Inspirert og motivert

Etter en periode uten særlig motivasjon eller inspirasjon til å gjøre … vel, noe som helst, har jeg endelig «våknet» litt. Akkurat i dag, faktisk. Først på styrketreninga, da jeg gjennomførte den beste og mest organiserte treningsøkta mi på evig lenge. Jeg trente godt, hardt og strukturert, og noterte ned både øvelser og resultat. Jeg har bestemt meg for å trene styrke annenhver dag nå, for å virkelig komme i gang igjen, uten å bli slått ned i sofaen av dørstokkmila gang på gang, slik at både motivasjon og fremgang uteblir.

Motivasjonen og inspirasjonen har dukket opp på andre felt og. I går fikk jeg Jo Nesbøs siste Harry Hole-roman i postkassa, og jeg har selvfølgelig allerede kommet godt i gang. For noen dager siden meldte jeg meg på et gratis skrivekurs på nett over fem kvelder, og nå – etter å ha lest Nesbø, har både ideer, lyst og motivasjon til å skrive dukket opp igjen. Det er ikke lett å skrive, og jeg er langt fra god nok til å skrive en god krimroman, men jeg vet at hardt arbeid til slutt vil gi resultater. Kanskje ikke om to år, kanskje ikke om fem, men om jeg virkelig vil det nok, og er innstilt på å jobbe hardt nok for å bli god nok, så vet jeg at jeg har en akkurat like stor sjans som alle andre til å faktisk klare det. Jeg er ikke flink nok enda, og jeg aner ingenting om å skrive krim, men jeg elsker å lese krim! Fremover skal jeg lese og skrive mye igjen, slik jeg gjorde før, og jeg skal skrive en roman med en start og en slutt – så er det ikke så nøye om den ikke blir særlig god i første omgang. Da blir den neste forhåpentligvis bedre. For har man gjort det én gang, så kan man selvfølgelig gjøre det en gang til!

Og det er vel sånn man til slutt kommer i mål. Man jobber på, selv om det ikke ligger an til en bestselger. Man jobber på, man gir seg ikke, man fullfører, og så begynner man på nytt. Gjenta, til det blir bra nok. Og hvis jeg aldri kommer dit, så nei vel. Da har jeg brukt tid på noe jeg har likt å holde på med. Og da har jeg i det minste brukt tiden min godt.

Mirror, mirror, on the wall

Jeg føler meg ikke alltid vel. Av og til er det ikke så lett å vite hva som gjenspeiler virkeligheten best; det man føler eller det man ser i speilet. Noen ganger gir nok ingen av dem et godt bilde av hvordan man egentlig er. Jeg prøver å jobbe med hodet, bli flinkere til å føle meg vel uten å trekke inn magen foran speilet. Uten å måtte trene hver eneste dag. Uten å få dårlig samvittighet for å spise en sjokolade midt i uka. Det å være vel med seg selv gjør virkelig livet så mye bedre, og jeg håper jeg blir flinkere til det enn jeg er nå. Jeg har litt å gå på. Jeg har forbedringspotensiale. Jeg er jo fullt klar over at det antagelig ikke er så veldig mange andre enn jeg selv som tenker de tankene jeg tenker om meg. Jeg er jo ikke tjukk som en elefant, jeg er ikke stygg, jeg er ikke fæl, og jeg bør slutte å føle meg som det. Har noen av dere noen gode råd og tips til hvordan …?

Noen ganger er verden stor, andre ganger er jeg liten

Jeg går alene ute i mørket, men helt alene er jeg ikke, for byen er våken og bikkja fører an med nesa ned langs bakken og halen til værs. Det lukter spennende, syns han, men jeg syns byen lukter piss. Jeg ser opp på himmelen og får øye på et fly. Det er spesielt, tenker jeg, at jeg står her nede og ser opp på et fly som egentlig er ganske stort, men som ser så lite ut at det kan få plass mellom fingrene mine, og kanskje sitter det noen der oppe og titter ned på meg og refleksvesten min og tenker at jeg ser ut som en liten maur med en alt for gul og alt for stor vest. Jeg vet ikke helt om det er vesten som er stor eller jeg som er liten. Kanskje ser de meg ikke en gang, og jeg ser jo heller ikke dem, men jeg tenker på dem, selv om flyet er lite og de er enda mindre, og dessuten gjemt bak hardt metall.
Jeg blir stående, følger flyet med blikket. Tenker at alle mennesker i hele verden egentlig er vandrende kameraer, som observerer og gjør opptak av verden fra milliarder av ståsteder. Jeg ser kun fra mitt eget ståsted, der jeg befinner meg i akkurat det øyeblikket, mens der oppe i det flyet sitter det et annet menneske og ikke aner noe om livet mitt eller hvem jeg er. Kanskje tenker de at flyet er stort og at jeg er liten, og det er jo egentlig helt rett – uansett hvilket ståsted man ser det fra. Jeg følger det lille, store flyet med blikket til det forsvinner inn i himmelen til et sted jeg ikke vet hvor er, senker blikket og fortsetter å gå.
Jeg går forbi en restaurant og kan høre musikk der innefra. Min musikk, en av mine favorittlåter, enn at de spiller min musikk! Jeg overraskes av et slag av gode følelser og smiler plutselig, for byen lukter kanskje piss, men i dag spiller den min yndlingsmusikk. Jeg stopper ikke opp, men sakker ned farten, jeg fortsetter forbi restauranten og nyter musikken så lenge som mulig. Jeg fortsetter, jeg beveger meg og musikken beveger meg. Fremover, tenker jeg. Ikke bakover, som før.

