tofleroghund
Jeg ligger mye på ryggen på gulvet her på rommet på DPS-en for tiden. Det er noe med å ligge på gulvet og se i taket, altså. Det er undervurdert, og jeg mener bestemt at de aller fleste hadde hatt godt av å bruke minst fem minutter hver dag på den måten. Det er merkelig hvordan noe så konkret kan ha en veldig metaforisk effekt. At det å faktisk gi seg selv nye synsvinkler – sånn bokstavlig talt – kan få frem tanker, refleksjoner og følelser som ellers hadde blitt oversett. Nå skal jeg legge meg ned på gulvet (igjen, det er ikke første gang jeg ligger der i dag) og tenke ut tre ting fra i dag som jeg er fornøyd med. Det er en slags hjemmelekse – om vi kan kalle det dét – som jeg fikk av psykologen min, og selv om jeg syns den er helteit og irriterende, så skal jeg gjennomføre. For en ting er sikkert; det kan ikke skade. Og om jeg ikke klarer å overtale meg selv til å være fornøyd med disse tre tingene, så skal jeg i alle fall late som.

Jeg har nettopp lest boken I morgen var jeg alltid en løve skrevet av Arnhild Lauveng. Boken handler om henne selv, en schizofren pasient som ble medisinfri og helt frisk, og som utdannet seg som psykolog og ble forfatter. En ordentlig solskinnshistorie, sånn alt i alt, etter mange, mange år med alt annet enn solskinn. Det er utrolig hvor mye jeg kjente igjen meg selv i boken. Hun beskrev følelser og tanker på akkurat samme måte som jeg selv har gjort. Som for eksempel det med å ønske seg hjem. Et ønske som kommer ut veldig konkret, men som egentlig – uten at en selv eller andre forstår det – er den enkleste måten å forklare at man ønsker seg vekk fra uroen og alt det vonde man kjemper mot inni seg konstant.

«Og jeg vet at jeg ofte, nesten tvangspreget, gjentok: «Jeg vil hjem. Jeg er redd, jeg vil hjem.» Mamma likte selvfølgelig ikke det noe særlig, for jeg kunne si dette også når jeg fysisk sett var hjemme, men jeg forstår det likevel godt nå, i ettertid. Jeg hadde gått meg vill i tåka. Jeg hadde mistet meg selv, trassen min, drømmene mine, viljen min, opprøret mitt. Det gjorde meg redd, og jeg ville finne veien hjem til jeget mitt igjen.»

– Utdrag fra boken «I morgen var jeg alltid en løve» av Arnhild Lauveng

mouth

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har beskrevet akkurat det samme. (Her for eksempel.) Hvor mange ganger jeg har sagt at jeg vil hjem, selv om jeg faktisk er hjemme. Lauvengs beskrivelse passer godt for hvordan ting står til akkurat nå. Jeg sliter med å vite hvem jeg-et mitt er. Hvem jeg er, hva jeg skal, hva som er virkelighet, hva som er hallusinasjon, hva som er rett, hva som er galt. Jeg vet ikke hva jeg tenker, jeg vet ikke hva jeg mener om noe som helst, og ingenting er interessant lenger. Når noen snakker til meg, og spør meg om noe, så er «jeg vet ikke» det eneste jeg har å svare. For jeg vet virkelig ikke. Hodet jobber ikke, men samtidig jobber det mer enn noen gang. Jeg vet bare ikke helt med hva, eller hva av det som er relevant og hva som ikke er det. Jeg aner virkelig ikke hvem jeg er lenger, eller hva meningen med meg er, og det er en følelse jeg ikke makter å beskrive godt med ord. I alle fall ikke nå.
pute1

I behandlingen de siste ukene har vi snakket mye om ønsket mitt om å alltid være best. Om hva jeg ser på som suksess, og hvorfor jeg alltid havner i det samme mønsteret hvor alt går veldig bra en periode, for så å krasje totalt i den neste. Ett skritt frem, tre tilbake. Så blir det aldri noe av noe. Det blir aldri noe av meg. Dette er jo noe jeg har tenkt på i mange år, og jeg har enda ikke kommet frem til hvorfor det blir sånn, eller hva jeg kan gjøre for å endre det. Den prosessen har også gått i feil retning. Jeg føler jeg kommer lenger og lenger unna en løsning på det for hvert år som går. Veien tilbake til et ordentlig, vanlig, meningsfylt liv blir mer og mer fjern. Jeg løper forvirret rundt og leter etter gryta med gull i enden av regnbuen, men alle vet jo at den er umulig å komme frem til. Så nå føler jeg meg fastlåst. Fastlåst i en måte å leve på som jeg så absolutt ikke er fornøyd med, og uten særlig håp til bedring. For jeg skjønner at jeg må finne ut hvordan jeg kan lære å være fornøyd med ting uten at jeg trenger å være verdensmester. Jeg skjønner at jeg må lære å nyte her og nå, i stedet for å enten tenke at det var mye bedre før eller blir det en gang i fremtiden.

