Hei, det er en stund siden sist

Hei! Blogging har det visst blitt dårlig med den siste tiden. Det går en dag, det går to, plutselig har det gått flere uker, og jeg har bare latt bloggen være i fred. Ikke at jeg har gjort så mye annet heller, det er vel kanskje problemet. Haha. Men ja, nå dukker jeg altså opp med et lite innlegg igjen, mest for å promotere helgens to boksigneringer! Den første er på Ark på Trondheim Torg klokka 12.00, den andre er på Ark Bruns Brunhjørnet klokka 14.00. Førstkommende lørdag altså! Håper noen av dere dukker opp for en prat! Det hadde vært veldig, veldig hyggelig.

Så, altså: lørdag 01.desember klokka 12.00: Ark Trondheim Torg

lørdag 01.desember klokka 14.00: Ark Bruns Brunhjørnet

Sees!

Tanker og følelser jeg får av å ha gitt ut bok

Guri, jeg er dritsliten. NM-uka gikk dårlig med tanke på pokeren, og om man er litt sliten i huet fra før, så er en sånn uke ganske utmattende, selv om det selvfølgelig også er veldig stas å møte så mange fine mennesker. Samtidig har jo boken kommet ut og, og jeg er dritstressa. Jeg trodde jeg skulle være litt sånn «herregud-så-kul-jeg-er-som-har-fått-til-dette», men i stedet føler jeg meg som en malplassert dust av en wannabe. Det er så mye å tenke på, så mye jeg er nervøs for, så stor fallhøyde. Det er også et avsluttet prosjekt, noe som i grunn er litt trist i seg selv. Dette er noe jeg har jobbet med i fem år nå. FEM ÅR. Og nå er det liksom … over. Jeg har ikke lenger boken å jobbe med. Det er mange følelser i sving, det er mer å gjøre, og det skaper masse stress og angst. Jeg er ikke så god på stress. Jeg får så lyst til å bare grave meg ned, legge meg i senga hjemme og bare forbli der uten å måtte forholde meg til noe som helst i verden, men er det ett tidspunkt jeg ikke kan gjøre det på, så er jo det nå.

Når man jobber med en bok er det liksom ikke lanseringen man tenker på. Man jobber, jobber og jobber, og så plutselig er den liksom ute, uten at jeg har rukket å tenke noe over hva jeg forventer, håper eller tror kommer til å skje ut av det. Så begynner man å tenke på det, og blir plutselig livredd for at ingen kommer til å like boka, at den nesten ikke selger, og at den bare forsvinner ut i ingenting. Hvor deppa hadde ikke det gjort meg, liksom. At det jeg endelig har kommet i mål med skulle vise seg å egentlig ikke være noensteds allikevel, bare et slags … vakuum? Jeg vet ikke. Det hadde jo vært ganske nedtur. Og det er jo en mulighet at det er akkurat sånn det blir, at jeg bare nok en gang skuffer meg selv, selv om jeg i bunn og grunn er fornøyd med å i det hele tatt ha kommet hit.

Nå har jeg akkurat fått i meg litt mat etter at jeg for en liten time siden kom inn døra etter å ha vært på Frøya. Jeg hentet Bosse, som har vært hos mamma under NM-uka, og i samme slengen tok jeg en liten boksignering på bokhandelen her ute. (En liten sak om det her, forresten.) Det gikk kjempefint, selv om også det var noe jeg var sjukt stressa og «redd» for på forhånd. Signaturen min er stygg, kanskje dukker det ikke opp noen som helst, kanskje sitter jeg der bare og ser teit ut, enn om alle egentlig bare tenker jeg er helt dust? Og hva skal man egentlig skrive i bøkene når man signerer? Jeg er jo ikke dreven. Jeg er jo ikke forfatter. Jeg aner jo ikke. Så da føler jeg meg dust, da, selv om jeg smiler og håper at ingen ser at det er det jeg føler meg som. Alle sånne tanker dukker plutselig opp nå, og det er ting jeg aldri før har tenkt tanken på at kunne skje, liksom. Jeg har alltid sett opp til folk som får gitt ut bøkene sine på forlag, men når jeg selv plutselig er en av disse, så er det ikke lenger like … viktig? Like bra? Like «på ordentlig»? Er det bare jeg som føler det sånn, tro?

