Nytt «Drea-irriterer-seg-over-småting»-innlegg, og denne gangen er det mødre som skal få gjennomgå litt. Neida, de skal da aldeles ikke få gjennomgå så veldig, men er det noe som irriterer meg med mødre så er det den konstante selvtvilen som dukker opp i de mest utrolige former og situasjoner. «Åh, jeg mistet en potetbåt i hodet på sønnen min da jeg ordnet middag, er ikke jeg liksom verdens verste mor?!» eller «huff, jeg ble så sint i dag at jeg hevet stemmen og sa HYSJ til ungen min, er ikke det heeeeelt forferdelig?» Eller som da jeg hentet Vilja i barnehagen i dag. Der kommer det en unge gående og med mor på slep, og mor sier, høyt og tydelig nok til å gjøre det helt klart for meg at hun virkelig vil at jeg skal høre henne, «åh, skynd deg til bilen nå da, vi glemte jo å ta på deg lue før vi gikk ut av bilen! Ta på deg hetta imens!» Hey, damen. Jeg la ikke merke til at snørrungen din ikke hadde lue på engang, så who am I to judge? Du er ingen dårlig mor av den grunn. Og du trenger da virkelig ikke være så bekyrmet for hva andre mødre rundt deg tenker om deg som mor. Du trenger da vel ikke vår formening om hvilken mor du er for å føle deg velykket i morsrollen, vel?
Jepp, da har jeg fått ut litt irritasjon også. Det finnes da grenser hvor fæle mødre vi alle er til enhver tid. Take it easy, ungen din har det høyst sannsynlig best med deg som mor, og ikke hos supernanny, på tross av at du av og til ønsker at tiden kan gå litt fortere så du får ungen i seng, slik at du kan ta litt tid til trening, tv-titting, jobbing eller hva du enn har å gjøre, på tross av at du til tider blir så sint at du føler for å hoppe opp og ned mens du roper «hør på meg din lille BIIIIP», og på tross av at barnet ditt av og til får en blåflekk her og der. Du er ikke alene. Vi har alle våre moments.