For øyeblikket er det derfor veldig vanskelig å forholde seg til noe som helst. Jeg tror jeg har hatt forventninger om at psykologer eller behandlere skal komme med en løsning på det for meg, men innser jo nå at det ikke bare er å servere en løsning på det sånn helt uten videre. Det er noe jeg må finne ut av selv, og det er rimelig demotiverende, etter flere år med grubling på det uten å ha funnet noen svar. Jeg kommer liksom ingen vei. On the bright side – Arnhild klarte det. Hun fant til slutt svar som passet for henne. Det er mulig. For noen. Så får vi se da, om jeg også kan være en av disse «noen».

Dette er ikke skrevet i dag.

brunettedrea

Noen mennesker er rett og slett bare imponerende. Overlegen her på Tiller er en sånn. Hun må faktisk være det mest intelligente mennesket jeg har møtt, tror jeg.

– Det går ganske kjapt å bestemme seg for at man vil dø. At bekymringen ikke lenger er en bekymring, men en motor. Fra å gjøre tanker om til handling, forklarer jeg så godt og åpenhjertig jeg kan i en samtale med henne og to andre ansatte tidligere i dag.

Jeg har jo vært med på den prosessen noen ganger nå. Noen år. I fjor, i forrigfjor, året før der. Jeg begynner å bli veteran. Jeg imponerer meg selv med å prate høyt om det, for det er ingen selvfølge. Jeg prater sjelden høyt om det til noen.

– Ja, det tar under åtte minutter, svarer legen kontant, før jeg har rukket å si ferdig setningen.

– Det tar rundt åtte minutter før man bestemmer seg for å gjøre handling ut av tankene sine, gjentar hun.

Jeg faller ut av samtalen. Blir sittende å stirre ut i lufta, uten noen som helst form for mening. Åtte minutter. Så – borte! Helt borte…. Tanken frister meg. Jeg kjenner igjen måten å leke med tanken på døden på fra tidligere år. Det skremmer meg.

– Hallo-ooo?

Legen stirrer på meg. Jeg henter meg inn igjen, i alle fall sånn halvveis.

– Hvordan har du kommet ut av depresjonene dine tidligere?, spør hun.

Jeg sliter med å svare. Jeg finner ikke ordene. Aner ikke hva jeg skal si. Er egentlig litt usikker på hva hun egentlig spør om.

– De har gått over av seg selv, sier jeg, for det tror jeg virkelig og. I august har det bare blitt bedre – helt av seg selv.

– Nei! Det er feil! Det stemmer ikke! Ting skjer ikke av seg selv. Du har begynt å gjøre ting, som påvirker alt annet! Det er motsatt rekkefølge på det!

Jeg tenker på det. Kan det stemme? Kan det stemme at jeg har jobbet meg ut av depresjonene, og ikke kommet meg ut av dem på magisk vis? Ikke vips? Hvordan har jeg gjort det da da? Og om det er sånn – hvorfor har jeg ikke begynt allerede?

Jeg blar tilbake i gamle bloggarkiv. Fra i fjor. «Det er den der uroen… Den som kribler i kroppen hele tiden. Som får tankene til å fly til tabulagte steder, igjen og igjen og igjen», skreiv jeg den gangen. Den samme uroen river og sliter i meg nå. Ustanselig. Overlegen mener jeg jobber meg ut av det. Jeg mener jeg ikke aner hvordan. Og jeg er sliten og lei. Møkklei. Jeg blir trist og lei av at jeg ikke har kommet lenger. At overlegen nettopp har sagt til meg at jeg tidligere har jobbet meg selv ut av depresjonene, men at jeg for øyeblikket er på nøyaktig samme sted som jeg alltid er på denne årstida. Destruktiv. Depressiv. Rådvill. Alt gjør vondt. Jeg drømmer om å ikke eksistere. Hva gjør man? Hvordan jobber man seg ut av det? Hvordan forhindre at å dø blir en besettelse? Jeg aner ikke. Jeg aner virkelig ikke. Jeg har aldri gjort det.

Om jeg hadde hatt energi til å bli det, så hadde jeg blitt jævla fornærma i dag. Kanskje til og med litt sint. I går ble jeg overført fra Tiller til Østmarka. Egentlig vet jeg ikke helt hvorfor, annet enn at de ble svært så nervøse og bekymra av at jeg ikke sa et eneste ord på Tiller hele ettermiddagen/kvelden på den 16.mai, etter en dag med Vilja på tivoli, som igjen var etter ei helg hjemme på permisjon. De ble i alle fall bekymra nok til at de sendte meg i en ambulanse på selveste 17.mai, og dermed ble det ingen feiring på meg i år heller. Det slår meg nå at jeg ikke har feiret særlig mye 17.mai de siste årene. I fjor våkna jeg på sykehus etter en nattlig svømmetur i Nidelva som krevde politi for å få meg opp. I år ble det tur med ambulanse.

I dag, onsdag attende mai, fikk jeg samtale med spesialist. Og det var i denne samtalen jeg kunne ha blitt fornærma, om jeg hadde hatt energien til det. Det er ikke sikkert jeg får til å forklare hvorfor heller, for energien er her ikke nå heller. Men jeg skal prøve så godt jeg kan.

birds

I samtale-rommet sammen med meg sitter en mann. Han fører ordet. Ved siden av han sitter ei dame, og på den andre siden av han sitter Richard – den eneste av dem jeg kjenner til fra før. Han jobba på A4 da jeg var innlagt der i fjor. Nå er jeg på A3.

