Bruk av tvang i psykiatrien

VG publiserte nylig en omfattende artikkel om ulovlig bruk av tvang i psykiatrien, og det har satt i gang en diskusjon om tvangsbruk på norske psykiatriske sykehus.

Jeg skal ikke snakke generelt, for jeg har liten innsikt i bruken av tvang på norske sykehus, men jeg kan snakke høyt om mine egne erfaringer. For pasienters erfaringer er jo en ganske så viktig side i en sånn diskusjon. Det er jo tross alt pasientenes ve og vel som er poenget med å i det hele tatt ta opp temaet. Derfor er det viktig for meg å prate høyt om det, og ikke minst for å ufarliggjøre det. Tvang er et negativt ladet ord, men sammenhengen trenger ikke nødvendigvis å være negativ av den grunn. I en sånn diskusjon er det viktig å skille mellom betydningen av ordene tvang og overgrep. Tvang trenger ikke å være et overgrep. Noen ganger er det nødvendig. Noen ganger  det til for å beskytte både pasienten og de ansatte. Noen ganger kan det til og med være beroligende for pasienten å bli tvangsinnlagt eller lagt i reimer, fordi alternativene er så mye verre.

Selv om tvang aldri er noe gøy, blir det ikke et overgrep før de ansatte som utøver tvangen tror at tvang kun brukes i tilfeller hvor pasienten ikke er i stand til å få med seg det som skjer rundt seg.

Når det er tilfellet – at de ansatte prater over hodet på pasienten som om han/hun ikke eksisterer, og glemmer å henvende seg til pasienten – er når tvang ikke lenger bare er et nødvendig redskap, men et overgrep. Når de ansatte kommer med spydige kommentarer, gjør antagelser (om dop, om at pasienten er en dårlig forelder, om at oppførselen er et skrik etter oppmerksomhet etc.), snakker om personlige ting  (og tilsynelatende glemmer at de er på jobb) eller ikke avslutter tvangsbruken når pasienten har roet seg, er det blitt et problem. Et stort problem. Det forverrer situasjonen. Det skaper ingen trygghet. Det trigger mer enn det hjelper, og det skaper angst, uro og traumer i ettertid.

seng

Personlig har jeg både positive og negative erfaringer med tvang innen psykiatrien. De positive er heldigvis i flertall for min del. Jeg har som regel følt at jeg har blitt sett, selv om jeg ikke har vært i stand til å kommunisere. De fleste har vært flinke til å fortelle meg hva de gjør og hvorfor de gjør det, slik at jeg hele tiden er med på prosessen – og ikke bare er en håpløs pasient som må legges i bakken med makt og lagt i reimer i belteseng. Arnhild Lauveng skrev noe veldig vesentlig i boken sin “I morgen var jeg alltid en løve.” Der snakket hun om forventninger. Forventninger til hvordan en pasient kommer til å reagere i ulike situasjoner, og hvordan forventningene i stor grad også styrer resultatet. Det er ikke bare pasienten som “styrer” hvor ille en situasjon blir. Eller motsatt – hvor god den blir. De rundt – og deres forventninger – spiller også en svært viktig rolle. Holdninger skinner gjennom, og kan virkelig både skade og såre.

Min mening når det kommer til tvangsbruk i psykiatrien er ikke at målet skal være å fjerne det totalt, men jeg kan være enig i at bruken kanskje kan reduseres, og i alle fall fall forbedres, og jeg tror dette med både forventninger og holdninger er hva det må fokuseres på. En pasient skal for eksempel ikke måtte trenge å høre noen si “det er helt sikkert noe amfetaminbruk inne i bildet her, jeg kjenner igjen lukta” bli sagt over hodet på en mens man ligger bundet så hardt fast til sengen at man ikke klarer å røre på seg overhodet, når sannheten er at man så absolutt ikke har tatt noe som helst narkotisk stoff. Som om man ikke eksisterer. Som om man ikke er der. Som om man ikke er verdt en dritt. I stedet burde man si “vi har ikke lyst til å bruke reimene på deg, men akkurat nå føler vi det er nødvendig. Men vi skal løsne opp så raskt vi føler det er trygt. Dette skal gå bra. Du er trygg her.” Og det burde man si uansett hvor utagerende pasienten er. Uansett hvor ufyselig og vanskelig å ha med å gjøre pasienten er. Uansett hvor sint og redd pasienten er. Det hjelper. Det bedrer situasjonen, og jeg tror det kan minske bruken av tvang. Jeg har nevnt det mange ganger før, men jeg sier det igjen; Det er utrolig hvor mye det hjelper å bli behandlet som et medmenneske – og ikke kun en “gæren” pasient.

#syktvelkommen

Hvorfor lar du bare ikke være..?

