I dag leste jeg denne kronikken, som omhandler at psykisk syke ikke får den beste behandlingen. I artikkelen står det «Forestill deg at du blir psykisk syk. Du oppsøker helsetjenesten og får behandling. Sannsynligheten er imidlertid stor for at behandlingen du mottar, ikke er i tråd med anbefalte retningslinjer.» 

Videre står det: «OVERSER TRAUMER. En studie som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har utført, viser at barn som mottar polikliniske tjenester, i liten grad blir spurt om de har opplevd belastende livshendelser, slik som mobbing, vold, overgrep og ulykker (anbefalt i Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge). Traumer blir følgelig ikke avdekket, barna kan få feil diagnose og behandling som ikke er riktig tilpasset.»

Det fikk meg til å tenke gjennom behandlingen jeg har hatt de siste årene (selv om jeg ikke er et barn, da), hos flere ulike behandlere. Etter å ha sendt «Psykehus»-utkastet mitt til flere testlesere, var det en av dem som stilte seg spørsmålet: «Det kan nesten virke som om tapet av faren, og erfaring med mennesker som er onde mot henne kan ha gjort at hun ikke tør å stole på mennesker. Og heller ikke på seg selv. Lurer litt på hvorfor ikke psykologene snakker mer om fortiden til Drea? Eller er kanskje ikke det viktig og nødvendig i behandling av bipolar lidelse?» 

Jeg tror hun har et poeng. Jeg tror kanskje behandlingen min startet litt i feil ende. At bipolar lidelse ble fokuset, og hvordan lære å leve med det, mens spørsmålene om tidligere opplevelser og traumer ble glemt. Det tok lang tid før sånne ting ble tema. Jeg aner virkelig ikke om det har hatt betydning for fremgang (eller mangel på fremgang) i min behandling eller ei, men det er i alle fall en interessant diskusjon, og det er noe som er verdt å tenke på. Fin og viktig kronikk som er verdt å lese.

Men  skal jeg komme meg i seng, altså. Jeg er hjemme på Byåsen igjen, og i morgen må jeg tidlig opp for å komme meg til Tyholt i tide for radiointervjuet. Lykke til til meg, selv om det ikke er særlig skummelt eller komplisert, haha! God natt. 

Vilja har sovnet, og jeg sitter i sofaen og gjør… Vel, veldig lite. Internett fungerer ikke, og jeg er snart tom for 4g for denne måneden, så da går det i god, gammeldags tv-titting. Humøret svinger litt, selv om det har vært den beste uka sånn sett på veldig lenge. Jeg har hatt det mer bra enn kjipt, og det er selvfølgelig verdt å feire. I dag begynte jeg allikevel å grine i bilen av en plutselig tristhet jeg ikke aner hvor kom fra. Plutselig går noen ting veldig inn på meg, i motsetning til andre ganger, hvor jeg føler at jeg er skikkelig kald og kynisk. Men hei, nå skal jeg fokusere på det positive – jeg har hatt ei skikkelig fin uke, og i morgen skal jeg sørge for å føle meg som en god mor også. Den følelsen er gull verdt, og den er jo et resultat av sekunder og minutter som gjør veldig godt for både meg og mini. ♥

 

I dag har det vært tykk, tykk tåke i Trondheim, og da jeg hentet Vilja fra pappaen, tok vi en rask tur ut for å ta litt bilder av henne. Vilja ble raskt lei (og kald på fingrene), så jeg fikk vel cirka to minutter på meg. Typisk! Haha! Og jeg glemte å ta med objektivet jeg egentlig hadde tenkt å bruke, så det ble en ganske dårlig fotosession i grunn. Jeg krysser fingrene for mer tåke i morgen, for da skal jeg tvinge henne til å la meg ta litt fler bilder av henne i tåka! Tåke er så fiiiint! Vel, nå skal vi leke. Hugs.

(Hun var ikke trist, altså. Skuespiller-skillsene er fremdeles på topp! «Vilja, se trist ut da!»)

Åh, som jeg ønsker meg fler tatoveringer! Jeg vil ha på halsen, hele armene, under puppene, overalt! Bare synd jeg ikke er rik. Det er liksom der det stopper seg. Og haha, det er jammen ikke særlig lett å ta fine bilder av seg selv i leiligheten her, spesielt ikke nå på vinteren. Det er mørkt, jeg har kanskje litt for lite lys, og det er såpass trangt at det er rotete uansett hvilken vinkel jeg velger. Derfor ble løsninga å ta bildene i senga, og bruke lommelykta på iPhone-en som lyskilde. Man tar hva man har!

Forresten. (Forresten #2: Jeg må seriøst slutte å skrive «forresten».) Jeg trenger fler blogger å lese. Jeg trenger inspirasjon! Så… Hvilke blogger bør man titte innom? Og hvorfor? Tell me, tell me! Jeg har forresten aldri vært på Vixen Blog Awards… Tenk det! Det fantes jo ikke sånne greier da jeg var på topplista, haha. (Som er typ en mannsalder siden, nesten.) Uglid at jeg ikke endte opp som bloggkjendis da, men i stedet er en ganske så ukjent bloggdinosaur. Vel, kanskje jeg burde ta turen neste år. Hadde sikkert vært gøy! Kisskiss.

