DK
Psykisk helse

Fargerike sokker

Jeg har skrevet mye som ikke blir med i bokmanuset mitt, og siden det ikke skal bli med, tenkte jeg at jeg kunne dele det med dere. 

På vei opp mot distriktspsykiatriske og kontoret hans holder jeg på å drepe et menneske. Jeg og bilen min meier nesten ned en litt eldre mann som plutselig står på overgangsfeltet. Han hytter med neven mot meg. Jeg skvetter til, svinger rundt ham og kjører raskt forbi. Jeg kjenner det sinte, redde blikket hans i speilet før jeg forsvinner rundt neste sving. Beklager, tenker jeg. Jeg så deg ikke. Jeg innser at jeg ikke burde kjøre bil nå, og jeg innser at det hadde vært normal folkeskikk å stoppe for å be om unnskyldning. Jeg gjør det ikke. Jeg kjører videre, og kommer meg frem uten å stelle i stand fler nesten-ulykker.
Parkeringsplassen jeg alltid bruker, en av de som er på feltet lengst vekk fra inngangen, er for første gang opptatt. Det irriterer meg grenseløst. Den er jo alltid ledig! Det er derfor jeg velger den! Jeg parkerer ved siden av, og sitter – som jeg alltid gjør når formen er som nå – i bilen i to-tre minutter før jeg puster dypt ut og går ut av bilen og inn i det store bygget.
– Hei, sier han i dag og, og smiler. Som alltid.
Jeg svarer ikke i dag. Det hender jeg sier hei tilbake, for det er jo en høflig ting å gjøre, men nå orker jeg ikke. Jeg orker ikke være høflig.
– Hvordan går det med deg?
– Helt greit.
– Du sier alltid det. Kan du ikke utdype litt?
– Jeg veit ikke, jeg.
– Si meg, hva er det som rører seg inni deg, Drea? Hva tenker du på? Jeg vil så gjerne hjelpe deg, sier han nesten bedende i stemmen.
Det høres nesten ut som om han er ganske desperat etter å komme noen vei i terapien. Som om det plager ham veldig at han ikke skjønner seg på meg. Eller får meg til å åpne meg noe særlig. At det er et slags personlig nederlag for ham.
– Jeg kan ikke hjelpe deg om du ikke sier noe til meg, sier han på den samme bedende måten.
Irritasjonen bygger seg opp ytterligere. Først var parkeringsplassen min opptatt, og nå har jeg en terapeut som ber meg om å fortelle hva som foregår i hodet mitt, som om det var den enkleste sak i verden. Skal du bare sitte der og si ”aha” og ”ja, huff” og ”jeg skjønner” du da, tenker jeg snurt. Terapien har blitt en monolog. Eller kanskje har den har vært det fra start, det har bare ikke hatt noen betydning før nå. Noen dialog er det i alle fall ikke, ikke mellom to mennesker. Det som kan minne om en dialog er mellom meg og meg. Ikke meg og ham.
– Jeg tror kanskje jeg trenger en terapeut som gir litt mer tilbake, noen jeg har litt bedre kjemi med. Som kan komme med litt mer spesifikke tilbakemeldinger. Råd. Ett eller annet jeg får litt mer ut av, sier jeg plutselig.
Jeg overrasker meg selv. Nå – på den ene dagen jeg ikke hadde noen planer om å si det overhodet – spyr jeg ut at jeg ønsker en ny behandler som om det var det enkleste i hele verden. Rett ut. Det jeg helt siden jeg ikke lenger fikk noe ut av samtalene våre har tenkt på å si. Det er en stund siden nå, for jeg kan ikke huske sist jeg forlot kontoret hans med ny giv eller motivasjon. Har jeg noen gang gjort det?
Han ser på meg. Tar av seg brillene og setter brillestanga mot leppene.
– Hm, hummer han.
– Hva er det som ikke fungerer, syns du? Syns du jeg er verdens verste behandler?
Han spør på en merkelig måte. Litt spøkende, men allikevel ikke på spøk.
– For det har du all rett til å mene og si, altså. Eller er det ekkelt å snakke med meg om dette?
– Nei da, svarer jeg.
– Jeg bare ønsker noe annet. Noe… Mer. Det er vanskelig å forklare.
Jeg ser på sokkene hans. Han har ofte fargerike sokker på. De han har på nå er både blå, gule, oransje og grønne, og står overhodet ikke i stil til de brune fjellsko-lignende joggeskoene hans. Hvordan kan man fortelle sine innerste tanker, følelser og hemmeligheter til noen med så fargerike sokker?