Foto: Lena Jørgensen, www.froya.no

Så, ja, altså. Jeg prøver å ta meg sammen litt, jeg prøver å si til meg selv at jeg skal være sjukt fornøyd med å faktisk ha fått gitt ut bok på mitt aller første forsøk! Jeg mener, dette er jo mitt aller første bokprosjekt! Det er første gang jeg har satt meg ned og bestemt meg for at det skulle bli bok, og så ble det jo faktisk det. Med et forlag på laget! Det er jo steinbra, og det er det jeg må si til meg selv. Ikke at jeg er en wannabe dust som egentlig bare er malplassert med en penn i hånda og et eksemplar av min egen bok i den andre.

Nei, nå skal jeg sove. Jeg har nesten ikke sovet på tre døgn, jeg er så sliten at jeg nesten bare griner av alt. Jeg oppdaget at jeg måtte gå til gangen for å hente mobilladeren min som ligger i bagen, og DET var krise, liksom. Typ «jeg-orker-ikke-mer»-krise. Da er det liksågreit å komme seg i seng, for da er søvn ganske så nødvendig og etterlengtet. GOD NATT. (Så krysser jeg alt jeg har for at noen der ute faktisk liker boken min, at den for noen er verdt å lese.)

Forhåndsbestilling av Psykehus

Jeg fant plutselig ut at det er mulig å forhåndsbestille boka mi hos de aller fleste bokhandlerne på nett nå! Gud, så gøy! Det står at den kommer 15.september, men på Spartacus (forlaget) sine sider, står det 15.august, så jeg forholder meg mer til det. Det nærmer seg! Jeg blir selvfølgelig superglad for alle som forhåndsbestiller og ønsker å lese boken! Jeg er SÅ spent på hva dere mener om den. Om du vil ha direktelink til hvor du kan kjøpe den, så kan du i grunn f.eks. bare trykke her!

Forhåndsutgave av «Psykehus»

Her er forhåndsutgaven av boka mi, reposta fra Spartacus Forlag, som har blitt sendt fra forlaget og ut til landets bokhandlere nå i sommer. Det endelige omslaget er noe annerledes enn dette. Det begynner å gå opp for meg at boken snart er i salg! Det føles jo selvfølgelig helt snålt. Nå er det ikke lenger snakk om å redigere manus, men om lansering, om foredrag, om bokbad. Dette skjer virkelig, dere! Det er rart å se tilbake på statuser jeg har postet på Facebook for ett, to og tre år siden, hvor jeg har postet om manuset og den varierende troen på prosjektet. Noen ganger hadde jeg ordentlig tro, andre ganger var den ikke-eksisterende. Jeg fortsatte allikevel, og nå er det altså ikke lenge til boken er i salg. Dere aner ikke hvor stor følelse av mestring det gir meg! Endelig har også jeg fullført noe. Hurra!

 

Når det kjente blir ukjent

«Jeg ser opp. Han er lav, lavere enn meg. Ved siden av ham står en kvinne med blondt, langt hår. Hun er litt kraftig, og har ovale, markerte briller. Hun smiler, hun og. Jeg skjønner at de smiler av høflighet, men jeg syns allikevel smilene deres er … jeg vet ikke. Ukomfortable. Hånende, nesten. Kanskje er det bare det at å smile føles så fjernt for meg nå, som en helt egen verden jeg ikke lenger skjønner meg på. »

Å ligge på gulvet og se i taket

tofleroghund
Jeg ligger mye på ryggen på gulvet her på rommet på DPS-en for tiden. Det er noe med å ligge på gulvet og se i taket, altså. Det er undervurdert, og jeg mener bestemt at de aller fleste hadde hatt godt av å bruke minst fem minutter hver dag på den måten. Det er merkelig hvordan noe så konkret kan ha en veldig metaforisk effekt. At det å faktisk gi seg selv nye synsvinkler – sånn bokstavlig talt – kan få frem tanker, refleksjoner og følelser som ellers hadde blitt oversett. Nå skal jeg legge meg ned på gulvet (igjen, det er ikke første gang jeg ligger der i dag) og tenke ut tre ting fra i dag som jeg er fornøyd med. Det er en slags hjemmelekse – om vi kan kalle det dét – som jeg fikk av psykologen min, og selv om jeg syns den er helteit og irriterende, så skal jeg gjennomføre. For en ting er sikkert; det kan ikke skade. Og om jeg ikke klarer å overtale meg selv til å være fornøyd med disse tre tingene, så skal jeg i alle fall late som.

