Elliot

Det har altså tatt meg over en måned å poste et innlegg om Elliot her. For ja, jeg har født (selvfølgelig, haha)! Elliot kom til verden 13.august. Torsdag 12.august trodde jeg fødselen begynte. Jeg tok frem rieteller-appen på telefonen og lå i senga på morgenen og kjente etter om det var rier eller ikke. Jeg var ikke helt sikker – og før jeg rakk å bli det, stoppet det opp. Morgenen på fredag den 13.august kom det på nytt. Og etterhvert var det ingen tvil. Ting var i gang! Vilja var her de dagene, så vi ringte mormor og moffa, så kom de hit for å ta med seg Tomine og Vilja hjem til seg. Jeg og Vegard gjorde oss klare for å kjøre til sykehuset i Trondheim.

Riene var regelmessige, men ikke dritvonde, selv om de gradvis tok seg opp. Like før vi var kommet til Orkanger, stoppet det derimot helt opp. Altså, riene ble bare helt borte! Vi stoppet på Amfi-senteret der for å se om de tok seg opp av å gå litt rundt omkring, men nei. Ingenting skjedde. Vi dro allikevel til Trondheim for en sjekk. Jeg hadde 2-3 cm åpning, og jordmora ba meg egentlig bare ta en lunsj i byen eller noe, og se om ting tok seg opp igjen. Vi valgte heller å dra en tur opp til bror på Byåsen, og allerede i bilen i parkeringskjelleren utenfor sykehuset begynte riene å komme igjen. Like regelmessig som tidligere, men fremdeles ikke særlig vonde.

Vi satt og chilla hos bror en stund. Riene tok seg opp, og kom etterhvert med 2-3 minutters mellomrom. Smertene tok seg opp, og siden det gikk ganske så raskt på slutten med Tomine, turte jeg ikke vente lenger med å dra tilbake til sykehuset. MEN HALLO! I bilen på vei ned til sykehuset roa alt seg igjen. Seriøst!? Haha, jeg skjønte ingenting, og sa til Vegard at kanskje vi bare skulle snu og henge litt lenger hos bror. Vi snudde, kjørte tilbake, parkerte og gikk inn. Da tok det seg opp veldig igjen. Skikkelig vondt, tette rier, og det ble nesten litt ubehagelig å IKKE være på sykehuset. Vegard laga seg en kaffe, men den fikk bare stå – så kjørte vi ned til sykehuset direkt igjen. Igjen roa ting seg i bilen, men nå gadd vi ikke snu enda en gang, haha!

Kom til sykehuset og fikk ei fødestue. Jordmora sa «du vet jo hvordan dette er, så du kan vel egentlig bare ringe på når du begynner å kjenne at det har tatt seg opp?» Det var jeg helt enig i. Så da fikk vi bare være i fred der i to-tre timer. Riene var regelmessige, men ikke veldig vonde. Etter en stund sier jeg til Vegard «nå har jeg 5 cm, og nå begynner det å gjøre jævla vondt, så nå tror jeg at vi skal ringe på og få inn hun jordmora». Hun kom inn, tok en sjekk. «Du har 5 cm nå», sa hun, og jeg sa «ja, det var det jeg sa!»

Herfra og ut gikk var det intenst. En time etter at jordmora kom inn, var Elliot ute! Uten dramatikk. Jeg er så heldig! Fødslene mine er så fine, og jeg tenker tilbake på dem med en skikkelig god følelse. Nesten så jeg vil gjøre det igjen! Elliot var en stor gutt, med sine 4265 gram og 52 cm! Han er nydelig, rolig og veldig chill! Tror nesten ikke vi har hørt ham gråte enda engang, jeg – og nå har han jo blitt fem uker allerede! Tida flyr. <3 Oh weeell, jeg gidder ikke lese over dette innlegget, så om det er mye feil eller dårlig språk, så får det bare være! Nå skal Elliot få sovne i fanget mitt, så jeg kan stryke litt på ham. Kjærleik!

