Hahaha, søtnos! Fant denne fine drakten på Zalando, og selv om den er alt for stor enda, måtte den jo testes! Såååååå søtt!
Little bunny
1-åring
Lille bursdagsjenta, som fylte 1-år på søndag som var! Litt treig bloggoppdatering, men sånn er det jo når jeg ikke lenger er en blogger, men bare en som tidvis poster et blogginnlegg. Enn at jeg blogga hver dag før! Minst ett innlegg, som regel fler. Jeg tenkte på bloggen uansett hva jeg gjorde, og tok bilder av alt – hver eneste dag. Hele Viljas oppvekst er jo her på bloggen, omtrent! Things change. Men, jeg savner det litt. Savner å være så interessert i blogginga, så dedikert. Oh well! Sånn er det. 31 år versus 20! Her er i alle fall bursdagsjenta, som dessuten var på 1-årskontroll i går. 10210 gram og 77 cm har hun blitt, og hadde faktisk gått ned 50 gram siden 10-månederskontrollen. Bolla vår er ikke lenger så bolle, haha! Og aktiv – det er hun virkelig, så sånn sett kan jeg skjønne at vekta ikke lenger skyter fart. Hadde det vært opp til Tomine, hadde hun føket opp og ned trappa hele dagen lang, for det er omtrent det gøyeste å gjøre for tiden. Godgull! Jeg gleder meg til tiden som kommer. Årene som kommer. Jeg gleder meg til å se henne vokse opp!
I helga er Vilja her igjen og, verdens beste storesøster. Det er godt! Jeg er heldig, ass. Og det tenker jeg hver eneste dag. Hjertehjerte. Hilsen gladkristen Drea. ♥
Valget om å få barn
I fjor, da jeg var 33 uker på vei, skulle jeg bli med i en reportasje i Aftenposten som handlet om det å ha en arvelig sykdom og allikevel velge å få barn. Dessverre ble det noe ikke av reportasjen, men jeg har heldigvis fått lov til å dele disse fantastisk fine bildene som Therese Alice Sanne tok av oss! Jeg ble så rørt da jeg så disse bildene nå i dag, jeg! Jeg har ikke sett dem før nå, og tenk at hun som lå inni magen der faktisk var herlige Tomine som snart fyller 1 år!
I intervjuet pratet jeg litt om det å ta valget om å få barn på tross av psykisk (potensielt arvelig) sykdom, og også i forhold til å være uføretrygdet. Noen tenker kanskje «kan du få barn, kan du faen meg jobbe og», men for meg funker det ikke helt sånn. Jeg har (i alle fall for nå og en stund fremover) gitt opp den delen av livet som innebærer jobb, og om jeg også hadde måttet gi opp familielivet, hva hadde jeg da hatt å leve for? Hva hadde da livet mitt bestått av, om jeg egentlig ikke hadde noe annet enn meg selv å bry meg om? For meg er det helt utenkelig. For meg er barna mine det viktigste i livet mitt. Vilja og Tomine er livet mitt! For meg er det helt utenkelig å leve et liv uten å ha fått dem – for ingenting gir mer mening for meg enn å være mamma.