Mannen, som jeg ikke husker hva heter, spør spørsmål jeg ikke klarer å svare på. Ikke for at jeg ikke vil – hvorfor i all verden skulle jeg vel ville sitte der som en taus tosk?! Jeg bare… Får det ikke til. Jeg får ikke frem ordene. Jeg er i så dårlig form. Jeg er ikke meg selv. Kroppen fungerer ikke.

– Om du skal være her så er du nødt til å samarbeide, sier han strengt.

Jeg tenker at jeg selvfølgelig vil samarbeide! Det er klart jeg vil. Jeg bare får det ikke til!

– Du har ei datter, har du ikke? Hvor er hun nå? Hvem er hun hos? Hvordan er samværet deres?

Han bombarderer meg med spørsmål jeg fremdeles ikke får til å svare på, og holdningen hans i måten han sier det på stresser meg enda mer. Jeg føler meg dømt. Tonen hans er… Brå. Hard.

– Er barnevernet involvert?

Jeg rister hardt på hodet.

– Hvordan er det med rus?, spør han nå.

– Jeg… Alkohol en sjelden gang i blant, klarer jeg å stotre frem.

– Ikke noe annet? Bare alkohol?

Jeg nikker. Jeg har aldri rørt dop i hele mitt liv, og nå sitter det en såkalt spesialist foran meg og tenker at jeg høyst sannsynlig har drevet med dop og at dattera mi har kontakt med barnevernet, kun for at jeg er her. Vet du – det er svært få av de jeg kjenner innen psykiatrien som har drevet med dop! Det er da vel ingen selvfølgelig sammenheng! Og barnevern har jeg da aldri hatt behov for med tanke på omsorgen til dattera mi!

ballong2

Han pøser på med spørsmål, og roper igjen ut at om jeg ikke samarbeider, så går ikke dette. Jeg prøver. Jeg prøver virkelig så godt jeg kan. Jeg vil hjem. Jeg vil helst ikke ha hjelpen deres overhodet nå. Jeg vil aller helst ikke være her. Jeg vil hjem. Men det er visst heller ikke et alternativ. Jeg har lyst til å gi opp. Jeg tenker tilbake på tidligere selvmordsforsøk. Jeg vil forsvinne nå og. Bare… Forsvinne. Faen. Jeg vil ikke være her. Hvorfor skal alt gjøre så vondt?

bedroooom

– Hvorfor vil du hjem?
– Jeg vet ikke… Jeg vil slippe unna folk. Jeg er lei av å være pasient, jeg er lei av sykdomsprat, jeg er lei av angsten jeg får av å være innlagt.
– I rapporten fra tidligere i dag står det at du følte deg litt bedre enn du har gjort resten av dagen.
– Ja, jeg gjorde vel det.
– Var det for at du var sammen med familien din at du hadde det bedre? At du var ute?
Jeg skjønner hun sikter til meninga med aktivitetsplanen som er satt opp for meg. At jeg skal gå tur med en av de ansatte på hver vakt, at jeg skal spille biljard, at jeg skal oppholde meg en del på stua. Sånt jeg så absolutt ikke vil. Sånt som gir meg mer panikk enn glede for tiden.
– Nei, jeg begynte å føle meg litt rar da vi var ute. Vi spiste is til og med, og det var ikke noe feil med isen, sier jeg og ler litt.
– Hvordan da «rar»?, spør hun.
– Vel… Det er vanskelig å forklare. Jeg føler meg ikke helt som meg selv. Jeg føler ikke at det som skjer rundt meg, virkelig skjer. Jeg ser syner. Sånn som da jeg ble litt fjern da jeg satt på senga her i sted. Da rørte madrassen på seg, uten at den egentlig gjorde det. Jeg så forandringer som egentlig ikke var der.
– Husker du jeg spurte om du har mye angst?
– Ja?
– Synsforstyrrelser er et tegn på angst, sier hun.
Det visste jeg faktisk ikke. Det har jeg aldri tenkt på. At jeg kan se syner av angst. Men det henger på greip. Det imponerer meg at hun vet det. Ikke at mennesker som jobber på slike steder ikke bruker å ha peiling altså, men… Jeg tror jeg har googlet meg ihjel på alt som har med psykisk sykdom å gjøre. Men dette – dette har jeg faktisk aldri tenkt over. Og ingen har noen gang sagt det, heller.
– Folk snakker ikke om sånt, fortsetter hun.
– De tenker kanskje at de har blitt gale. Men det har de jo ikke. Det er angst.

