Filter addicts

«Jeg vil heller ha dobbeltmoral enn ingen moral», sa Sophie Elise. Jeg tar meg i å være rimelig dobbeltmoralsk i blant, og nå for tiden irriterer jeg meg grenseløst over når folk er avhengige av snapfilter og bruker det ALL THE TIME. Altså, de kan ikke filme seg selv eller ta en selfie uten. At all. Det irriterer meg, for det sier litt om hvor jævla fucked up samfunnet vårt har blitt, om hvor fucka syn på oss selv vi jenter har, når vi ikke lenger takler å se oss selv uten filter, og at vi lengter etter totalt uoppnåelige ting som helt perfekt hud, større øyne og lepper, lange vipper og markerte kinnbein. Men det er kanskje litt dobbeltmoralsk, når det kommer fra meg, som klager over rynker i panna, som tidligere (for lenge, lenge siden) har tatt både restylane og botox, og som i grunn ikke er totalt i mot sånne ting, selv om jeg syns det er dumt at så mange endrer utseende sitt så kraftig at de ligner alle andre, og mister særegenheter og egenskaper ved utseende som var så veldig «dem».

… Skjønner du eller? Jeg tror ikke jeg engang selv vet hva jeg mener helt, jeg. Men dagens poeng: det irriterer meg (og gjør meg også litt trist) at jenter er avhengig av SnapFilter. Nå skal jeg stikke på trening og få ut litt irritasjon. Og her har dere et random bilde av meg og en fake plante. Uten filter. Vær så god.

Messy bun

Okei, dønn ærlig, sånn kan jeg ikke eeeegentlig ha håret, for jeg har en undercut i bakhodet som holder på å vokse ut, så det ser ut som jeg har en eller annen merkelig form for McGyver-stil. Hockey, liksom, så det er derfor jeg holder hånda sånn bak skallen, for å skjule det. Now you know.

Av og til føler jeg at jeg kan skrive mange timer i strekk, at det ikke er noe annet i verden jeg har mer lyst til å gjøre enn å sitte i sofahjørnet og skrive hele natten lang. I natt er en sånn natt. Men nå må jeg selvfølgelig snart sove, for i morgen er det helg, og ikke bare hvilken som helst helg, men en ny Vilja-helg. Det er ikke en gang en hvilken som helst Vilja-helg heller, det er bursdagshelg, for hun fylte jo ni år i forrige uke, jenta. Så da blir det bursdagsgave, kake og hele pakka. Men hvordan skal man klare å legge seg, når man skriver uten stopp og faktisk liker det som kommer ned på papiret og? Det er luksus, og ikke hverdags heller. Vel. Jeg får skrive i en halvtime til, så skal jeg sove, så er jeg klar for en finfin helg.

Kirurgi

Klokka 07 i dag dro jeg til St. Olav for å gjøre en pitteliten operasjon, og siden det var såpass tidlig, droppa jeg og Vegard å sove i natt, haha. Jeg er så dårlig på å stå opp så tidlig. Døgnrytmen min er ikke helt der, og det er kanskje ikke så rart, med tanke på at både jeg og Vegard jobber på kveld/natt når vi jobber. Men ja. Operasjonen var bare en bitteliten, ufarlig greie, men det er veldig greit å være ferdig med det! Jeg har jo tatt narkose ganske så mange ganger tidligere, og har alltid elsket de få sekundene rett før man sovner. Når det begynner å suse i ørene, og alt snurrer litt før man ikke en gang rekker å telle ned til seks før man sovner. Superdigg! Vel, denne gangen bare slukna jeg på et blunk, helt uten noe forvarsel, så jeg følte meg ganske snytt for den der kortvarige rusen rett før narkosen. Jeg tror faktisk det var det første jeg sa da jeg våkna og. At det ikke var som det bruker å være, og at jeg følte meg snytt. Fnis.

Nå ligger jeg i sofaen med pledd, Burn, musikk og kjeks, spiller litt nettpoker og leser gjennom/retter på manuset mitt. En helt grei onsdag etter narkose og operasjon det, altså! Jeg sov noen timer da vi kom hjem fra sykehuset, men jeg er fremdeles ganske så trøtt og sliten, så det tar vel ikke mange timene før jeg føler for å legge meg igjen. Kanskje greit å begynne å snu døgnet litt igjen før helga og, siden Vilja endelig kommer igjen! Hugs.

