Er det rart jeg liker høst? Høsten er vakker. Jeg har hatt et fint døgn med Vilja, men nå er hun hjemme hos pappaen igjen, og jeg sitter hjemme i sofaen og vurderer om jeg skal legge meg allerede nå klokka åtte. Jeg har sovet så dårlig i det siste, så jeg er stuptrøtt. Ulempen er jo om jeg våkner rundt klokka elleve-tolv og er lysvåken, da. Så jeg burde kanskje holde meg våken litt til. Det aller største problemet er ikke at jeg er grisetrøtt (selv om jeg er det og), men at Vegard er på jobb, så jeg er alene hjemme! Haha, jeg har blitt en sånn som ikke liker å være alene lenger, jeg. Er det sånn man blir så fort man blir samboer..? Haha! Jaja, jeg tror jeg går for en god, varm dusj, deretter en kopp te og en bok. Lørdagskvelden sin det. ♥

Det går opp og ned. Ofte. Jeg kommer meg liksom aldri av berg-og dalbanen, jeg. I et sekund tror jeg at jeg endelig er ferdig med turen, at hodet skal få tid til å roe seg en stund. I det neste tenker jeg at jeg aldri noensinne kommer til å få fred. Igjen tenker jeg at det er dette livet mitt skal bestå av for alltid. Daglige kamper med/mot meg selv, og nesten ingen energi eller overskudd til andre ting, som jobb, trening eller hobbyer. Hvorfor kan det ikke bare være litt enklere? Våkne, stå opp, ha en fin dag, nyte å leve, sove og gjenta neste dag? Hvorfor er det ikke sånn at jeg bare kan velge hvem jeg vil være, og så er det bare sånn? Velge å aldri gjøre dumme valg, velge å aldri være destruktiv, velge å aldri være psyk. Kan ikke alt bare … være enkelt?! Faen, ass. Jeg får lyst til å stenge meg inne, begrave meg under dyna, stenge hele verden ute.

Men jeg gjør det ikke, altså. Tvert i mot. Neste helg skal jeg faktisk begynne på noe helt nytt. Noe … viktig. Jeg skal ta vekterkurs, noe jeg virkelig håper kan føre til at jeg kan komme meg tilbake i arbeid igjen snart! Jeg trenger å gjøre noe. Føle meg litt nyttig. Ha noe å fylle dagene med som kan føles viktig utenfor min egen sfære. Herregud, som jeg krysser fingrene for at det kan fungere godt! At jeg kan klare det. Iiiiik. Jeg er livredd for det og. Livredd for å feile. Det er ikke farlig å feile i seg selv, men om man feiler mange nok ganger, kommer det til slutt til et punkt hvor det spiller en større rolle enn det burde. Det blir alt eller ingenting, for man har liksom prøvd alt. Siste sjanse, liksom, selv om det selvfølgelig ikke egentlig er sånn. Selv om jeg kanskje føler at jeg står fast, og at ting står stille, så går da ting litt fremover allikevel.

Vel. Jeg krysser fingrene for at berg-og dalbanen kanskje kan ta seg en liten ferie så vekterkurs kan bli en suksess. At jobb ikke bare trenger å forbli en drøm, men realitet. Hverdag. Kanskje kan fremtidsplaner og en viktigere og mer betydningsfull hverdag roe ustabiliteten. Kanskje kommer ting til å falle litt mer på plass. Jeg håper, men samtidig tør jeg ikke håpe for mye. Kanskje jeg bare skulle slutte å overtenke alt, og heller ta det som det kommer?

«Jeg ser opp. Han er lav, lavere enn meg. Ved siden av ham står en kvinne med blondt, langt hår. Hun er litt kraftig, og har ovale, markerte briller. Hun smiler, hun og. Jeg skjønner at de smiler av høflighet, men jeg syns allikevel smilene deres er … jeg vet ikke. Ukomfortable. Hånende, nesten. Kanskje er det bare det at å smile føles så fjernt for meg nå, som en helt egen verden jeg ikke lenger skjønner meg på. »

Haha, ville bare poste dette søte bildet av meg og Vegard. Bare for at det gjør meg glad. Jeg hadde en bra dag i går, og jeg har en bra dag i dag. Jeg jobber mye med manuset for tiden, og i går var jeg virkelig in the zone. Jeg gjorde om på hele starten i manuset! Jeg oppdaget at det ikke var særlig bra i det hele tatt, haha. Det trengte en oppdatering. Det er kanskje ikke så rart, det er jo faktisk fire år siden jeg skreiv det! Jeg ble i alle fall mye mer fornøyd etter litt jobbing i går, og nå skal jeg sette meg i sofakroken med macen i fanget og kose meg med å skrive. At jeg har fått to avslag fra to forlag påvirker ikke motivasjonen negativt. Heller tvert i mot! Jeg skal vise dem. Det må også nevnes at jeg fikk skryt, da. De mente jeg skreiv godt og den ene av dem skreiv at hun leste manuset med stor interesse, men at markedet for slike bøker er litt vanskelig. Jeg tror jo det finnes et marked der ute for slike bøker. Jeg håper i alle fall det! For bok skal det bli uansett, enten et forlag blir med på laget eller ei. Hugs.

