closeup1

Modell: Rikke MUA: Jeanette Hansen

Når jeg er innlagt på psykiatrisk, føler jeg at tiden egentlig står litt stille. To uker føles som et par dager – maks. Jeg går rundt her og eksisterer, men tiden står veldig stille. Så blir jeg frisk nok til å dra hjem, og oppdager at tiden ikke har stått like stille utenfor sykehusets vegger. Folk har levd livene sine, ting har skjedd, ting jeg ikke har fått med meg. Jeg henger liksom litt etter, og må henge meg på igjen. Så blir jeg egentlig litt forbannet. Forbannet over at jeg har gått glipp av så mye, at jeg våknet opp en dag og plutselig var det blitt oktober. Jeg trodde vi fremdeles var i september, at det i alle fall var over ti plussgrader ute. Plutselig er jeg tjuesju, og ikke lenger i starten av tjueårene, og ute er det faen meg nesten minusgrader. Plutselig er jeg altså – hold fast – snart tredve, uten å ha kommet noe som helst sted, og uten fremtidsplaner what so ever. Tiden har stått stille, jeg har blitt eldre, men allikevel har ting bare gått bakover. Hva gjør jeg når jeg kommer hjem denne gangen? Hva skal jeg drive med? Blir det noen gang bedre? Æh, jeg stresser. Stresser med livet, dere. Haha! Ja, ja. God natt.

Hei. Klokka er sjuoverhalvto, jeg burde sove, men jeg vil ikke sove. I natt skjøt jeg en mann midt i panna med maskingevær, jeg ble jaktet på og rømte og var konstant redd for å bli funnet. Jeg våknet svett, redd og kvalm. Natta før drømte jeg noe enda mye verre, så mye verre at jeg ikke en gang orker å skrive om det. I stedet kan jeg bable om helt andre ting, som for eksempel at jeg har tenkt til å skrive masse fremover. Jeg har forresten sendt Psykehus-utkastet til en manuskonsulent, så det skjer jo ting der og, og jeg har begynt å skrive på noe helt nytt. Fiksjon, for en gangs skyld, og nå blir jeg litt flau over å si det, for det høres så viktig ut, men egentlig er det jo bare meg som sitter mye her hjemme og har god tid til å skrive for at jeg ikke klarer å gjøre andre ting.
Og ikke er det sikkert jeg skriver så bra heller, for hva vet vel jeg, for å vite om ting man selv gjør er bra eller ikke (sånn i det store og hele) er så vanskelig at jeg ikke en gang kommer på en god sammenligning for hvor vanskelig det er. Og nå vinner jeg snart gullmedalje i lange setninger. (Ironisk nok ble den setningen ganske kort. Denne og. Og denne. Og… Okei, jeg slutter.)

Men ja. Jeg har bare kjipe mobilbilder å bruke på bloggen for tiden og, for kameraet mitt har jeg visst helt glemt hvordan man bruker. Jeg får ikke til. Ingenting. Jeg aner ikke lenger om jeg vil, heller. Jeg vil ingenting, ikke annet enn å sitte her hjemme i senga og skrive. Så får jeg prestasjonsangst for det og.

Hvorfor skal alt hele tiden måtte være så innmari bra, hvorfor kan jeg ikke bare drite i at alt alltid må være så innmari bra, og heller være fornøyd med middelmådige ting, og tenke at det egentlig ikke er så farlig at man viser at man ofte er ganske så middelmådig? Jeg hater middelmådig. Jeg hater middelmådig, jeg hater å ta bilder, jeg hater å skrive, jeg hater at jeg ikke lenger vil noe som helst, så nå tenker jeg at jeg burde reise til Kambodsja og ta bilder av unge, uskyldige jenter som blir mishandlet, solgt og tvangsgiftet, så jeg kanskje en dag kan slutte å tro at middelmådighet er så innmari ille.
Nå skal jeg sove selv om jeg ikke vil, og jeg skal begynne å grue meg til å våkne, selv om morgendagen helt sikkert blir mye finere enn hva jeg klarer å se.
blueblue

