Bøker jeg leser nå

Jeg har alltid elsket å lese. Jeg var ikke gammel da jeg skrev min første fortelling heller, det var før jeg begynte på skolen, og da skrev jeg en historie om en rev og en grevling som bodde i skogen. Den var selvfølgelig full av skrivefeil, men den var allikevel lesbar, og siden den gang har jeg elsket å skrive. Norsk var favorittfaget på skolen, og de dagene vi hadde norsktentamen var alltid drømmedager for meg. Ikke for at vi fikk ha med brus og godteri på skolen, men for at jeg fikk bruke en hel dag på å skrive. Godteriet var bare en bonus, noe som gjorde skriveprosessen enda hyggeligere. For det er noe med det. Kosen med det. Å sitte i sofahjørnet med en kopp te og litt sjokolade, liksom, og enten lese en god bok eller skrive noe selv, det er så utrolig godt!

Peder Kjøs – Berøring, Drea Karlsen (ehe, meg selv, haha) – Psykehus og Else Kåss Furuseth – Else går til psykolog, og selvfølgelig – en enhjørningskopp med te
Boka mi kan kjøpes her.
Boka mi kan kjøpes her.

Jeg fikk «Else går til psykolog» i julegave av søstersen, og jeg er allerede godt i gang. Det er jo en bok som passer meg perfekt – det er jo et tema jeg både kjenner godt til og er veldig engasjert i. Jeg har ikke lest ut boken helt enda, men av det jeg har lest til nå, så tenker jeg at det er sånn et pasient-psykolog-forhold skal være. Det er fine samtaler, det er gode temaer og gode poenger, og … vel, ja. Jeg får inntrykk av at psykologen er god i jobben sin! Det er jo ikke så lett å finne en behandler man kommer godt overens med, og det er vel kanskje – etter min mening – det viktigste man må etablere med en terapeut. Tillit. Først når man har tillit til behandleren, kan man skape samtaler som gir noe. Og for å skape tillit, kreves det en liten dæsj kjemi. At man kommer overens. At man snakker det samme språket, at man forstår og respekterer hverandre.
Jeg må også rose Else for åpenheten, for det hun gjør for å prate høyt om psykiske lidelser og selvmord, og måten hun gjør det på. Er det mulig å ikke like Else? For ei fantastisk dame! Jeg gleder meg til å lese videre i boka i sofahjørnet mitt, med en kopp te og en sjokoladebit eller to. ♥ Kanskje får jeg til å skrive noe nytt selv etterhvert også, men siden jeg for øyeblikket ikke kommer noe sted, får jeg heller bruke tid på å lese. Det er vel den beste form for research, er det ikke?

Mange slitsomme tanker

Jeg er så lei av internett! Jeg er så lei av sosiale medier, av influencere og bloggere, av Instagram, av perfeksjon, av misunnelse, av bitterhet, av selvhat. Jeg er så lei av å se på andre og tenke «perfeksjon», og jeg er så lei av å se i speilet og kun se de tingene som gir næring til kjipe følelser og selvforakt. Jeg er så lei av å ikke lenger ha en stor drøm, ikke et stort mål, ikke noe å jobbe mot. Jeg har ikke lenger ambisjoner. Jeg jobber ikke lenger for noe, jeg jobber ikke mot noe.

Jeg har lyst til å blogge. (Jeg har lyst til å føle meg bra. Være noe eller noen, kanskje?) Jeg har lyst til å skrive. En bok til, fiksjon, noe så jeg kan kalle meg en ordentlig forfatter. Bevise at jeg duger. Bevise at jeg kan få til noe jeg virkelig vil. Men … jeg har ingenting å blogge om. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive bok om. Jeg kommer aldri ordentlig i gang. Det føles dessuten teit å drømme om å skrive en bok til. For duger jeg egentlig? Kan jeg? Er jeg god nok, eller har jeg egentlig ikke sjans? Burde noen være som strenge-Tor i Idol og fortelle meg at det er fint at jeg liker å skrive, men at den store scenen ikke er skapt for meg? At det ikke er ment at skrivinga mi skal deles, men kun være noe jeg gjør for egen gledes skyld? Er jeg hun som stiller opp på scenen med et håp om å vinne Idol, men som alle synes synd på? Hun som driter seg ut, hun alle ler av?

Noen føler kanskje at tiden går fort når hverdagen er fylt av jobb, skole, familie og ambisjoner, men jeg syns tiden går mye fortere når man ikke gjør noe som helst. Da blir man bare eldre, uten at man egentlig kommer noe sted. Man sløser med tid, sløser med hverdagen, og det føles som at tiden virkelig bare flyr avgårde. Jeg er med, men allikevel så står jeg igjen. Skjønner noen hva jeg mener? Ah, jeg trenger noe. Jeg vet bare ikke hva. Haha, nå høres jeg i grunn skikkelig deppa ut, og det er jeg heldigvis ikke, men jeg er bare litt … tom, kanskje? Kanskje bør jeg sette meg ned og skrive en liste. Lage meg noen oppnåelige mål, noe jeg kan klare. Anyways, nå skal vi straks ta båt hjem til Trondheim igjen. Så var altså også denne jula over. Det er godt å være borte, men det blir jammen godt å komme hjem igjen og. Hugs!