Jeg har hatt en liten fotoshoot med meg selv i dag, jeg. Det er det ikke så ofte jeg gjør lenger. Jeg har generelt tatt veldig lite bilder den siste tiden. Jeg var jo lenge veldig bestemt på at foto var det jeg skulle holde på med, at jeg skulle bli dritgod. Men så droppa jeg ut av skolen og mista bare helt lysten til å plukke opp kameraet. Just like that. Nå har jeg helt andre planer for jobb, så får jeg heller ha fotografering som en lystbetont hobby. Noe jeg kan drive med når og som jeg vil, uten press og stress. Uten prestasjonsangst, haha. Det er rart det der. Jeg blir liksom aldri god nok for meg selv, og det kan fort bli sykelig slitsomt. Jeg husker jeg en gang sa at de beste bildene var de bildene jeg aldri tok. Det var alltid noe som var feil, som kunne ha vært bedre, som burde ha vært bedre, som jeg burde ha gjort annerledes. Ja, ja. Jeg er nok ikke alene om å være sånn… Dessverre! Hugs.

Advarsel: klissklass-kjæreste-innlegg. Det kom som et sjokk, antagelig både for meg og alle andre, men jeg har blitt en sånn jeg og. En sånn som har verdens beste kjæreste, og som bare er nødt til å skrive om det. Men hei. Det er greit. Jeg har forstått hvor viktig kjærlighet faktisk er, hvorenn pompøst det høres ut. Peace out. 

Jeg er så glad for at jeg har deg, for at du er så god, for at du liker meg. Det er ingen selvfølge. Jeg har tenkt mye på det å hate i det siste, og på hvor vanskelig det er å snu hat om til noe annet. Til aksept, i det minste, om det er for ambisiøst å kunne snu det til kjærlighet. Å hate er slitsomt. Å hate seg selv er kanskje enda tyngre. Da er det godt å ha deg som en motvekt. Som elsker meg når jeg ikke engang tåler trynet på meg selv, som har tro på meg når jeg har mistet det selv, er motløs og er i ferd med å gi opp, og som kommer med gode ord og komplimenter når alt jeg tenker om meg selv er vonde, kjipe ting.

Det er litt ganske klisjé, men også sant: Du er klippen min, du. Den som holder meg oppe, som holder hodet mitt over vann, også når det stormer. Jeg tør ikke tenke på hvor jeg hadde vært om jeg aldri hadde møtt deg. Så takk. Takk for at du holder rundt meg når jeg er så sliten av å være meg selv at jeg bare vil ut av egen kropp, takk for at du serverer frokost med hjemmebakt brød når jeg har sovet skikkelig dårlig og står opp lenge etter deg, takk for at du elsker meg, og takk for at du ikke gir meg opp. Du er super.

Meg og Vegard på 17-årsdag for Barmuda i forrige uke. 

I gårkveld tok jeg litt bilder på Girls Night på Luna Skjønnhet & Velvære, og der møtte jeg alltid like fine og blide Britt. Så da måtte vi jo selvfølgelig ta et par selfies også, haha. Note to self: når du skal ta bilder på et jenteevent med goodiebags og sjampis – legg bittelitt mer i antrekket enn å ta på et par jeans og en adidas-genser, selv om du kun er der for å jobbe. Det er lenge siden jeg har følt meg lite pen, ass. Haha! Omringet av fine, pyntede jenter i kjoler, blingbling og stæsj! Men anyways, det var gøy å ta litt bilder igjen, og så var det ekstremt godt å komme hjem til sofaen og få servert middag av kjæresten da jeg var ferdig. Luksus! skal jeg fikse bildene fra i går så jeg får sendt de fra meg allerede i dag. Sånne event-bilder er greit å få ut fort! Hugs.

Jeg har helt glemt å poste bilder fra fredagen, da vi hadde familiemiddag på Egon. Mamma og Brynjulf var i byen, og søss og kidsa kom inn til byen fra Klæbu, og jeg, Vilja og Vegard ble selvfølgelig også med. Fin gjeng, hæ? ♥

Ahhhhrg, jeg blir sprø! Photobucket har endret hele opplegget sitt, så nå er alle bildene på bloggen fra 2007-2011 blitt borte. I stedet vises et bilde med photobucket-logo og en link. Jeg trykket meg inn på linken for å se hva jeg kunne gjøre for å fikse problemet, og skuffelsen ble rimelig stor da jeg skjønte at det koster meg $399 for å kunne gjøre noe som helst med det. Og ikke nok med det … det koster $399 i ÅRET! Faen altså. Nå kan jeg angre meg for at jeg i det hele tatt valgte å bruke den drittsiden til å legge inn bilder på bloggen. Sukk. Ja, ja. Det var dagens store frustrasjon. Om noen har noen gode tips & triks, så ikke nøl med å send meg en melding. Heldigvis fant jeg noe å le litt av i samme slengen. Da jeg frustrert bladde meg gjennom side etter side i bloggen uten bilder, fant jeg dette innlegget. Kan ikke huske å ha skrevet det, så lo litt av meg selv. Der har du en fordel med å ha dårlig hukommelse. Alt blir liksom morsomt på nytt igjen. Haha! Hugs. 

Jeg er så glad i denne fargen! Jeg liker den så godt at jeg kjøpte både lue og jakke i den! 

Noen bilder fra i dag. Vilja er i seng, Vegard er på quiz, og jeg skal bruke kvelden på litt egenpleie for å føle meg noen hakk freshere enn jeg har gjort i det siste. Farge og fikse bryn, farge ettervekst, hårkur, rense hud. Sånne overfladiske ting som mange kanskje syns er unødvendig, men som virkelig hjelper – også på psyken. Føler jeg meg freshere, får jeg mer energi. Og siden jeg sover dårlig these days, og ikke vil ta medisin for å sove bedre når Vilja er her, så trenger jeg virkelig litt mer av den der energien. Men hei. Det har vært en god dag. På tross av at jeg er trøtt som en dupp, på tross av at hodet jobber med altfor mange tanker på en gang, konstant, hele tiden. Men hei. Nok prat. Nå skal jeg komme i gang med egenpleiekvelden min, før jeg sovner her over tastaturet. Det er like før, haha. Hugs.