Mood

Balthazar – Bunker

Deilig, deilig, deilig låt som du bare bør høre. Loves it!

Repeat on Spotify

1. Billie Marten – In for the kill  2. Piested – Habits  3. Apparatjik – The Birds  4. Radiohead – Exit music (For a Film)

Her er fire av mine favorittlåter, som kan gå på repeat evig. Låt nummer en er en cover av La Roux sin hit, og jeg syns bare den er så nydelig i dette formatet! Rolig, sår og vakker. Hør den! Nummer to er en ganske så ny favoritt, mens tre og fire er to gamle, gamle favoritter som allikevel aldri blir for gamle. Hva er din topp 4, om du måtte nevne noen akkurat nå?

Postcards

Meadowlark – Postcards

Trykk på bildet eller linken for å høre låten som for tiden går på repeat her hos meg. Jeg prøver å puste, stresse ned og bli kvitt den jævlige hodepina som har plaget meg en del i det siste. Men nok whining! Hør låta, den er fantastisk.

Vi blir til her

Åh, denne er så vakker, selv om jeg skulle ønske den ikke stoppet så brått akkurat i dét den tar ordentlig av. Jeg vil ha mer av den, liksom. Vel, i kveld står den på repeat. Hugs!

Worry

Jeg tenker på så mye snålt. I noen dager nå har jeg tenkt på at om man er helt på bunn, så kan det (nesten) bare gå oppover, og om man er på topp, så kan det bare gå nedover. Hvor utrolig paradoksalt er ikke det? Jeg mener… Om alt er så ille som det kan bli, så er det jo ganske oppløftende å tenke at det ikke kan bli verre! Optimistisk, liksom, midt i all dritten. Men om man har det så bra som man kan ha det, kan det jo faktisk ikke bli bedre. Da kan det bare bli verre. For en pessimistisk tanke, midt blant alle de rosa skyene, right..?

Men okei. Jeg er faktisk litt bekymra. Sånn på ordentlig. Jeg har det så bra nå, og klarer (for første gang på evig lenge) å sette pris på å ha det bra. Jeg trenger ikke mer, liksom. Jeg trenger ikke bli verdensstjerne, jeg trenger ikke være best i alt jeg driver med, jeg trenger ikke være noe jeg ikke er eller kan bli. Jeg er bare glad og fornøyd, og er livredd for at det plutselig skal snu. Det har jo hendt før, så hvorfor skulle det ikke skje igjen, liksom? Ææææh. Jeg vet det ikke er noen vits i å bruke særlig mye tankekraft på det, men herregud da. Can you blame me? Det er jo ikke som om det kun er snakk om en dårlig dag eller to. Det er jeg ikke redd. Det er ikke noe problem. Ohwell, jeg får høre enda litt mer på Jack Garrat (LINKLINKLINKLINK), og krysse fingrene for at selv om det (nesten) ikke kan bli bedre nå, så trenger det ikke bli verre heller. Kanskje kan det bare være stabilt bra leeeeenge. Det har jeg hørt om, nemlig.

«Don’t you worry about it, don’t you worry about it. Try and give yourself some rest.»

Top of all time

Jeg har laget en ny spilleliste i Spotify, kun med de aller beste favorittene gjennom tidene! Spillelisten finner du her, og den inneholder alt fra låter som fantastisk fine Apparatjik – The birds, som det virker som nesten ingen har hørt om (!), til Nirvana – Something in the way. Stor variasjon i sjanger der altså, men om du liker musikksmaken min finner du nok noe du liker, tenker jeg.

Jeg har fått ekstremt lyst på pastellrosa hår, og bruker morgenen til å google fine inspirasjonsbilder. Skal virkelig ikke se bort i fra at jeg plutselig prøver meg på litt pastellhår, altså! Gud, det er så fint. Kanskje ikke like «in» lenger nå, men det betyr virkelig ingenting for meg. Rosa hår ftw!

