Gud, jeg har så tørr vinterhud! Om noen har tips til gode kremer for slik hud, så rop ut i kommentarfeltet. Jeg blir veldig glad for tips! Forresten, jeg må bare høre om det kun er meg, men er Norske Talenter helt håpløst i år? Jeg mener … ALLE går videre, jo! Talent eller ei. Og det er ikke bare søte, sjarmerende barn uten særskilt talent som går videre heller, det er godt voksne mennesker med gjennomsnittlige evner også! Noen er rett og slett helt ræva, men tre-fire «ja» får de uansett. Jeg fatter ikke greia. Kanskje jeg skal vurdere å melde meg på neste år? Trenger ikke lete etter et skjult talent en gang, kan bare melde meg på noe jeg er sånn halvveis god i. Det blir ikke synging da, selv om standarden ikke er særlig høy der heller i år. Hvorfor ikke? Vel, jeg kom ut fra badet her om dagen, og Vegard sa: «Gråter du? Det hørtes ut som du gråt!» og jeg bare «eh, jeg bare sang …» Så nei. Sang er kanskje ikke greia mi, ikke en gang på Norske Talenter.

For tiden føler jeg virkelig at ting faller på plass. Mer og mer. Jeg liker livet mitt, og jeg tenker mye på hva jeg kan få ut av det videre. Tenk hvor stor forskjell det er i livet mitt fra i fjor på denne tiden. Det er så utrolig stor forskjell! Nå er jeg på vei ut fra et liv med mye sykdom. I fjor følte jeg at jeg bare gravde meg dypere og dypere ned, at det bare ble verre og verre, og jeg trodde jeg aldri skulle kunne komme meg ut av det. Nå har jeg en helt super samboer, jeg har fått meg deltidsjobb, jeg koser meg med Vilja annenhver helg, jeg skriver, og jeg har fått tilbake mål og planer for fremtiden. Jeg føler meg faktisk litt ambisiøs igjen, og den følelsen har jeg ikke hatt siden før jeg droppa ut av fotofagskolen etter høsten 2015.

Jeg får høre at jeg er resurssterk og intelligent. Jeg blir alltid så flau når noen sier sånne fine ord om meg, for jeg har i så lang tid mislikt meg selv så sterkt at jeg ikke har vært i nærheten av å tenke så fine ord om meg selv. Jeg har i bunn og grunn kun tenkt negative ting. Før ble jeg nesten litt sint om noen sa sånt til meg; de trengte da ikke lyve til meg for å få meg til å føle meg bedre! Nå tar jeg det til meg, og føler en sterk trang til å bevise at de har rett. Jeg føler en sterk trang til å gjøre noe, til å klare noe, og til å vise at jeg ikke lenger er den udugelige, syke pasienten jeg så lenge følte meg som.

Selvfølgelig er ting vanskelig i blant nå og. Jeg føler jeg må si det, for jeg liker ikke å lyve, og jeg liker ikke å rosamale. Jeg gjør fremdeles dårlige, destruktive valg til tider. Jeg får fremdeles panikkanfall, sliter med angst, får tunge tanker og har dårlige dager, men det er jeg forberedt på å leve med. Poenget er at det er så ufattelig deilig å føle at ting går oppover igjen, og ikke motsatt. Og jeg både håper og tror at det bare skal bli enda bedre i tiden fremover. ♥

Okei, dønn ærlig, sånn kan jeg ikke eeeegentlig ha håret, for jeg har en undercut i bakhodet som holder på å vokse ut, så det ser ut som jeg har en eller annen merkelig form for McGyver-stil. Hockey, liksom, så det er derfor jeg holder hånda sånn bak skallen, for å skjule det. Now you know.

Av og til føler jeg at jeg kan skrive mange timer i strekk, at det ikke er noe annet i verden jeg har mer lyst til å gjøre enn å sitte i sofahjørnet og skrive hele natten lang. I natt er en sånn natt. Men nå må jeg selvfølgelig snart sove, for i morgen er det helg, og ikke bare hvilken som helst helg, men en ny Vilja-helg. Det er ikke en gang en hvilken som helst Vilja-helg heller, det er bursdagshelg, for hun fylte jo ni år i forrige uke, jenta. Så da blir det bursdagsgave, kake og hele pakka. Men hvordan skal man klare å legge seg, når man skriver uten stopp og faktisk liker det som kommer ned på papiret og? Det er luksus, og ikke hverdags heller. Vel. Jeg får skrive i en halvtime til, så skal jeg sove, så er jeg klar for en finfin helg.