seng1 tristdrea1 rommetdps

For en stund siden spurte leseren Toni om bipolardiagnosen. Han/hun (?) lurte på hvordan jeg lever med den, om jeg har noen strategier, eller litt om hvordan jeg har klart å oppnå det jeg har gjort. Det siste der er jeg ikke helt sikker på hva han/hun mente med – for jeg kan ikke huske å ha oppnådd noe som helst. Ikke noe av betydning. Jeg var et oppegående, glupt barn. Jeg tror ikke det bare var jeg som satte store mål og forventninger til meg selv. Jeg skulle bli noe. Jeg skulle ta lang utdanning, jeg skulle stå på og utrette noe her i livet. Noe annet var liksom ikke noe alternativ. Om noen for ti år siden hadde sagt til meg at jeg om ti år skulle sitte alene i en liten sokkelleilighet på Byåsen uten annen fullført utdanning enn videregående, uten jobb og uten fremtidsplaner, så hadde jeg nok ikke trodd på det i et sekund en gang. Det var ingen dempere på mine mål og muligheter.

Men her sitter jeg altså. Jeg begynte på Norsk Fotofagskole i fjorhøst. Et studie jeg har hatt lyst til å ta siden… Vel, siden jeg kom inn der første gang i 2010, men valgte å takke nei til plassen på grunn av diverse greier. Det første halvåret gikk supert. Jeg var på den gode siden av bipolardiagnosen. Jeg hadde like mye energi som fem andre mennesker til sammen, jeg sov lite og alt føltes fantastisk. Jeg idealiserte alt. Jeg hadde et mål for fremtiden, og ikke faen om jeg ikke skulle nå det! Jeg tenkte at dette kunne jeg klare. Jeg følte jeg var en av de få som faktisk kunne klare det, for jeg var sta, hardtarbeidende og ivrig.

Så kom våren. Igjen. Og nå har det gått et halvt år. I fjor våknet jeg til og kom ordentlig i gang på denne tiden, men nå ligger jeg fremdeles i dvale i senga og ønsker meg vekk fra alt og alle. Jeg tvinger meg selv ut døra, men det blir tyngre og tyngre. Panikken, stresset og angsten øker. Jeg har ting jeg må gjøre. Jeg har et helt halvt år å ta igjen på skolen! Jeg må henge med på dette året. Jeg må fullføre! Hva skjer hvis ikke? Da går ingenting. Jeg har ikke tro på at jeg skal klare noe lenger. Jeg kommer ingensteds. Jeg hadde potensiale, men så ble jeg fanget opp i denne onde sirkelen av … Av… Av sykdom og dritt, av dårlige valg og kjipe tilfeldigheter. Og nå jeg er jeg stuck. Det finnes ikke mange gode veier ut av det. Jeg ser ikke hvordan det skal ta slutt, liksom. Hvordan det plutselig bare skal bli bra. Levbart. Det er ikke lett å se motivasjon i at sånt tar tid. Tid. Enda mer tid. Enda mer av en type vondt som er vanskelig å forklare. Enda mer av misunnelse ovenfor de som ikke aner hva jeg prater om, for de som ser på dette som syt, som mener det bare er å skjerpe seg, som mener jeg er oppmerksomhetssyk.

Vel. Når jeg tenker meg litt om, så er det faktisk en ting som hjelper meg for tiden. Det er favoritthobbyen min. Poker. Jeg kommer meg ut døra, jeg er sosial, jeg klarer å prate, jeg klarer å le, og for noen timer klarer jeg å etterligne personen jeg vet jeg egentlig er. Jeg hermer etter meg selv, på en måte. Jeg går inn i rollen som Drea, og spiller den helt ut til jeg kommer hjem til den tomme leiligheta mi igjen. Da er det tomt. Tomt for energi. Å skulle spille seg selv er rimelig utmattende, når både kropp og sinn skriker etter å forbli under dyna i senga i utgangspunktet. Men jeg kommer meg ut. Døgnrytmen ødelegges, jeg blir så sliten at jeg ikke tror jeg skal orke å gå ut ytterdøra en eneste gang til, men jeg kommer meg ut. Og ikke minst; Morgendagen dukker opp igjen. Gang på gang.

pokerdrea1

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette blogginnlegget. Jeg har ikke skrevet noe på lenge. Ord – som jeg får høre jeg er god med – stokker seg. Ingenting henger sammen. Jeg har egentlig ingenting å bidra med. Ingenting fornuftig å komme med, ingen gode, store blogginnlegg som kan smekkes opp på Side2 og deles i hytt og pine. Og jeg er jo litt sånn at om det først skal være, så skal det være! Jeg skal være best. Jeg skal vises. Jeg skal utrette. Jeg vil klare det ikke alle andre kan klare. Hei, under hele OL har hjernen min fortalt meg at “Hadde du bare vært der! DA hadde livet hatt mening. Det er der du burde ha vært. Jobbet steinhardt, vært målbvevisst, vært best. Men her er du, ditt ubrukelig null. Her sitter du og gjør ingenting.”

