En jævla deppa Drea i 2013.

Nå kommer jeg helt sikkert til å høres ut som en utakknemlig drittunge, men det er absolutt ikke meningen. Jeg skal prøve å forklare det så godt jeg kan. Når man sliter med depresjoner, strømmer det til med mennesker som har egen erfaring med det, som så gjerne vil hjelpe med alle mulige råd. Drikk grønn te! Ikke tenk negativt! Bruk positiv tankekraft, tenk at dette klarer du! Tren! Vær sosial! Ikke vær redd for våren! Ikke stress! Ikke tenk at du blir deprimert igjen i år som tidligere år! Gjør ditt, gjør datt. Ikke gjør dét, og ikke gjør dét. Gjør sånn, for det fungerte for meg! Det er sånn man takler depresjoner. Jeg skjønner de sier det i beste mening, men det fungerer dessverre motsatt.

Når man har vært syk i mange år, så begynner man etterhvert å kjenne seg selv og sykdommen sin ganske så godt. Man har helt sikkert et stort støtteapparat rundt seg, og man har helt sikkert prøvd en hel drøss med greier for å ta knekken på depresjoner. Man har helt sikkert oversikt over hva som har fungert for andre. Man har helt sikkert ganske så god oversikt over det meste, for er det noe som interesserer oss, så er det vår egen helse og psyke. En bipolar depresjon kommer helt uten grunn. Man trenger ikke være trist i utgangspunktet. Det trenger ikke å ha hendt noe. Den bare kommer, just like that. Det er en kjemisk reaksjon i hjernen. Den er ikke utløst av hendelser som dødsfall, endring i samliv eller hverdagsliv. Det er derfor den er så vanskelig å gjøre noe med. Det er ikke bare å drikke litt te, trene regelmessig eller ikke frykte at dette skal være starten på en ny, tung depresjon som kan ende katastrofalt. Så enkelt er det bare ikke.

Du vil ikke tro hvor mange som kommer til meg med alle mulige tips, som om dette var det enkleste i verden. Som om å unngå en dyp depresjon er noe man burde lære seg etter så mange år – siden det fungerte utmerket for dem. Å bli friskere er ikke kun medisiner og terapi, sies det. Men for meg føles det sånn. Jeg jobber med meg selv og hvordan jeg skal takle ting hver eneste dag. Jeg prøver å gjøre gode valg. Jeg har prøvd trening som et forebyggende tiltak, uten hell. Jeg har lagt meg inn tidlig i en depressiv episode, også uten hell. Jeg drikker grønn te. Jeg snakker høyt om hva jeg føler og tenker og mener. Jeg prøver å unngå alkohol når jeg innerst inne vet at jeg ikke har godt av det. Jeg har mestringsplan i samarbeid med DPS. Jeg har fri tilgang til å bli innlagt når som helst. Når det passer meg. Jeg prøver hvert eneste år! Jeg trenger ikke tusenvis av råd jeg selvfølgelig allerede har prøvd. Jeg trenger ikke hjelp fra andre som – no offense – ikke aner hvordan jeg er. Hvordan min sykdom er. Som ikke kjenner meg. Som ikke kjenner til min sykehistorie.

Jeg syns det er supert at ting har fungert for deg, men psykisk sykdom er svært individuelt. Kom gjerne med tips og råd, men ikke snakk til meg som om det du sier er fasit. Ikke snakk til meg med lille venn-tonen. Ikke si til meg at jeg en dag kommer til å forstå. Ikke si til meg at jeg en dag kommer til å klare det du klarer. Ikke si at jeg en dag kommer til å sette pris på sykdommen – og ikke hate den. Jeg får hjelp. Både fra et profesjonelt behandlingsteam og meg selv. Jeg trenger virkelig ikke bedrevitende prekener daglig fra flere enkeltsåtende mennesker med egen erfaring, mennesker jeg ikke en gang kjenner.

Jeg sa jeg sikkert kommer til å høres ut som en utakknemlig drittunge. Det får så være. Det er tungt å hele tiden skulle få høre at det egentlig er min egen feil at jeg ikke unngår depresjoner hvert eneste år. At jeg ikke gjør de rette tingene. At jeg antagelig ikke vil eller prøver nok. At jeg ikke er åpen for å prøve ting som foreslås. At jeg ikke er åpen for endring. At jeg ikke har skjønt det enda. At jeg ikke har knekt koden som de har gjort. For all del, kom gjerne med tips og råd – men da må dere lytte først. Høre på hva jeg har å si, og ikke bare gå ut i fra at jeg er som alle andre. For det er jeg ikke. Det er ingen av oss. Vi har våre historier, og selv om man ofte finner mange likheter, så er vi ikke et fellesskap. Vi er ikke én. Vi kan aldri forstå hverandre fullt og helt, og ingen av oss er eller har mer rett enn den andre. Ikke vær nedlatende mot meg. Jeg er stolt av alt jeg gjør, selv om jeg – i motsetning til deg – enda ikke har funnet noen vidunderkur.