Good news

Da jeg våknet i dag og sjekket klokka på mobilen, så jeg at jeg hadde fått en interessant mail som jeg valgte å åpne med en gang, selv om jeg var i halvsøvne og ville sove mer. Da jeg leste mailen derimot – da bråvåkna jeg, og måtte dessuten vekke Vegard for å vise ham mailen og! Det var en skikkelig god-nyhet der. Jeg har følt meg skikkelig glad i hele dag på grunn av det, og nå kan jeg nesten ikke vente til … vel, til jeg får vite mer om det! Og til jeg tør å fortelle mer om det, ikke minst. Om det blir noe av da! Om det går som jeg håper. Nå krysser jeg bare fingrene skikkelig hardt for at alt skal ordne seg, at jeg faktisk får dette i havn! Jeg skal i alle fall gjøre mitt aller beste for å få det til.

I dag var jeg dessuten hos frisøren og stussa håret litt, så nå ser det mye sunnere ut etter bleikinga mi, haha. Også tok jeg litt bleiking i etterveksten, så nå er det enda blondere! Så nå er spørsmålet … skal jeg gå for å være blondie, eller skal jeg farge det pastellrosa? Jeg har alltid hatt lyst på pastellrosa hår, og nå har jeg jo sjansen. Hva syns dere? I need help!

A photograph

Jeg la ikke merke til at jeg var tom for medisinen min før jeg skulle legge meg, og da var det for seint å finne et åpent apotek, så nå sitter jeg i sofaen, klokka er elleve minutter over sju og jeg har fremdeles ikke sovet. Trenger visst den derre medisinen for å få sove for tiden. Teller ned nå, til apoteket åpner, så jeg kan få litt søvn. Som jeg hater å ikke sovne, selv om jeg er stuptrøtt. Jeg er jo trøtt, og jeg vil jo sove, men jeg finner liksom ikke roen, øynene klarer ikke å holde seg igjen, kroppen klarer ikke ligge stille. Dermed, i mens; gamle bilder redigeres i photoshop. Jeg har forresten blitt blond, selv om bildet over er fra en tid tilbake, og kun er en parykk. Skal prøve å få tatt litt bilder av håret når det har blitt lyst ute. Gud, så upraktisk det er å være våken på feil side av døgnet.

De øyeblikkene man aldri får

Jeg begynte å tenke da jeg så dette innlegget av Sophie Elise. (Et kjempefint innlegg jeg anbefaler å lese, forresten!) På pappa. Ikke bare savner jeg de gode stundene vi hadde sammen. Ikke bare savner jeg latteren og humoren hans, engasjementet og kjærligheten, men jeg savner også de øyeblikkene og opplevelsene vi aldri rakk å få. Hvordan hadde en samtale mellom oss vært i dag, tro? Etter alle disse tunge årene som har vært siden jeg var fjorten. Hva hadde vi sagt til hverandre? Hva hadde han sagt til meg? Hvor god hadde en pappa-klem vært?

Fjortis. Jeg var fjortis da han døde. Jeg har nesten litt dårlig samvittighet for noen småting fra den tiden. Da klaget jeg mest over snuslepppa hans, maste på ham daglig om å slutte. Jeg ble flau da han kjøpte skatesko som han brukte på fotballtreningene til meg og bror, fordi han trodde det var joggesko. En pappa/trener med skatesko; jeg ristet på hodet, himlet med øynene, ble flau. Eller den gangen da internett var ganske så nytt i hjemmet vårt, og han mottok sin første spam-mail, som han virkelig trodde på. Han trodde han var den heldige utvalgte som hadde muligheten til å vinne mange millioner doller. Jeg lo av ham, terget ham litt, og syntes han var ganske så dum som gikk på alt han så på internett.

Jeg var fjortis. Nå er jeg voksen. Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne få nye minner med ham. Nye, intelligente samtaler med litt mer dybde enn hva som er mulig med en fjortis. Gode råd, god støtte og masse kjærlighet. Samtalene våre hadde nok verken handlet om snus eller skatesko i dag, ei heller dumme lureri-mailer. Jeg hadde ikke lenger blitt flau av ting fjorten år gamle jenter vanligvis syns er pinlig. Når noen dør, så handler ikke savn kun om alle øyeblikkene man aldri får igjen. Kanskje handler det mer om alle de samtalene og øyeblikkene man aldri får sjansen til å oppleve.

