Photobucket

Kaizers @ Øyafestivalen, sendt på p3.no.

I går inviterte jeg Øyafestivalen og Kaizers Orchestra inn i stua mi, samtidig som jeg prøvde å jobbe litt ved siden av. (Nerd, jeg?!) Men, som du kanskje skjønner så er det vanskelig å være på konsert og jobbe samtidig, så for å være ærlig så ble det mest konsert og (falsk) synging fra sofaen. Siden jeg ikke kunne komme til Øya, så måtte Øya komme til meg. Det er jo faktisk nødvendig med tanke på hvor få Kaizerskonserter jeg, en Kaizersfan av dimensjoner, har vært på i år. To… Snufs. Jaja, jeg fikk i alle fall hørt alle de nye låtene (som kommer på plate i november), og jeg har til og med sett gjennom konserten på nytt i dag også. Nye låter må jo likes og læres så raskt som mulig! Jeg skal ikke være idioten på første rad som med gullfisklignende bevegelser skviser ut ord fra munnen som overhodet ikke stemmer med teksten (eller en gang eksisterer), for å si det sånn. For det er teit, og jeg ler høyt hver gang jeg ser en slik. Muhahaha. Rock on.

Photobucket


Dead Can Dance – Don`t fade Away.

Det er litt rart å tenke på at vi er så flinke til å dømme mennesker at vi dømmer de som er akkurat som oss selv også. De som lever så like liv som oss selv at det liksågodt kunne vært oss. Allikevel lager vi grenser i hytt og pine med sterke ord som de, dem, oss og vi, og glemmer at den eneste grunnen til at vi ikke engang legger merke til hvor like vi er, er for at vi kjenner oss selv best. Og ikke dem. Vi kjenner oss selv så godt at vi ikke putter oss selv i bås. Vi ser ikke det stereotype i det vi gjør og den vi er, for vi vet at det ikke er så simpelt at man bare kan lese et helt menneskesinn ut av et par særtrekk, meninger eller handlinger. Det vet vi kun for at vi kjenner oss selv, og ikke bare ser det tilsynelatende iøynefallende. Det overflødige.

Under en samtale i går gikk det plutselig opp for meg hvor lett det antagelig må være for andre å sette meg i en stereotyp bås uten å blunke. Noe jeg aldri har tenkt over at er mulig en gang, her jeg som regel sitter på min høye hest og føler meg som et relativt bra menneske. Relativt oppegående, ja, faktisk ganske så smart til og med. Bedre enn mange andre. Smartere enn mange andre. Penere enn mange andre. Mer verdig enn mange andre. At jeg i det hele tatt kunne bli satt i en nedlatende og ekstremt trangsynt boks hadde jeg faktisk aldri tenkt over – ikke før i går. Fornektelse vil mange sikkert si – ubetenksom er ordet jeg velger. Jeg har rett og slett bare aldri tenkt over det.

Se på meg. Jeg fyller snart tjueto år, er singel og har allerede en to og et halvt-åring løpende rundt omkring meg. Jeg eier ikke mye av verdi – verken hus, leilighet, bil eller hytte. Jeg har faktisk ikke et eget sted å bo enda engang, og har så og si bodd i en bag i snart et år. Min høyeste fullførte skolegang er videregående skole. Jeg er blond. Jeg tar buss. Jeg har en tribaltatovering jeg tok da jeg var sytten. Eksen min var tolv år gamlere enn meg, og jeg var ikke mer enn sytten år da vi ble sammen. Jeg er fra ei lita øy med cirka fire tusen innbyggere, et sted hvor alle kjenner alle og hvor ryktene ferdes raskere enn hva Northug går på ski.

Nok sagt, kanskje. Hadde jeg vært deg så hadde jeg sett ned på meg. Den personen jeg ser for meg av å lese dette er ikke meg. Jeg ser noen andre, selv om det er jeg selv som sitter her og beskriver meg selv. Jeg ser for meg et menneske jeg lett putter i bås. Jeg ser for meg søyler som måler suksess, og søylene jeg ser er små. IQ-søyla når ikke lenger opp enn rundt åtti, men så kommer jeg plutselig på.. det er jo meg jeg snakker om. Pang! Nytt wake up-call. Hardt og brutalt.

Jeg er bare nødt til å poste denne dansevideoen av Vilja fra i gårkveld. Jeg syns i alle fall hun er supersøt og superflink til å danse! Her danser hun til Burma av New Violators, som forøvrig er en kjempebra låt. Jenta lærer tidlig! Hugs.

Tenk at det går an å føle seg ensom på dager hvor man ikke ønsker besøk. Er ikke det rart? Man trenger ikke være ensom engang, det er bare noe som ligner. Det er bare en følelse som kommer over en, helt plutselig. Man begynner å tenke tilbake i tid, og husker alle små detaljer som gjorde den tiden så bra, uten at man kanskje visste det akkurat der og da. Det er bare en følelse man får av å tenke tilbake. Man husker liksom alt. Musikk man hørte på nonstop, mennesker man likte å henge sammen med, navn man smilte ekstra av når de dukket opp på telefonen, temperaturen ute, klær man brukte, folk man observerte på bussen. Man husker alle små detaljer man egentlig ikke trodde man la så mye i. Det er akkurat som om alt blir så mye klarere i ettertid. Så mye nærmere. Og det føler man seg litt ensom av, når man er den eneste i hele verden som kan kjenne igjen akkurat de følelsene. For nå sitter man plutselig alene, nok en gang blind for alle disse små detaljene som egentlig er der et sted. Denne gangen er man helt sikker på at de faktisk ikke finnes. At de er borte. At dette er en tid man aldri kommer til å se tilbake på og savne. Men det gjør man jo. Detaljene dukker alltid opp – i ettertid. Det er som om man aldri helt klarer å være lykkelig i øyeblikket, men alltid deprimert over at man hadde det så mye bedre før. Jeg har sånne dager. Dager hvor alle detaljer fra øyeblikket føles tapte, selv om det i virkeligheten bare er jeg selv som har gjemt dem. Dager hvor jeg virkelig skulle ønske som R. Kelly; at jeg kan skru tilbake tiden og heller nyte øyeblikkene mens de er der.