Jeg har alltid vært ganske så kynisk. Jeg har tenkt at man aldri kan stole på noen (ikke en gang seg selv, har jeg erfart), og det har nok preget meg ganske mye i relasjonene mine til andre mennesker. Folk lyver, folk tramper på andre, folk tenker først og fremst på sitt eget beste. Sånn er det, liksom, og det er ikke noe man får gjort noe med. Jeg har aldri likt å stole på andre mennesker. Jeg har aldri sett grunnen til det. Hvorfor sette så mye av seg selv på spill? Hvorfor legge så mye av en selv over på andre? Folk lyver. Folk bedrar. Folk sårer hverandre så hardt. Og det er ikke en viss type mennesker. Det er alle. Hvem som helst. Ikke for at vi mennesker er onde, men for at vi er ufattelig dumme.

Av samme grunn har jeg aldri vært en spesielt sjalu person, heller. Det høres kanskje ganske motsigende ut, men … jeg har nok alltid holdt litt tilbake. Jeg har nesten aldri turt å eksponere meg selv for å bli bedratt, aldri vært villig til å ende opp som den naive, dumme jenta med et knust hjerte, liksom. Haha, det høres jo så teit ut, men altså – folk får hjertene sine knust hver eneste dag, og det koster så mye. Så mye at jeg har sett på det som en pris jeg ikke har vært villig til å betale. Jeg har dermed aldri følt på kjærlighetssorg. Jeg har aldri kjent den smerten. Jeg sier som Samantha i Sex and the City; «I love you, but I love me more.» (Okei, ironisk i grunn, for det er vel ikke mange som misliker seg selv så mye som jeg har gjort oppgjennom, men poenget er … poenget er at jeg liker å ha kontrollen selv, da. Isj.)

 er jeg ordentlig forelska. Okei, forelska dekker ikke nok, for det er ikke bare forelskelse, det er jo mye mer. Men ja. Du skjønner poenget. Og da har jeg plutselig kjent på en ganske fremmed frykt. Følelser jeg ikke er vant til å føle på. Hjernen får for seg visse ting som er veldig vonde om de er sanne. Som at han snudde seg vekk og så på mobilen for at jeg ikke skulle se hva han så på. Som at det han lo av ikke var det han sa han lo av, kanskje var det en annen jente han flørter med, som skrev noe morsomt? Som at han har bedratt meg eller kommer til å gjøre det. Alle sånne ting man er redd for, som hadde gjort så vondt om de var sanne.

Den type frykt er jo veldig naturlig, og i en viss grad er den også et godt tegn. Det betyr jo at det betyr noe. Samtidig er det jævla skummelt å skulle gi slipp på den der kontrollen. La følelsene være som de er, og ikke holde tilbake. Ikke ha back up-tanker, ikke reservere seg, ikke forsikre seg selv om å hele tiden være på «rett» side av balansen.

Jeg husker jeg en gang for lenge siden skrev et blogginnlegg om balanse i et forhold. At jeg hadde inntrykk av at alle forhold hadde en dominerende part, om man kan si det sånn. En part som hadde kontrollen. Som allerede tidlig i forholdet kunne vite at hen var den som ikke kom til å bli såret. Du skjønner sikkert hva jeg mener. At den ene parten er den som eier forholdet, på en måte, selv om man kanskje sier til seg selv at man er likeverdig, at man ønsker det like mye, at man gir like mye. Innerst inne vet kanskje begge parter at det ikke er helt sånn.

Nå er jeg i et forhold hvor jeg er veldig sikker på at vi faktisk er på bølgelengde. At vi føler det samme, at ingen av oss er den med makten. Jeg føler vi har balanse. Helt jevn, perfekt balanse, hvor vi faktisk ikke trenger å være usikre på hverandre. At vi ikke trenger å være sjalu eller mistenksomme, eller bruke tankekraft og energi på å være redde for at den andre lyver, bedrar eller kommer til å såre.

Og allikevel er det  jeg er redd for alt det der, mer enn noen gang. Når jeg føler jeg egentlig ikke har noe å være redd for. Eller kanskje rettere sagt; når jeg føler han ikke har noe å være redd for.

