Lately

Mammalivet er fremdeles veldig fantastisk. Bolla vokser i kjempefart, og like før hun ble 8 uker, veide hun hele 6390 gram. Jeg fullammer, og det ser hun visst ut til å like. Fnis. For å være helt ærlig, har jeg vært litt «bekymra» for at hun legger på seg for mye. At hun blir for stor for fort, liksom. Hodet mitt er jo til tider litt slitsomt, og jeg får sånne rare, kjipe og slitsomme hang ups. I det siste har det vært på veldig overfladiske ting. Både på mitt eget utseende og min egen vekt, men også på Tomines vekt. Vokser hun for fort, blir hun en kjempebaby, tenker andre at hun er feit? Det er vanskelig å forklare det, og jeg vet jo at det stresset og de bekymringene er totalt meningsløse og dumme, men jeg har ikke klart å slippe det helt. Misforstå meg ikke. Jeg har vært totalt oppslukt av henne fra dag 1, og jeg har alltid ment at hun er vakrest i verden. Det har bare vært en frykt der for at de følelsene skulle endre seg. At jeg skulle miste de følelsene som alle foreldre automatisk skal ha for babyene sine.

Nå har de tankene endelig sluppet taket litt. Det stresset har gitt seg for en stund. Jeg har jo verdens fineste, friskeste jentebaby, og hun vokser da akkurat som hun skal! Hun er helt magisk, og det er hverdagen og. Virkelig! Og det skal så absolutt ikke endre seg. Jeg har det veldig, veldig bra for tiden – selv om hodet til tider er litt slitsomt.

Det går mer i Instagram enn blogg for tiden, fordi det er enklere og tar mindre tid. Så, følg meg veldig gjerne @dreakarlsen, da blir jeg glad!

Morskjærlighet

Jeg har ikke så mye annet å poste for tiden enn bilder av Tomine. Det er jo henne dagene går i. Akkurat nå ligger hun faktisk og sover i senga si (!), og jeg sitter på stua og føler at jeg mangler noe her med meg, haha. 6 uker med henne i armene omtrent konstant gjør det med en. I dag var vi forresten på 6-ukerskontroll, og bolla har vokst rimelig bra! Hun har blitt hele 6210 gram, hun! Lengde ble ikke målt, men hun er ganske så lang også. Og se, så vakker hun er da! Smelt. Det er utrolig hvor mye som forandrer seg på de første månedene i livet til en liten baby! Jeg merker forskjell fra dag til dag, nesten. Nå smiles det så mye, og vi har lange samtaler sammen. Jeg ser frem til å se hvilken personlighet hun har, hvem hun er og hvordan hun blir! En ting er sikkert; hun er helt super! Og jeg skal gjøre alt jeg kan for å gi henne en god og trygg oppvekst. Hjerte, hjerte!

Den nye hverdagen

Tomine er så utrolig smilende og blid på morran! Det er så herlig å stå opp med henne. Hun serverer smil etter smil, og prater litt tilbake. Livet og hverdagen har jammen forandret seg de siste årene. For tre år siden i dag var jeg innlagt på psykiatrisk. Siden den gangen har jeg ikke vært innlagt, og siden da har livet gått fra å være utrolig vanskelig til det her! En helt ny hverdag. Stabilitet og babysmil på morran! Who would have thought … Det er så godt! Det er så godt å nyte dagene, nyte hverdagen, føle seg meningsfull og dyktig! Når Vilja også er her sammen med oss så er dagen perfekt.

Nå er hun trøtt og klar for å sovne i armene mine, og da skal jeg sitte her og se på henne og nyte det maksimalt.

6 weeks

I dag er hun her seks uker gammel. Hun har ikke så mange rutiner enda, hun gråter når hun er trøtt og hun vil ha mat rimelig ofte – døgnet rundt. Også på natta. Jeg begynner med andre ord å bli litt trøtt, haha. Det er litt slitsomt når det står på. Når gråten ikke stopper selv om man har prøvd alt. Man er trøtt og sliten, og ingenting hjelper. Det skaper frustrasjon, som igjen skaper dårlig samvittighet. Men alt dette er vel helt normalt! Heldigvis er det mest kos, og hun er i grunn ei smilende solstråle mesteparten av tiden!

I helga skal jeg prøve å komme meg på første trening på treningssenter etter fødselen og. Jeg har 10 ekstra kilo på kroppen (kan ikke bare skylde på svangerskap, må nok skylde på litt sukkersug og!), og jeg føler meg ikke vel med meg selv, sp jeg gleder meg veldig til å kjenne på den der gode følelsen etter ei treningsøkt! Jeg må jo selvfølgelig starte litt rolig, men … jeg gleder meg til å komme i gang igjen! Jeg hater å ikke føle meg vel med meg selv. Jeg vil føle meg fab, haha! Til sommeren, det er målet!

