeg kjenner heller ikke særlig mye bevegelse – det har vært et par ganger jeg har tenkt «oi, var det babyen?», men jeg er jammen ikke hundre prosent sikker. Jeg er ikke lenger kveldskvalm, slik jeg var de 12 første ukene, men jeg er fremdeles ganske trøtt omtrent hele tiden. Med andre ord er denne graviditeten ganske så prikk lik den med Vilja. Derfor tror jeg naturlig nok at det er ei jente inni der denne gangen også. Alt er jo så likt! Ultralyd er om ca. to uker, så da får vi vel forhåpentligvis vite! Jeg er kjempenysgjerrig og vil vite med en gang, haha! Så krysser jeg alt jeg har for at alt står bra til der inne, og at det ikke oppdages noen avvik på ultralyd. Jeg føler meg ganske rolig, og føler at alt er fint, men man er jo alltid litt bekymra og tenker over worst case scenario. Det er vel ganske så naturlig, det er jo svære greier dette her med å få barn.

Jeg tenker ofte på det der. At det er så stort og fint, men samtidig tenker jeg: «hvordan i all verden skal det være mulig å få et barn jeg skal elske på samme måte som jeg elsker Vilja?» Det virker helt surrealistisk. Ingen kan måle seg med henne, liksom, så kommer det plutselig en klump som både krever og fortjener den samme kjærligheten. Haha, jeg vet jo at det der kommer naturlig og at jeg plutselig skjønner at det er mulig å føle en slik kjærlighet for barn nummer to så fort hen er ute, men nå føles det bare helt snålt. Vel. Nå gleder jeg meg bare til å kjenne mer bevegelse, og kjenne mer på at jeg faktisk er gravid, for den perioden jeg er i nå er egentlig ganske så kjedelig. Jeg er utålmodig! Kan tiden gå pittelitt fortere ..?