Alle valgene

I det siste har jeg tenkt mye på alle valgene vi tar i livet, og hvor viktige hvert og ett av dem føles. Det gir meg jo selvfølgelig masse angst og stress, for når man først begynner å tenke på at man kun lever en gang, og at alle valgene man tar har konsekvenser i det ene livet man har å leve, så får man jo litt … prestasjonsangst? Fremtidsangst? Livsangst? Dødsangst? Alt på en gang, kanskje. Jeg er så redd for å leve, og det har jeg egentlig vært i perioder så lenge jeg kan huske. Jeg er redd for å ta feil valg, for å ende opp på feil sted. Jeg er så redd for å angre. Angre på det jeg gjør, angre på det jeg ikke gjør, og samtidig er jeg redd for at det jeg velger blir feil uansett hva jeg velger.

Kanskje tenker jeg så mye på dette fordi jeg ikke gjør så mye. Ikke har noen mål, ikke har noen ambisjoner eller drømmer. Eller, vel, ikke noen jeg gjør noe med, i alle fall. Jeg har et par drømmer der et sted, men de føles så uoppnåelige, så … ja, jeg sier det samme som i et tidligere innlegg; «instead I sleep». Jeg tror jeg må komme i gang med noe. Et prosjekt, sette meg noen spesifikke mål, jobbe litt. Med et eller annet, uansett hvor vanskelig det er og hvor uoppnåelig det virker.

Jeg er i gang med en liten makeover på bloggefronten, og det er vel en start, I guess. Det er ikke allverden, men så har jeg ikke energi til allverden for tiden heller, så det passer fint. Total makeover på bloggen, så jeg kanskje får litt lyst til å blogge litt igjen. Det er da noe å drive med, i det minste – om enn lite og ubetydelig.

Jeg kommer ikke engang på en tittel

Det er dårlig med blogging her for tiden. Jeg tar ikke bilder, jeg sminker ikke trynet, jeg har ikke så mange ord. Jeg sier mye «jeg vet ikke» igjen, og kaos i huet plager meg hver eneste dag, men jeg har allikevel bestemt meg for å skrive en roman. Hah, ja, ikke sant … jeg har ikke ord, men en bok skal jeg skrive … Men ja. Jeg skal det. Siden jeg for tiden ikke har så mange ord, så har jeg heller begynt å lese om å skrive. Jeg leser for tiden i «Skriveboka» av Merete Morken Andersen, og det er utrolig givende! Jeg får ny motivasjon, ny giv, ny tro på at dette er noe jeg til slutt skal klare. For ordene kommer alltid tilbake, det vet jeg, selv om det ikke ser ut som om det skjer helt med det første, dette blogginnlegget tatt i betraktning. Har jeg noen gang skrevet noe så rotete i hele mitt liv? Tvilsomt. Kaoset vil vel ut, eller noe. Og ja, siden jeg heller ikke tar bilder, så får dere tre gamle bilder jeg fant nå som jeg plutselig likte bedre enn jeg gjorde da jeg tok dem. Er ikke det typisk? Da jeg tok dem var jeg kritisk. Nå skulle jeg ønske jeg så sånn ut nå, for nå føler jeg meg stygg og feit og som en liten dritt.

Ahhh …. å bli glad i seg selv, å bli fornøyd med seg selv og det man gjør, det er virkelig en hard og tøff oppgave, dere. Kommer jeg noen gang dit?

Tvilsomt.

Foredrag og debatt

Her er et bilde fra tirsdag, da var jeg nemlig med på Upolert debatt: Meg selv i speilet på hovedbiblioteket her i Trondheim sammen med utrolig flinke Sivert Moe, som forresten har en podcast hvor han snakker med en god del kjente, flinke og intertessante mennesker om anger (og livet litt sånn generelt, i grunn). Podcasten finner du her, den anbefales! Men ja, jeg hadde et lite «foredrag», samt deltok på … jeg vil ikke kalle det debatt i grunn, men kanskje heller en hyggelig sofaprat med publikum! Det var så god stemning, publikum stilte mange spennende og gode spørsmål, og ungdommene fra Ungdommens bystyre i Trondheim var så flinke og imponerende. Jeg er så takknemlig for at jeg blir spurt om å bli med på sånt! Det er så givende, så interessant og så gøy! Jeg syns ikke man kan snakke for mye om psykisk helse, jeg.