Styggen på ryggen. Det var vel han jeg egentlig begynte dette innlegget med å tenke på. Jeg er egentlig ganske så rasjonell. Jeg veit at man ikke trenger å være best. Jeg veit at meninga med livet ikke behøver å inkludere å stå på pallen i OL med et svært tygg over gullmedaljen. Jeg veit at denne jævlige perioden helt sikkert går over og nok en gang lar meg glemme at en ny en høyst sannsynlig er der og venter på meg i fremtiden. Jeg veit alt det her, men det bare hjelper ikke noe særlig. Det er så mye mer komplekst enn som så. Jeg er ikke så god på å godta at ting kanskje ikke har blitt helt sånn som jeg hadde sett for meg. Jeg er ikke så god på å godta at ting aldri vil bli det. Og akkurat nå klarer jeg ikke å se at jeg kan klare å skape et liv for meg selv som jeg kan lære å like, heller. Så da får jeg bare prøve. Gjøre det eneste som gir meg noe positivt for tiden, selv om det samtidig også er motstridende, og registrere at morgendagen også kom i dag – akkurat som i går.

Jeg blir kvalm og sint og sur og trist og lei og jævlig forbanna. Sophie Elise Isaksen ble i forrige uke skrevet om i en sak hos Dagbladet om en ubehagelig hendelse ved bassengkanten i syden. I kommentarfeltene under Dagbladets facebooksider, ble reaksjonene store. “Agurknytt….! Utrolig respekt til denne damen.. som klarer å få nyheter av dette”, “Null verdighet, null selvrespekt”, “Tok bare a på låret og beit a i puppen og så feis a avgårde hu snasne oppblåsbara Barbara”. Dette er bare et raskt, lite utdrag av hva jeg kunne finne av kommentarer. Vi har altså – tross mer fokus og åpenhet om både voldtekt og psykisk helse de siste årene – en lang vei å gå når det kommer til å skulle legge til rette for åpenhet.

“Vet du hva, jeg tror deg ikke.”

For jeg har tenkt på en ting. Eller, mange ting. Jeg valgte i fjor å skrive et blogginnlegg om en gang jeg ble voldtatt, og fikk enorm respons. Jeg fikk utrolig mye støtte og mange oppløftende, fine ord, men jeg fikk også kjenne litt på hvilke holdninger vi nordmenn har ovenfor unge jenter og overgrep. “Hun er ikke tøff for å skrive dette, nei, idet den påståtte voldtekten mest sannsynlig bare er noe hun innbiller seg” og “Du har ikke anmeldt fyren? Og likevel skriver du nasjonalitet? Er du klar over at du stigmatiserer norske gutter som gruppe? Vet du hva, jeg tror deg ikke. Du er bare ute etter å spre hat mot norske gutter, og
beskytte de verste svina som går i gjeng og brutalt overfaller og voldtar norske jenter.”

mej3

Selv om det finnes en hel masse fantastiske mennesker som gir støtte, som både tror deg og som skjønner at dette er et stort samfunnsproblem, har en stor andel av den norske befolkningen et alvorlig holdningsproblem. Om jeg for eksempel hadde sagt at jeg har blitt (forsøkt) voldtatt på fest enda en gang, også denne gangen hjemme hos en “kompis” på et nachspiel, så hadde min troverdighet fått seg en alvorlig knekk. Sannheten er jo at det faktisk er sånn. Jeg lånte ei seng, jeg var full, han var full, jeg våkna av at han prøvde sitt aller beste (som ikke var så mye å skryte av) på å få til et samleie, men som på grunn av en tampong og en jentekropp som absolutt ikke verken hadde lyst eller var klar, ikke ble så lett å gjennomføre. Et overgrep var det allikevel – for det trenger faktisk ikke være et fullført samleie før man tar skade av det.

“Vi forbinder voldtekt med grusomme forbrytere, og ikke fulle gutter, menn, kompiser, naboer eller autoritetspersoner med et jævla stort holdningsproblem i bunn.”