39 uker i morgen

I dag trossa jeg bekkenløsning og vann i beina, og fikk med meg Tomine og Vegard for å ta litt bilder! Det er virkelig ikke så lett å få bildene slik man vil uten å stå bak kameraet selv, men det ble da noe fint allikevel! I morgen er jeg 39 uker gravid, og da er det bare 10 dager til termin! Countdown, much? Digg å ha fått tatt litt bilder av magen sammen med Tomine og, selv om hun fremdeles ikke akkurat er en tålmodig modell… haha! Jeg syns dette stedet er så fiiiiint! Jeg skal så absolutt ta med meg kamera dit igjen. Kanskje det blir familiebilder herfra etterhvert, med hele gjengen og kameraet på stativ! Oh, the project … ææææ. Når tror dere lillegutt kommer, da?

Motherhood

32 fullgåtte uker imorgen. Er da altså i uke 33 av svangerskapet. Bekkenløsning, føler meg svær, tungpustet, halsbrann, dårlig søvn. Denne gangen skjønner jeg mer hvorfor andre mener det er slitsomt å være gravid. Jeg har vært så bortskjemt de to andre gangene at jeg egentlig aldri har skjønt det. Åtte uker to go. Heldigvis går tiden fort med denne lykkepillen av ei jente. I dag kommer Vilja og, og skal være en god stund! Herlig! Vips, er det august og tid for å skvise ut enda et barn, haha. Jeg gleder meg. ♥

Graviduke 28 (27+3)

Jeg fikk plutselig lyst til å komme med en liten gravid-oppdatering, jeg. Jeg gjorde jo ikke det så veldig ofte da Tomine lå i magen heller, men jeg kan i alle fall ikke være noe dårligere denne gangen! I dag er jeg altså 27 + 3 uker, og magen er sikkert like stor nå som den var i uke 33-34 i forrige svangerskap. Denne gangen venter vi en gutt (iiiiihk, en gutt!? Hvordan gjør man det, lissom?), og også denne gangen har navnet vært klart siden like etter ultralyden hvor kjønnet ble bekreftet. Jeg gleder meg sånn til å dele det! Jeg liker det så godt! Og forresten; ikke at jeg trengte en bekreftelse på at det var gutt – det var jeg rimelig sikker på fra før. Svangerskapet føles helt annerledes enn med de to jentene, så jeg sa tidlig at «enten er det to, eller så er det en gutt». Termindato er altså 19.august, og jeg syns i grunn tiden går ganske fort!

Også denne gangen tenker jeg ekstremt mye på han som ligger inni der. Hvem er han? Hvordan blir han? Kommer han til å ligne på Tomine? Hvilken personlighet har han? Kommer han til å sove på natta, mer enn storesøstra? Hvordan blir det egentlig med to små? Er jeg klar for dette? Kommer jeg til å takle det bra? Haha! Det er mye man skal tenke på. Og ikke alt er like rasjonelt. Apropos ikke så rasjonelt; jeg skal straks hente Tomine i barnehagen, og jeg har skikkelig dårlig samvittighet for å sende henne dit! Jeg vet hun har godt av det, og det har jeg og bekkenløsninga mi og, men jeg føler meg allikevel ganske dritt som sender henne i barnehage når jeg kun er hjemme og ikke jobber eller gjør noe som krever at hun er går der. Huff. Jeg blir litt smådeppa av hele greia, selv om jeg vet at det er irrasjonelt og at barnehage er bra for oss alle! Det går vel over. Eller..? Håper det!

