Vi er ikke alle like

depressed

En jævla deppa Drea i 2013.

Nå kommer jeg helt sikkert til å høres ut som en utakknemlig drittunge, men det er absolutt ikke meningen. Jeg skal prøve å forklare det så godt jeg kan. Når man sliter med depresjoner, strømmer det til med mennesker som har egen erfaring med det, som så gjerne vil hjelpe med alle mulige råd. Drikk grønn te! Ikke tenk negativt! Bruk positiv tankekraft, tenk at dette klarer du! Tren! Vær sosial! Ikke vær redd for våren! Ikke stress! Ikke tenk at du blir deprimert igjen i år som tidligere år! Gjør ditt, gjør datt. Ikke gjør dét, og ikke gjør dét. Gjør sånn, for det fungerte for meg! Det er sånn man takler depresjoner. Jeg skjønner de sier det i beste mening, men det fungerer dessverre motsatt.

Når man har vært syk i mange år, så begynner man etterhvert å kjenne seg selv og sykdommen sin ganske så godt. Man har helt sikkert et stort støtteapparat rundt seg, og man har helt sikkert prøvd en hel drøss med greier for å ta knekken på depresjoner. Man har helt sikkert oversikt over hva som har fungert for andre. Man har helt sikkert ganske så god oversikt over det meste, for er det noe som interesserer oss, så er det vår egen helse og psyke. En bipolar depresjon kommer helt uten grunn. Man trenger ikke være trist i utgangspunktet. Det trenger ikke å ha hendt noe. Den bare kommer, just like that. Det er en kjemisk reaksjon i hjernen. Den er ikke utløst av hendelser som dødsfall, endring i samliv eller hverdagsliv. Det er derfor den er så vanskelig å gjøre noe med. Det er ikke bare å drikke litt te, trene regelmessig eller ikke frykte at dette skal være starten på en ny, tung depresjon som kan ende katastrofalt. Så enkelt er det bare ikke.

Du vil ikke tro hvor mange som kommer til meg med alle mulige tips, som om dette var det enkleste i verden. Som om å unngå en dyp depresjon er noe man burde lære seg etter så mange år – siden det fungerte utmerket for dem. Å bli friskere er ikke kun medisiner og terapi, sies det. Men for meg føles det sånn. Jeg jobber med meg selv og hvordan jeg skal takle ting hver eneste dag. Jeg prøver å gjøre gode valg. Jeg har prøvd trening som et forebyggende tiltak, uten hell. Jeg har lagt meg inn tidlig i en depressiv episode, også uten hell. Jeg drikker grønn te. Jeg snakker høyt om hva jeg føler og tenker og mener. Jeg prøver å unngå alkohol når jeg innerst inne vet at jeg ikke har godt av det. Jeg har mestringsplan i samarbeid med DPS. Jeg har fri tilgang til å bli innlagt når som helst. Når det passer megJeg prøver hvert eneste år! Jeg trenger ikke tusenvis av råd jeg selvfølgelig allerede har prøvd. Jeg trenger ikke hjelp fra andre som – no offense – ikke aner hvordan jeg er. Hvordan min sykdom er. Som ikke kjenner meg. Som ikke kjenner til min sykehistorie.

Jeg syns det er supert at ting har fungert for deg, men psykisk sykdom er svært individuelt. Kom gjerne med tips og råd, men ikke snakk til meg som om det du sier er fasit. Ikke snakk til meg med lille venn-tonen. Ikke si til meg at jeg en dag kommer til å forstå. Ikke si til meg at jeg en dag kommer til å klare det du klarer. Ikke si at jeg en dag kommer til å sette pris på sykdommen – og ikke hate den. Jeg får hjelp. Både fra et profesjonelt behandlingsteam og meg selv. Jeg trenger virkelig ikke bedrevitende prekener daglig fra flere enkeltsåtende mennesker med egen erfaring, mennesker jeg ikke en gang kjenner.