rommet2

Av og til går jeg helt i stå. Kroppen nekter å høre etter. Hjernen slutter å fungere. Det har tidligere hendt sammen med kjæresten, som nå er ekskjæresten. Det tok ham tid å skjønne hvordan han skulle takle meg når jeg bare rulla meg sammen som en ball, stirra tomt i veggen og bare… Var der. Uten å respondere noe særlig på noe som helst.
– Skjønner du ikke at det blir vanskelig for oss å hjelpe deg om du ikke svarer?
Jeg hører hva hun sier, damen som står hengt over meg hvor jeg ligger i fosterstilling i senga på Tiller DPS. Jeg hører henne, men det føles ikke virkelig. Jeg får ikke til å si noe. Det er som om dette egentlig ikke skjer i det hele tatt. Kroppen lystrer ikke. Jeg bare ligger der, og jeg kan jo selvfølgelig forstå at det må være ganske så irriterende om man prøver å få kontakt.
– Hvorfor svarer du ikke? Du må da svare!
Hun prøver på nytt. Jeg føler meg rar. Kroppen er ikke min. Jeg er ikke meg. Dette er ikke sånn det skal være. Jeg vil hjem. Jeg vil ligge hjemme i senga mi hvor jeg kan ligge i fred, uten at det kommer mennesker inn på rommet som spør hvorfor jeg ikke svarer. Jeg vil bare være i fred. Slippe å svare på spørsmål. Slippe å være noe sted. Slippe å gjøre noe som helst. Slippe å si noe. Jeg vil bare reise meg opp og si at alt går fint, men får i stedet en sovepille og sovner vekk fra det hele. Dagen etter våkner jeg uten at noe har forandret seg. Jeg er fremdeles rar. Jeg klarer ikke si noe. Jeg bare er der. Vakthavende lege blir derfor kontaktet, og før jeg vet ordet av det sitter jeg i en ambulanse på vei til Østmarka.

Jeg har begynt å lande litt igjen nå. Tror jeg. Jeg aner ikke hva jeg tenker om noe som helst, men… Jeg snakker i alle fall. Jeg kan til og med smile. Det er da noe. Enn at jeg kan føle meg lite som meg selv! Det er så rart å tenke på hvor dust jeg føler meg nå, og hvor verdensmester jeg følte meg i høst. Forskjellen… Den er enorm. Jeg føler meg virkelig ikke som meg selv. Ikke litt en gang. Og jeg hater det. Jeg hater at alle jeg møter nå ikke møter meg, men en «replica» av meg. Så jævlig forbanna det gjør meg at livet mitt blir oppdelt på denne måten hele tiden! Faen!

Noen mennesker bare plager deg ekstra mye, uten at de egentlig gjør deg noe som helst. Her er det en sånn. Vel, absolutt alle pasientene her irriterer meg nå om dagen, men en er ekstra ille. Han er ung. Nitten-tjue, kanskje. Kanskje enda yngre og. Atten. Og han vet tilsynelatende alt. Psykisk sykdom – det er egentlig enkle greier, det!
– Angst er ikke farlig, vet dere, sier han to til eldre damer ved middagsbordet.
– Farlig er det ikke, men det kan være veldig kontrollerende og vanskelig, påpeker en av dem.
– Det er hva man selv gjør det til, svarer unggutten bråkjekt.
Dama fnyser litt av ham.
– Så enkelt er det ikke alltid, unge herremann, svarer hun.
Jeg stikker gaffelen inn i seifileeten, men roter bare rundt med den uten å løfte maten opp til munnen.
– Nei, det er vel kanskje enklere for meg som er så ung.
Han er veslevoksen i alt han sier, men legger nok ikke merke til hvor mye han fornærmer de rundt seg. Jeg kjenner jeg himler med øynene, selv om det ikke har noe som helst for seg: Jeg sitter alene i hjørnet, ingen sitter rundt meg, ingen ser på meg og jeg deltar ikke i diskusjonene som foregår. Jeg bare lytter.

Jeg blar nedover Facebook, og begynner raskt å tenke på hvor mye jeg hater verden. Tvangsekteskap av tolvåringer, barnehagebarn som er seksuelt misbrukt av en barnehageansatt, frykt, krig og fattigdom. Videoer av mennesker som blir banket halvt i hjel. Folk deler så mye fælt. Hvorfor i all verden gjør de det!? Hvorfor skal man alltid dele det verste man kommer over på nett? Jeg orker ikke se det. Jeg lukker appen, legger fra meg telefonen, og rekker akkurat å samle konsentrasjonen om samtalene rundt meg i tide til å høre unggutten sette i gang med en ny tirade.
– Livet, vet dere… Det er hverdager, sier han så filosofisk at jeg nesten setter seibiten i halsen.
– Om noen uker kan du faktisk være død, så det gjelder å leve mens man kan, fortsetter han, og nikker mot en av damene. Hun fnyser litt på nytt, tydelig fornærmet over å bli ansett som så gammel at hun snart er dau – selv om antagelig også hun skjønte at han mente at vi alle kan dø når som helst, og ikke bare av alderdom.
– Ja, det er sant det, men det er lettere sagt enn gjort i blant, mener den andre damen.
– Det handler om tankegang. Vi har det ganske så godt her i Norge. Vi har ingenting å klage på, fortsetter han.
– Det er det som er med psykiske lidelser. Man trenger ikke ha det fælt i livet for å ha det fælt, svarer den samme damen.
Jeg syns hun sier det veldig godt. Unggutten derimot, han argumenterer for hvor lett det egentlig er, og hvor bortskjemte vi nordmenn er. At de lykkeligste menneskene i verden møter man om man reiser litt rundt og treffer mennesker som har helt andre verdier enn oss. Det siste tviler jeg ikke på, det har han helt sikkert litt rett i. Men jeg tviler derimot på at han har reist rundt og møtt disse menneskene selv.
Jeg får lyst til å snu meg mot ham og fortelle ham hvor latterlig jeg syns det han spyr ut av seg nå er. Jeg må gå. Jeg orker ikke høre mer på ham. Slike utsagn og argumenter har jeg selvfølgelig hørt tusen tanger før, og jeg har selvfølgelig også full forståelse at mange kan tro det er så enkelt for absolutt alle, spesielt om en ikke har opplevd noe annet selv. Vanligvis tåler jeg å høre det uten å bli provosert, men nå merker jeg at irritasjonen tar litt over. Jeg er fullt klar over at det ikke er hans feil. Han har all rett til å si hva han mener, og jeg har ingen rett til å mene at det jeg selv mener er mer korrekt, men akkurat nå klarer jeg ikke la være.