“Hvorfor lar du bare ikke være, når du vet at det er en sjans for at det ikke går bra?” Det er en setning jeg har fått hørt mange, mange ganger i forhold til dette med å drikke alkohol og feste når jeg egentlig ikke er i humør til det. Som i depresjon. Alkohol forsterker. Det er ingen hemmelighet. Det forsterker, og det påvirker, og det er absolutt ikke bra for meg å drikke om jeg ikke er i et stabilt humør. Så. Hvorfor lar jeg bare ikke være? Hvorfor lærer jeg aldri? Hvorfor er jeg ikke smartere?

Vel. Hvorfor røyker du? Hvorfor shopper du et skopar selv om du egentlig ikke har råd? Hvorfor spiller du bort pengene dine på gamblingspill på nett? Hvorfor er du narkoman? Hvorfor forblir du i et usunt forhold med noen? Hvorfor spiser du ikke mat om du er anorektisk? Hvorfor slutter du ikke å kutte deg opp på armene? Hvorfor slutter du ikke å spy opp måltidene? Hvorfor sier du at du aaaaaldri skal drikke igjen hver eneste søndag, for så å være festklar igjen allerede på onsdag? Hvorfor røyker du, selv om du vet at det er sterkt kreftfremkallende? Hvorfor tekster du og kjører bil samtidig? Hvorfor kjører du for fort? Hvorfor gjør vi alle disse tingene om og om igjen, selv om vi godt vet at det ikke er godt for oss?

blackandwhite

Poenget mitt er at det er lett å si til noen at de bare må slutte. Men det er sjeldent like lett å gjøre det i praksis. Det er en grunn til at man gjør det, det er en grunn til at det er et problem, og løsningen er ikke bare å innse at det er sånn. Det er klart det kan forandres, det er klart man kan lære av sine tidligere feil, men det krever mer enn å bare tenke “bare ikke gjør det.” Det gjelder for meg, det gjelder for deg, og det gjelder for alle andre. Det hjelper ingen at vi peker fingre og gir uttrykk for at vi mener de er idioter som bare ikke slutter å gjøre ting som ikke er bra for dem. Det er sjeldent så simpelt. (Og så er det viktig å huske på alle de gangene det har gått bra og, selv om man tok det samme valget som har gått galt før.)

Det ække så lett

bokehe

Det ble ikke like lett å komme hjem igjen etter den siste innleggelsen som jeg hadde trodd det skulle bli. Jeg satte meg opp en fin liste med noen punkter jeg skulle holde, men jeg kan vel ikke akkurat si at jeg har vært megaflink til å holde dem. Jeg har trent litt, det har jeg. (Men ikke nok.) Jeg sover også, men jeg legger meg ikke til samme tid på kveldene, og står ikke opp til samme tid heller. Døgnrytmen er ikke særlig god. På tross av at jeg vet hvor viktig det er for meg å holde en god døgnrytme, så feiler jeg altså i å holde den. Jeg vet hva som er bra, men unnlater å gjøre det. Hvor dumt er ikke det?

Jeg har dessuten begynt å gruglede meg til NM. Jeg har gledet meg så lenge, og nå nærmer det seg. Jeg har gjort som jeg alltid gjør – jeg setter opp store forventninger og store mål, og tenker ikke lenger enn til akkurat denne uka. Hva kommer etterpå? Hva kommer etterpå om jeg ikke gjør det særlig bra? Om jeg ikke innfrir til forventningene jeg har satt meg? Jeg vet jeg kommer til å gå på en storsmell. Jeg vet det. Allikevel er jeg totalt rådløs for hvordan jeg kan unngå det. Hva jeg kan gjøre for å slippe unna. Med mindre jeg blir norgesmester og millionær, da. Det hadde nok lettet litt på den smellen…

Nei, vet du. Det der med å skulle være fornøyd er ikke så lett. Det med å ikke skulle sette knallharde krav til hva som er godt nok. Jeg vet så inderlig godt hvor ødeleggende det er, jeg vet så inderlig godt at jeg ikke legger til rette for å lykkes, men så aner jeg ikke hvordan jeg skal gjøre det heller. Gode tips mottas med takk. Hilsen hun som er fanget i en evig ond sirkel av egne forventninger og store mål.

Alle de unge, fantastiske jentene

Jeg står på badet og ser på meg selv i speilet. Jeg tenker på dette med speilbilde. Jeg tenker på dette med krav til seg selv, som har vært et av de store temaene for samtalene med psykologen de siste ukene. Jeg tenker på leppene mine, og det ambivalente forholdet jeg har til dem. De er egentlig ganske fine. Det er fremdeles mulig å se at de har blitt forstørret med litt restylane, selv om det snart er to år siden jeg sist fikk satt sprøytene.