En novelle fra niende klasse

«Skyggedalen. Den mørke, tunge tåkedisen hadde lagt seg rundt meg som et kvelende teppe. Et teppe som slynget seg rundt halsen min, og som bare ventet selvsikkert på det rette tidspunktet til å stramme til.

Skyggedalen. Et mørkt og kaldt sted der sjeleløse kropper svevde rundt, og et sted der all glede var blåst ut, så lett som om man satte et påtent stearinlys ut i full storm. Så lett var det. Slik hadde jeg havnet i Skyggedalen. All glede i meg var blåst vekk, blitt slukket, og hadde blitt erstattet av de mørke skyene. Den mørke tåken.»

Dette skrev jeg i en novelle i niende klasse. Altså da jeg var femten år, om jeg ikke tar helt feil. Det er litt rart å se tilbake på, etter alle disse årene i psykiatrien, og kanskje spesielt nå, når jeg faktisk også snart gir ut bok om … vel, denne «skyggedalen», selv om jeg ikke lenger er like pompøs i språket, haha! Det er litt rart å se at jeg allerede da beskrev den der kvelende følelsen av depresjon. Ohwell, nok prat om bok og depresjon (sorry om det blir for mye bok-prat these days!), nå skal jeg ligge i sofaen og se The Kardashians, haha. Hugs!

Forhåndsutgave av «Psykehus»

Her er forhåndsutgaven av boka mi, reposta fra Spartacus Forlag, som har blitt sendt fra forlaget og ut til landets bokhandlere nå i sommer. Det endelige omslaget er noe annerledes enn dette. Det begynner å gå opp for meg at boken snart er i salg! Det føles jo selvfølgelig helt snålt. Nå er det ikke lenger snakk om å redigere manus, men om lansering, om foredrag, om bokbad. Dette skjer virkelig, dere! Det er rart å se tilbake på statuser jeg har postet på Facebook for ett, to og tre år siden, hvor jeg har postet om manuset og den varierende troen på prosjektet. Noen ganger hadde jeg ordentlig tro, andre ganger var den ikke-eksisterende. Jeg fortsatte allikevel, og nå er det altså ikke lenge til boken er i salg. Dere aner ikke hvor stor følelse av mestring det gir meg! Endelig har også jeg fullført noe. Hurra!

 

«Men å jobbe klarer de ikke …»

Jeg blir så provosert! Og alle vet hva som skjer når jeg blir provosert; da blir det blogginnlegg. Sånn er det bare. Frustrasjonen må ut, og siden vedkommende, altså denne Atle Iversen, velger å bry seg med ting han a) ikke har noe med og b) ikke vet noe om, så skal han få den gleden av å være en del av dagens blogginnlegg. Denne kommentaren la han igjen under en sak lokalavisa Hitra-Frøya la ut om pokergevinsten jeg vant nå denne uka. (Saken finner du her.) Atle Iversen har antagelig da fått med seg at jeg har vært ute av arbeidslivet de siste årene, og syns tydeligvis nå at det er grunnløst, siden jeg klarer å sitte hjemme med datamaskina i fanget og spille nettpoker. Og sånn er det nok sikkert mange som tenker. Ikke alle velger å ytre seg høyt om det i sosiale medier, men siden Atle gjør det, kan vi bruke han som et eksempel.

Og jeg vet faktisk ikke helt hva jeg skal si. Jeg blir tom for ord, og det blir jeg sjelden. Dette er jo ikke et uvanlig syn på «navere». Om man ikke er i stand til å arbeide, skal man ikke være i stand til å gjøre så mye annet heller. Å dyrke sine friske, sunne hobbyer for å bli frisk nok til å jobbe er i noens øyne kun unnskyldninger for å slippe unna arbeid. Unnskyldninger for å sluntre unna. Hvor trangsynt og dømmende er det mulig å være? Og hvorfor dette behovet for å kommentere noe man ikke vet noe om eller har noe med? Atle Iversen (og alle andre som deler ditt syn); du (dere) kjenner ikke meg. Du aner ingenting om hvorfor jeg ikke har jobbet noe særlig de siste årene. Du aner ikke hva jeg har gjort for å komme tilbake i jobb, og du aner ingenting om kommunikasjonen jeg har med NAV. Du vet ikke hva jeg bedriver dagene mine med, og du vet ikke hva målplanen min består av. Uttal deg gjerne om temaer som opptar deg, men meg som enkeltsak har du faktisk ingenting med. Og det gjelder alle andre enkeltsaker også, som med andre ord vil si at du har ganske så svakt grunnlag for å mene noe som helst om akkurat dette. For hva vet du egentlig?