I am lost in a rainbow

Jeg har nettopp lest boken I morgen var jeg alltid en løve skrevet av Arnhild Lauveng. Boken handler om henne selv, en schizofren pasient som ble medisinfri og helt frisk, og som utdannet seg som psykolog og ble forfatter. En ordentlig solskinnshistorie, sånn alt i alt, etter mange, mange år med alt annet enn solskinn. Det er utrolig hvor mye jeg kjente igjen meg selv i boken. Hun beskrev følelser og tanker på akkurat samme måte som jeg selv har gjort. Som for eksempel det med å ønske seg hjem. Et ønske som kommer ut veldig konkret, men som egentlig – uten at en selv eller andre forstår det – er den enkleste måten å forklare at man ønsker seg vekk fra uroen og alt det vonde man kjemper mot inni seg konstant.

«Og jeg vet at jeg ofte, nesten tvangspreget, gjentok: «Jeg vil hjem. Jeg er redd, jeg vil hjem.» Mamma likte selvfølgelig ikke det noe særlig, for jeg kunne si dette også når jeg fysisk sett var hjemme, men jeg forstår det likevel godt nå, i ettertid. Jeg hadde gått meg vill i tåka. Jeg hadde mistet meg selv, trassen min, drømmene mine, viljen min, opprøret mitt. Det gjorde meg redd, og jeg ville finne veien hjem til jeget mitt igjen.»

– Utdrag fra boken «I morgen var jeg alltid en løve» av Arnhild Lauveng

mouth

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har beskrevet akkurat det samme. (Her for eksempel.) Hvor mange ganger jeg har sagt at jeg vil hjem, selv om jeg faktisk er hjemme. Lauvengs beskrivelse passer godt for hvordan ting står til akkurat nå. Jeg sliter med å vite hvem jeg-et mitt er. Hvem jeg er, hva jeg skal, hva som er virkelighet, hva som er hallusinasjon, hva som er rett, hva som er galt. Jeg vet ikke hva jeg tenker, jeg vet ikke hva jeg mener om noe som helst, og ingenting er interessant lenger. Når noen snakker til meg, og spør meg om noe, så er «jeg vet ikke» det eneste jeg har å svare. For jeg vet virkelig ikke. Hodet jobber ikke, men samtidig jobber det mer enn noen gang. Jeg vet bare ikke helt med hva, eller hva av det som er relevant og hva som ikke er det. Jeg aner virkelig ikke hvem jeg er lenger, eller hva meningen med meg er, og det er en følelse jeg ikke makter å beskrive godt med ord. I alle fall ikke nå.
pute1

I behandlingen de siste ukene har vi snakket mye om ønsket mitt om å alltid være best. Om hva jeg ser på som suksess, og hvorfor jeg alltid havner i det samme mønsteret hvor alt går veldig bra en periode, for så å krasje totalt i den neste. Ett skritt frem, tre tilbake. Så blir det aldri noe av noe. Det blir aldri noe av meg. Dette er jo noe jeg har tenkt på i mange år, og jeg har enda ikke kommet frem til hvorfor det blir sånn, eller hva jeg kan gjøre for å endre det. Den prosessen har også gått i feil retning. Jeg føler jeg kommer lenger og lenger unna en løsning på det for hvert år som går. Veien tilbake til et ordentlig, vanlig, meningsfylt liv blir mer og mer fjern. Jeg løper forvirret rundt og leter etter gryta med gull i enden av regnbuen, men alle vet jo at den er umulig å komme frem til. Så nå føler jeg meg fastlåst. Fastlåst i en måte å leve på som jeg så absolutt ikke er fornøyd med, og uten særlig håp til bedring. For jeg skjønner at jeg må finne ut hvordan jeg kan lære å være fornøyd med ting uten at jeg trenger å være verdensmester. Jeg skjønner at jeg må lære å nyte her og nå, i stedet for å enten tenke at det var mye bedre før eller blir det en gang i fremtiden.