Psykisk helse

Vi må prøve å forstå

Jeg får vondt i magen av å tenke på saken i Kristiansand, om den femten år gamle jenta som knivstakk to jenter, hvor en av dem døde. Nå kommer det frem i saken at jenta er den samme jenta som skapte kaos på Varoddbrua (anbefaler å lese artikkelen jeg har linket til, som jenta selv har skrevet) flere ganger på kort tid nå i vinter, en sak jeg fulgte ganske nøye – siden det var en sak jeg kunne kjenne meg igjen i. Det kommer frem at hun har slitt mye psykisk, og jeg får derfor ikke bare stor empati og medfølelse for ofrene i saken (og deres pårørende), men også for denne jenta som nå har tatt et annet menneskes liv. Det er rimelig heavy. Kommentarfeltene hos avisene fylles opp med meninger om at slike mennesker burde vært sperra inne (slik som de ble før i «gamledager»), at hun må være ond og gal og burde blitt drept selv, og det krangles om hvem som har mest skyld i hvorfor det ble som det ble.

Jeg tenker litt annerledes. Jeg tenker at ingen mennesker er født onde. Ingen jenter på femten år er besatt av djevelen og dreper andre mennesker for at de er onde. Jeg vet at vi forbanner ting vi ikke forstår, og at vi velger å hate fremfor å lete etter forklaringer (ikke unnskyldninger, stor forskjell!), men jeg kan dønn ærlig si at jeg tror jeg forstår henne.

Å skrive sånt er egentlig farlig, for før man vet ordet av det så støtter man mord, har null empati for ofrene eller er en psykopat uten følelser. Sånn er det absolutt ikke. Hva jeg mener med at jeg forstår henne er egentlig veldig vanskelig å forklare, men… Jeg skal prøve. Uten at jeg skal gå så alt for dypt inn i det, så har jeg mange likhetstegn med denne jenta. Jeg har vært så fortapt at jeg har tenkt morbide, fæle tanker, så fortapt at jeg ikke har hatt troen på noe godt i denne verden, så fortapt at jeg har gjort mye jeg i ettertid har angret veldig på. At jeg nå sitter her glad, fornøyd og forelska er egentlig bare tilfeldig. I vår begynte en nedadgående spiral i så full fart at jeg var sikker på at det skulle gå skikkelig ille. Men, så dukket plutselig noe skikkelig bra opp, og snudde kursen for min del. Det er kun flaks. Kun tilfeldig. Om det ikke hadde skjedd, aner jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag, eller hva jeg kunne ha vært i stand til å gjøre. For jeg tror ikke det er sånn at det kun er én type mennesker som er kapable til å gjøre fæle handlinger. Jeg tror de aller fleste av oss er det – om vi bare blir presset langt nok ut på kanten. Om vi bare mister oppfattelsen av virkeligheten nok. Om vi blir så ødelagte at vi mister troen på at det er mulig å repareres. Om vi omringes av så mye ondskap at vi ikke lenger ser noe godt. Når man føler man ikke lenger har noe som helst å tape, og samtidig ikke klarer å se verden med et klart blikk, mister man raskt kontroll over jeg-et sitt. Man mister raskt kontroll over seg selv, og det kan potensielt være skadelig for de aller fleste av oss.

«I disse periodene så er selvhatet, skammen, og skyldfølelsen sterk. Jeg føler meg mislykket, ensom, og at jeg er et barn ingen orker å vise kjærlighet for. Jeg føler at min eksistens kun har vært vond, og at jeg ikke har hatt nytte, mening, eller verdi mens jeg har levd. Jeg føler også at jeg må beklage for at jeg eksistert og at jeg aldri skulle ha blitt født. Jeg føler meg mest hjelpeløs og ubrukelig. Hjernen kverner på de samme tankene om og om igjen. Dette har gjort til at jeg har mistet mye livsgnist, glede, og selvbildet er helt ødelagt.»