Troverdighet. At noe skal skje en gang kan jo liksom hende. At noe lignende skal skje på nytt, det er tydeligvis veldig lite sannsynlig, på tross av at en undersøkelse gjort av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress i 2014 røpte at 1 av 10 kvinner har blitt voldtatt minst én gang i løpet av livet. (Link til sekundærkilde, siden lenken til rapporten ikke lenger fungerer). Halvparten før de fylte 18 år. Men hei. Jeg er nok bare PR-kåt og oppmerksomhetssyk, og finner opp begge hendelsene bare for å få en kronikk publisert hos VG eller et intervju hos TV2.

Eventuelt kan vel mange tenke “om du har blitt voldtatt to ganger på fest hjemme hos kompiser – til og med i løpet av samme år (!) -, så henger du med feil folk. Du burde visst bedre. Du burde ha lært.” Det er jo ganske naturlig å tenke. Men det er ikke sånn. Vi forbinder voldtekt med grusomme forbrytere, og ikke fulle gutter, menn, kompiser, naboer eller autoritetspersoner med et jævla stort holdningsproblem i bunn, som drikker for mye, som blir for kåte, og som ser ut til å glemme at et samleie skal ha to deltagende parter – og ikke kun én. Ikke med menn vi ser på Bunnpris og smiler og sier hei til i det daglige. Ikke respekterte menn med gode og brede nettverk. Ikke menn som har ei vakker kone og flotte barn hjemme.  Og da er det mye lettere å skylde på at ei sytten år gammel jente var så dum at hun la seg i ei ledig seng for å sove på nachspiel i et miljø hun faktisk så på som trygt.

“Det er et tragisk paradoks at man som misbrukt kan komme til å misbruke seg selv.”
– Kristin Spitznogle

Vi snakker for lite om holdningene. Vi jobber for lite med å endre dem, og vi snakker for lite om hva de fører til. Hvilke skader dette synet på voldtekt, på overgrep, og på unge, dumme jenter som burde ha visst bedre, gir. Vi snakker for lite om hva som skjer etterpå. Om marerittene, søvnparalyse, seksuell dysfunksjon, problemer med seksuell identitet, angst, depresjon, psykiske lidelser, problemer med skole og jobb. Vi snakker for lite om hvor disse (minst) ti prosentene av den kvinnelige andelen av befolkningen ender opp. Hvor de havner. Og vi snakker for lite om at sex til slutt faktisk blir en form for selvskading. (Godt blogginnlegg av Kristin Spitznogle finner du av å trykke på linken. Det er fra 2012, men absolutt ikke irrelevant.) Kanskje er det ikke så usannsynlig at når man først har opplevd et overgrep, så skjer det igjen. Ikke for at man er dum eller naiv eller ønsker oppmerksomhet, men for at man allerede er skadet.

Selv skreiv jeg i blogginnlegget i fjor at jeg hadde bearbeidet alt av overgrep jeg har opplevd. Jeg trodde kanskje det, men det er nok ikke før nå nylig jeg har skjønt alle skadene det har gitt meg. Og tenk at kun en liten endring i folks holdning rundt dette temaet kan forhindre så mye vondt for så mange mennesker. Mange depresjoner, mange innleggelser, mange resepter på antidepressiva. Jeg tror det er her vi må begynne. Noen mirakelkur finnes nok ikke, men dette er noe jeg virkelig syns vi burde fokusere mer på. Forebygging over tid, og ikke bare at det har skjedd når det først har skjedd, men hva det fører til og hvordan man kan forhindre at så mange jenter ender opp i en evig ring av destruktiv og selvskadende selvbebreidelse og selvforakt.

mej2

tilblogg1

Jeg er en sånn person som i mange, mange år bare holdt alt for meg selv, og egentlig aldri sa noe til noen om hvordan jeg egentlig hadde det, hvem jeg var eller hva jeg tenkte. Men så – så fikk jeg en diagnose, prøvde å ta livet av meg og ble psykiatrisk pasient. Da var det lettere å prate om det, for da visste alle hvor jeg var uansett, og man er jo ikke på psykiatrisk bare for gøy, heller. Det var mer definerbart, kanskje, spesielt for andre. Jeg ga jo meg selv diagnosen bipolar allerede for… Tja, syv-åtte år siden, så jeg hadde definert det i massevis lenge før det stod svart på hvitt. Men jeg sa det aldri til noen, for jeg er jo ikke psykolog, så derfor kunne jeg ikke være hundre prosent sikker, selv om jeg trodde det sterkt nok til å vite det helt for meg selv.