Jeg reiser meg. Kaster matrestene, setter på plass fatet mitt sammen med de andre skitne koppene, og snur ryggen til alle i kantina. Bak meg hører jeg ham fortsette. De prater om medisinene han går på nå. Om du bare kan endre tankekraften din, som du nettopp sa vi alle burde… Hvorfor går du da på medisiner, tenker jeg.
– Om ei uke… Altså, på neste torsdag. Da har du det SÅ mye bedre, hører jeg ham si til den ene av de to eldre damene.
– Åh?, svarer hun.
– Ja, for det har jeg opplevd selv.
Jeg går på rommet. Hvorfor er det sånn at ens egne erfaringer og opplevelser automatisk gir en full innsikt i hvordan det fungerer for alle andre? Om jeg ikke har hatt suksess med noe – så betyr vel ikke det automatisk at det ikke fungerer for noen andre? Eller omvendt? Hvorfor er så mange av oss så veldig påståelige og mener at vår oppfatning av noe er den mest korrekte og viktigste oppfatningen i hele verden? Vel. Min oppfatning er at det er helt latterlig.
Banking på døra avbryter tankerekka.
– Drea? Jeg har noe jeg tror du kommer til å synes er gode nyheter!
Den utrolig hyggelige damen jeg i dag har som kontaktperson har kommet inn på rommet og lukket døra bak seg.
– Jeg snakket nettopp med legen, og ECT-behandlinga di skal starte allerede på tirsdag! Så er det ei ukes pause, så er det ny behandling både den dagen og to dager etter der igjen.
Hun ser på meg, som om hun forventer et smil eller et eller annet tegn på litt lykke. Hun må nok vente forgjeves. Jeg blir verken glad eller trist av det. Ja vel, tenker jeg. Det er klart jeg syns det er greit at det kommer så raskt i gang, så slipper jeg å vente. Men… Noe gledeshyl kommer nok ikke. Jeg er litt nummen.
Frykten og redselen kommer ikke før etter at hun har gått ut og lukket døra bak seg. Plutselig blir jeg redd. Jeg vil dette. Jeg vil at det skal fungere. Men fy faen, litt skummelt er det og. Selv om det er lite sannsynlig at noe går galt, går det veldig mye ”enn hvis…” gjennom hodet mitt her jeg sitter på sengekanten og stirrer ned i det harde, kalde psykehusgulvet.

tillerdps
Dette er ikke skrevet i dag, men det er fra denne innleggelsen. Jeg har masse rablet ned, men føler jeg vil vente med å poste deler av det til… Vel, til jeg klarer å svare bedre på eventuelle spørsmål og/eller fordommer. Men her er i alle fall et nytt utdrag fra årets «sesong» av Psykehus, om jeg kan si det på den måten.

En ny dag. Jeg har allerede rukket å overhøre flere samtaler pasientene mellom. Det går i det vanlige. Snakk om behandlere, om dårlig behandling, om urettferdighet og god sykehusmat. Og været. Sola. Jeg irriterer meg allerede. Ikke av sola, men av menneskene. Jeg orker ikke sitte her og høre på all slags klaging og skryting, som om det å ha det verst er en konkurranse. Det er kanskje litt kynisk å si sånt, men det er faktisk sant. Å være sykest kan fort bli en intern konkurranse på slike steder. Hvem har gjort hva, hvem har vært innlagt flest ganger, hvem vet hvor sukettene er og hvem vet ikke. Hvem er på fornavn med absolutt alle behandlerne og hvem husker ikke en gang hva kontaktpersonen sin heter. Noen eier institusjonen.

Det er tirsdag, og det betyr visst tirsdagsundervisning. Jeg slenger meg med. Dagens tema er pårørende. Det slår meg at det alltid snakkes mye om hva vi som pasienter ønsker av pårørende. Hvordan vi vil involvere dem, hvor viktig det er og hva vi ønsker og ikke ønsker av dem. Men det snakkes ikke så mye om noe jeg egentlig lurer veldig på. Hvordan vil pårørende at vi skal være? Hvordan kan jeg føle meg best mulig i forhold til pårørende? Hva bør jeg si og hva bør jeg ikke si? Hvordan kan jeg ta vare på dem best mulig?