Jeg har tenkt mye på denne diskusjonen som har oppstått rundt Vixen Blog Awards. Jeg har lest både kronikken til Ulrikke Falch og kommentaren til Sophie Elise (om dette med forbilder, fiksing av utseende og etc, for den som ikke har lest), og har i grunn kranglet enormt mye med meg selv i etterkant av det. Jeg er på mange måter enige med begge to. For det første, så syns jeg det er ekstremt dumt at det har blitt sånn at vi jenter fikser på utseende vårt. At det har blitt normalt. At vi får så store komplekser for hvordan vi ser ut, at vi velger å forandre oss. Jeg klager seriøst nesten daglig over de tre linjene i panna mi som bare blir tydeligere og tydeligere med årene (for hver dag, viker det som for meg!), og selv om Vegard (som den beste kjæresten han er) daglig forteller meg at jeg er verdens vakreste, at jeg er ekstremt pen og fin og flott, så klarer jeg ikke la være å hate linjene i panna mi på daglig basis. Folkens. Jeg fyller tjueni år i år. Jeg nærmer meg tredve. Jeg sover med sminken på og tar absolutt ikke vare på huden min og drikker alt for lite vann, så … ja. Kanskje finnes det andre løsninger enn botox for å få disse kritiske linjene til å bli mindre fremtredende. Og if not; so fucking what? Jeg er snart tredve og har rynka mye på panna de siste årene, si.

Samtidig syns jeg der er bullshit å si at «du er så mye finere som du er» og legge all skyld og alt ansvar for unge jenters selvtillit og selvbilde over på enkeltpersoner. Jeg syns det blir for dumt å peke på Sophie Elise og rope ut at hun er et dårlig forbilde. At hun har skyld i alle unge jenters problemer med eget selvbilde, liksom. Det er strengt tatt ikke realiteten. «Verden er ikke rosa og den er ikke sort hvitt heller», skriver Sophie Elise. Det er jeg enig i. Unge jenter kommer alltid til å være usikre på seg selv. Sophie Elise startet ikke det. Hun er ikke roten til alt. Hun er heller et resultat av det. Et resultat av dagens samfunn, og hvorfor skal vi kaste stein på henne, og samtidig synes synd på alle andre unge jenter som blir påvirket? Greit nok, hun er et forbilde. Hun er synlig. Hun har påvirkningskraft. Men bør vi ikke huske at hun kun var seksten år da hun ble norsk kjendis for fullt? Bør vi ikke lese boken hennes, Forbilde, og skjønne henne – i stedet for å skylde på og hate?

Det er ikke enkeltpersoner vi må forandre. Det er ikke enkeltpersoner vi må hate, skylde på eller fordømme. Det er ikke fair. Vi må heller … tjæ. Jeg vet ikke. Jeg har ikke løsningen. Det er vanskelig. Vel, her er i alle fall meg og linjene i panna mi. Jeg hater dem enda, jeg er sikker på at jeg hadde vært mye finere uten, men jeg skal prøve å la være å falle for fristelsen. Prøve å ikke falle for fristelsen for en quick fix, så får jeg heller kjøpe meg en god fuktighetskrem og bli flinkere til å fjerne sminke før natta, pluss drikke mye mer vann enn jeg gjør. Men … er det i grunn noen stor forskjell? Spiller det i grunn noen rolle hvilken metode jeg bruker for å bli kvitt/dempe det jeg ikke liker med meg selv? Er det greit så lenge det ikke er en sprøyte? Er det sånn at jeg blir mye finere om jeg klarer å fjerne linjene ved hjelp av en krem enn av botox? Er det da innafor å si «åh, så fint det ble!», fordi det er mer sosialt akseptert? Fordi det er mer naturlig? Bare en tanke.

Jeg har alltid hatet klisjeer. Jeg har alltid hatet dumme motivasjons-sitater som får livet til å høres lett ut; som om det alltid er et valg å ha det bra. Noen mener visst det, at å ha det bra alltid er noe man kan velge. At med en god innstilling, så er det umulig å ikke ha det bra. Ikke lykkes. Lykke er et valg, visst. Hjertelig takk da, fra alle oss som ikke slet med nok dårlig selvfølelse og skyldfølelse fra før … Når det er sagt; akkurat denne var litt fin. Kanskje fordi den er rosa, kanskje fordi den var kort og konsis, kanskje fordi den var lite pompøs. Jeg hadde litt lyst til å legge på en parentes bak den, og skrive «And sometimes you can not.» Haha! Jeg lot den stå som den er, fordi jeg tror det i blant er viktig å si til seg selv at man duger, at man kan klare. Så lenge man husker at det ikke er nødvendig å klare alt, hele tiden, og at det heller ikke er mulig.