Tanker og følelser jeg får av å ha gitt ut bok

Guri, jeg er dritsliten. NM-uka gikk dårlig med tanke på pokeren, og om man er litt sliten i huet fra før, så er en sånn uke ganske utmattende, selv om det selvfølgelig også er veldig stas å møte så mange fine mennesker. Samtidig har jo boken kommet ut og, og jeg er dritstressa. Jeg trodde jeg skulle være litt sånn «herregud-så-kul-jeg-er-som-har-fått-til-dette», men i stedet føler jeg meg som en malplassert dust av en wannabe. Det er så mye å tenke på, så mye jeg er nervøs for, så stor fallhøyde. Det er også et avsluttet prosjekt, noe som i grunn er litt trist i seg selv. Dette er noe jeg har jobbet med i fem år nå. FEM ÅR. Og nå er det liksom … over. Jeg har ikke lenger boken å jobbe med. Det er mange følelser i sving, det er mer å gjøre, og det skaper masse stress og angst. Jeg er ikke så god på stress. Jeg får så lyst til å bare grave meg ned, legge meg i senga hjemme og bare forbli der uten å måtte forholde meg til noe som helst i verden, men er det ett tidspunkt jeg ikke kan gjøre det på, så er jo det nå.

Når man jobber med en bok er det liksom ikke lanseringen man tenker på. Man jobber, jobber og jobber, og så plutselig er den liksom ute, uten at jeg har rukket å tenke noe over hva jeg forventer, håper eller tror kommer til å skje ut av det. Så begynner man å tenke på det, og blir plutselig livredd for at ingen kommer til å like boka, at den nesten ikke selger, og at den bare forsvinner ut i ingenting. Hvor deppa hadde ikke det gjort meg, liksom. At det jeg endelig har kommet i mål med skulle vise seg å egentlig ikke være noensteds allikevel, bare et slags … vakuum? Jeg vet ikke. Det hadde jo vært ganske nedtur. Og det er jo en mulighet at det er akkurat sånn det blir, at jeg bare nok en gang skuffer meg selv, selv om jeg i bunn og grunn er fornøyd med å i det hele tatt ha kommet hit.

Nå har jeg akkurat fått i meg litt mat etter at jeg for en liten time siden kom inn døra etter å ha vært på Frøya. Jeg hentet Bosse, som har vært hos mamma under NM-uka, og i samme slengen tok jeg en liten boksignering på bokhandelen her ute. (En liten sak om det her, forresten.) Det gikk kjempefint, selv om også det var noe jeg var sjukt stressa og «redd» for på forhånd. Signaturen min er stygg, kanskje dukker det ikke opp noen som helst, kanskje sitter jeg der bare og ser teit ut, enn om alle egentlig bare tenker jeg er helt dust? Og hva skal man egentlig skrive i bøkene når man signerer? Jeg er jo ikke dreven. Jeg er jo ikke forfatter. Jeg aner jo ikke. Så da føler jeg meg dust, da, selv om jeg smiler og håper at ingen ser at det er det jeg føler meg som. Alle sånne tanker dukker plutselig opp nå, og det er ting jeg aldri før har tenkt tanken på at kunne skje, liksom. Jeg har alltid sett opp til folk som får gitt ut bøkene sine på forlag, men når jeg selv plutselig er en av disse, så er det ikke lenger like … viktig? Like bra? Like «på ordentlig»? Er det bare jeg som føler det sånn, tro?

Foto: Lena Jørgensen, www.froya.no

Så, ja, altså. Jeg prøver å ta meg sammen litt, jeg prøver å si til meg selv at jeg skal være sjukt fornøyd med å faktisk ha fått gitt ut bok på mitt aller første forsøk! Jeg mener, dette er jo mitt aller første bokprosjekt! Det er første gang jeg har satt meg ned og bestemt meg for at det skulle bli bok, og så ble det jo faktisk det. Med et forlag på laget! Det er jo steinbra, og det er det jeg må si til meg selv. Ikke at jeg er en wannabe dust som egentlig bare er malplassert med en penn i hånda og et eksemplar av min egen bok i den andre.

Nei, nå skal jeg sove. Jeg har nesten ikke sovet på tre døgn, jeg er så sliten at jeg nesten bare griner av alt. Jeg oppdaget at jeg måtte gå til gangen for å hente mobilladeren min som ligger i bagen, og DET var krise, liksom. Typ «jeg-orker-ikke-mer»-krise. Da er det liksågreit å komme seg i seng, for da er søvn ganske så nødvendig og etterlengtet. GOD NATT. (Så krysser jeg alt jeg har for at noen der ute faktisk liker boken min, at den for noen er verdt å lese.)

