Advarsel: klissklass-kjæreste-innlegg. Det kom som et sjokk, antagelig både for meg og alle andre, men jeg har blitt en sånn jeg og. En sånn som har verdens beste kjæreste, og som bare er nødt til å skrive om det. Men hei. Det er greit. Jeg har forstått hvor viktig kjærlighet faktisk er, hvorenn pompøst det høres ut. Peace out. 

Jeg er så glad for at jeg har deg, for at du er så god, for at du liker meg. Det er ingen selvfølge. Jeg har tenkt mye på det å hate i det siste, og på hvor vanskelig det er å snu hat om til noe annet. Til aksept, i det minste, om det er for ambisiøst å kunne snu det til kjærlighet. Å hate er slitsomt. Å hate seg selv er kanskje enda tyngre. Da er det godt å ha deg som en motvekt. Som elsker meg når jeg ikke engang tåler trynet på meg selv, som har tro på meg når jeg har mistet det selv, er motløs og er i ferd med å gi opp, og som kommer med gode ord og komplimenter når alt jeg tenker om meg selv er vonde, kjipe ting.

Det er litt ganske klisjé, men også sant: Du er klippen min, du. Den som holder meg oppe, som holder hodet mitt over vann, også når det stormer. Jeg tør ikke tenke på hvor jeg hadde vært om jeg aldri hadde møtt deg. Så takk. Takk for at du holder rundt meg når jeg er så sliten av å være meg selv at jeg bare vil ut av egen kropp, takk for at du serverer frokost med hjemmebakt brød når jeg har sovet skikkelig dårlig og står opp lenge etter deg, takk for at du elsker meg, og takk for at du ikke gir meg opp. Du er super.

Meg og Vegard på 17-årsdag for Barmuda i forrige uke. 

I dag var jeg, Vegard, Vilja og Emilian (som jeg ikke trenger å nevne at er sønnen til Vegard, for det burde vel alle kunne se, haha! SE, så like de er da!) en tur på Rush trampolinepark på Tiller i Trondheim. Det åpnet jo i april i år, men jeg har ikke tatt turen før nå. (Hvorfor?!) Det ble en suksess både for kidsa og meg, haha! Jeg storkoste meg. Jeg gikk jo på turn i noen år da jeg var ung & lovende, og selv om jeg aldri ble spesielt god (ingen på Frøya var spesielt gode i turn…), så sitter da noen triks i kroppen fremdeles! Jeg filmet noen klipp også, som jeg skal sette sammen til en liten film til dere. Jeg tror ikke dette ble siste besøk i trampolineparken, for å si det sånn! Her kommer et bildekalas av treningsøkta. (Ja, treningsøkta, for fy, så sliten jeg ble!) Anbefales. 

Jeg sov to timer i natt, og stod opp litt over syv for å levere bilen på service klokka åtte. Så tok jeg bussen hjem og la meg for å sove igjen, men uten hell, så dette har i stedet vært verdens lengste morgen. Jeg er for trøtt til å finne på noe, for våken til å sove, jeg er pratesyk og skulle ønske kjæresten også var våken, men jeg kan da ikke vekke ham bare for at jeg er selskapssyk, haha. Så da ligger jeg i sofahjørnet med pledd og en kopp te og tenker på hva jeg skal bruke resten av dagen på. Det er antagelig meningsløs bruk av tid, for jeg kommer helt sikkert til å bli så trøtt at jeg sover bort det meste av den uansett. Oh well. Hugs. 

Hellu! I dag har jeg vært i møte med veilederen min på arebeidsretta rehabilitering (som jeg går på via Norservice via NAV) og nav-kontakten min, og det gikk veldig bra! Så nå håper jeg at det etterhvert kan komme meg tilbake ut i arbeidslivet. Jeg har jo ikke vært i arbeid siden … vel, 2013! Jeg sa opp stillingen min som journalist i 2014, men var mye sykmeldt før det skjedde. Nå har jeg vært relativt stabil psykisk i fire-fem måneder, og jeg håper jeg nå er i stand til å jobbe litt igjen snart. Jeg vil jobbe, og nå har vi i alle fall en konkret plan og et konkret mål! Så får vi se hvordan det blir. Jeg håper! Hugs.