Heldigvis vet jeg at han visste at jeg elsket ham veldig høyt. At han var verdens beste pappa. At hverken snusleppa, skateskoene eller naiviteten hans var viktige. Det betydde ingenting. Det var ubetydelige småting kun en fjortis kan gjøre større enn de er. Det vet jeg han visste. Allikevel har jeg så lyst til å si det til ham, at jeg bare var dum, at jeg ikke mente å være så … så … streng med ham. Åh, som jeg savner alle de øyeblikkene jeg vet vi kunne hatt, men som vi aldri rakk å få. ♥

Ivan Kaska Tattoo

Her sitter jeg altså nå og blogger litt, på Patricks i Kristiansand. Vi måtte sjekke ut fra hotellet klokka 13, og flyet går ikke før 18, så da har vi litt tid å slå ihjel. Det regner non stop her på sørlandet (skulle nesten tro vi var i Bergen), så det frister ikke akkurat å gå rundt i gatene å være turist heller. Men ja, i går ble det altså ny tattis på baksiden av låret, og her kommer noen bilder fra det!

Ganske sliten etter maaaange timer i stolen. Jeg har høy smerteterskel altså, men de siste tjue minuttene var ganske vonde, haha! Tatoveringen er gjort av Ivan Kaska Tattoo i Kristiansand sentrum. Jeg er kjempefornøyd! 

Det er så gøy med nytt blekk, altså! Herregud, jeg har lyst på enda mer. Skal ikke se bort i fra at jeg tar turen tilbake hit i sommer for en ny tattis, og også få oppleve Kristiansand i finvær, og ikke trist regn som nå. Ivan (tatovøren) og kona hans, Nia, var utrolig hyggelige mennesker i tillegg, så det hadde vært utrolig gøy å møtt dem igjen! ♥

Nå skal jeg skrive litt på boken min, siden vi uansett har ganske så god tid enda, og så krysser jeg fingrene for at vi ikke mister noen fly i dag. Det gjorde vi nemlig på vei nedover. Flyet fra Trondheim til Oslo var tjue minutter forsinka, og dermed ble vi noen få minutter for sein til flyet til Kristiansand. Bummer! Vel, so long! Hugs.

Tattoo inspo

På tirsdag har jeg altså en tattis-time (wiiiii, endelig!), og her er litt inspo. Litt hva jeg liker. Akkurat hva det blir denne gangen har vi ikke bestemt helt enda, men jeg er sikker på at tatovøren og jeg finner frem til noe som kommer til å bli superfint! Jeg gleder meg skikkelig! Åh, jeg syns det er så mye fint! Kunne liksom tenkt meg alt på en gang, haha! Om jeg regner alle tatoveringene jeg har enkeltvis, blir dette nummer tretten. Og jeg kan love at det ikke blir min siste … Hugs!

De kommende dagene

Fredag. Viljahelg. Lørdag. Pirbadet. Søndag. Vilja hjem til pappaen igjen. Mandag. Fly til Kristiansand. Tirsdag. Ny tatovering. Onsdag. Hjem til Trondheim igjen. Jeg tror de kommende dagene skal bli ganske så fine, jeg.

Og … skal jeg tørre å fikse håret mer før Kristiansand-tur? Æææh. Redd for å gjøre det stygt, men samtidig kan jeg nesten ikke vente med å bli blondere. Jeg tror jo planen jeg har er ganske så god, men enn om det blir krise? Iiik. Dagens store i-landsproblem. Vel. Vi får se. Tror i alle fall jeg venter til etter pirbadet. Klor og hår er en dårlig kombo!

Lunsjdate

Se, kameraet blir med overalt plutselig, både på shopping og på lunsj på Almas med Vegard i dag! Haha, jeg har allerede brukt det nye kameraet mer enn jeg har brukt speilrefleksen på evig lenge. Jeg kan derfor ærlig si at jeg er veldig fornøyd med avgjørelsen om å bytte til et mindre kamera, selv om jeg knoter fælt med det enda. Jeg har hatt Canon siden 2008-isj, så det tar litt tid å venne seg til et annet merke. Jeg har aldri hatt Olympus før, og speilrefleksen kunne jeg ut og inn. Der gikk alt på auto, jeg trengte aldri å se hva jeg dreiv med, jeg visste alltid hva som skulle til for å få bildet akkurat slik jeg ville. Vel, det kommer seg vel med Olympusen (Olym-pusen? Høhø) etterhvert også!

Verdens kjekkeste! 

Og om du er litt observant, la du kanskje merke til at håret mitt har forandret seg! Jeg er i gang med en lysningsprosess, noe som gjør at det nå er ganske så oransj. Men jeg liker det faktisk som det er nå og, så jeg stresser ikke med det. Jeg har kjøpt inn alt som trengs for å lysne det ganske så kraftig, men jeg tenker jeg skal dempe de varme tonene litt før jeg fortsetter. Jeg vil jo bli ganske blond. Eller pastellrosa. Vi får se, haha! Hugs!