Om noen spør meg hva jeg jobber med, bruker jeg å si at jeg er ufør fordi jeg er bipolar. Ja, jeg sier er bipolar, selv om «har en bipolardiagnose» både er mer korrekt og mer passende, men det får så være. Jeg sier at jeg er bipolar, men at jeg nå er frisk og stabil, og har vært det i flere år. For det er jeg jo, i alle fall i forhold til før. Ikke har jeg vært deprimert på veldig lenge, ikke har jeg vært manisk. Ikke har jeg vært innlagt, ikke har jeg ønsket å dø. Jeg har i grunn vært veldig så «normal» (haha), og elsker både livet og hverdagen.
Men, selv om jeg sier at jeg er frisk, og også føler meg det, så kjenner jeg selvfølgelig svingningene. Jeg kjenner en plutselig kjemisk ubalanse i hjernen som får meg til å sitte hjemme i sofaen og gråte en hel dag mens kidsa er i barnehagen, helt uten grunn. Jeg kjenner fremdeles på angst. Jeg har fremdeles et panikkanfall i ny og ne, eller kjenner tendensene til det. Jeg har fremdeles mareritt i dårlige perioder, som vekker meg på nettene og gjør meg redd for å sovne igjen. Jeg har fremdeles traumer, og jeg kan fremdeles bli trigget. Selv om jeg er frisk og klarer meg helt utmerket, så er ikke alt som har vært før blitt slettet fra minnet. Det er der, det ligger der, og på noen dager og uker er det hardere å jobbe mot enn andre.
For ja. Jeg jobber med å være frisk hver eneste dag. Det tok meg ti år å lære å takle diagnosen. Det tok meg en innvilget uføretrygd for å ha overskudd nok til å klare å jobbe med det jeg måtte jobbe med; jeg måtte innøve nye, gode mestringsstrategier. Jeg måtte lære meg selv å kjenne, når ingenting hang på greip og alt bare var kaos. Det tok meg mange oppturer og medfølgende møter med veggen for å innse at jeg ikke bare kunne tråkke på gassen fordi jeg ville, men at jeg var pent nødt til å bremse – selv om hele meg strittet i mot. Samtidig måtte hjernen lære å reagere annerledes enn den gjorde på autopilot. Autopiloten var rimelig destruktiv og dramatisk. Det måtte endres, og det måtte læres. Det tok tid.
Nå bremser jeg. Jeg tar hensyn. Jeg gjør det jeg vet jeg må, selv om hjernen forteller meg at den vil noe annet. Jeg trosser meg selv, jeg ignorerer meg selv, jeg pusher meg selv, jeg lytter til meg selv, jeg gir meg selv slack. Hva som trengs varierer, og nå vet jeg hva som trengs, når det trengs – og er også i stand til å høre på det og gjøre noe med det, selv om jeg kanskje ikke vil. På mange måter kan man vel si at jeg har blitt min egen coach. Min egen manager. En som overstyrer. En som tar styringa når det jeg «selv» gjør egentlig ikke fungerer.
Jeg er fremdeles ikke helt i mål. Jeg har endret mye, jeg har fått kontroll på en hel masse følelser, mestringsstrategier og reaksjoner, men det er fremdeles visse situasjoner som gir meg følelser jeg ikke er så god på å takle. Etter årevis med ganske heavy psykiatri som har involvert politi, ambulanse, tvangsinnleggelser, reimer, tvangsmedisinering – ja, you name it, så er det noen følelser som trigger meg veldig fremdeles. Det jeg nå sliter mest med å ha kontroll på, er følelsene som dukker opp når jeg ikke føler meg hørt, respektert eller likeverdig. Når noen bruker hersketeknikker som sarkasme, himling med øynene, nedlatenhet. Eller når jeg føler noen bare avskriver det jeg skal si – før jeg engang rekker å si det. At jeg ikke får forklart. At jeg ikke får fortelle min side, og at min side avskrives som fakta og realitet før noen egentlig lytter. Jeg tar veldig mye veldig fort personlig, selv om det kanskje ikke er ment sånn. Følelsene jeg får av å føle meg teit, av å føle at andre mener jeg er teit, av å føle meg som den som alltid er skyld i det som skjer – de er jeg virkelig ikke så god på å takle.
Jeg har ikke alltid rett. Min oppfatning er ikke alltid nærmest sannheten. Men, jeg mener alle fortjener å bli hørt. Alle har en oppfatning som er verdt å lytte til. Alle følelser og meninger bør få leve, lissom. Uten at man skal føle seg sett ned på, oversett eller dum. At noen mennesker velger å bruke hersketeknikker kan jeg ikke endre. Det kan jeg ikke gjøre noe med. Det eneste jeg kan jobbe med, er hvordan jeg takler disse følelsene som dukker opp når jeg møter det. Så nå må jeg jobbe med det, da. Jeg må lære meg å takle det bedre, så ikke hodet og kroppen går direkt i rød alarmknapp-mode – som nå. Og det er kanskje ikke så rart dette fremdeles stikker så dypt, for når man har vært den umulige pasienten, den som aldri eide sannheten, har man ikke alltid følt seg som et likeverdig menneske. Det var til og med perioder hvor jeg ikke følte meg som et menneske overhodet. Når du blir fratatt alle valg, all verdighet, all vilje – da er man ikke lenger veldig menneskelig. Det er vondt å føle, for om du ikke er menneskelig – hva er du da?
Nå ble dette litt mer dystert enn jeg hadde tenkt, og jeg husker egentlig ikke hvorfor jeg begynte å skrive dette blogginnlegget heller. Det får så være. For å komme med en slags konklusjon; jeg tror det er greit at vi alle blir flinkere til å tenke over hvordan vi ordlegger oss og oppfører oss mot hverandre i diskusjoner og situasjoner, og at vi klarer forholde oss respektfulle mot hverandre selv om ting kanskje blir opphetet. Alle har sin oppfatning og sin virkelighet, og alle bør bli hørt – uavhengig av om man mener det er så langt fra ens egen sannhet og virkelighet som man kommer.
Og så må jeg virkelig lære meg å takle de følelsene jeg får når jeg møter disse triggerne bedre. Jeg må endre reaksjonene mine. Endre hvordan både hode og kropp automatisk reagerer. Hvordan jeg skal endre det aner jeg ikke, men jeg finner vel ut av det til slutt – slik jeg har gjort med så mye annet.