Herregud, jeg blir nesten sprø altså! (HAH, phun intended, sprø vet jo alle at jeg er.) Jeg sjekker mailen typ tusen ganger per dag, i håp om at det kanskje har kommet inn en mail fra forlaget jeg har sendt manuset til. Altså, det er ikke det at jeg har så altfor store forhåpninger om at det kommer et positivt svar tilbake, men det er vel heller mer det at så fort jeg får svar (les: avslag), så kan jeg fortsette prosessen, liksom. Da kan jeg komme videre, for bok skal det jo bli, om jeg så må gjøre alt selv. Når jeg nå har sendt det fra meg, er det ikke mye annet å gjøre enn å vente før jeg får svar. Nødvendig stillstand, og selv om det selvfølgelig er litt spenning i det, så er det grusomt mye kjedeligere enn både å jobbe med det og å få svar. Avslag eller ei. Ohwell, nå skal jeg (for en gangs skyld) komme meg tidlig i seng. God natt!

I blant får jeg plutselig lyst til å gjøre ting jeg elsket å gjøre før. Som for eksempel det å ta fashion-bilder. Jeg skulle jo bli best, men så holdt jeg bare ut på fotofagskolen i et halvt år før jeg ble så deppa og tung at jeg ikke klarte å møte opp lenger. Så var det eventyret plutselig over, liksom. Drømmen ble forkastet, interessen forsvant med et poff, og jeg, som tidligere virkelig elsket å ta bilder, fikk nesten angst bare av å se på kameraet mitt. I blant savner jeg å ta bilder. Jeg tror jeg kunne ha blitt ganske flink. Jeg var da ikke så ille, var jeg vel..? Kunne jeg blitt skikkelig bra? Sånn tenker jeg om flere ting. Ting jeg begynte med, ting jeg virkelig hadde tro på, ting jeg virkelig likte. Problemet er at jeg … vel, aldri ble skikkelig bra. Jeg kom aldri så langt. Ikke med noe som helst.

I blant får jeg skikkelig panikk. Hva faen skal det bli av meg? Kan jeg noen gang faktisk få til noe – over tid, og ikke bare i en kort, liten periode? I kveld savner jeg den der følelsen av å ha en betydning i en litt større sammenheng enn mitt eget liv. Det trenger ikke være allverden, altså. Bare være en del av noe. Gjøre noe, og klare det. Gjennomføre, fullføre. Ikke bare begynne. Jeg savner å ha et konkret mål jeg virkelig har tro på at er mulig å nå. Tro på at er realistisk for meg. Ja, ja. Nå skal jeg sette meg ned og skrive litt, for selv om det kanskje er en del av et svært så hårete mål, så er det i alle fall meningsfylt for meg. Og det er da noe.

Jeg har fått enda en fantastisk tilbakemelding på manuset mitt (som jeg nå faktisk også har fått bekreftet at er et ganske så fullstendig manus. Jeg siterer: «Du har faktisk skrevet en hel, godt gjennomarbeidet bok». Win!), og ingenting gjør meg gladere enn det! Dere aner ikke. Det betyr så mye! Jeg har skrevet på dette manuset siden 2014, liksom. Det betyr litt for meg. Å få høre at det faktisk også holder et godt nivå, og at andre er sikre på at det blir bok av det, er bare … overveldende. Jeg har sendt manuset til forlag, så nå krysser jeg fingrene hardt for at noen vil jobbe videre med det sammen med meg. Jeg er selvfølgelig veldig forberedt på avslag etter avslag, men … det er lov å drømme.