For øyeblikket er det derfor veldig vanskelig å forholde seg til noe som helst. Jeg tror jeg har hatt forventninger om at psykologer eller behandlere skal komme med en løsning på det for meg, men innser jo nå at det ikke bare er å servere en løsning på det sånn helt uten videre. Det er noe jeg må finne ut av selv, og det er rimelig demotiverende, etter flere år med grubling på det uten å ha funnet noen svar. Jeg kommer liksom ingen vei. On the bright side – Arnhild klarte det. Hun fant til slutt svar som passet for henne. Det er mulig. For noen. Så får vi se da, om jeg også kan være en av disse «noen».

Ting skjer ikke av seg selv

Dette er ikke skrevet i dag.

brunettedrea

Noen mennesker er rett og slett bare imponerende. Overlegen her på Tiller er en sånn. Hun må faktisk være det mest intelligente mennesket jeg har møtt, tror jeg.

– Det går ganske kjapt å bestemme seg for at man vil dø. At bekymringen ikke lenger er en bekymring, men en motor. Fra å gjøre tanker om til handling, forklarer jeg så godt og åpenhjertig jeg kan i en samtale med henne og to andre ansatte tidligere i dag.

Jeg har jo vært med på den prosessen noen ganger nå. Noen år. I fjor, i forrigfjor, året før der. Jeg begynner å bli veteran. Jeg imponerer meg selv med å prate høyt om det, for det er ingen selvfølge. Jeg prater sjelden høyt om det til noen.

– Ja, det tar under åtte minutter, svarer legen kontant, før jeg har rukket å si ferdig setningen.

– Det tar rundt åtte minutter før man bestemmer seg for å gjøre handling ut av tankene sine, gjentar hun.

Jeg faller ut av samtalen. Blir sittende å stirre ut i lufta, uten noen som helst form for mening. Åtte minutter. Så – borte! Helt borte…. Tanken frister meg. Jeg kjenner igjen måten å leke med tanken på døden på fra tidligere år. Det skremmer meg.

– Hallo-ooo?

Legen stirrer på meg. Jeg henter meg inn igjen, i alle fall sånn halvveis.

– Hvordan har du kommet ut av depresjonene dine tidligere?, spør hun.

Jeg sliter med å svare. Jeg finner ikke ordene. Aner ikke hva jeg skal si. Er egentlig litt usikker på hva hun egentlig spør om.

– De har gått over av seg selv, sier jeg, for det tror jeg virkelig og. I august har det bare blitt bedre – helt av seg selv.

– Nei! Det er feil! Det stemmer ikke! Ting skjer ikke av seg selv. Du har begynt å gjøre ting, som påvirker alt annet! Det er motsatt rekkefølge på det!

Jeg tenker på det. Kan det stemme? Kan det stemme at jeg har jobbet meg ut av depresjonene, og ikke kommet meg ut av dem på magisk vis? Ikke vips? Hvordan har jeg gjort det da da? Og om det er sånn – hvorfor har jeg ikke begynt allerede?

Jeg blar tilbake i gamle bloggarkiv. Fra i fjor. «Det er den der uroen… Den som kribler i kroppen hele tiden. Som får tankene til å fly til tabulagte steder, igjen og igjen og igjen», skreiv jeg den gangen. Den samme uroen river og sliter i meg nå. Ustanselig. Overlegen mener jeg jobber meg ut av det. Jeg mener jeg ikke aner hvordan. Og jeg er sliten og lei. Møkklei. Jeg blir trist og lei av at jeg ikke har kommet lenger. At overlegen nettopp har sagt til meg at jeg tidligere har jobbet meg selv ut av depresjonene, men at jeg for øyeblikket er på nøyaktig samme sted som jeg alltid er på denne årstida. Destruktiv. Depressiv. Rådvill. Alt gjør vondt. Jeg drømmer om å ikke eksistere. Hva gjør man? Hvordan jobber man seg ut av det? Hvordan forhindre at å dø blir en besettelse? Jeg aner ikke. Jeg aner virkelig ikke. Jeg har aldri gjort det.