Jeg syns de er mye finere nå enn før jeg valgte å behandle dem, som egentlig aldri var et veloverveid valg, men et resultat av tilfeldigheter. Jeg hadde egentlig aldri tenkt på å forandre på utseendet mitt. I alle fall ikke leppene. Jeg hadde aldri hatt komplekser for hvordan de så ut. Faktisk så likte jeg leppene mine, men når jeg først fikk tilbudet om gratis restylane, og hun som utførte behandlingen påpekte at overleppen min var lenger inn enn underleppen om man så meg i profil, så tenkte jeg aldri på å si nei takk. Hun hadde jo rett. Visst var overleppen lenger inn enn underleppen, og visst var det finere om det var omvendt. Det så jo jeg og, på alle bildene av de store, fyldige, flotte leppene fylt med restylane.
– Du har jo fint med volum i leppene dine, så vi trenger bare vippe overleppen litt opp, slik at den kommer lenger frem enn underleppen i profil, sa hun.

heibloggen

Så forandret jeg altså på utseende mitt. Og ble fornøyd. Veldig fornøyd. I ettertid er jeg allikevel ganske så ambivalent. Jeg skal ikke lyve og si at jeg angrer, for det gjør jeg ikke. Jeg mislikte aldri leppene mine, men jeg liker dem mer nå. Det er faktisk problemet. Jeg syns det er veldig synd at også jeg er en av dem som er med på å skape et press, som er med på å si til verden at store lepper er mye finere enn små, som er med på å si at overleppen bør vippe opp og være lenger ut enn underleppen, og som er med på å gjøre den kommende generasjonen om til en generasjon hvor ingen lenger tar vare på karaktertrekkene sine, men endrer og forandrer på utseende sitt slik at alle til slutt ligner alle. Slik at alle til slutt ligner på Sophie Elise, med fyldige lepper og perfekte bryn.

Misforstå meg ikke. Jeg respekterer Sophie Elise. Jeg syns hun er tøff. Jeg syns hun har mye bra å komme med. Jeg syns hun fortjener respekt. Men jeg syns ikke alle skal ligne henne. Jeg syns alle vi andre skal respektere oss selv nok til å være som vi er, ta vare på karaktertrekkene som gjør at vi er vi, som gjør at vi ligner mammaen eller pappaen vår, og som gjør at vi er den vi er. Sophie Elise skal få lov til å være Sophie Elise. Jeg syns bare det er synd at vi ut i fra andre skal skape en mal for hva vi mener er rett. En mal for hva vi mener er penest.

Men ordene mine er i grunn ikke verdt en døyt. For jeg er en av dem. Jeg skulle ønske jeg var tøff nok til å ikke la meg påvirke, men det er jammen ikke lett. Unge, pene jenter lever av å blogge. De reiser til New York og henger med superstjernene. Unge jenter skriver bøker og blir forfattere, unge jenter har perfekte vitnemål og lykkes samtidig i arbeidslivet, unge jenter følger drømmene sine og nesten samler på mastergrader, unge jenter lanserer sine egne kleskolleksjoner, unge jenter blir kjendiser over natta og unge jenter får til. Jentene som før var en av alle oss andre.
Det er ikke så lett å henge med. Det er ikke så lett å ikke sette knallharde krav til seg selv. Unge, fantastiske jenter får til. Jeg og vil. Unge, fantastiske jenter er noen. Jeg og vil. Unge, fantastiske jenter får suksess. Jeg og vil.
Jeg blir visst aldri voksen. Bare eldre.

Drea på dater´n

snapchatdrea4
Så sjarmerende som jeg er så kan da ikke dette bli noe problem…

Snapchatbilder. Jeg har bestemt meg for å begynne å date. Ikke for at jeg nødvendigvis har noe særlig lyst på en kjæreste, eller noe annet for den del (…), men for at jeg tror det hadde vært veldig bra for bloggen. Å skulle skildre Dreas date-liv hadde nok blitt en morsom affære, for en ting er sikkert… Jeg er ikke lett å imponere. Jeg irriterer meg over de aller fleste mennesker, og mener at de aller fleste er mye dummere enn meg selv. Jeg blir aldri interessert i noen som helst, aldri betatt, aldri forelska, aldri keen. Okei, “aldri” er litt strengt, for det har jo selvfølgelig hendt, men det er lenge mellom hver gang og det skal veldig mye til. Dessuten er jeg til tider ganske så sosialt tilbakestående med tanke på depresjon og sosial angst og hele denne greia, så det gjør det jo bare enda vanskeligere og enda mer komisk. Jeg tenker altså å sette i gang en slags realityserie i skriveform – Drea på dater´n! Første stoppested er selvfølgelig Tinder, hvor jakten starter nå med en gang. Checklista er klar, Tinder er klar, jeg er klar (eller ikke), verden er klar! …(Eller ikke). Uansett: to be continued…

Kjære politi – fylla har ikke alltid skylda

Kjære deg som jobber i politiet, som er på jobb på nattestid og som er møkklei av slitsomme, fulle mennesker som ikke lenger vet å oppføre seg eller ta vare på seg selv. Jeg forstår deg godt. Fulle mennesker kan være slitsomme. De kan oppføre seg som idioter, de kan terge på seg gråstein og de kan gjøre en hel masse ting de ellers ikke ville ha gjort. De oppfører seg ikke nødvendigvis så veldig voksent, og kan i mange tilfeller virkelig fortjene både kjeft og straff.

