Bjørnis-venner

Verdens søteste Bjørnisjakker, som fås kjøpt på www.brannbamsen.no.

Treårstrass og dårlig samvittighet

Et bilde av vakre Tomine. Lillerampen som for tiden har tidenes treårstrass. Det er roping, det er kasting av ting, det er slåing, det er mye frustrasjon. Jeg prøver å være der på en god måte. Bestemt, sette grenser, rettferdig, rolig, behersket og støttende. Som regel klarer jeg jo det, men jeg må ærlig innrømme at det til tider koker over for meg og. På kamp nummer tjuetre i løpet av en kort ettermiddag, etter n-te slag, etter lyden av lego veggimellom. Etter den høylydte ropinga, på alt, og når ingenting av det man sier hjelper. Da er det ikke like lett å holde hodet kaldt. Så da hever jeg kanskje stemmen litt mer enn jeg burde. Løfter henne kanskje litt bråere enn jeg burde. Gir henne en time out, selv om det kanskje ikke er det beste å gjøre. Og så føler jeg meg som verdens verste mamma. Alle de gangene hvor jeg taklet alt helt fint, de glemmes på et blunk. Alle de gangene jeg har grunn til å være stolt av. I stedet fylles jeg av dårlig samvittighet og frykt. «Kommer hun til å hate meg nå? Kommer hun ikke til å føle seg elsket nok? Er jeg ikke god nok? Er jeg ikke flink nok? Feiler jeg totalt her?»

Jeg er ikke feilfri. Det trenger man kanskje heller ikke være. Jeg sier unnskyld. «Unnskyld for at jeg hevet stemmen. Unnskyld for at jeg løftet deg brått. Unnskyld for at jeg satte deg på rommet ditt, og gikk. Unnskyld for at jeg ikke klarte å beholde roen. Mamma skal ikke gjøre sånn. Mamma skal ikke reagere sånn.» Så klemmer vi. Jeg spør om vi kan være venner igjen. Spør om vi kan være snille med hverandre. Hun sier ja. Hun tar nesen min og ler. Jeg kiler henne, hun ler mer. Jeg kysser henne på panna, klemmer henne hardt, sier at jeg elsker henne. Inni meg håper jeg bare jeg holder. At jeg er bra nok for henne. For Elliot. For Vilja. Så skal jeg jobbe hardt for å være enda bedre i morgen. Ikke bare bedre til å være mor, ikke bare bedre til å beholde roen, men også bedre til å tilgi meg selv for de gangene jeg ikke klarer det.

A day in the life

Om du lurer på hvordan det er å være alenemamma til to små, så finner du vel noen svar i disse bildene. Haha! Det er putekrig, hopping i sofaen, tantrums, gråt, latter, galskap, frustrasjon, lykke, temperament, rot, lek og masse kjærleik i skjønn forening.

Curtains

Disse bildene er faktisk ikke redigerte (vel, bortsett fra det i svarthvitt da, selvfølgelig). Jeg prøvde meg på flere ulike redigeringer, men falt bare tilbake på at utgangspunktet var best. Det tror jeg aldri har skjedd før, haha! Jeg har i alle fall fått tilbake fotogleden, thats for sure. Det er gøy å ta bilder av noe annet enn kidsa i blant og! Det er jo ikke så ofte jeg har tid til det, men når småttisene er hos Vegard, får jeg plutselig litt tid til å gjøre akkurat hva jeg vil. For tiden er det å ta bilder! Skulle ønske jeg hadde andre modeller enn meg selv tilgjengelig, da. Man blir litt lei av sitt eget tryne, men hei, gøy er det uansett.

Girl with a camera

Jeg trives definitivt best bak kamera, men av og til er det jo litt gøy å gjøre begge deler! Jeg har forresten flytta. Jeg har kjøpt meg et herlig rekkehus i Knarrlagsund, 700 meter unna barnehagen til Tomine (og Elliot, som begynner rett etter påske!). Shit, ass. Tenk at jeg i en lang periode ikke trodde jeg kom til å fylle tredve år, men her sitter jeg – treogtredveogethalvt år gammel – og er så fornøyd med livet og tilværelsen at jeg føler meg skikkelig… zen. Jeg føler meg skikkelig jorda, lissom. Planta. Eller hva man nå skal si. Jeg har det topp, jeg er fornøyd, jeg higer ikke etter uoppnåelige greier, jeg drømmer ikke om et annet liv. Jeg er bare sjukt fornøyd og glad akkurat der jeg er i dag. Sånn kan det også føles, altså! Who knew…

Tiny humans

With great power comes great responsibility

39 uker i morgen

I dag trossa jeg bekkenløsning og vann i beina, og fikk med meg Tomine og Vegard for å ta litt bilder! Det er virkelig ikke så lett å få bildene slik man vil uten å stå bak kameraet selv, men det ble da noe fint allikevel! I morgen er jeg 39 uker gravid, og da er det bare 10 dager til termin! Countdown, much? Digg å ha fått tatt litt bilder av magen sammen med Tomine og, selv om hun fremdeles ikke akkurat er en tålmodig modell… haha! Jeg syns dette stedet er så fiiiiint! Jeg skal så absolutt ta med meg kamera dit igjen. Kanskje det blir familiebilder herfra etterhvert, med hele gjengen og kameraet på stativ! Oh, the project … ææææ. Når tror dere lillegutt kommer, da?

Vilja

Planen var å ta litt bilder av Vilja og Tomine sammen under dette pleddet ute i sollyset, men nei. Tomine var ikke så gira. Hun er virkelig ikke en like enkel modell som Vilja alltid har vært! Da Vilja var halvannet-to år, gjorde hun akkurat som jeg sa, hun. Hun poserte, stilte opp, var med. Haha! De er ikke helt like der med andre ord. Tomine roper «nei» og løper vekk. UMULIG. Hahaha! Jaja. Jeg gir meg ikke. Jeg får heldigvis fler sjanser til å ta litt bilder av dem sammen! Og i dag var uansett bare en liten kort test på ikke mange minuttene. Jeg regner med Vilja stiller opp på nytt igjen, så vi får til enda bedre resultat! Hugs.

Vilja og Tomine