Jeg begynte å tenke da jeg så dette innlegget av Sophie Elise. (Et kjempefint innlegg jeg anbefaler å lese, forresten!) På pappa. Ikke bare savner jeg de gode stundene vi hadde sammen. Ikke bare savner jeg latteren og humoren hans, engasjementet og kjærligheten, men jeg savner også de øyeblikkene og opplevelsene vi aldri rakk å få. Hvordan hadde en samtale mellom oss vært i dag, tro? Etter alle disse tunge årene som har vært siden jeg var fjorten. Hva hadde vi sagt til hverandre? Hva hadde han sagt til meg? Hvor god hadde en pappa-klem vært?

Fjortis. Jeg var fjortis da han døde. Jeg har nesten litt dårlig samvittighet for noen småting fra den tiden. Da klaget jeg mest over snuslepppa hans, maste på ham daglig om å slutte. Jeg ble flau da han kjøpte skatesko som han brukte på fotballtreningene til meg og bror, fordi han trodde det var joggesko. En pappa/trener med skatesko; jeg ristet på hodet, himlet med øynene, ble flau. Eller den gangen da internett var ganske så nytt i hjemmet vårt, og han mottok sin første spam-mail, som han virkelig trodde på. Han trodde han var den heldige utvalgte som hadde muligheten til å vinne mange millioner doller. Jeg lo av ham, terget ham litt, og syntes han var ganske så dum som gikk på alt han så på internett.

Jeg var fjortis. Nå er jeg voksen. Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne få nye minner med ham. Nye, intelligente samtaler med litt mer dybde enn hva som er mulig med en fjortis. Gode råd, god støtte og masse kjærlighet. Samtalene våre hadde nok verken handlet om snus eller skatesko i dag, ei heller dumme lureri-mailer. Jeg hadde ikke lenger blitt flau av ting fjorten år gamle jenter vanligvis syns er pinlig. Når noen dør, så handler ikke savn kun om alle øyeblikkene man aldri får igjen. Kanskje handler det mer om alle de samtalene og øyeblikkene man aldri får sjansen til å oppleve.

Heldigvis vet jeg at han visste at jeg elsket ham veldig høyt. At han var verdens beste pappa. At hverken snusleppa, skateskoene eller naiviteten hans var viktige. Det betydde ingenting. Det var ubetydelige småting kun en fjortis kan gjøre større enn de er. Det vet jeg han visste. Allikevel har jeg så lyst til å si det til ham, at jeg bare var dum, at jeg ikke mente å være så … så … streng med ham. Åh, som jeg savner alle de øyeblikkene jeg vet vi kunne hatt, men som vi aldri rakk å få. ♥

For en stund siden la Snapchat til en streak-funksjon, som viser hvor mange dager to snappere har sendt snaps til hverandre. NRK skrev en artikkel om ungdom som ble sykelig opptatt av snap-streaks. Dagene deres ble i stor grad styrt av denne lille detaljen. Jeg er også opptatt av streaks. For meg er det dog helt andre ting det er snakk om, som for eksempel x antall dager siden siste innleggelse, x antall dager siden siste “episode”, x antall dager siden siste depresjon, x antall dager siden siste skikkelig dårlige dag, x antall dager siden siste gang jeg mistet meg selv totalt og ble et menneske jeg ikke liker. Om streaken brytes, blir det jækla tungt. Ikke bare for at det er snakk om en tung hendelse som er vanskelig å takle i seg selv, men for at det skjedde igjen. Tilbake til start. Tilbakeslag. Den gode streaken ble brutt. Den gode utviklingen har fått seg et lite slag. Aff, det er tungt å være et menneske man ikke liker å være. Det er vanskelig å vinne hver kamp mot seg selv. Men, det er vel ikke annet å gjøre enn å fortsette å se fremover, fortsette å jobbe hardt, fortsette å utvikle seg selv. Kanskje en dag er streaken så lang at det ikke er så nøye hvor mange dager den er på lenger. At det ikke lenger er en streak, men … hverdag. At det bare går av seg selv. Det er målet. I mens får jeg feire hver eneste dag i hver eneste streak – selv om jeg til tider må begynne på nytt.