Nå er jeg altså ærlig og åpen og forteller om mye, så det kan kanskje være lett å tro at Drea, ja, hun kjenner vi ut og inn. Hun er så åpen, så hun vet vi akkurat hvordan er, på godt og vondt. Hennes gode sider, hennes dårlige sider, hva hun føler og tenker til enhver tid og hvordan det går med henne. Men det er så mye som jeg ikke sier. Det er så mye jeg aldri snakker om til noen, for hodet mitt har plass til uendelig mye mer enn det jeg får skrevet ned på papir eller sladret om i et halvtimes møte over en kaffe eller i en flyktig og travel chat på Facebook, hvor den som leser holder på med hundre andre ting samtidig og egentlig ikke får med seg meningen med ordene som skrives overhodet.

Vel. Nå har jeg fosset i vei og skrevet en hel drøss med setninger med alt for mange ord, akkurat som Jon Fosse (er det ikke tilfeldig at han heter Fosse, kanskje? Kanskje er det ment at sånn skal det være, sånn skulle han skrive, født for det, liksom), det er seint og jeg burde ha sovet for flere timer siden*, for søvn er viktig. (Det har jeg jo lært.) Poenget var egentlig bare å si at det foregår mye mer i livene og hodene til oss alle enn hva vi selv sier, og det bør vi kanskje huske litt bedre enn vi gjør. Ens egen tolkning av det en ser er ikke automatisk det som er fakta, det kan faktisk være helt motsatt, til og med. Merkelig, jeg vet, men sånn er verden. Tror jeg, da. (Viktig å slenge på en sånn, så jeg ikke skal fremstå som noen bedreviter, for det er jeg jo ikke. Jeg veit egentlig ingenting, har jeg funnet ut, jeg bare tror jeg vet en hel masse.)

*Innlegget ble skrevet her en kveld, og ikke i dag, så jeg skal altså ikke sove akkurat nå, altså.

Det er rart. Jeg blir eldre og eldre for hver dag som går, og man skulle kanskje tro at man ble glupere med årene, at man skjønner mer, at man lærer, at man vokser, men jeg skjønner bare mindre og mindre, blir bare mer og mer forvirra, og nå aner jeg egentlig ikke hva det var jeg egentlig hadde tenkt å si til dere i utgangspunktet heller, eller hvorfor jeg skulle si noe i det hele tatt, så jeg tror jeg avslutter, og heller fortsetter å skrive i boka mi, som forresten har blitt (delvis, dette er bare halve) printa ut på ark! Slenger med et bilde av det også, så dere får se at det faktisk eksisterer, og ikke bare er noe jeg skryter på meg.

roman

ginaogdrea1sisterhood2 ginaogdrea2

Et par bilder av meg og søss. Random bilder fra… Et par uker siden or so. Jeg har forresten skrevet over 63500 ord i bokutkastet mitt nå. Du vet, Psykehus-greiene. Det er en hel roman, det! Jeg har lest gjennom en del nå, og syns faktisk ikke det er så ille. Jeg begynner å få tro på at det kanskje kan bli noe av det til slutt. Det gjenstår uendelig mye, da. Noe må bort, noe må endres, noe må legges til. Men… Med masse jobb, så kan det kanskje bli noe! Og bare det er ikke verst. Og uansett hvordan det går, så har jeg i alle fall gjort noe. Det har vært motiverende, det har vært tidsfordriv, det hjelper meg å huske når jeg vanligvis glemmer. Og jeg kan lese på det akkurat når jeg vil. Forhåpentligvis en dag jeg har blitt frisk nok til å ikke være syk, og kan lese tilbake på det og tenke “jeg er  glad det ikke lenger er sånn.” 

bwbw

Jeg tror ikke man selv er klar over hvor stor påvirkningskraft en har. Jeg er i alle fall ikke det. Jeg har i det siste hatt enormt dårlig samvittighet for at jeg har vært så opptatt av meg selv og mitt eget utseende at jeg helt har glemt alle andres. Jeg har glemt alle fjorten-femten år gamle jenter som vet hvem jeg er, som faktisk ser på meg som et forbilde, som syns jeg er pen og flott, som syns jeg er tøff og modig. Jeg tror ikke de fleste av oss tenker på oss selv som slike forbilder. Vi er intetanende om det, og blir derfor alt for opptatte med å føle oss like pene som de vi selv ser opp til (som like gjerne kan være de som ser på oss på samme måte.) Dette ble kanskje veldig komplisert. Poenget er at jeg har dårlig samvittighet for å aldri være fornøyd. For å sprøyte restylane i leppene, når det – strengt tatt – egentlig ikke trengs. For å hele tiden ønske å være slankere – når jeg ikke er tjukk eller usunn i skadelig grad.