– Sitat fra denne saken skrevet av jenta selv

Jeg sier ikke at alle kan bli mordere. Jeg sier ikke at vi skal forsvare fæle handlinger. Jeg mener bare at vi kanskje burde bli flinkere til å prate om ting ingen av oss tør prate om. Som det at man som psykisk syk og traumatisert kan få tanker om å skade andre mennesker, og at dette er i mye større grad vanlige tanker enn vi tror. Jeg tror disse tankene burde snakkes mer om, før de blir potensielt farlige. For tanker er ikke farlige. Tanker er ikke farlige før de fører til handling. (Noe som heldigvis tilhører sjeldenhetene, alt i alt.) Jeg mener vi må prøve å forstå, og i denne saken finnes det ingen onde parter. Det finnes kun ofre – selv om en av dem er skyld i et annet menneskes liv. Hele saken er utrolig trist og tragisk, og i tillegg til å tenke på ofrene og de pårørende, så tenker jeg på denne unge, ødelagte jenta som aldri får sjansen til å få et normalt liv. Hennes liv er også ødelagt og forandret for alltid.

Bildegalleri

Selfies og trutmunn – en uting?

I dag, ironisk nok midt i en selfie-shoot med speil, kamera, mobil, sminke, krølla hår og trutmunn, pep det i telefonen min. Inn tikker en melding. I fare for at jeg nå kommer til å bli misforstått; meldingen var veldig hyggelig, og spørsmålet som ble stilt satte definitivt i gang tankene mine på en positiv måte. Vedkommende er mor til ei ung jente, og hun stiller meg spørsmålet om hvorfor vi – unge, pene jenter (vel, «ung» i mitt tilfelle, kanskje, men dere skjønner greia), og jeg som fotograf, poserer på bilder. Hvorfor vi tar stiliserte selfies med trutmunn og et sexy uttrykk. Hun spør hvorfor vi ikke heller viser oss som vi er – naturlige, med åpne og ærlige smil, hvor vi ikke er så på vakt for å vise oss fra vår «peneste» side.

Jeg håper ikke vedkommende blir fornærmet over at jeg skriver et blogginnlegg om meldingen hennes, for det gjør jeg virkelig kun fordi det er et veldig interessant og relevant tema som jeg rett og slett ikke helt vet hva jeg mener om. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg ble nok tatt litt på senga. Hvorfor poserer jeg på bilder? Hvorfor trutmunn? Hvorfor så mange bilder av meg selv? Vel. For det første er det mye lettere å posere foran kamera enn å skulle være naturlig. Å smile ærlig og naturlig når man holder et blytungt speilrefleks så langt unna ansiktet som man klarer, det er absolutt ikke en enkel oppgave. Og når man tar bilder av seg selv, så er det sjelden noe som er så gøy at man får det der ektefølte colgate-gliset. For det andre, så liker jeg – som fotograf – å ta bilder jeg syns er pene. Det utelukker selvfølgelig ikke smilebilder, men da er vi tilbake til punkt én igjen – det med at det ikke er så lett å tvinge frem ektefølte smil.

Så stiller jeg meg spørsmålet; er det en uting? Er det en uting å ta bilder av seg selv? Er det en uting å posere? Er trutmunn en uting? Er det virkelig så farlig? Eller er det greit å kunne gjøre begge deler? Jeg føler ikke jeg er en av dem som prøver å fremstille meg selv eller livet mitt som noe perfekt. Jeg føler ikke jeg er en av dem som kun viser godsidene. Jeg deler veldig åpent om mange av mine utfordringer i det veldig uperfekte livet mitt, og her poster jeg for eksempel et veldig ekte og ærlig bilde hvor vi alle bare smiler naturlig og nyter øyeblikket. Skader det da at jeg i blant poster typiske «bloggbilder» av meg selv, hvor jeg prøver å få meg selv til å se så vakker ut som mulig? Er det med på å øke skjønnhetspress blant unge jenter?