En mann rekker opp hånda og deler sint at dattera hans aldri har fått tilbud om noen pårørendesamtale her som det er snakk om. At han har etterspurt det siden dag én, men at ingenting har skjedd. En av de andre pasientene ser forferdet ut, og blander seg inn i det som nå har blitt en slags diskusjon.

– Hvordan er det mulig?!, utbryter hun høylydt.

– Det er ingenting å vente med, en sånn samtale er det bare å avtale med en gang, kvitrer den positive foredragsholderen og smiler bredt.

–  Ja, dette syns jeg vi bør ta tak i!, glefser damen på bakerste rad.

Vi er i ferd med å gå videre, men damen har ingen planer om å gi seg med det første.

–  Er det sant, altså? Har ikke dere fått det tilbudet?, spør hun sidemann, den sinte og fornærmede pappaen til jenta som ikke har fått en pårørendesamtale enda.

–  Ja! Helt sant, vi har spurt om det siden dag én! Jeg, dattera og ekskona!, gjentar han.

– Nei, DETTE orker jeg ikke! DET ER BARE STORE ORD!, roper damen høyt, og har nå reist seg og er i full fart på vei ut av stua.

Hun stopper opp. Snur seg.

– Dette gjelder tydeligvis bare noen! Det må da gjelde alle! Det er bare store ord!

Så fyker hun ut og lukker glassdøra etter seg. Pulsen min har steget fem hakk. Jesus Christ. Jeg vil ha ro. Jeg er drittlei mennesker, jeg er drittlei drama og roping, jeg er drittlei av å kjenne angsten presse seg på av slike latterlige forestillinger. Jeg føler for å løpe ut jeg og, men det kan jeg jo ikke gjøre. Jeg blir sittende. Smilet til den kvitrende foredragsholderen har bleknet litt, men hun henter seg raskt inn igjen, og fortsetter å prate om døtre og mødre og fedre og søsken og venner og annen slekt.

Jeg følger sånn halvveis med. Pulsen er fremdeles høy, og jeg må konsentrere meg om små, merkelige ting for å ikke bli svimmel. Så det ikke skal bygge seg opp. Jeg stirrer på mønsteret i gulvet. Følger et punkt videre så langt det lar seg gjøre, før jeg må hoppe over på et nytt ett. Det hjelper.

–  Er det noen som har noen spørsmål avslutningsvis?, spør til slutt en av de andre damene som står foran oss.

Timen nærmer seg slutten. Jeg vurderer i et sekund om jeg skal spørre om det jeg tenkte på tidligere. Det er greit nok hva vi vil – men hva vil de pårørende? Men jeg holder kjeft. Jeg – som vanligvis aldri holder kjeft, som kan småprate med tilfeldige mennesker på butikken. Jeg holder kjeft. Det der er alltid like merkelig for meg. At jeg ikke lenger prater i ett sett. At jeg sliter med å si noe.
Vi klapper for undervisninga, jeg er i overkant positiv på avkrysningsskjemaet om undervisningstimen, og rømmer deretter vekk fra alle de andre og opp på rommet så kjapt beina vil bære meg.

Det er mandag. Jeg våkner tidlig, gruer meg til dagen som kommer. Jeg har enda ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre, og det er nok derfor jeg våkner og føler meg så stressa. Jeg har ikke time på DPS-en før halv to. I forrige uke ble det snakket om innleggelse, og både mamma og behandler ser ut til å være enige om at det kanskje er det beste. Jeg aner ikke hva som er best. Jeg aner ikke en gang hva som er bra. Jeg har mest lyst til å droppe å dra dit, sitte hjemme hele dagen, for så å spille pokerturnering på pokerklubben på kvelden og utover natta. Jeg vet det ikke er bra det heller. Søvn, rutiner og alt det der. Men samtidig klarer jeg å distrahere meg fra alt annet mens jeg er der. Jeg klarer å være en person som i det minste ligner litt på meg selv. Jeg klarer å fungere. Jeg er redd for at det skal forsvinne om jeg legger meg inn, og ikke lenger har mulighet til å distrahere meg selv på samme måte.

Jeg kommer meg på timen. Behandleren konkluderer så alt for raskt med at jeg vil legges inn, og tar tak i telefonen for å ringe over til døgn. Jeg kjenner panikken komme.
– Jeg er ikke helt sikker på hva som er best nå, jeg…, prøver jeg meg.
– Jeg vet ikke helt hva jeg vil!
Han tar pause med å trykke på tastene på telefonen og ser opp på meg over brillene.
Jeg må forklare hva jeg mener med det. Hvorfor jeg mener det ikke nødvendigvis er så bra å legge meg inn nå, at jeg ikke er så sikker på at det er det beste.
Han ser ut til å forstå hva jeg mener, men mener allikevel at vi skal ringe døgn og få meg inn der i dag. Før jeg vet ordet av det, sitter det plutselig tre mennesker og stirrer på meg. En psykolog og en miljøarbeider fra døgnavdelingen har tatt del i det som nå på et blunk omtales som ”innkomstsamtalen”. Dette er ikke det jeg vil, men jeg føler meg fanget i situasjonen. Det heter jo ”innkomstsamtale” nå. Da kan jeg vel ikke bare stikke av, kan jeg..?