Valget om å få barn

Her er vi på tredje ultralyd (3D-UL i uke 33) til jordmor Barbro Hellstad på Femme. Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne
Foto: Therese Alice Sanne

I fjor, da jeg var 33 uker på vei, skulle jeg bli med i en reportasje i Aftenposten som handlet om det å ha en arvelig sykdom og allikevel velge å få barn. Dessverre ble det noe ikke av reportasjen, men jeg har heldigvis fått lov til å dele disse fantastisk fine bildene som Therese Alice Sanne tok av oss! Jeg ble så rørt da jeg så disse bildene nå i dag, jeg! Jeg har ikke sett dem før nå, og tenk at hun som lå inni magen der faktisk var herlige Tomine som snart fyller 1 år!

I intervjuet pratet jeg litt om det å ta valget om å få barn på tross av psykisk (potensielt arvelig) sykdom, og også i forhold til å være uføretrygdet. Noen tenker kanskje «kan du få barn, kan du faen meg jobbe og», men for meg funker det ikke helt sånn. Jeg har (i alle fall for nå og en stund fremover) gitt opp den delen av livet som innebærer jobb, og om jeg også hadde måttet gi opp familielivet, hva hadde jeg da hatt å leve for? Hva hadde da livet mitt bestått av, om jeg egentlig ikke hadde noe annet enn meg selv å bry meg om? For meg er det helt utenkelig. For meg er barna mine det viktigste i livet mitt. Vilja og Tomine er livet mitt! For meg er det helt utenkelig å leve et liv uten å ha fått dem – for ingenting gir mer mening for meg enn å være mamma.

Velkommen til verden

Først og fremst; velkommen til verden vakreste Tomine! Tomine kom på termindatoen sin den 22.11.19, og veide 3850 gram og var 50 cm lang, og selvfølgelig helt perfekt! Jeg er uendelig forelsket i henne! Nå har vi kommet oss hjem og. Vi hadde vel egentlig tenkt å være på barselavdelingen til mandag, men vi følte oss klare for å dra hjem i kveld alle tre, så da ble det sånn i stedet. Og det er så godt! Bosse-storebror har fått hilst også, haha! Han er veldig nysgjerrig, men også litt småredd henne, ser det ut til. Han logrer og snuser forsiktig, men kommer ikke så veldig nære. Det blir nok bare bedre etterhvert!

Min fødehistorie:

Jeg har selvfølgelig lyst til å dele litt fra fødselen med dere også – fordi fødsel er virkelig så fantastisk! Jeg begynte jo å bli veldig klar for å føde mot slutten i svangerskapet, mest på grunn av plager med bekkenet. På onsdag og torsdag hadde jeg veldig mye vonde kynnere. De ble såpass vonde at jeg på et punkt var litt i tvil om det faktisk var kynnere eller rier, men jeg tror nok jeg egentlig visste at det ikke var rier – jeg bare ønsket det skulle være det! Klokka 02.30-isj på natt til fredag derimot, da kom det jeg med en gang skjønte var rier. Jeg lå i senga og venta på at Vegard skulle komme hjem fra jobb, og riene kom hvert femte minutt. De var ikke sånn veldig vonde, men kom regelmessig. Vegard kom hjem, og jeg venta litt med å fortelle han at jeg hadde rier, rett og slett for at det hadde vært så kjedelig om det bare ga seg eller noe. I stedet økte smertene, og riene kom tettere. Så da var det på tide å informere mannen, haha! Jeg ringte føden, og fortalte hvordan det lå an. Vi ble enige om at jeg skulle vente litt til, og ringe om en stund når smertene var enda sterkere. Vegard sovna litt, jeg stod opp, og i 07-tida ringte jeg føden på nytt. Klokka 07.30 var vi på plass på et undersøkelsesrom på føden, og joda! Jeg kom inn med 4 cm! (Til sammenligning: å komme meg til 4 cm da jeg skulle få Vilja tok meg fra 03 på natta til 23 neste kveld…) Vi fikk beskjed om å vente til over vaktskifte rundt klokka åtte før vi fikk fødestue, så vi ventet bare på undersøkelsesrommet. Klokka ble 08.15, og smertene hadde tatt seg opp betraktelig siden vi kom. Jeg fikk Vegard til å ringe i snora, og da jordmora som kom innom så smertene mine, lovte hun å fikse ei fødestue ganske så kjapt. 08.30-isj var vi på plass på fødestua, og jeg ble undersøkt igjen. 5 cm, så ikke veldig mye fremgang, tenkte jeg. Jeg spurte om å få ta et lite bad i badekaret, for det hadde gitt meg så god smertelindring under forrige fødsel. Det funka ikke like bra denne gangen, men det er kanskje ikke så rart – jeg var jo på et helt annet stadie i fødselen!