God jul!

Det har visst blitt lite blogging på meg i disse fem ukene etter at Tomine kom til verden! Det får vi se på som et godt tegn, egentlig. Jeg er for opptatt med å kose meg, for opptatt med å holde henne i armene og kose til at jeg tar meg tid til å blogge. For ja, jeg trives veldig godt! Alt går helt supert! Joda, hun gråter til tider uten at jeg skjønner hva hun vil, og joda, det blir kanskje litt lite søvn og mange oppvåkninger, men altså … dette er jo jobben min. Å være mamma til denne lille skapningen er hva jeg SKAL dedikere dagene (og nettene) mine til! Jeg syns det er så godt, så betydningsfullt! Hun begynte forresten å smile til oss da hun var fire uker gammel, og nå er det masse smil hver eneste dag. Det er så vakkert å se på!

Vi er på julefeiring hos mamma og stefar nå, og «mommo» har selvfølgelig blitt en favoritt. Hun trives i armene hennes, og smiler mer til henne enn noen annen. Herlig! Vel, jeg ville egentlig bare si god jul fra oss! Så blir det nok litt mer blogging og bilder fremover – for jeg tar jo masse bilder! Jeg har bare ikke postet så mange av dem her, haha! Om du vil se noen, så legges det jevnlig ut på Instagram! (@DreaKarlsen) Hugs!

Den nye hverdagen

Dette bildet er fra fredag, for da var jo lilletuppa ei uke gammel! Men jeg har ikke tatt meg tid til å poste bildet før nå. Det blir mindre tid med macen i fanget nå som Tomine endelig har kommet til verden! Vilja kom hit på torsdag og var til i går, og jeg må altså skryte litt av henne også. For ei flink storesøster! Hun løfter og bærer og koser og passer på. «Bare sov litt på sofaen du, mamma!», sa hun. Hun kunne plukke opp Tomine når hun våknet, null problem. Hun har virkelig babytekke!

Jeg koser meg med den nye hverdagen som småbarnsmamma – akkurat slik jeg gjorde med Vilja. Jeg har jo vært litt spent på hvordan det skulle bli denne gangen. Mye har jo skjedd i livet siden sist. Og svangerskap/fødsel/tiden etter fødsel er jo virkelig ikke bare-bare. Jeg har tenkt mye på alle mødre rundt omrking i det siste. Herregud, for noen superkvinner vi er! Først skal vi gjennom et langt svangerskap med diverse plager (bekkenløsning, au), så fødsel (det trenger jeg vel ikke påpeke at er dritvondt), så skal vi ha etterrier i fem-seks dager etterpå, såre brystvorter, vond ammestart og lite søvn! For å ikke snakke om at … vel, man er sår og vond «down there» også. Det hører med en god del vondt og … «slitsomme» greier (i mangel på bedre ord). Allikevel føler jeg meg overraskende lite sliten. Jeg føler meg lykkelig og heldig – og LITT superwoman! Jeg får ikke nok av Tomine, jeg kan se på henne i timesvis, og hver gang jeg legger henne fra meg i vugga, så savner jeg henne like etterpå. Da sitter jeg bare og håper hun snart skal våkne, så jeg kan plukke henne opp, holde henne og kysse henne på hodet. Apropos. Nå våkner hun endelig! Hurra! Blogges senere!

Tomine, five days old

I dag tok jeg noen bilder av lillejenta. Jeg ble litt raskt sliten da, så vi kjører på med en ny session imorra! Men her er i alle fall ett av bildene. Jeg er så forelska! Vakkerjenta mi. Jeg gleder meg til å ta fler bilder av henne! I mange, mange år fremover! Tihi. Og til helga skal jeg ta noen fine bilder av begge jentene mine sammen. Vilja kommer i morra ettermiddag, og det blir så kos! Skal prøve å snike med Bosse på noen av bildene også, haha! Han var veldig interessert i hva som foregikk i dag i alle fall, og snuten hans ble med på fler av bildene. Han skulle snuse og lukte på babyen, nemlig. Og det må han jo få lov til! Da vi først kom hjem med Tomine, så var han både nysgjerrig og litt skeptisk. Han lukta på henne, logra litt, og så løp han vekk. Han har blitt tøffere nå, og er fremdeles veldig nysgjerrig. Han blir selvfølgelig overøst med kos og oppmerksomhet han også altså, så han blir så absolutt ikke glemt! Men det er nok litt rart for han å bli storebror allikevel. Han er jo litt mammadalt, men nå må han dele oppmerksomheten. Haha! Men det ser ut til å gå helt utmerket, det også. Fin gjeng! ♥