Jeg fikk en liten vekker i fjorsommer, da jeg på klasse-reunion fikk høre av en av mine medelever at jeg var den i klassen som hadde kommet lengst av oss. At jeg var den som hadde oppnådd mest. Jeg fikk sjokk. Det er selvfølgelig ingen sannhet i det, men det var noens oppfatning. Noen mente at jeg hadde kommet langt her i livet, og der satt jeg – sykmeldt i nesten to år, penger fra NAV som ikke holdt til å betale alt jeg trengte å betale, nesten kasta ut fra leiligheta og fremdeles innlagt på psykiatrisk. Allikevel mente vedkommende at jeg hadde oppnådd en hel masse. Jeg så ikke det helt, men perception is reality. Det er i alle fall en liten del av en større virkelighet.

Nå har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke er det forbilde jeg burde være. Ikke for at jeg tenker at hele verden følger med på hva akkurat jeg gjør, men for at det faktisk finnes en og annen der ute som gjør det. Og hva gjør jeg? Jeg svarer med å si at jeg ikke er god nok som jeg er, og om et menneske man ser opp til ikke er god nok – hvordan skal man da føle at man selv er det? Så er ballen i gang, og nedoverbakken blir bare brattere og brattere. Domino-effekt. Vi faller en etter en. Men hva skal man gjøre? Hva kan man gjøre? Jeg aner ikke. Det er ikke så enkelt. Jeg vil i alle fall si til alle de som har en eller annen de ser opp til, som de syns ser utrolig bra ut, som har et utseende de selv skulle ønske de hadde… Noen tenker høyst sannsynlig akkurat det samme om deg! En og annen der ute følger med på deg, og skulle ønske de var mer som deg! Det er faktisk helt sant, og ikke noe gladkristent bullshit jeg har lest i en sommerutgave av DetNye.

Og forresten. Om noen har noen spørsmål om et eller annet (hva enn det skulle være; mammahelg, depresjoner, innleggelser, whatever), så er det bare å legge igjen en kommentar under dette innlegget. Så har jeg noe å blogge om senere og. Haha!)

ute4 ute5

Soundtrack of the day: Jamie Irrepressible/Røyksopp – Here she comes again, Spotify-link her.

Min morgen: Dyne og seng til klokka passerer tolv. Da tar samvittigheten over og presser meg opp av senga. Inn på kjøkkenet, sette på vannkoker, finne frem en kopp te. Krype inn på stua og opp i sofaen. Under pleddet, varmer fingrene på den varme te-koppen. Trekker knærne opp mot brystet, hviler koppen på det ene kneet og blåser ned i den for å få teen kald nok til at jeg kan drikke den uten å brenne tunga. Slår på musikk, hater at det er stille. Rastløs og tom for energi på samme tid. Trekker gardina til side og ser ut vinduet. Snø som smelter får meg til å smile. Den minner meg om en trist snømann som er i ferd med å forstå at livet snart er over. Jeg er lei av å være kald, lei av å fryse. Det er noe med våren, den kommer nesten dansende og får frem rytmen i de fleste. Inne på stua mi danses det ikke. Ikke orker jeg å gå ut for å finne takten heller. Jeg burde tatt et blogg-bilde av tekoppen og de fluffy, rosa sokkene mine, tenker jeg. Og av den smeltende snømannen og vårsola utenfor. Jeg dropper det, og tenker at snømannen utenfor har danset til siste slutt. Jeg rister på hodet, syns det der var dødsteit, skjønner ikke en gang selv hva jeg mener med det. Trekker for gardina igjen og konkluderer med at det snart er vår og at jeg er ganske håpløs.

firstbildnew

Det er rart hvordan man kan føle seg som en dårlig mor, selv om man gjør det som er best for barnet. Jeg kvier meg alltid for å si “Jeg er helgemamma, jeg. Jeg har Vilja kun annenhver helg.” Selv om de aller fleste antagelig ikke mener å dømme, så ser mange av dem alltid litt forvirret ut, og spør – på varsomt vis – hvorfor. Som mor må man ha en grunn til å ikke ha hovedsamvær med barnet sitt. Man må rettferdiggjøre det med noe. Som for eksempel at jeg er bipolar, ustabil og ikke helt egnet som mor.