Sjuk

Jeg har vært sjuk både før og etter jeg dro til Bergen, så det er altså derfor det har vært særs lite blogging i det siste. Så da poster jeg et par bilder fra Marbella i dag. Jeg har ligget på sofaen konstant, og egentlig bare sovet de siste to ukene, haha. Det er så sjukt kjedelig å være sjuk! Heldigvis begynner jeg å føle meg litt bedre nå. Så i løpet av morgendagen/mandagen skal jeg få tatt litt bilder av den nye tatoveringa jeg tok i Marbella og vise dere! Den er så fiiiin! Hugs.

Litt bokprat

Nå er boken min faktisk helt ferdig! Den er klar for å trykkes, og i AUGUST kommer den ut! Her om dagen fikk jeg en pakke i posten med 10 prøveeksemplarer på boka. De ble trykt før språkvask og korrektur, og jeg har også forandret litt på forsiden, men herregud, så snålt det føltes å plutselig stå med boka mi i hendene! Jeg plukker den opp jevnlig hver eneste dag og ser på den. Inni den. På forsiden, på baksiden, på den siste siden, på den første siden. Det tok litt tid å bli vant til forsiden, for jeg hadde kanskje sett for meg noe helt annet, men nå – etter å ha blitt vant – så liker jeg den, selv om det er mitt eget trynet der, haha! Enn det. Trynet mitt på SÅ mange bøker … Fnis.

Det har plutselig gått opp for meg at snart skal folk faktisk lese boken og. Hvem kommer til å kjøpe den? Hvem vil lese? Hva kommer de til å synes? Hvilke tilbakemeldinger kommer jeg til å få? Alle disse spørsmålene tenker jeg på nesten hver eneste dag nå. Jeg er ordentlig spent og nervøs, og håper selvfølgelig mange vil kjøpe boka, og at de liker den også, selvfølgelig! At noen kan finne den nyttig. Verdt å lese, at noen skal tenke at den var verdt å bruke tiden sin på.

Åh, så spent jeg er! Og nervøs! Og veldig, veldig glad. Tusen, tusen takk til Spartacus Forlag som så potensiale i manuset mitt, og som har vært fantastiske i prosessen med å gjøre boken til det den har blitt! Jeg er fornøyd og utrolig takknemlig.

Adios Marbella

Jeg sitter plutselig hjemme i sofaen, godt inntullet i et varmt pledd (for det er kaldt i Trøndelag). Ferieturen er over for denne gang, men jeg har allerede begynt å se frem til (og telle ned til) Kreta-tur i august. Frem til da skal jeg bruke mye tid på trening, for etter to uker med særs lite trening nå, så føler jeg meg ikke særlig fit & fab, for å si det mildt. Det er merkelig det der, hvordan man i perioder føler seg vakker og flott og slank og fin, mens i andre perioder så er man redd for å se seg i speilet, redd for å se bilder som blir tatt av en, fordi man ikke liker det man ser.

Jeg har hatt en eviglang sånn periode nå, hvor ingenting stemmer. Brynene er stygge, sminken sitter ikke bra på meg, håret er slitt og ødelagt og stygt, vippeextensionsene er falt av (og mine naturlige vipper er så og si ikke-eksisterende). Ingenting stemmer, liksom, og jeg føler meg bare … fæl. Jeg får prøve å gjøre noe med det. Trene, fikse meg opp litt, og kanskje også jobbe litt med hjernen. Prøve å tenke litt mer positive ting om meg selv enn jeg for tiden gjør, kanskje …

Kanskje er det ikke så rart at våren og sommeren ofte byr på tunge tider. Det er da for faen så mye press. Ikke bare skal man kose seg glugg ihjel og ha et fantastisk sosialt liv, med utepils, sjampis, masse venner, fest og moro, man skal se Instagram-perfekt ut og. Okei, jeg vet at man ikke må det, men jeg sitter allikevel her og er «deppa» for at jeg føler jeg ser ut som et troll. Jeg trenger virkelig ikke føle meg som en supermodell, men en mellomting hadde jo vært litt fint. Jaja. God kveld. 

TGI … monday?

Gamle bilder er alt jeg har å dele fremdeles. Det er mye snakk om å ta bilder på meg, men jeg gjør visst ikke så mye med det, haha.  Vel, til helga reiser jeg jo på pokertur til Tallinn, så da blir det nok litt mer spennende bilder å dele! Om det er noe noen av dere (om noen i det hele tatt gidder å lese) har lyst at jeg skal blogge om, så bare rop ut i kommentarfeltet. Om du lurer på noe, om det er et tema som er spennende å lese om eller hva som helst. Jeg trenger tips, så det setter jeg bare stor pris på!  driver Vegard og fikser en bedre middag til oss (biff og hele pakka, hvem sa at mandag trenger å være veldig mandag?), så blir det nok bare en film og sofa resten av kvelden. Fredagsfølelse allerede på mandag, dere! Anbefales!