Jeg har også begynt på en ny skriveprosess. Plottet, altså handlingen, har jeg tenkt på i mange måneder. Jeg har grublet, jeg har drømt, jeg har hatt mareritt – alt har liksom vært en del av prosessen i å få frem selve plottet, og i dag begynte jeg på selve skrivinga. Det er jo egentlig det jeg har lyst til å gjøre med en eneste gang, men av erfaring vet jeg at det er nytteløst. Jeg trenger et solid plott, solide karakterbeskrivelser og en form for tidslinje før jeg setter i gang. Det neste på listen da er begynnelsen. Den må jo fenge fra første ord. Den må skille seg ut, og den må gi lyst til å lese videre. Fy fasan, det er jammen ikke lett, men guri, så gøy det er og! Jeg er ganske ubestemt, så jeg må liksom ha skrevet typ femti sider før jeg finner ut om begynnelsen stemmer eller ikke. Men jeg er faktisk ganske sikker på at det vil falle på plass til slutt. Jeg har plottet klart. Og jeg har tro på det. Da har jeg kommet mye lenger enn der jeg har vært tidligere, som er et sted mellom «jeg vil skrive en roman» og «jeg aner ikke hva jeg skal skrive om».

I dag fikk jeg satt på vippeextensions og fiksa bryn hos Marte Fjeldberg på Bling Studio i Trondheim, hun er virkelig den beste! Føler meg skikkelig fresh nå. Digg! Vi laget en slags reklamevideo sammen for ikke så lenge siden også, som jeg kommer til å poste her på bloggen etterhvert. Utrolig gøy å jobbe litt med video også, og ikke bare bilder! Men er det på tide å gjøre noe mer fornuftig enn å lage en gif av seg selv… Hugs!

Jeg farga håret mørkt på impuls i går. Ble veldig fornøyd da, heldigvis! Gøy med litt forandring igjen, jeg blir jo så fort lei. Det er fremdeles litt flyttekaos her, som dere kan se på det første bildet, men det får bare være. Det gidder jeg ikke gjøre noe med i dag, haha! Må være helt ute fra leiligheta på Byåsen i løpet av uka, så snart kan vi endelig bare fokusere på å komme ordentlig på plass her i stedet. Digg! Blir godt å bli ferdig der oppe. Jeg har fremdeles ikke blitt helt vant til å bo så utrolig sentralt, men jeg liker det absolutt! Trondheim Torg er et steinkast unna, liksom. (Æh, det kan kanskje bli dyrt i lengden…?) Luksus! Hugs.

Jeg tenker på så mye snålt. I noen dager nå har jeg tenkt på at om man er helt på bunn, så kan det (nesten) bare gå oppover, og om man er på topp, så kan det bare gå nedover. Hvor utrolig paradoksalt er ikke det? Jeg mener… Om alt er så ille som det kan bli, så er det jo ganske oppløftende å tenke at det ikke kan bli verre! Optimistisk, liksom, midt i all dritten. Men om man har det så bra som man kan ha det, kan det jo faktisk ikke bli bedre. Da kan det bare bli verre. For en pessimistisk tanke, midt blant alle de rosa skyene, right..?

Men okei. Jeg er faktisk litt bekymra. Sånn på ordentlig. Jeg har det så bra nå, og klarer (for første gang på evig lenge) å sette pris på å ha det bra. Jeg trenger ikke mer, liksom. Jeg trenger ikke bli verdensstjerne, jeg trenger ikke være best i alt jeg driver med, jeg trenger ikke være noe jeg ikke er eller kan bli. Jeg er bare glad og fornøyd, og er livredd for at det plutselig skal snu. Det har jo hendt før, så hvorfor skulle det ikke skje igjen, liksom? Ææææh. Jeg vet det ikke er noen vits i å bruke særlig mye tankekraft på det, men herregud da. Can you blame me? Det er jo ikke som om det kun er snakk om en dårlig dag eller to. Det er jeg ikke redd. Det er ikke noe problem. Ohwell, jeg får høre enda litt mer på Jack Garrat (LINKLINKLINKLINK), og krysse fingrene for at selv om det (nesten) ikke kan bli bedre nå, så trenger det ikke bli verre heller. Kanskje kan det bare være stabilt bra leeeeenge. Det har jeg hørt om, nemlig.

«Don’t you worry about it, don’t you worry about it. Try and give yourself some rest.»