Angst

bedroooom

– Hvorfor vil du hjem?
– Jeg vet ikke… Jeg vil slippe unna folk. Jeg er lei av å være pasient, jeg er lei av sykdomsprat, jeg er lei av angsten jeg får av å være innlagt.
– I rapporten fra tidligere i dag står det at du følte deg litt bedre enn du har gjort resten av dagen.
– Ja, jeg gjorde vel det.
– Var det for at du var sammen med familien din at du hadde det bedre? At du var ute?
Jeg skjønner hun sikter til meninga med aktivitetsplanen som er satt opp for meg. At jeg skal gå tur med en av de ansatte på hver vakt, at jeg skal spille biljard, at jeg skal oppholde meg en del på stua. Sånt jeg så absolutt ikke vil. Sånt som gir meg mer panikk enn glede for tiden.
– Nei, jeg begynte å føle meg litt rar da vi var ute. Vi spiste is til og med, og det var ikke noe feil med isen, sier jeg og ler litt.
– Hvordan da «rar»?, spør hun.
– Vel… Det er vanskelig å forklare. Jeg føler meg ikke helt som meg selv. Jeg føler ikke at det som skjer rundt meg, virkelig skjer. Jeg ser syner. Sånn som da jeg ble litt fjern da jeg satt på senga her i sted. Da rørte madrassen på seg, uten at den egentlig gjorde det. Jeg så forandringer som egentlig ikke var der.
– Husker du jeg spurte om du har mye angst?
– Ja?
– Synsforstyrrelser er et tegn på angst, sier hun.
Det visste jeg faktisk ikke. Det har jeg aldri tenkt på. At jeg kan se syner av angst. Men det henger på greip. Det imponerer meg at hun vet det. Ikke at mennesker som jobber på slike steder ikke bruker å ha peiling altså, men… Jeg tror jeg har googlet meg ihjel på alt som har med psykisk sykdom å gjøre. Men dette – dette har jeg faktisk aldri tenkt over. Og ingen har noen gang sagt det, heller.
– Folk snakker ikke om sånt, fortsetter hun.
– De tenker kanskje at de har blitt gale. Men det har de jo ikke. Det er angst.

Replica

rommet2

Av og til går jeg helt i stå. Kroppen nekter å høre etter. Hjernen slutter å fungere. Det har tidligere hendt sammen med kjæresten, som nå er ekskjæresten. Det tok ham tid å skjønne hvordan han skulle takle meg når jeg bare rulla meg sammen som en ball, stirra tomt i veggen og bare… Var der. Uten å respondere noe særlig på noe som helst.
– Skjønner du ikke at det blir vanskelig for oss å hjelpe deg om du ikke svarer?
Jeg hører hva hun sier, damen som står hengt over meg hvor jeg ligger i fosterstilling i senga på Tiller DPS. Jeg hører henne, men det føles ikke virkelig. Jeg får ikke til å si noe. Det er som om dette egentlig ikke skjer i det hele tatt. Kroppen lystrer ikke. Jeg bare ligger der, og jeg kan jo selvfølgelig forstå at det må være ganske så irriterende om man prøver å få kontakt.
– Hvorfor svarer du ikke? Du må da svare!
Hun prøver på nytt. Jeg føler meg rar. Kroppen er ikke min. Jeg er ikke meg. Dette er ikke sånn det skal være. Jeg vil hjem. Jeg vil ligge hjemme i senga mi hvor jeg kan ligge i fred, uten at det kommer mennesker inn på rommet som spør hvorfor jeg ikke svarer. Jeg vil bare være i fred. Slippe å svare på spørsmål. Slippe å være noe sted. Slippe å gjøre noe som helst. Slippe å si noe. Jeg vil bare reise meg opp og si at alt går fint, men får i stedet en sovepille og sovner vekk fra det hele. Dagen etter våkner jeg uten at noe har forandret seg. Jeg er fremdeles rar. Jeg klarer ikke si noe. Jeg bare er der. Vakthavende lege blir derfor kontaktet, og før jeg vet ordet av det sitter jeg i en ambulanse på vei til Østmarka.

Jeg har begynt å lande litt igjen nå. Tror jeg. Jeg aner ikke hva jeg tenker om noe som helst, men… Jeg snakker i alle fall. Jeg kan til og med smile. Det er da noe. Enn at jeg kan føle meg lite som meg selv! Det er så rart å tenke på hvor dust jeg føler meg nå, og hvor verdensmester jeg følte meg i høst. Forskjellen… Den er enorm. Jeg føler meg virkelig ikke som meg selv. Ikke litt en gang. Og jeg hater det. Jeg hater at alle jeg møter nå ikke møter meg, men en «replica» av meg. Så jævlig forbanna det gjør meg at livet mitt blir oppdelt på denne måten hele tiden! Faen!