Jeg stikker ikke av. Jeg nikker, og blir med miljøarbeideren inn i nabobygget for å få tildelt et rom. Jeg tenker tilbake på den gangen jeg ble lagt inn for aller første gang. Da mamma var der med meg på Orkanger, da hun ga meg en lang klem og jeg ble stående igjen alene på rommet etterpå, forvirra, trist og full av angst.
Jeg er heldigvis i bedre form i dag enn jeg var den gangen, men den samme usikre følelsen fyller meg fra topp til tå. Jeg har aldri vært innlagt her tidligere. Jeg har alltid vært på Orkanger. Dette er et nytt sted med nye mennesker. Jeg vet ikke hvor noe er. Jeg har aldri hatt et rom her før. Det har vært lettere å komme tilbake til Orkanger årene etter den første gangen, for jeg har vært kjent der. De ansatte har husket meg, jeg har husket dem, jeg har visst – sånn rent praktisk – hvor alt har vært. Sånne små ting er viktigere enn man kan tenke seg. Å vite hvor sukettene til teen er, for eksempel. Når kveldsmaten er. Hvordan medisinrommet fungerer. Hvilke rutiner som er her. Sånne ting. Det er klart man bare kan spørre, men det er mye enklere i teorien enn det er å gjennomføre praktisk når pulsen øker drastisk for hvert eneste blikk en får i ens retning.

Det er ikke nett på soverommet her heller. Tidligere år har jeg alltid fått enormt store mobilregninger, siden jeg har valgt å bruke mobilnettet koblet til macen i stedet for å bruke tid i fellesarealene. Det var egentlig planen i kveld og, men mobilladeren ligger igjen hjemme. Jeg har en i bilen, men det er omtrent like langt unna sånn mentalt sett. Det har blitt kveld, og jeg aner ikke om hvordan det er med dørene her på kveldstid. På Orkanger låses de klokken fire. Da må man ringe på en ringeklokke og si hei og hvem man er om man vil komme seg inn igjen. Jeg vet ikke om det er sånn her, og stresset med å finne det ut er for stort til at jeg orker å hente den laderen. Små ting. Slike små ting er virkelig viktigere enn man skulle tro.

Jeg finner meg et sofahjørne på den stua som ser ut til å være minst populær. Det er i alle fall ikke mange mennesker her, og i hjørnet ”mitt” er det ingen. Jeg kan sitte der med macen i fanget, høretelefonene på og føle meg litt usynlig. Jeg er rastløs og stressa, men det var faktisk verre å sitte inne på rommet uten noe å gjøre. Nå ser jeg TV. En mannlig miljøarbeider kommer bort for å hilse. Pulsen øker kraftig igjen. Han er kontakten min for kvelden, noe som er greit nok.
– Skal vi kanskje avtale å ha en liten samtale i løpet av kvelden?, spør han.
– Tja, det kan vi godt, svarer jeg, selv om jeg aller helst vil svare at det egentlig ikke trengs.
Han ramser opp alle tidspunktene han ikke har mulighet, noe som viser seg å være ganske så mange, og avslutter med å spørre om vi kan ta en liten prat nå med en gang.
– Det kan vi godt, svarer jeg igjen, og føler meg litt dum for at jeg svarte det samme to ganger på rad.
Jeg følger etter ham inn på et samtalerom, vi setter oss. Han spør, jeg prøver å svare, men stirrer ned i gulvet og sier egentlig ikke mer enn jeg føler jeg må.
Telefonen hans ringer. Han beklager seg, men tar den.
– Nei, de ligger i skåla på stua oppe, svarer han, og av en eller annen merkelig grunn så mistenker jeg at det er sukettene det er snakk om. Det er rundt kaffe/te-tid nå, og… Vel, kall det gjerne intuisjon.
– De store spørsmålene, sier han spøkefullt.
– Ja, ikke sant, smiler jeg.
Han aner antagelig ikke hvor rett han har.

I dag fant jeg igjen skriverier fra da jeg ble innlagt på Orkdal DPS for første gang. Da hadde jeg slitt med og selv mistenkt å ha bipolar lidelse i tre år allerede, men selv om det ikke var noe nytt for meg, så var det nytt for familie og venner. Jeg tenkte jeg skulle dele litt av det her på bloggen, så her kommer noen utdrag fra de aller første dagene i den aller første innleggelsen – skrevet underveis under oppholdet. Dette er altså kun utdrag – og ikke teksten som en helhet. Jeg skreiv mye, og tekstene er blandet med både alvor og humor.

Dag 1.