Jeg sa jeg sikkert kommer til å høres ut som en utakknemlig drittunge. Det får så være. Det er tungt å hele tiden skulle få høre at det egentlig er min egen feil at jeg ikke unngår depresjoner hvert eneste år. At jeg ikke gjør de rette tingene. At jeg antagelig ikke vil eller prøver nok. At jeg ikke er åpen for å prøve ting som foreslås. At jeg ikke er åpen for endring. At jeg ikke har skjønt det enda. At jeg ikke har knekt koden som de har gjort. For all del, kom gjerne med tips og råd – men da må dere lytte først. Høre på hva jeg har å si, og ikke bare gå ut i fra at jeg er som alle andre. For det er jeg ikke. Det er ingen av oss. Vi har våre historier, og selv om man ofte finner mange likheter, så er vi ikke et fellesskap. Vi er ikke én. Vi kan aldri forstå hverandre fullt og helt, og ingen av oss er eller har mer rett enn den andre. Ikke vær nedlatende mot meg. Jeg er stolt av alt jeg gjør, selv om jeg – i motsetning til deg – enda ikke har funnet noen vidunderkur.

Del

6 Kommentarer

  1. januar 25, 2016 / 00:25

    Veldig fint innlegg. Kjenner meg igjen i det du skriver. Selv sliter jeg med sosial angst og deprisjon, men kanskje ikke samme sykdom som deg.
    Men det er utrolig plagsomt når andre tror de vet hvordan den og den sykdommen er, tror det er så enkelt, men det er det faktisk ikke.

  2. ida
    januar 25, 2016 / 19:50

    Du har veldig rett i det du skriver! Og det er veldig bra at du skriver det. Men jeg kunne ønske du kunne skrive noe mer om hva vi burde si, hva vi burde gjøre. Når man har venner som har deprimert.

    • januar 25, 2016 / 20:34

      Det skal jeg prøve å tenke litt på, så skal jeg komme med et eget innlegg om akkurat det! Har et innlegg liggende som postes her så fort det har blitt posta på klikk.no, som omhandler hva mitt tips hadde vært til pårørende/helsepersonell om jeg kun skulle komme med ETT eneste tips. Det går litt på hva jeg mener er best å gjøre! :) Takk for tilbakemeldingen!

  3. Lillemor
    januar 26, 2016 / 02:58

    Hei
    Kjenner meg godt igjen i dette. Jeg har nylig fått diagnosen bipolar. Det verste for meg er å følelsen av å være utakknemlig når jeg har så mye å være takknemlig for. Nesten så jeg skulle ønske jeg hadde hatt vonde minner, spesifikke hendelser, barndommen osv å “skylde” på. For da hadde jeg hatt en grunn til å være deprimert, en grunn til å være trist og ikke føle glede eller livslyst. Men virkeligheten er at jeg har hatt det ganske så greit, jeg har så mye i livet mitt å være glad for. Men så er jeg likevel trist. Har prøvd i mange år (før jeg fikk diagnosen) å tenke positivt, ta tak i meg selv, ta ansvar for egen lykke, fokusere på det gode jeg har i livet mitt og være takknemlig for det. Men det eneste jeg må si hjelper, er tiden. Jeg venter på at det skal komme en bedre dag i morgen, eller i overimorgen, eller dagen etter den. Eller neste uke, eller neste måned. :-)

  4. januar 26, 2016 / 14:19

    Så utrolig bra innlegg, og du skriver veldig godt! Jeg kjenner meg igjen i hva du skriver. Sliter selv med en del angst-typer og tilbakevendende depresjon samt at jeg har borderline pf (at man er emosjonelt ustabil). Jeg har ikke gått på skole eller i jobb på over 2år. Og hver dag prøver jeg å være positiv, se på den lyse siden, holde meg opptatt og ikke fokusere på det negative hele tiden – dette hjelper jo bare litt, i en periode, men det er bare så lang tid som det går. Å tenke positivt er en kunst i seg selv, og ikke noe en klarer over natten, dessverre. For tiden klarer jeg såvidt å komme meg i behandling 1 gang i uken..

    Jeg føler veldig med deg, for jeg selv får høre at jeg bør tenke mer positivt, se ting fra den lyse siden, være glad og takknemlig, gjøre ditt og gjøre datt og ikke det og det. Men det hjelper ikke meg, ikke i lengden – og i tillegg prøver jeg så godt jeg bare kan, å gjøre hverdagen og livet mitt lettere, om ikke andre skal komme og fortelle meg hva jeg skal og ikke skal gjøre. Såja, veldig bra innlegg! Du er ikke alene, det er vi aldri. Sammen skal vi komme oss gjennom dette! <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.