Men. Men. Selv om disse menneskene oppfører seg latterlig, kan det være greit å ha et par ting i bakhodet før man bestemmer seg for hvilke metoder man vil bruke for å løse situasjonen. At et menneske oppfører seg annerledes enn det gjør i normal tilstand, betyr ikke nødvendigvis at promillen er veldig høy eller at man har fått i seg dop. At man ikke svarer når man blir snakket til, betyr ikke nødvendigvis at man ikke svarer for å være idiot eller for at man ikke gidder å samarbeide med dere. At man ikke rører på seg, betyr ikke nødvendigvis at man har mistet kontroll over kroppen sin på grunn av rus.

Jeg vil nevne en selverfart episode som jeg syns det er ekstremt vanskelig å skrive om. Jeg skjemmes, jeg hater at det ble sånn, jeg føler meg liten, og det som ble gjort og sagt den natta på 7-eleven sitter så hardt i kroppen at jeg skjelver bare jeg begynner å tenke på det. Jeg hadde vært på konsert, og etter en slitsom og depressiv vår med flere kjipe hendelser som både dere i politiet og helsevesenet måtte ta del i, var det godt å faktisk kunne kose seg en kveld. Være med venner og ha det hyggelig uten at noe gikk galt. Men så møter jeg en av mine voldtektsmenn på utestedet jeg er på, ansikt til ansikt. Jeg reagerer sterkt. Jeg føler meg fjern. Jeg føler plutselig at jeg ikke lever i samme verden som alle andre lenger. Jeg flyter, liksom. På et annet plan enn alle andre. Jeg kjenner igjen symptomene, og skjønner at jeg må komme meg hjem.

fregnedrea

Jeg går fra utestedet og mot 7-eleven. Utenfor møter jeg et kvinnemenneske som roper stygge ord etter et par mørkhudede mennesker som går nedover gata. Hun stopper opp foran meg. Neger-elsker, svarting-elsker, forræder, roper hun til meg. Ansiktet hennes er så nære mitt at hun spytter på meg mens hun roper. Jeg ber henne gå. Jeg forteller henne at hun ikke kan holde på sånn. Jeg forteller henne at jeg ikke vil ha henne stående rett foran meg og rope meg rett opp i ansiktet. Hun hører ikke. Jeg takler det ikke. Jeg dytter henne vekk, og går inn på 7-eleven. Hun kommer etter, og klasker til meg i ansiktet med flathanda. Verden rundt meg blir bare mer og mer fjern. Jeg må sette meg ned. Nå. Jeg finner et sted inne i butikken, og setter meg ned på gulvet med hodet ned mot knærne. Jeg ser ingenting, men jeg hører. Musklene mine låser seg. Kroppen låser seg. Jeg føler jeg både er der og ikke er der på samme tid. Jeg får med meg det som skjer rundt meg, men jeg deltar ikke i det. Det føles nesten som jeg har forlatt min egen kropp og sitter ovenfor og bare hører på det som skjer, som en tilskuer – og kun det. Som om det er et program på radio jeg lytter til.

– Jeg burde ha sparket inn trynet ditt, roper dama som nettopp slo meg.

– Jeg skulle sparket inn det stygge trynet ditt, men jeg gjør det ikke, så du er jævla heldig!

Jeg blir sittende. Jeg aner ikke hvor lenge. Lenge nok til at dere, en eller annen politipatrulje på jobb den natta, blir tilkalt og tar turen innom. Dere får ikke kontakt med meg, og tar derfor tak i meg. Dere drar kroppen min langs gulvet gjennom hele 7-eleven, og slipper meg ned på gulvet rett foran inngangen. Der lar dere meg ligge, mens dere forteller meg at voksne damer ikke kan oppføre seg sånn. At voksne jenter som meg – som til og med er mor! – ikke kan oppføre seg så patetisk. Så spør dere om dattera mi. Hvor befinner hun seg? Har jeg forlatt henne alene hjemme? Har jeg stukket fra henne? Har hun det bra? Du må samarbeide, sier dere. Hvis ikke må vi kontakte barnevernet og du blir med oss inn i fyllearresten. Skjerp deg, jente. Ta deg sammen. Vær litt samarbeidsvillig! 