Det tok ikke lang tid i badekaret før jeg plutselig begynte å kjenne trykketrang. «Jeg må opp!», sa jeg til Vegard, og med hjelp fra han til å tørke meg, kom jeg meg inn i senga på fødestua. Trykketrangen var der under neste ri og, så mellom riene klarte jeg å si «Ring på dem nå!» til Vegard, og jordmor kom inn. Jeg sa at jeg hadde trykketrang. Ny sjekk. «Ja, her blir det baby snart, ja!», sa jordmor da. «Du har 8 cm, men det er mykt og tøyelig, så her er det bare å høre på kroppen!»
Jeg kjente altså de første riene klokka 02.30, og allerede klokka 09.30 var Tomine født. Det ble en rask, effektiv og fantastisk fødsel! Altså, ingenting kunne gått bedre. Alt gikk helt perfekt! Ja, det var selvfølgelig dritvondt og intenst, men det kommer man jo ikke unna. Jeg hadde virkelig en drømmefødsel! Og alt etterpå har gått så fint også. Jeg er litt trøtt, men ekstremt lykkelig og forelska, og gleder meg til hverdagen som nå står for tur. Å bli mamma er virkelig så stort, så fantastisk, så … ja. Jeg vet ikke hva jeg skal si en gang, jeg. Jeg føler meg så heldig som får oppleve dette på denne måten. Uten komplikasjoner og trøbbel, og med en perfekt baby i armene på slutten av det hele. Jeg er så heldig! ♥

Still waiting

Ingen fødsel enda, jeg går fremdeles rundt her med skikkelig kjip bekkenløsning og egentlig bare venter. Mamma kom og var her i helgen da, noe som var skikkelig koselig. Godt å ha mammabesøk, spesielt nå når jeg ikke er i stand til å gjøre noe annet enn å ligge i sofaen! Jeg skal virkelig ikke klage på det å være gravid altså, for jeg har vært så heldig både gjennom dette svangerskapet og da jeg gikk med Vilja. Jeg har nesten ikke hatt plager før nå helt på slutten, og mange har det så utrolig mye verre, men jeg må innrømme at bekkenløsninga virkelig har satt meg ut av spill i løpet av de siste ukene nå. Alt er vondt, og det er så kjedelig – for jeg vil helst gå lange turer med Bosse og få tida til å gå! Jeg er lei av sofaen, jeg er lei av tv-serier og jeg er lei av å kjedespise godis, haha! Men hei, det er bare 12 dager til termin (og 9 dager til menstermin), så det er jo uansett ikke lenge igjen – samme om hun kommer før termin, på termin eller litt etter. Litt tålmodighet skal jeg klare! Hugs.

Jeg bare venter i grunn

Jeg går egentlig bare og venter nå. På at babyen skal komme, på at jeg plutselig skal få en helt ny hverdag, på at livet skal forandre seg totalt igjen. Æh, hjelp! Det er litt rart, for i store deler av svangerskapet går man jo rundt og bare gleder seg til babyen kommer. Man er litt utålmodig, syns egentlig tida bare kan gå fortere! Men nå er det plutselig kun litt over to uker igjen til termin, og jeg blir litt sånn «SHIT, nå kommer babyen snart! HJELP!» Haha! Plutselig er jeg småbarnsmamma igjen, liksom. Hvordan blir det? Kommer jeg til å takle det godt? Blir jeg en god mamma for denne lille jenta? Kommer jeg til å trives med den nye hverdagen? Kommer hun til å få et godt liv? Plutselig sniker frykten litt innpå, og jeg lurer på om jeg egentlig er klar.