Exit Music (For a Film)

Låten Exit Music (For a Film) er en så fantastisk fin låt at jeg bare er nødt til å dele den med dere! (Trykk enten på bildet eller lenken for å åpne den i Spotify.) Radiohead er jo et fantastisk band med mange gode hits, men denne låten er nok ikke den mest kjente. However, den er en av mine favoritter! Hør og nyt. Og om du har en låt du syns er megafin og trist, så post gjerne link i kommentarfeltet!
skal jeg ta en ny tur på blades – jeg har virkelig fått dilla igjen. Kanskje jeg blir sprek igjen nå? Det er jammen på tide…

Et bilde og en låt

selfiedrea2

Et bilde og en låt. Helt enkelt. Låta er dødsfin, og videoen er også elsk. Verdt å se. Og verdt å høre på – tusen ganger. Minst.

I miss you

dobbeldrea_kaizers_webdreakaizers20120217_4331-as-Smart-Object-1

Herregud, som jeg savner dere, Kaizers Orchestra! Kom tilbaaaake. Jeg vil på konsert. Snufs.

Mer kaostanker

flowers1
Hører for tiden på: Emily Barker & The Red Clay Halo – Pause

Nydelig låt. Hør den. 

Det har blitt kveld. Kroppen er fremdeles ikke rolig. Sovepillen har ikke slått inn, så jeg sitter i senga på rommet med musikk på og macen i fanget. Hodet jobber ustanselig, som den har gjort i hele dag. Jeg er sliten, men ikke trøtt. Vanligvis ville jeg kanskje sett frem til å legge meg nå, og få noen timer søvn. Men nei. Jeg gruer meg til å sovne. Ikke for at det å sove nødvendigvis er så fælt (selv om det ofte er det og, med alle sinnsyke mareritt og drømmer som er så fæle jeg ikke en gang har mulighet til å beskrive), men for at jeg ikke vil våkne. Er ikke det rart? At man får så lite lyst til å legge seg for at det betyr at man må våkne til en ny dag. Igjen. Akkurat som i går.

Dagen i dag er også preget av store kontraster og motstridelser. Som for eksempel at jeg kjeder vettet av meg, men ikke har lyst til å finne på noe som helst. Løsningen blir å løpe opp og ned mellom stua og rommet her på DPS-en, høre musikk, se fire og et halvt minutt av en tv-serie (før jeg går lei og ikke orker sitte stille lenger), prate med folk her, og irritere meg over dem og alt det de gjør. Jeg blir irritert, og det vises. Jeg småkjefter på andre pasienter. Selv om jeg vet at det er meg problemet ligger hos, og ikke dem.  Ikke mye som skaper ro og… Hva skal man si… Harmoni i kroppen, akkurat. Det er den der uroen… Den som kribler i kroppen hele tiden. Som får tankene til å fly til tabulagte steder, igjen og igjen og igjen. Nesten konstant. Kun med små pauser hvor jeg oppriktig ler av Frida for at hun er morsom, og får etterlengtet fri fra irritasjonen min og negativt tankekjør. Små pauser. For vips! så er alt tilbake. Selv om jeg fremdeles sitter der på akkurat samme måte og smiler, prater og ler. Tilsynelatende frisk som en fisk.

Det er da det slår meg hvor mye vi ikke ser av hverandre. Hvor mye vi ikke forstår. Nå, når jeg ikke forstår noe av meg selv engang. Tenk hvor mye som ikke er som det ser ut. Ting er ikke svart/hvitt. Ting er aldri svart/hvitt. Uansett hva man prater om. Det finnes alltid andre vinkler. Andre måter å se ting på. Andre forståelser enn ens egen. Jeg føler meg liten. Jeg har min boble av forståelse, og alle andre mennesker har sin egen. Hva betyr tankene mine da? Hva betyr min forståelse når den ikke gir meg noe positivt? Hvordan kan jeg slippe unna min egen boble, og heller hoppe inn i noen annens? Kan jeg ikke bare… Se annerledes på ting? Tenke annerledes? Få vekk de automatiske destruktive, skumle tankene som dukker opp uten at jeg rekker å registrere at de er der? Kan noen fortelle meg hvordan?