Jeg hører dere. Hele tiden. Jeg hører spydighetene dere sier dere imellom mens dere venter på legevakta, mens jeg ligger der på gulvet foran inngangen uten å røre en muskel. Jeg skulle bare ønske jeg kunne gjøre noe med det. Svare. Si at Vilja har det fint, at hun aldri er i fare. Jeg setter aldri henne i fare. Jeg vil si at jeg ikke er drita full. Jeg vil fortelle dere at jeg ikke har noen som helst problemer med å samarbeide med dere, men at kroppen min er låst fast, at synet ikke fungerer, at jeg bare hører dere som om dere var stemmer i en annen verden, en verden jeg ikke eksisterer i. Jeg vil fortelle dere om ordet dissosiasjon, en tilstand jeg av og til kommer i på grunn av angst, depresjon og emosjonelt stress. En tilstand som gjør at jeg ikke lenger eksisterer i egen kropp.

– Æh, se, hun har øynene åpne, jo! Så scary!

En kunde har nettopp tatt steget over kroppen min som ligger urørlig foran inngangen. Jeg hører ham. Jeg ser ham ikke. Men jeg vet at han står der og ser på meg. At han ser på hele situasjonen med meg og de to politimennene som om vi var et sirkus.

I ettertid føler jeg meg tråkka på. Man behandler ikke mennesker sånn. Null respekt. Null medmenneskelighet. Jeg gjorde ingen noe vondt. Butikken skulle ikke stenge. Jeg bare satt der, i et hjørne. Jeg syns ikke jeg fortjente å bli dratt langs gulvet og slengt ned foran inngangsdøra, så alle andre kunder måtte tråkke over meg for å komme seg inn eller ut. Jeg syns ikke jeg fortjente å bli slengt ned på gulvet og eksponert så alle kunne se meg sånn, liggende der uten evne til å reise meg opp. Jeg syns ikke jeg fortjente kjeften eller spydighetene jeg fikk.

Jeg føler meg litt dum som skriver dette og, for jeg vet at det ikke forandrer noe som helst. Det forandrer ikke at dere ser på den jenta på 7-eleven som noe annet enn latterlig, full og dum. Det er nok det inntrykket dere sitter igjen med. Enda ei av de tåpelige jentene som drikker seg for full på byen, som ikke klarer å kontrollere seg. Vel. Det var ikke sånn. Og om det så hadde vært det, så mener jeg at man ikke skal behandle folk på den måten allikevel. Politiets jobb er ikke å forverre situasjoner, eller å eksponere mennesker når de ikke er på sitt beste. Det skader ikke å vise litt respekt og medmenneskelighet, noe dere ikke gjorde mye av denne kvelden. Det skader ikke å i alle fall vurdere om situasjonen kan ha andre grunner enn fyll og rus. Det skader ikke å huske at menneskene dere møter er vanlige mennesker som må våkne og møte morgendagen etter en vanskelig hendelse. Det skader ikke å prøve å gjøre denne morgendagen litt bedre for dem, i stedet for å forverre den. Det skader ikke å huske at fylla ikke alltid har skylda. Det finnes andre forklaringer, og ikke alle er selvforskyldte.

Ikke blunk

closeup1

Modell: Rikke MUA: Jeanette Hansen

Når jeg er innlagt på psykiatrisk, føler jeg at tiden egentlig står litt stille. To uker føles som et par dager – maks. Jeg går rundt her og eksisterer, men tiden står veldig stille. Så blir jeg frisk nok til å dra hjem, og oppdager at tiden ikke har stått like stille utenfor sykehusets vegger. Folk har levd livene sine, ting har skjedd, ting jeg ikke har fått med meg. Jeg henger liksom litt etter, og må henge meg på igjen. Så blir jeg egentlig litt forbannet. Forbannet over at jeg har gått glipp av så mye, at jeg våknet opp en dag og plutselig var det blitt oktober. Jeg trodde vi fremdeles var i september, at det i alle fall var over ti plussgrader ute. Plutselig er jeg tjuesju, og ikke lenger i starten av tjueårene, og ute er det faen meg nesten minusgrader. Plutselig er jeg altså – hold fast – snart tredve, uten å ha kommet noe som helst sted, og uten fremtidsplaner what so ever. Tiden har stått stille, jeg har blitt eldre, men allikevel har ting bare gått bakover. Hva gjør jeg når jeg kommer hjem denne gangen? Hva skal jeg drive med? Blir det noen gang bedre? Æh, jeg stresser. Stresser med livet, dere. Haha! Ja, ja. God natt.

mediocrity

Hei. Klokka er sjuoverhalvto, jeg burde sove, men jeg vil ikke sove. I natt skjøt jeg en mann midt i panna med maskingevær, jeg ble jaktet på og rømte og var konstant redd for å bli funnet. Jeg våknet svett, redd og kvalm. Natta før drømte jeg noe enda mye verre, så mye verre at jeg ikke en gang orker å skrive om det. I stedet kan jeg bable om helt andre ting, som for eksempel at jeg har tenkt til å skrive masse fremover. Jeg har forresten sendt Psykehus-utkastet til en manuskonsulent, så det skjer jo ting der og, og jeg har begynt å skrive på noe helt nytt. Fiksjon, for en gangs skyld, og nå blir jeg litt flau over å si det, for det høres så viktig ut, men egentlig er det jo bare meg som sitter mye her hjemme og har god tid til å skrive for at jeg ikke klarer å gjøre andre ting.
Og ikke er det sikkert jeg skriver så bra heller, for hva vet vel jeg, for å vite om ting man selv gjør er bra eller ikke (sånn i det store og hele) er så vanskelig at jeg ikke en gang kommer på en god sammenligning for hvor vanskelig det er. Og nå vinner jeg snart gullmedalje i lange setninger. (Ironisk nok ble den setningen ganske kort. Denne og. Og denne. Og… Okei, jeg slutter.)