Jeg veit ikke jeg, ass. Jeg er litt ambivalent. Jeg syns det er trist at det er så mye press blant jenter i dag, men jeg kommer nok ikke til å slutte å ta poserte bilder av meg selv av den grunn. Jeg tenker det må få være plass til begge deler. Både ærlige øyeblikk, og litt «skuespill» i blant. Jeg tror ikke selfies og trutmunn egentlig er roten til problemet, og jeg tror derfor ikke å kutte det ut er en løsning som hadde påvirket noe særlig. Kanskje holder det å være ærlig om at et posert bilde kun er et bilde, og ikke den hele og fulle sannheten, liksom. Kanskje er det bedre å sette fokus på at vi må bli flinkere til å være fornøyde med oss selv – trutmunn og selfies eller ei, uavhengig av andre. Hva mener du?

Skriverier

Dick pics – et overgrep!

Dette innlegget vet jeg egentlig ikke helt hvordan jeg skal skrive, for jeg vet at det kommer til å bli reaksjoner på det, uansett hvordan jeg ordlegger meg. Så jeg hopper bare i det, og sier akkurat det jeg tenker: Har DU, som sender dick pics, slibrige kose-invitasjoner eller andre «hyggelig» meldinger til random jenter du finner på Facebook, tenkt over at det du sender kan føles som et slags overgrep? At det å motta et bilde av dine edlere deler, sånn helt ut av det blå, kan føles som et stort overtramp? At det å motta noe så privat og intimt, uten å selv være med på leken, faktisk kan skape store (negative) reaksjoner hos noen? Har du tenkt over at det du gjør faktisk er blotting?

Jeg føler det. Jeg er en av dem som ikke ser på nakenssnaps som noe kult å få uten at jeg har bedt om det. Jeg blir både fysisk og psykisk uvel av det. Jeg føler meg trampet på, jeg føler meg på en merkelig måte litt brukt, og jeg… Ja. Jeg syns bare ikke noe om det. Jeg er en av dem som ikke ser på «hyggelige» fb-meldinger som komplimenter, heller. Det er litt vanskelig å forklare hvordan slike meldinger får meg til å føle meg, men det er alt annet enn bra. Spesielt ikke når et nei verken blir akseptert eller blir tatt særlig godt i mot.

Jeg er så lei av at nei ikke betyr noe som helst, og så fort man sier at man ikke er interessert i å snakke med fremmede på Facebook, så er man en bitch, en primadonna eller ei hore. (Ironisk nok.) Jeg syns jenter skal få velge OM og NÅR de ønsker å se en kuk, jeg syns jenter skal få lov til å takke nei til fristende kosetilbud uten å bli kalt det ene og det andre, jeg syns menn kan ta seg sammen og ikke sende meldinger til jenter de ikke kjenner, bare for at de har fine profilbilder på Facebook. Jeg kunne ha postet utallige printscreens her, men jeg lar det bli med disse tre. De sier liksom nok, og jeg har aldeles ingen interesse av å reposte noen av de fine bildene jeg har fått i innboksen min. Så det jeg vil si er: la oss jenter velge selv når (eller om) vi vil se en kuk, sjekk heller opp jenter IRL på byen enn å sende slibrige meldinger til random jenter på Facebook, og til slutt; aksepter og respekter et nei. Enkle ting. Takk. (Anbefaler forresten denne!)

Skriverier

Hvor har min indre Carrie Bradshaw blitt av..?

Jeg har bladd i kategorien «skriverier» her på bloggen, og oppdaget at jeg var mye morsommere og flinkere til å skrive før. En kommentar sa faktisk følgende: «Utrolig bra skrevet og kunne ikke vært mer enig. Du burde opprettet en egen sex og singelliv -spalte, Drea!» Og slik jeg blogga før, var det vel nesten det jeg hadde. Jeg savner det! Jeg vil skrive mer! Men imens (vi venter på at kreativiteten skal komme over meg og finne frem min indre Carrie Bradshaw igjen), har jeg plukket frem noen innlegg jeg har skrevet tidligere. Les, og kom gjerne med tilbakemelding om du vil ha mer sånt på bloggen fremover! (Så det ikke bare er jeg som vil ha det, haha.)