Litt fler bilder av meg selv med rosa parykk. Jeg har sovet i alt for mange timer, men er allikevel stuptrøtt, så dagen i dag kommer nok ikke til å bli veldig produktiv. Jeg har mottatt journalen min fra to av tre steder, så da har jeg i alle fall litt lesestoff for helgen. Jeg har allerede lest gjennom mye, og har heldigvis ikke blitt særlig skremt av det. Jeg kjenner igjen det som står. Få overraskelser med andre ord, og da er det vel egentlig ikke særlig mye å frykte. Nå derimot, skal jeg spise frokost (!) og se en episode av Californication. Hug!

Jeg har ikke så mange ord å komme med, jeg har ikke noe jeg vil si om året som har vært, jeg har heller ikke noe jeg vil si om året som kommer. I stedet poster jeg tre gamle, nyredigerte bilder av Vilja. Fra den gangen jeg klæsjet på henne litt sminke og ba henne være modell, noe hun velvillig var med på. (Den gang da…) Hugs.

Jeg har snudd døgnet (veldig), og sitter derfor her nå – klokka åtte minutter over to – og redigerer bilder jeg aldri rakk å redigere før jeg gikk i hi i vår. Jeg var skikkelig urolig og rastløs i kveld, så derfor bestemte jeg meg for å finne frem gamle harddisker og bla gjennom bilder jeg tok for en stund siden. Det funket. Jeg ble roligere av det. Så her kommer noen tilfeldig valgte bilder av Frida.

Modell: Frida // Trend Models Make-up & styling: Jeanette Hansen Fotograf: Drea Karlsen // DreaPhotography
Uretusjerte bilder!

Jeg og Vilja er på butikken.

Jeg: Trenger vi noe mer?

Vilja: Nææh… Tror ikke det. Forresten, jeg trenger ikke noe annet enn deg, jeg!

Så lener hun seg inntil meg og gir meg en klem.

♥ Hjertesmelt.

lillevilja1

Gullet tre måneder gammel. 

I dag ble jeg flydd til Trondheim sammen med to ansatte fra A-hus. De leverte meg, og to fra Østmarka plukket meg opp. Jeg var rimelig sikker på at jeg skulle få dra hjem i ettermiddag, siden det egentlig ikke finnes noen som helst grunn til å holde meg innlagt på tvang lenger. Men jo. Det mener de. (Må påpeke at det ikke var så alvorlig som det høres ut som altså! Jeg fikk bare et slags anfall som jeg får i blant. Long story! Jeg ække gal.) Drittungen i meg bryter seg frem i mylderet av følelser, og ut kommer både gråt, et furtent tryne, sarkasme og stygge blikk. Gud, som jeg hater når jeg blir drittunge. Det hender i blant. Det er ikke mye å skryte av. Jeg furta i cirka tjue minutter (og grein i hvert eneste sekund, for det har vel nesten aldri vært så synd på noen i hele verden som det var på meg i dag, som ikke fikk dra rett hjem til leiligheta mi når det var det jeg ville.) Så tørka jeg dem tappert vekk, og den sterke stemmen i meg sa: Fy faen, så patetisk du er. Og visst hadde han rett! Dette her er jammen meg rimelig patetisk.

Jeg ga meg selv totalt tredve minutter til å være drittunge. Så kom jeg på at det er fredag. Om jeg skal sitte på et sterilt, tomt og ensomt rom uten så veldig mange av mine egne ting, trenger jeg to ting. 1. Burn. Jeg trenger alltid Burn. Blå burn, uten sukker. Og 2: Noe godis. Noe godt. Sjokkis? Kanelgifflar? Noe sunt? Så da tørket jeg vekk drittungen i meg og ba om følge til butikken. Jeg kjøpte to Burn, en Cola Zero, en druepakke uten stein og Kanelgiffler. Drittungen har gått og lagt seg, og jeg sitter her med en fredagskveld, Burn og noe godt attått. Om jeg vil.

Vel. Jeg begynte et sted, og jeg hadde en plan om det skulle vinkle seg inn på at jeg har fått ordnet ny header, men nå husker jeg ikke helt den vinklingen, så da hopper vi direkte dit. Ja, jeg har laget meg ny header mens jeg sitter her og drikker Burn og ser på druene og Gifflene som ligger i posen ved siden av sengen. Den ble, i forhold til de fleste andre jeg har hatt, veldig mye mer… Artistisk. Det er lenge siden sist jeg var artistisk, så kanskje det er et godt tegn? Om det ikke suger helt, da..? (Dønn ærlig ÅPENBAR fisking etter komplimenter for headeren. Eller ris og hån.) Jeg har dessuten tenkt ut hele to fotograferinger, men nå jeg har jo slutta på skolen! Hvor teit er ikke det. Positivt er det uansett da, siden jeg lager moodboards i hodet og ser for meg bilder jeg ønsker å ta. Jeg gikk nettopp fra å være en barnslig, fæl drittunge til å bli en ordentlig glad og energisk optimist. Kreativ sådan og! Jepp. Jeg legger ved headeren så den vises i denne posten, for det kan jo hende jeg bytter den ut ganske raskt igjen, liksom. Vad tycks?

srettnoda

Vipper fikset hos Glimt Bli Ny Studio i Trondheim.