Men ja. Jeg har bare kjipe mobilbilder å bruke på bloggen for tiden og, for kameraet mitt har jeg visst helt glemt hvordan man bruker. Jeg får ikke til. Ingenting. Jeg aner ikke lenger om jeg vil, heller. Jeg vil ingenting, ikke annet enn å sitte her hjemme i senga og skrive. Så får jeg prestasjonsangst for det og.

Hvorfor skal alt hele tiden måtte være så innmari bra, hvorfor kan jeg ikke bare drite i at alt alltid må være så innmari bra, og heller være fornøyd med middelmådige ting, og tenke at det egentlig ikke er så farlig at man viser at man ofte er ganske så middelmådig? Jeg hater middelmådig. Jeg hater middelmådig, jeg hater å ta bilder, jeg hater å skrive, jeg hater at jeg ikke lenger vil noe som helst, så nå tenker jeg at jeg burde reise til Kambodsja og ta bilder av unge, uskyldige jenter som blir mishandlet, solgt og tvangsgiftet, så jeg kanskje en dag kan slutte å tro at middelmådighet er så innmari ille.
Nå skal jeg sove selv om jeg ikke vil, og jeg skal begynne å grue meg til å våkne, selv om morgendagen helt sikkert blir mye finere enn hva jeg klarer å se.
blueblue

Styggen på ryggen

seng1 tristdrea1 rommetdps

For en stund siden spurte leseren Toni om bipolardiagnosen. Han/hun (?) lurte på hvordan jeg lever med den, om jeg har noen strategier, eller litt om hvordan jeg har klart å oppnå det jeg har gjort. Det siste der er jeg ikke helt sikker på hva han/hun mente med – for jeg kan ikke huske å ha oppnådd noe som helst. Ikke noe av betydning. Jeg var et oppegående, glupt barn. Jeg tror ikke det bare var jeg som satte store mål og forventninger til meg selv. Jeg skulle bli noe. Jeg skulle ta lang utdanning, jeg skulle stå på og utrette noe her i livet. Noe annet var liksom ikke noe alternativ. Om noen for ti år siden hadde sagt til meg at jeg om ti år skulle sitte alene i en liten sokkelleilighet på Byåsen uten annen fullført utdanning enn videregående, uten jobb og uten fremtidsplaner, så hadde jeg nok ikke trodd på det i et sekund en gang. Det var ingen dempere på mine mål og muligheter.

Men her sitter jeg altså. Jeg begynte på Norsk Fotofagskole i fjorhøst. Et studie jeg har hatt lyst til å ta siden… Vel, siden jeg kom inn der første gang i 2010, men valgte å takke nei til plassen på grunn av diverse greier. Det første halvåret gikk supert. Jeg var på den gode siden av bipolardiagnosen. Jeg hadde like mye energi som fem andre mennesker til sammen, jeg sov lite og alt føltes fantastisk. Jeg idealiserte alt. Jeg hadde et mål for fremtiden, og ikke faen om jeg ikke skulle nå det! Jeg tenkte at dette kunne jeg klare. Jeg følte jeg var en av de få som faktisk kunne klare det, for jeg var sta, hardtarbeidende og ivrig.

Så kom våren. Igjen. Og nå har det gått et halvt år. I fjor våknet jeg til og kom ordentlig i gang på denne tiden, men nå ligger jeg fremdeles i dvale i senga og ønsker meg vekk fra alt og alle. Jeg tvinger meg selv ut døra, men det blir tyngre og tyngre. Panikken, stresset og angsten øker. Jeg har ting jeg må gjøre. Jeg har et helt halvt år å ta igjen på skolen! Jeg må henge med på dette året. Jeg må fullføre! Hva skjer hvis ikke? Da går ingenting. Jeg har ikke tro på at jeg skal klare noe lenger. Jeg kommer ingensteds. Jeg hadde potensiale, men så ble jeg fanget opp i denne onde sirkelen av … Av… Av sykdom og dritt, av dårlige valg og kjipe tilfeldigheter. Og nå jeg er jeg stuck. Det finnes ikke mange gode veier ut av det. Jeg ser ikke hvordan det skal ta slutt, liksom. Hvordan det plutselig bare skal bli bra. Levbart. Det er ikke lett å se motivasjon i at sånt tar tid. Tid. Enda mer tid. Enda mer av en type vondt som er vanskelig å forklare. Enda mer av misunnelse ovenfor de som ikke aner hva jeg prater om, for de som ser på dette som syt, som mener det bare er å skjerpe seg, som mener jeg er oppmerksomhetssyk.