Jeg vil starte med å linke til et blogginnlegg som heter Dreamworld. Et innlegg som beskriver hvor virkelig en drøm kan være, og hvor godt det er å «treffe» pappaen sin igjen på den måten – når man ikke lenger har mulighet til å treffe ham og gi han en god klem på ordentlig. Jeg har også bablet i vei om «jentemenn», da jeg tok noe som var ment som en fornærmelse som en kompliment fra en 40 år gammel gubbe. Edru på nattbussen del 1 og edru på nattbussen del 2 kommer vi selvfølgelig ikke utenom, og innlegget Magnetism, som beskriver hvordan jeg på merksnodig vis tiltrekker meg merkelige og creepy mennesker, er også litt morsomt å lese nå i ettertid. Innlegget Alt i ett og en hel del ingenting er vel ganske selvforklarende. Der er det mange rare tanker samlet på ett sted. Hadde jeg vært deg i meg så hadde jeg sett ned på meg i deg er et innlegg om hvor lett det er å dømme andre man ikke kjenner så godt, når man i virkeligheten ikke er så ulik dem selv. Jeg har også skrevet et innlegg om usunne manneidealer. Og til slutt; dette innlegget, som handler om hvordan det i 2012 ikke var lov med humor lenger… Haha! Det var noen innlegg i alle fall! Så får jeg se om jeg finner på noe nytt å skrive om fremover. Tematips mottas med stor takk. Og her får dere en snapchat-selfie på kjøpet også. Vær så god!

Life of Drea

Toppen av selvtillit

Jeg er nok ikke alene om å ikke være spesielt glad i offentlig toaletter. Spesielt ikke de derre med mange båser. Toppen av selvtillit må vel seriøst være å tisse i en sånn bås uten å bry seg om at noen hører at man tisser! Er ikke det litt snålt? For sånn er det vel? Jeg nekter å tro at det kun er jeg som unngår lyd for alt det er verdt. Forresten – å gjøre nummer to uten å bry seg om at noen hører det er enda høyere opp på den lista. Gjør noen det? Slipper en skikkelig braker uten å føle seg flau? Uten å bli sittende inne på båsen til alle som potensielt kunne ha hørt det har gjort seg ferdig inne på toalettet og forsvunnet langt vekk? Dagens Nattens store grubleri.

Skriverier

Monstre under sengen

Vi satt i sengen, jeg, bror og pappa. Pappa i midten, jeg og bror på hver vår side av ham, med hodene våre hvilende mot hver vår skulder. Han leste høyt fra ei bok, slik enten han eller mamma gjorde for oss hver eneste kveld. I kveld leste han fra Den Lille Prinsen. Det tok tid å lese bok med et barn på hver side, for vi avbrøt ham jevnlig med både store og små spørsmål om det han nettopp hadde lest.
– Dere ligner slett ikke min rose. Dere fins ikke ennå, sa prinsen til dem. Ingen har gjort dere tamme, og dere har ikke gjort noen tamme. Dere er akkurat sånn som reven var. Den var bare en rev som lignet hundre tusen andre rever. Men jeg har gjort den til min venn, og nå er den den eneste rev i verden, leste pappa med høytidelig stemme.
– Hvordan kan han bli den eneste rev i verden? Det finnes da vel ikke bare én rev?, spurte jeg veslevoksent.
– Nei, men for prinsen var den på en måte det. Det var den eneste reven i verden som virkelig betydde noe for ham, siden den var blitt hans venn, forklarte pappa.
– Åja. Sånn som at du er den eneste pappaen min, selv om det finnes mange andre pappaer i verden?, spurte jeg så.
Pappa lo litt. Jeg ble flau, trodde kanskje sammenligningen min var skikkelig dum, men jeg visste jo ikke at pappa lo på en sånn måte slik som foreldre gjør når de av og til, i slike spesielle øyeblikk, både blir overrasket og stolt over hvor intelligente små barn kan være, bare ved å si det første de tenker på.
– Ja, egentlig akkurat sånn. På en prikk.
Han tok en pause fra lesingen, og ble sittende å se ut i lufta. Han smilte. Så fortsatte han å lese til både mine og brors øyne begynte å sige.
– Nå tror jeg det er natt, sa pappa da.
– Nei, les mer!, ba jeg og bror i kor.
Så gjorde han det.