Jeg tror jo det. Jeg tror jeg er så klar som man kan bli, og jeg tror jeg kommer til å elske en ny hverdag med et nytt ansvar, akkurat slik jeg gjorde da Vilja ble født. Og jeg skal selvfølgelig gjøre alt jeg kan for å gi henne et godt liv. Men det er bare så stort og overveldende til tider, dette med å bli mamma. Jeg gleder meg ekstremt, og samtidig er jeg livredd. Helt normalt, antagelig. Haha! Men ja. Kun litt over to uker til termin nå. Vilja var her i helgen, og neste gang hun kommer, så er jeg tobarnsmor! Hvor sjukt er ikke det å tenke på? Det nærmer seg veldig!

37 uker på vei!

I dag er jeg 37 uker på vei, og det er kun tre uker til termin! (Men har dessverre ingen bilder fra i dag da, jeg har ikke orket å tatt noen, hah!) Det vil med andre ord si at svangerskapet regnes som fullgått, og at fødselen egentlig kan starte når som helst. Nå tror ikke jeg det skjer noe på minst et par uker enda da, men det er jo litt spennende å gå rundt uten å vite om det kan begynne i morra eller ikke. Så. Status? Vel, bekkenløsningen kjennes mer og mer, og når jeg går kjenner jeg veldig trykk nedover som gjør vondt. Så det blir kortere og kortere turer med Bosse, dessverre. Dagene er blitt ganske kjedelige nå. Det er liksom ikke så mye å holde på med! Det er begrenset hva man gidder når det er vondt å røre på seg, liksom. Jeg har sterke kynnere ganske ofte, og føler jo at kroppen forbereder seg til fødsel. Jeg føler meg klar! Fødebagen er sånn halvveis pakka, jeg har vasket alt av babytøy og vugga står klar med babynest. Babystolen er klar med bilstolpose og hele pakka, så nå er det egentlig ikke så mye mer å gjøre! Alt er klart! Jeg skal prøve å ikke bli utålmodig, for selv om Vilja kom en uke før termin, betyr jo ikke det at det samme skjer nå. Kanskje går jeg helt til termindatoen, eller kanskje til og med over! Det eneste problemet er bare at jeg kjeder meg så sjukt nå om dagen. Haha! Noen som har noen tips til hva jeg kan bruke tida på? Hugs!

6 weeks to go

Kjole fra H&M, kåpe fra Shopthecurated, sko fra Timberland

I morgen er jeg 34 uker gravid, og da er det bare 6 uker igjen til termin! Tiden flyr, dere. Og det er seriøst helt sykt hvor mye magen har vokst de siste fire ukene. Jeg har gått fra å nesten ikke se gravid ut i det hele tatt, til å se veldig gravid ut! Bekkenløsninga begynner også å kjennes mer og mer, og nå må jeg sette meg ned for å ta på sokker. Haha! Jeg gleder meg til å ha normal kropp igjen jeg, ass. Selv om det er hyggelig å være gravid!

Anyways, i dag skulle jeg egentlig ta bilder av alle barna til meg og søss, men det var enklere sagt enn gjort, så jeg får bla gjennom og se hva det ble av det. Noe fellesbilde av alle barna ble det ikke, men det ble da vel noe annet som kan brukes, haha! Sånn er det. Ting går ikke alltid som man tenker. Poster litt bilder av dem senere! I morgen skal jeg forresten ta bilder av ei nyfødt jente og! Ei venninne fikk i forrige uke, og jeg ser mitt snitt til å øve litt på nyfødtbilder før jeg skal ta av hun lille i magen. Det er jo en stund siden jeg dreiv med sånt, så jeg er nok litt rusten. Greit å øve litt! Hugs.