Jeg har begynt å skrive på noe annet enn Psykehus. Noe nytt, noe fiktivt. Og det, dere – er svært så frustrerende.

Av og til bare vil jeg så altfor mye! Jeg vil skrive skikkelig bra, jeg vil komme opp med en fantastisk og troverdig historie, jeg vil at alt bare skal gå lekende lett og vips, så har jeg 70 000 ord skrevet i et førsteutkast som kan jobbes videre med. Men hver gang jeg vil så mye, så blir det aldri bra nok. Kanskje skriver jeg enda dårligere, bare for at jeg vil mer. Eller kanskje hever jeg kravene mange hakk, til et nivå jeg aldri kan nå opp til. Men hallo, hvorfor kan ikke jeg le, når Erlend Loe, liksom? Det verste er vel motløsheten av å sette så store krav at alt bare føles dritt. Jeg burde ignorere alt. Heller bare skrive. Kanskje er det plutselig et førsteutkast på 70 000 ord en dag allikevel, kanskje skriver jeg best når jeg ikke tenker så mye. Blir det dårlig, kan jeg slette. I Word har man heldigvis blanke ark så ofte man vil.

For en stund siden kom jeg over denne meningen hos Adressa, og da begynte jeg å tenke på dette med økonomi. I kommentarfeltene under linken som ble postet på Facebook, var det mange som skrev at de støttet svaret skolen ga. At alle kan klare å bidra med noen hundrelapper på skoleeventer. At de som sier de ikke har det, feilprioriterer pengene sine. I skolens svar sier de at de kan videresende de foreldrene dette gjelder til NAV for å få hjelp. Støtteordninger. Lære å bli flinkere. Jeg kjenner jeg blir sint. Det er faktisk ikke alle som er håpløse på økonomi selv om de ikke har god råd. For noen er det rett og slett sånn at regnestykket ikke går opp. At utgiftene er større enn inntektene. For alle er det ikke sånn at det bare er å dra til NAV å be om mer penger, heller. Kanskje har man allerede vært der og fått avslag – som for meg var tilfelle på grunn av leasingbilen jeg begynte å lease da jeg var student og mottok mye mer penger i måneden enn jeg nå gjør av arbeidsavklaringspenger. Ikke kunne jeg bare avslutte leasingavtalen, og ikke så NAV på bilen som en nødvendig utgift jeg trengte å ha. Dermed ble jeg sittende der da, med utgiftene jeg ikke lenger hadde nok penger til å dekke.

Men uansett. Poenget var ikke å gå inn på min egen økonomi så veldig her. (Og bilen er jeg jo endelig kvitt, så nå blir det bedre fremover!) Poenget var at økonomi er forskjellig for folk, og jeg har inntrykk av at mennesker som ikke sliter med det, sier “jeg bryr meg ikke om penger, det er ikke viktig for meg”. Det er viktig for de som sliter med det, det er i alle fall helt sikkert. Å ha nok penger er viktig! Derfor vil jeg nå komme med noen gode tips til hvordan man kan spare penger.

1. Finn verdens kjekkeste mann, bli forelska og flytt sammen asap. Det blir billigere å bo, det blir billigere å spise, og du trenger ikke bruke masse strøm for å varme opp leiligheten. (Les: du bare stjæler kroppsvarmen hans ved å snuggle under et pledd.)

2. Drit i å ta buss. LØP! Ikke bare sparer du penger, du blir jækla sprek også.

3. Om du trenger å ta opp lån, så kan du bruke tjenensten Sambla for å sammenligne bankene. På den måten får du de beste lånetilbudene.

4. Kjøp hvitost (altså, Norvegia) når den er på tilbud!

5. Ta gratisbussen til Sverige for å kjøpe billig energidrikk i stedet for å bruke 20 kroner per boks med Burn… (Okei, den her er myntet mest på meg selv, haha!)

Det var fem gode tips, det! Så kan vi kanskje bli enige om at penger faktisk er viktig, spesielt om man sliter med å få endene til å møtes – som det så fint heter?

Illsutrasjon: Sverre Bjørstad Graff // Absurdgalleriet

Innlegget inneholder reklame