orkdaldps

– Men nå er det natt, sa pappa for tredje gang, reiste seg og slo av lyset.
– God natt, sov godt, drøm søtt, sa han før han lukket døra så bare en liten glipe lys slapp inn i rommet.
Bror hadde gått inn til sitt eget rom og lagt seg i sin egen seng. Jeg lå alene, og det føltes med ett veldig trist. Jeg trodde ikke det var meningen at man som menneske skulle være så mye alene, heller ikke når man sov, for når jeg var alene ble jeg alltid så redd. Nå for eksempel – nå var jeg sikker på at det lå et monster under sengen og bare ventet på å få en barnefot å gnage på. Kommoden som stod i hjørnet så plutselig veldig merkelig ut. Den fikk øyne som lyste. Buksa som hang over stolen så plutselig ut som bein, gardinene beveget seg uten at vinduet var åpent og lydene utenfor ble mystiske og skremmende. Alt i rommet forandret seg i mørket når man lå alene. Jeg så lysende, onde øyne overalt. Jeg turte ikke lukke mine egne øyne heller, for da var jeg sikker på at alle de fæle skapningene kom til å hoppe på meg og spise meg opp. Rive meg i fillebiter så jeg døde, så jeg forsvant fra verden og bare ebbet ut i… Ingenting. Tanken på å dø skremte meg. Tenk at vi alle en dag bare skal forsvinne. Hvorfor er det sånn? Hva er vitsen med at vi bare skal dø? At vi aldri igjen kan gi mammaen eller pappaen vår en klem, at vi aldri igjen kan lese bok i sengen, at vi aldri igjen kan gjøre noe som helst? Jeg forstod det ikke.
– Pappa?, ropte jeg høyt.
– Kom opp!
Jeg hørte pappa gå opp trappa.
– Hva er det, jenta mi?
– Hvorfor er det sånn at vi skal dø?
– Det er et vanskelig spørsmål å svare på. Det bare er sånn, det. Det er sånn livet er. Tenk deg om vi skulle leve evig. Da hadde det ikke blitt plass til nye mennesker her på jorda, sa pappa.
– Men hvorfor trenger det å komme nye mennesker?
Pappa visste ikke helt hva han skulle svare på det. Det merket jeg på ham. Hvordan er det mulig at ikke engang pappa kan svare på det? Hvordan er det mulig at det ikke finnes noen svar? Hvorfor finnes spørsmålet da? Spørsmålene hopet seg opp i hodet mitt. Nå gjorde de bare vondt. De ble tunge, tunge som bly, og jeg ble tristere og tristere av det.
– Sov nå, jenta mi. Og tenk på noe fint. God natt. Jeg elsker deg.
Så gikk han igjen, og lukket døra slik at rommet mitt på nytt ble omgjort til ei hule full av fæle monstre. Jeg sovnet ikke. Jeg var redd for å sovne, jeg var redd for å våkne, jeg var redd for monsteret under sengen og jeg var redd for den dagen jeg skulle dø.

Psykisk helse

Bruk av tvang i psykiatrien

VG publiserte nylig en omfattende artikkel om ulovlig bruk av tvang i psykiatrien, og det har satt i gang en diskusjon om tvangsbruk på norske psykiatriske sykehus.

Jeg skal ikke snakke generelt, for jeg har liten innsikt i bruken av tvang på norske sykehus, men jeg kan snakke høyt om mine egne erfaringer. For pasienters erfaringer er jo en ganske så viktig side i en sånn diskusjon. Det er jo tross alt pasientenes ve og vel som er poenget med å i det hele tatt ta opp temaet. Derfor er det viktig for meg å prate høyt om det, og ikke minst for å ufarliggjøre det. Tvang er et negativt ladet ord, men sammenhengen trenger ikke nødvendigvis å være negativ av den grunn. I en sånn diskusjon er det viktig å skille mellom betydningen av ordene tvang og overgrep. Tvang trenger ikke å være et overgrep. Noen ganger er det nødvendig. Noen ganger må det til for å beskytte både pasienten og de ansatte. Noen ganger kan det til og med være beroligende for pasienten å bli tvangsinnlagt eller lagt i reimer, fordi alternativene er så mye verre.