At jeg faktisk har en grunn, er en sak. At jeg trenger en, er en annen. Det er klart jeg er egnet som mor. Det er jo akkurat det jeg er – når jeg klarer å sette barnet foran mine egne behov. Syns jeg det gir god mestringsfølelse å ikke være involvert på måten jeg helst skulle ha vært i livet hennes? Lage middag til henne hver dag. Hjelpe med lekser. Være med på svømmekurs. Kjenne vennene. Kjenne foreldrene til vennene. Arrangere barnebursdag. Nei, jeg syns det er like trist hver eneste dag at jeg går glipp av så utrolig mye. Men hva er alternativet? Sånn er det. Og alt i alt er det best for alle.

De fleste foreldre er opptatte av å se barna sine glade. Heldigvis. Men det er utrolig hvor raskt det kan glemmes når det blir samlivsbrudd og bråk. Foreldre setter plutselig barna i midten – og ikke fremst. Ikke foran alt annet. Barnas interesser glemmes nesten, i et kappløp om hvem som skal være den mest egna og beste forelderen. Eller bare den som skal vinne kampen. Ens egne problemer og utfordringer glemmes også. Man blir blind på hva som er rett å gjøre.

Jeg er stolt over at jeg har gjort valg som er gode for Vilja. At jeg alltid har tenkt på henne og hennes beste. At jeg og pappaen kommuniserer godt, samarbeider og jobber sammen – for henne. Men føler jeg meg litt dømt i blant? Føler jeg meg som en dårligere mor enn jeg skulle ønske jeg var? Helt klart. Ja, Vilja har det bedre med å bo fast hos far. Men om det er mor som har hovedansvaret, så spør man aldri hvorfor. Man tenker aldri at far må ha en jævla god grunn til å ikke ha mer samvær. Man setter ikke spørsmålstegn til hans evner til å være far. Far er far, mor er mor, liksom. Det er vel kanskje derfor jeg kvier meg for å fortelle at jeg er helgemamma og. “Åja, men det er noe galt med deg, ja. Da skjønner jeg.” Sånn kan det føles, selv om tankene bak er automatisert, og ikke ondsinnet.

2013-11-12-00.32.49
Bilde tatt hjemme hos fineste Karianne

Hjernen vår har ikke kapasitet til å få med seg alt, uansett hvor lenge man studerer noe. Den får ikke med alt samtidig. Noe blir utelatt. Du har kanskje hatt en liten crush en gang, og etter en samtale med vedkommende, så innser du at du ikke husker om du så ham i øynene eller ikke. Du husker ikke blikket hans. Du husker ikke hvordan øynene hans var. Så jeg ikke på ham? Jo, det kan godt hende du gjorde det. Men hjernen din klarte bare ikke være forelska og oppmerksom på sånne ting på samme tid.

Det er ikke i speilet jeg ser mitt eget speilbilde. Det er der selvfølgelig. En tro kopi av hvordan jeg ser ut, bare speilvendt. Og jeg kan selvfølgelig se på meg selv også. Jeg er der. Men som med forelskelsen, så klarer ikke hjernen min å få med seg all informasjonen som er der. Den overser. Jeg ser deler, ikke helhet.

Det er på gamle bilder at speilbildet mitt blir klart for meg. Det er først da jeg ser det jeg burde ha sett da jeg stod der og så på kopien herme bevegelsene mine mot meg, nøyaktig og presist. Av og til – når jeg er filosofisk, pompøs og litt trist – så tenker jeg at øyeblikkene er som polaroider. Øyeblikket er forbi lenge før prosessen er ferdig. Lenge før man egentlig ser hva som er hva. Hvordan øyeblikket faktisk ble. Så ser man på det etter ei stund, og først da er det tydelig. Først da vet man at det ikke er ens egen fantasi man ser, først da kan man stole på det.

Jeg har alltid fantasert om at det finnes en helt annen verden på den andre siden av speilet. At en parallell verden er der, på mange måter som i Jostein Gaarders fantastiske bok Sofies Verden. At vi kun er delaktige i én side av ei stor bok. At vår verden ikke er i sentrum – men bare et lite ubetydelig komma.  dramatisk er det nok ikke på den andre siden av speilet, men det vi ser i speilet er sjelden virkelighet. Det er fantasi, med et snev av sannhet her og der.