Mark Lanegan & Isobel Campbell – Come on over (turn me on)

PhotobucketPhotobucket

    Robin Thicke – Dreamworld

Jeg snur meg rundt i senga, myser ut mot nattbordet og leter med blikket etter vekkerklokka som aldri har stått der. Jeg husker plutselig at jeg lever i totusenogelleve, og ikke på nittitallet, og sjekker klokka på iPhone´en istedet. 07.29. Fin tid å bli vekt av en sutrende prinsessestemme som sier «mammaaaa…» fra rommet ved siden av. Jeg lukker øynene igjen – velger å slumre i noen minutter til sutringa går over til klagegråt. Da husker jeg drømmen. At noe så uvirkelig kan virke ekte forbauser meg stadig. Han var tilbake. Han smilte, akkurat som før. Han tøyset, akkurat som før. Og han lo av seg selv – da han selv mente han hadde dratt en kjempevits – akkurat som før. Den gjennkjennelige «næhehehehe». Næh i begynnelsen, som tydelig forklarte at han bare hadde tulla, etterfulgt av latteren som tydelig beviste at han hadde vært hysterisk morsom. At forsøket i hans øyne var vel gjennomført og med suksess. Jeg himlet med øynene, mumlet «pappa da…» og smilte i skjul. Han var tilbake, med snusen jeg hatet og smilet jeg elsket. Hadde det ikke vært for klagegråten fra naborommet så hadde jeg slumret meg selv tilbake til drømmeland igjen. Bare for fem minutter til, et smil og en uvirkelig virkelig klem.

Photobucket

Melissa Horn – Låt du henne komma närmre


Jeg elsker fregner. Og i år har jeg visst fått en god del selv også, så i sommer blir det ikke snakk om å bruke foundation altså. Bare frem til jeg får kjøpt meg en god concealer. Anyways, er det mulig å starte et blogginnlegg kjedeligere enn hva jeg nettopp gjorde? Tror ikke det. Så derfor hopper vi elegant over til noe annet – nemlig questions. Lurer du på noe? Da er det bare å spørre, så svarer jeg på det som måtte komme. Ja, jeg kjører en god, gammeldags spørsmålsrunde. Det er jo so last year, og siden jeg bare er rebell og kul så må jeg jo bare gjøre det når noen nevnte det i en kommentar. Og om det er bare denne ene personen som lurer på noe så… ja, da får hun i alle fall svar! Hugs.

PhotobucketPhotobucket

Jeg er i Oslo, og for øyeblikket sitter jeg i sovesofaen med litt vipper i håret og sminke fra i går. I går var det duket for avsluttende turnékonsert for Kaizers i Norges storstue, og det var intet annet enn magisk. For en stemning! Hårene i nakken min reiser seg bare av tanken på et fullsatt spektrum – av bare Kaizersfans! Allsangfaktoren var enorm, og da tusenvis av lightere ble tent og holdt i været da Die Polizei avsluttet konserten på formidabelt vis, så ble jeg faktisk nesten litt på gråten. In a good way. Jeg er normalt sett ikke den første som blir rørt og tyr til tårer, men altså… For en stemning, dere! For en stemning.

Stemningen ble selvfølgelig ikke noe dårligere på afterparty med bandet på Rockefeller, så jeg trenger vel kanskje ikke (men gjør det allikevel) si at jeg hadde en veldig bra aften. Jeg blir litt trist av å tenke på at det blir altfor lenge til neste Kaizerskonsert nå, men det betyr jo også at det stadig nærmer seg nytt album. Og det er jo ingen dårlig trøst. Noe annet som ikke er en dårlig trøst er at jeg snart får Viljakos igjen! Det føltes veldig kjipt å reise fra henne når det egentlig var min Viljahelg, men sånn er det. Hun har nok ikke hatt det fælt hun heller. Tror nok hun har kost seg masse først med onkel Jørgen, og deretter med farmor og farfar. Håper allikevel hun blir litt glad når jeg kommer hjem, da…

 

Photobucket

Photobucket
Siden vi er så godt i gang med crappy PhotoBooth-bilder; her er to (litt gamle) av oss!

Photobucket

Lykke Li – I follow rivers. Jeg er hekta!

Ny uke, nye ting å gjøre. Denne uka har jeg to utplasseringselever hos meg, så jeg har laget opplegg og greier. De skal være modeller for meg en dag også, hurra! I morgen skal jeg jobbe på Fame i tillegg, og til helgen blir det Oslotur. Med andre ord; det blir en innholdsrik uke. Derfor bruker jeg mandagskvelden som en ekstra søndag, og tar livet med ro i sofaen hos søstersen på Solsiden. Det funker helt greit!