Selv om tvang aldri er noe gøy, blir det ikke et overgrep før de ansatte som utøver tvangen tror at tvang kun brukes i tilfeller hvor pasienten ikke er i stand til å få med seg det som skjer rundt seg.

Når det er tilfellet – at de ansatte prater over hodet på pasienten som om han/hun ikke eksisterer, og glemmer å henvende seg til pasienten – er når tvang ikke lenger bare er et nødvendig redskap, men et overgrep. Når de ansatte kommer med spydige kommentarer, gjør antagelser (om dop, om at pasienten er en dårlig forelder, om at oppførselen er et skrik etter oppmerksomhet etc.), snakker om personlige ting  (og tilsynelatende glemmer at de er på jobb) eller ikke avslutter tvangsbruken når pasienten har roet seg, er det blitt et problem. Et stort problem. Det forverrer situasjonen. Det skaper ingen trygghet. Det trigger mer enn det hjelper, og det skaper angst, uro og traumer i ettertid.

seng

Personlig har jeg både positive og negative erfaringer med tvang innen psykiatrien. De positive er heldigvis i flertall for min del. Jeg har som regel følt at jeg har blitt sett, selv om jeg ikke har vært i stand til å kommunisere. De fleste har vært flinke til å fortelle meg hva de gjør og hvorfor de gjør det, slik at jeg hele tiden er med på prosessen – og ikke bare er en håpløs pasient som må legges i bakken med makt og lagt i reimer i belteseng. Arnhild Lauveng skrev noe veldig vesentlig i boken sin «I morgen var jeg alltid en løve.» Der snakket hun om forventninger. Forventninger til hvordan en pasient kommer til å reagere i ulike situasjoner, og hvordan forventningene i stor grad også styrer resultatet. Det er ikke bare pasienten som «styrer» hvor ille en situasjon blir. Eller motsatt – hvor god den blir. De rundt – og deres forventninger – spiller også en svært viktig rolle. Holdninger skinner gjennom, og kan virkelig både skade og såre.

Min mening når det kommer til tvangsbruk i psykiatrien er ikke at målet skal være å fjerne det totalt, men jeg kan være enig i at bruken kanskje kan reduseres, og i alle fall fall forbedres, og jeg tror dette med både forventninger og holdninger er hva det må fokuseres på. En pasient skal for eksempel ikke måtte trenge å høre noen si «det er helt sikkert noe amfetaminbruk inne i bildet her, jeg kjenner igjen lukta» bli sagt over hodet på en mens man ligger bundet så hardt fast til sengen at man ikke klarer å røre på seg overhodet, når sannheten er at man så absolutt ikke har tatt noe som helst narkotisk stoff. Som om man ikke eksisterer. Som om man ikke er der. Som om man ikke er verdt en dritt. I stedet burde man si «vi har ikke lyst til å bruke reimene på deg, men akkurat nå føler vi det er nødvendig. Men vi skal løsne opp så raskt vi føler det er trygt. Dette skal gå bra. Du er trygg her.» Og det burde man si uansett hvor utagerende pasienten er. Uansett hvor ufyselig og vanskelig å ha med å gjøre pasienten er. Uansett hvor sint og redd pasienten er. Det hjelper. Det bedrer situasjonen, og jeg tror det kan minske bruken av tvang. Jeg har nevnt det mange ganger før, men jeg sier det igjen; Det er utrolig hvor mye det hjelper å bli behandlet som et medmenneske – og ikke kun en «gæren» pasient.

#syktvelkommen

Psykisk helse

Hvorfor lar du bare ikke være..?