For å kunne bli frisk nok til å komme tilbake i jobb, er jeg (og de fleste andre) nødt til å gjøre mer og mer av friske, sunne ting jeg liker å gjøre. Jeg er nødt til å ta del i samfunnet, enten det er i form av trening, bowling med venner eller nettpoker. Det skal ikke være slik at de som får stønad fra NAV skal være redd for å vise seg i offentligheten, kun på grunn av sånne mennesker som deg, som dømmer og mener om ting de ikke aner noe om. Sånn. Frustrasjonsventil åpnet og lukket. Ferdig.

(Kanskje er jeg ekstra varm i toppen akkurat i dag, siden jeg også fikk kjeft av ei gammel dame for å la Bosse bæsje på gresset i parken … Og ja, jeg tar selvfølgelig vekk bæsjen og, men det var visst ikke bra nok.)

Etter alt kommer noe

Det blir bedre. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt fortalt akkurat det, men ikke klart å tro på det. Du aner ikke hvordan det er for meg. Du vet ikke hva jeg tenker. Du vet ikke hvordan det føles. Jeg ble sint og irritert; vedkommende kunne vel ikke ha hatt det like ille som jeg har hatt, noen gang. Men jo. Visst faen hadde de rett, alle de som sa at det faktisk blir bedre. Alt forblir ikke mørkt og jævlig for alltid, selv om det kan virke sånn der og da, når man står midt i det.

I dag tenker jeg på alle de som nå er der hvor jeg var før. Som har det vanskelig, som ikke ser noen annen løsning i livet enn ut av det. Som blir sinte på alle som sier at det blir bedre. Jeg vet hvor vondt det er, jeg vet hvor ekstremt utmattende og jævlig det er. Hvordan det overskygger alt annet. Men jeg må allikevel si det jeg hatet at andre sa til meg; det blir bedre. Det er aldri for sent å gi opp. Ikke gi opp akkurat i dag. Vent en måned eller to. Vent fire. Vent og se om det faktisk blir bedre. Og om det aldri blir det, så er det aldri for sent å gi opp. Når man først gir opp derimot, da er det for sent å snu. For sent å gå tilbake. For sent å se at det snur. Jeg er så glad for at jeg ikke gikk glipp av det, at jeg ikke gikk glipp av å leve videre. Etter alt kommer noe, og noe er bedre enn ingenting. Noe kan faktisk bli noe veldig, veldig bra og. Jeg er takknemlig og glad for at jeg nå er en av disse idiotene som sier det blir bedre.

Stille

Lytt til de eldre, sa de, så derfor lyttet hun til trærne.
Men det var vindstille, så alt hun hørte var sine egne tanker. 

So far, so good

Våren er i emning, og for første gang på mange år, legger jeg faktisk merke til det. Jeg mener, ordentlig merke til det. Jeg legger merke til vårsol, blå himmel, kvitrende småfugler og blomster i veikanten. Jeg smiler, jeg ler, jeg har energi. Jeg ligger ikke bare i sengen med gardinene trukket for. Fokuset ligger ikke på sykdom lenger. Tankene kveiler ikke rundt om når jeg kommer til å kjenne tegnene på en ny vårdepresjon igjen, men heller på hvordan jeg skal takle det om det skjer, og ikke minst; at jeg skal takle det. Eller … at vi skal takle det. Jeg er ikke alene om det lenger. Så fort jeg kjenner motgang, velger jeg ikke lenger å gå ned den destruktive stien. Jeg stopper opp, tenker raskt gjennom hva jeg føler og hvorfor jeg føler det, og tenker på hvilke valg jeg har og hvilke av dem som er mest hensiktsmessig. I stedet for å døyve det som er vondt med ting som på sikt gjør det enda vondere, velger jeg å ta frem de positive tingene som betyr mye for meg. Som Vegard, som Vilja, som Bosse, som boka jeg skriver. Å gjøre gode valg er ingen selvfølgelighet. Kanskje er det derfor det føles så utrolig bra. Jeg er stolt av meg selv, og det er noe jeg ikke har vært på veldig, veldig lenge. Det er nesten noe å være stolt av i seg selv, det at jeg er i stand til å fokusere på det jeg gjør bra, og ikke alt jeg ikke mestrer. Så kanskje dette faktisk blir det beste året på lenge? Kanskje denne våren ikke blir så vanskelig som våren tidligere har vært? Jeg håper og tror det.
So far, so good.

Tekst

«Soverommet var tomt og føltes kaldt. Hun satte seg opp i sengen, lyttet til verden utenfor, men det var stille. Nattens kuling hadde stilnet. Hun tittet ut vinduet. Omtrent halvparten av bladene hadde klamret seg fast til livet, men trærne så allikevel nakne ut. Trøtte og slagne, som om de endelig hadde innsett at høsten var uunngåelig. Det hadde vært en lang natt. Småfuglene var borte. De danset ikke lenger mellom grenene. De sang ikke lenger morgensang for henne. Kanskje var det deres dyriske instinkter som slo inn. Om fuglene flykter, ikke vær i tvil om å følge etter, tenkte hun, og innså med ett at ingenting kom til å bli som før.»