Vel. Når jeg tenker meg litt om, så er det faktisk en ting som hjelper meg for tiden. Det er favoritthobbyen min. Poker. Jeg kommer meg ut døra, jeg er sosial, jeg klarer å prate, jeg klarer å le, og for noen timer klarer jeg å etterligne personen jeg vet jeg egentlig er. Jeg hermer etter meg selv, på en måte. Jeg går inn i rollen som Drea, og spiller den helt ut til jeg kommer hjem til den tomme leiligheta mi igjen. Da er det tomt. Tomt for energi. Å skulle spille seg selv er rimelig utmattende, når både kropp og sinn skriker etter å forbli under dyna i senga i utgangspunktet. Men jeg kommer meg ut. Døgnrytmen ødelegges, jeg blir så sliten at jeg ikke tror jeg skal orke å gå ut ytterdøra en eneste gang til, men jeg kommer meg ut. Og ikke minst; Morgendagen dukker opp igjen. Gang på gang.

pokerdrea1

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette blogginnlegget. Jeg har ikke skrevet noe på lenge. Ord – som jeg får høre jeg er god med – stokker seg. Ingenting henger sammen. Jeg har egentlig ingenting å bidra med. Ingenting fornuftig å komme med, ingen gode, store blogginnlegg som kan smekkes opp på Side2 og deles i hytt og pine. Og jeg er jo litt sånn at om det først skal være, så skal det være! Jeg skal være best. Jeg skal vises. Jeg skal utrette. Jeg vil klare det ikke alle andre kan klare. Hei, under hele OL har hjernen min fortalt meg at “Hadde du bare vært der! DA hadde livet hatt mening. Det er der du burde ha vært. Jobbet steinhardt, vært målbvevisst, vært best. Men her er du, ditt ubrukelig null. Her sitter du og gjør ingenting.”

Styggen på ryggen. Det var vel han jeg egentlig begynte dette innlegget med å tenke på. Jeg er egentlig ganske så rasjonell. Jeg veit at man ikke trenger å være best. Jeg veit at meninga med livet ikke behøver å inkludere å stå på pallen i OL med et svært tygg over gullmedaljen. Jeg veit at denne jævlige perioden helt sikkert går over og nok en gang lar meg glemme at en ny en høyst sannsynlig er der og venter på meg i fremtiden. Jeg veit alt det her, men det bare hjelper ikke noe særlig. Det er så mye mer komplekst enn som så. Jeg er ikke så god på å godta at ting kanskje ikke har blitt helt sånn som jeg hadde sett for meg. Jeg er ikke så god på å godta at ting aldri vil bli det. Og akkurat nå klarer jeg ikke å se at jeg kan klare å skape et liv for meg selv som jeg kan lære å like, heller. Så da får jeg bare prøve. Gjøre det eneste som gir meg noe positivt for tiden, selv om det samtidig også er motstridende, og registrere at morgendagen også kom i dag – akkurat som i går.

Unge, dumme jenter som får som fortjent

Jeg blir kvalm og sint og sur og trist og lei og jævlig forbanna. Sophie Elise Isaksen ble i forrige uke skrevet om i en sak hos Dagbladet om en ubehagelig hendelse ved bassengkanten i syden. I kommentarfeltene under Dagbladets facebooksider, ble reaksjonene store. “Agurknytt….! Utrolig respekt til denne damen.. som klarer å få nyheter av dette”, “Null verdighet, null selvrespekt”, “Tok bare a på låret og beit a i puppen og så feis a avgårde hu snasne oppblåsbara Barbara”. Dette er bare et raskt, lite utdrag av hva jeg kunne finne av kommentarer. Vi har altså – tross mer fokus og åpenhet om både voldtekt og psykisk helse de siste årene – en lang vei å gå når det kommer til å skulle legge til rette for åpenhet.

“Vet du hva, jeg tror deg ikke.”

For jeg har tenkt på en ting. Eller, mange ting. Jeg valgte i fjor å skrive et blogginnlegg om en gang jeg ble voldtatt, og fikk enorm respons. Jeg fikk utrolig mye støtte og mange oppløftende, fine ord, men jeg fikk også kjenne litt på hvilke holdninger vi nordmenn har ovenfor unge jenter og overgrep. “Hun er ikke tøff for å skrive dette, nei, idet den påståtte voldtekten mest sannsynlig bare er noe hun innbiller seg” og “Du har ikke anmeldt fyren? Og likevel skriver du nasjonalitet? Er du klar over at du stigmatiserer norske gutter som gruppe? Vet du hva, jeg tror deg ikke. Du er bare ute etter å spre hat mot norske gutter, og
beskytte de verste svina som går i gjeng og brutalt overfaller og voldtar norske jenter.”