«Hvorfor lar du bare ikke være, når du vet at det er en sjans for at det ikke går bra?» Det er en setning jeg har fått hørt mange, mange ganger i forhold til dette med å drikke alkohol og feste når jeg egentlig ikke er i humør til det. Som i depresjon. Alkohol forsterker. Det er ingen hemmelighet. Det forsterker, og det påvirker, og det er absolutt ikke bra for meg å drikke om jeg ikke er i et stabilt humør. Så. Hvorfor lar jeg bare ikke være? Hvorfor lærer jeg aldri? Hvorfor er jeg ikke smartere?

Vel. Hvorfor røyker du? Hvorfor shopper du et skopar selv om du egentlig ikke har råd? Hvorfor spiller du bort pengene dine på gamblingspill på nett? Hvorfor er du narkoman? Hvorfor forblir du i et usunt forhold med noen? Hvorfor spiser du ikke mat om du er anorektisk? Hvorfor slutter du ikke å kutte deg opp på armene? Hvorfor slutter du ikke å spy opp måltidene? Hvorfor sier du at du aaaaaldri skal drikke igjen hver eneste søndag, for så å være festklar igjen allerede på onsdag? Hvorfor røyker du, selv om du vet at det er sterkt kreftfremkallende? Hvorfor tekster du og kjører bil samtidig? Hvorfor kjører du for fort? Hvorfor gjør vi alle disse tingene om og om igjen, selv om vi godt vet at det ikke er godt for oss?

blackandwhite

Poenget mitt er at det er lett å si til noen at de bare må slutte. Men det er sjeldent like lett å gjøre det i praksis. Det er en grunn til at man gjør det, det er en grunn til at det er et problem, og løsningen er ikke bare å innse at det er sånn. Det er klart det kan forandres, det er klart man kan lære av sine tidligere feil, men det krever mer enn å bare tenke «bare ikke gjør det.» Det gjelder for meg, det gjelder for deg, og det gjelder for alle andre. Det hjelper ingen at vi peker fingre og gir uttrykk for at vi mener de er idioter som bare ikke slutter å gjøre ting som ikke er bra for dem. Det er sjeldent så simpelt. (Og så er det viktig å huske på alle de gangene det har gått bra og, selv om man tok det samme valget som har gått galt før.)

Bildegalleri

Det ække så lett

bokehe

Det ble ikke like lett å komme hjem igjen etter den siste innleggelsen som jeg hadde trodd det skulle bli. Jeg satte meg opp en fin liste med noen punkter jeg skulle holde, men jeg kan vel ikke akkurat si at jeg har vært megaflink til å holde dem. Jeg har trent litt, det har jeg. (Men ikke nok.) Jeg sover også, men jeg legger meg ikke til samme tid på kveldene, og står ikke opp til samme tid heller. Døgnrytmen er ikke særlig god. På tross av at jeg vet hvor viktig det er for meg å holde en god døgnrytme, så feiler jeg altså i å holde den. Jeg vet hva som er bra, men unnlater å gjøre det. Hvor dumt er ikke det?

Jeg har dessuten begynt å gruglede meg til NM. Jeg har gledet meg så lenge, og nå nærmer det seg. Jeg har gjort som jeg alltid gjør – jeg setter opp store forventninger og store mål, og tenker ikke lenger enn til akkurat denne uka. Hva kommer etterpå? Hva kommer etterpå om jeg ikke gjør det særlig bra? Om jeg ikke innfrir til forventningene jeg har satt meg? Jeg vet jeg kommer til å gå på en storsmell. Jeg vet det. Allikevel er jeg totalt rådløs for hvordan jeg kan unngå det. Hva jeg kan gjøre for å slippe unna. Med mindre jeg blir norgesmester og millionær, da. Det hadde nok lettet litt på den smellen…

Nei, vet du. Det der med å skulle være fornøyd er ikke så lett. Det med å ikke skulle sette knallharde krav til hva som er godt nok. Jeg vet så inderlig godt hvor ødeleggende det er, jeg vet så inderlig godt at jeg ikke legger til rette for å lykkes, men så aner jeg ikke hvordan jeg skal gjøre det heller. Gode tips mottas med takk. Hilsen hun som er fanget i en evig ond sirkel av egne forventninger og store mål.