Velkommen til verden

Først og fremst; velkommen til verden vakreste Tomine! Tomine kom på termindatoen sin den 22.11.19, og veide 3850 gram og var 50 cm lang, og selvfølgelig helt perfekt! Jeg er uendelig forelsket i henne! Nå har vi kommet oss hjem og. Vi hadde vel egentlig tenkt å være på barselavdelingen til mandag, men vi følte oss klare for å dra hjem i kveld alle tre, så da ble det sånn i stedet. Og det er så godt! Bosse-storebror har fått hilst også, haha! Han er veldig nysgjerrig, men også litt småredd henne, ser det ut til. Han logrer og snuser forsiktig, men kommer ikke så veldig nære. Det blir nok bare bedre etterhvert!

Min fødehistorie:

Jeg har selvfølgelig lyst til å dele litt fra fødselen med dere også – fordi fødsel er virkelig så fantastisk! Jeg begynte jo å bli veldig klar for å føde mot slutten i svangerskapet, mest på grunn av plager med bekkenet. På onsdag og torsdag hadde jeg veldig mye vonde kynnere. De ble såpass vonde at jeg på et punkt var litt i tvil om det faktisk var kynnere eller rier, men jeg tror nok jeg egentlig visste at det ikke var rier – jeg bare ønsket det skulle være det! Klokka 02.30-isj på natt til fredag derimot, da kom det jeg med en gang skjønte var rier. Jeg lå i senga og venta på at Vegard skulle komme hjem fra jobb, og riene kom hvert femte minutt. De var ikke sånn veldig vonde, men kom regelmessig. Vegard kom hjem, og jeg venta litt med å fortelle han at jeg hadde rier, rett og slett for at det hadde vært så kjedelig om det bare ga seg eller noe. I stedet økte smertene, og riene kom tettere. Så da var det på tide å informere mannen, haha! Jeg ringte føden, og fortalte hvordan det lå an. Vi ble enige om at jeg skulle vente litt til, og ringe om en stund når smertene var enda sterkere. Vegard sovna litt, jeg stod opp, og i 07-tida ringte jeg føden på nytt. Klokka 07.30 var vi på plass på et undersøkelsesrom på føden, og joda! Jeg kom inn med 4 cm! (Til sammenligning: å komme meg til 4 cm da jeg skulle få Vilja tok meg fra 03 på natta til 23 neste kveld…) Vi fikk beskjed om å vente til over vaktskifte rundt klokka åtte før vi fikk fødestue, så vi ventet bare på undersøkelsesrommet. Klokka ble 08.15, og smertene hadde tatt seg opp betraktelig siden vi kom. Jeg fikk Vegard til å ringe i snora, og da jordmora som kom innom så smertene mine, lovte hun å fikse ei fødestue ganske så kjapt. 08.30-isj var vi på plass på fødestua, og jeg ble undersøkt igjen. 5 cm, så ikke veldig mye fremgang, tenkte jeg. Jeg spurte om å få ta et lite bad i badekaret, for det hadde gitt meg så god smertelindring under forrige fødsel. Det funka ikke like bra denne gangen, men det er kanskje ikke så rart – jeg var jo på et helt annet stadie i fødselen!

Det tok ikke lang tid i badekaret før jeg plutselig begynte å kjenne trykketrang. «Jeg må opp!», sa jeg til Vegard, og med hjelp fra han til å tørke meg, kom jeg meg inn i senga på fødestua. Trykketrangen var der under neste ri og, så mellom riene klarte jeg å si «Ring på dem nå!» til Vegard, og jordmor kom inn. Jeg sa at jeg hadde trykketrang. Ny sjekk. «Ja, her blir det baby snart, ja!», sa jordmor da. «Du har 8 cm, men det er mykt og tøyelig, så her er det bare å høre på kroppen!»
Jeg kjente altså de første riene klokka 02.30, og allerede klokka 09.30 var Tomine født. Det ble en rask, effektiv og fantastisk fødsel! Altså, ingenting kunne gått bedre. Alt gikk helt perfekt! Ja, det var selvfølgelig dritvondt og intenst, men det kommer man jo ikke unna. Jeg hadde virkelig en drømmefødsel! Og alt etterpå har gått så fint også. Jeg er litt trøtt, men ekstremt lykkelig og forelska, og gleder meg til hverdagen som nå står for tur. Å bli mamma er virkelig så stort, så fantastisk, så … ja. Jeg vet ikke hva jeg skal si en gang, jeg. Jeg føler meg så heldig som får oppleve dette på denne måten. Uten komplikasjoner og trøbbel, og med en perfekt baby i armene på slutten av det hele. Jeg er så heldig! ♥