mej3

Selv om det finnes en hel masse fantastiske mennesker som gir støtte, som både tror deg og som skjønner at dette er et stort samfunnsproblem, har en stor andel av den norske befolkningen et alvorlig holdningsproblem. Om jeg for eksempel hadde sagt at jeg har blitt (forsøkt) voldtatt på fest enda en gang, også denne gangen hjemme hos en “kompis” på et nachspiel, så hadde min troverdighet fått seg en alvorlig knekk. Sannheten er jo at det faktisk er sånn. Jeg lånte ei seng, jeg var full, han var full, jeg våkna av at han prøvde sitt aller beste (som ikke var så mye å skryte av) på å få til et samleie, men som på grunn av en tampong og en jentekropp som absolutt ikke verken hadde lyst eller var klar, ikke ble så lett å gjennomføre. Et overgrep var det allikevel – for det trenger faktisk ikke være et fullført samleie før man tar skade av det.

“Vi forbinder voldtekt med grusomme forbrytere, og ikke fulle gutter, menn, kompiser, naboer eller autoritetspersoner med et jævla stort holdningsproblem i bunn.”

Troverdighet. At noe skal skje en gang kan jo liksom hende. At noe lignende skal skje på nytt, det er tydeligvis veldig lite sannsynlig, på tross av at en undersøkelse gjort av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress i 2014 røpte at 1 av 10 kvinner har blitt voldtatt minst én gang i løpet av livet. (Link til sekundærkilde, siden lenken til rapporten ikke lenger fungerer). Halvparten før de fylte 18 år. Men hei. Jeg er nok bare PR-kåt og oppmerksomhetssyk, og finner opp begge hendelsene bare for å få en kronikk publisert hos VG eller et intervju hos TV2.

Eventuelt kan vel mange tenke “om du har blitt voldtatt to ganger på fest hjemme hos kompiser – til og med i løpet av samme år (!) -, så henger du med feil folk. Du burde visst bedre. Du burde ha lært.” Det er jo ganske naturlig å tenke. Men det er ikke sånn. Vi forbinder voldtekt med grusomme forbrytere, og ikke fulle gutter, menn, kompiser, naboer eller autoritetspersoner med et jævla stort holdningsproblem i bunn, som drikker for mye, som blir for kåte, og som ser ut til å glemme at et samleie skal ha to deltagende parter – og ikke kun én. Ikke med menn vi ser på Bunnpris og smiler og sier hei til i det daglige. Ikke respekterte menn med gode og brede nettverk. Ikke menn som har ei vakker kone og flotte barn hjemme.  Og da er det mye lettere å skylde på at ei sytten år gammel jente var så dum at hun la seg i ei ledig seng for å sove på nachspiel i et miljø hun faktisk så på som trygt.

“Det er et tragisk paradoks at man som misbrukt kan komme til å misbruke seg selv.”
– Kristin Spitznogle

Vi snakker for lite om holdningene. Vi jobber for lite med å endre dem, og vi snakker for lite om hva de fører til. Hvilke skader dette synet på voldtekt, på overgrep, og på unge, dumme jenter som burde ha visst bedre, gir. Vi snakker for lite om hva som skjer etterpå. Om marerittene, søvnparalyse, seksuell dysfunksjon, problemer med seksuell identitet, angst, depresjon, psykiske lidelser, problemer med skole og jobb. Vi snakker for lite om hvor disse (minst) ti prosentene av den kvinnelige andelen av befolkningen ender opp. Hvor de havner. Og vi snakker for lite om at sex til slutt faktisk blir en form for selvskading. (Godt blogginnlegg av Kristin Spitznogle finner du av å trykke på linken. Det er fra 2012, men absolutt ikke irrelevant.) Kanskje er det ikke så usannsynlig at når man først har opplevd et overgrep, så skjer det igjen. Ikke for at man er dum eller naiv eller ønsker oppmerksomhet, men for at man allerede er skadet.

Selv skreiv jeg i blogginnlegget i fjor at jeg hadde bearbeidet alt av overgrep jeg har opplevd. Jeg trodde kanskje det, men det er nok ikke før nå nylig jeg har skjønt alle skadene det har gitt meg. Og tenk at kun en liten endring i folks holdning rundt dette temaet kan forhindre så mye vondt for så mange mennesker. Mange depresjoner, mange innleggelser, mange resepter på antidepressiva. Jeg tror det er her vi må begynne. Noen mirakelkur finnes nok ikke, men dette er noe jeg virkelig syns vi burde fokusere mer på. Forebygging over tid, og ikke bare at det har skjedd når det først har skjedd, men hva det fører til og hvordan man kan forhindre at så mange jenter ender opp i en evig ring av destruktiv og selvskadende selvbebreidelse og selvforakt.

mej2