Ti minutter. Ti minutter på venteværelset. Jeg svetter, men fingrene er kalde. Ryggen og tærne føles også kalde, men ansiktet er klamt og varmt. Jeg ser ned på gulvet, mest for å unngå øyekontakt med behandlerne som med jevne mellomrom kommer inn på venterommet for å se etter pasientene sine. Ti minutter. Ti lange, slitsomme minutter hvor alt jeg tenker på er å løpe ut døren, sette meg i bilen og be mamma kjøre meg hjem igjen. Hjem til meg selv, så jeg kan sitte i min egen sofa, helt alene, uten å måtte verken snakke med eller se noen. Ikke fremmede, ikke mamma, ingen behandlere, ingen psykologer, ingen leger. Ingen.
Mamma ser på meg. Jeg føler blikket hennes på meg, men jeg møter det ikke. Jeg ser bare ansiktet hennes så vidt i sidesynet, og jeg vet hun har den bekymrede minen hun har når hun tenker på noe som plager henne. Jeg ser omsider opp, prøver tappert å gi henne et smil, før blikket faller ned tilbake på gulvet. Jeg føler ikke for å smile. Jeg føler ikke for å være her, jeg føler ikke for å prate, jeg føler ikke for å tenke. Jeg føler ikke engang for å puste. Jeg vil bort, jeg vil bare forsvinne.
Etter ti lange minutter, føler jeg en annens blikk på meg. Han går mot oss. Jeg venter med å løfte blikket. Jeg vil være sikker. Vil ikke møte blikket til noen jeg ikke trenger å møte blikket til.
− Er det du som er Drea, spør han, og jeg kan fremdeles kjenne blikket hans på meg.
That´s my cue. Jeg ser opp. Han er lav, lavere enn meg. Ved siden av ham står en blond kvinne. Hun er rund og har like runde, markerte briller. Jeg nikker bekreftende på at Drea, det er meg, og reiser meg for å hilse. Føttene mine bærer meg, men bare så vidt. Det føles i alle fall sånn. At det bare er så vidt jeg har krefter nok til å holde meg selv oppe. Jeg er fremdeles klam, jeg vil fremdeles vekk, jeg vil fremdeles bare forsvinne fra alt og alle. Det hadde ikke gjort meg noe å dø akkurat her og nå, tenker jeg, men før jeg vet ordet av det, følger jeg etter de to menneskene jeg nettopp har hilst på, innover i bygningen. Vekk fra venteværelse, vekk fra de ti lange minuttene og vekk fra muligheten til å rømme hjem og vekk fra hele dette prosjektet. Nå skjer det her. Punktum.

littlepuppy

Den første samtalen kommer i gang. Mamma sitter ved siden av meg, og foran oss sitter den mannlige psykologen som hilste på oss på venteværelset, samt den blonde damen med briller, som jeg ikke helt fikk med meg verken hva het eller hadde for en rolle. Hun sier ikke stort heller. Psykologen leder samtalen. Jeg ser fortsatt mest ned i gulvet. Damen har rosa tånegler og er i ført flipflop-sandaler. Psykologen har en mild og forståelsesfull stemme. Han forteller at han har lest litt i journalen min, og at han vet at jeg nå nylig har fått diagnosen bipolar lidelse. Jeg nikker bekreftende. Han vet nok mye mer også, men det nevner han ikke. Ikke med det første i alle fall. Noen ting trenger bare ikke bli sagt. Vi vet alle hvorfor jeg er her. Jeg er her for å få lyst til å leve. Eller i alle fall miste lysten til å ikke leve, hvor enn pompøst det høres ut. Og for å komme meg tilbake til å være den jeg egentlig er, i stedet for å kun være en grå sky.
− Har du tenkt på å ta ditt eget liv? spør psykologen.
− Ja, svarer jeg kort og ærlig.
Det er ingen vits i å lyve nå. Eller holde kjeft.
− Har du sett for deg måter å gjøre det på? Bare si fra om det blir for mange spørsmål. Vi trenger ikke å ta det nå, altså, om det blir for mye.
Jeg ser ned på blåflekkene på armene mine etter sykehusinnleggelsen før helga. Rommet er altfor stille når ingen av oss sier noe, lufta er for tung, rommet er for lyst, det gjør vondt i øynene. Det er tungt å puste.
− Det går fint. Og ja, sier jeg.
− Hvordan da?
Jeg ser mot vinduet. Pulsen stiger. Jeg trekker pusten godt ned i lungene. Sekundene går.
− Piller og bil, svarer jeg omsider.
− Hoppe foran eller kjøre selv?
Til å være et sånt alvorlig og vanskelig tema, stiller han spørsmålene med en ro jeg ikke helt er sikker på om jeg syns er betryggende eller truende. Han spør ett frem, liksom. Uten å tvile. Selvmord er ikke et like naturlig tema for meg, merker jeg. Det spenner seg i alle musklene i kroppen min.
− Kjøre selv, mumler jeg lavt, og tenker på bergveggen jeg så mange ganger har sett for meg å kjøre hardt og brutalt inn i.
Jeg nevner ikke alle de andre måtene jeg også har sett for meg å dø på. Jeg vil ikke gjøre mamma mer opprørt enn jeg allerede har gjort. Jeg merker at hun reagerer allikevel. Hun gråter. Hun lager ikke lyd, men tårene renner nedover kinnene hennes, bak brillene. Leppene er stramme, som om hun tar seg sammen så jeg ikke skal legge merke til det. Jeg ser lenge på henne, men nå er det hun som ser vekk, og den dårlige samvittigheten min er tilbake på plass. Hun griper tak i hånda mi og klemmer den hardt. Hun har ikke visst om depresjonene mine før nå nylig. Dette er veldig nytt for henne, på tross av at jeg selv tenkte tanken om at jeg var bipolar allerede for rundt omkring tre år siden. For meg er det ikke nytt. For meg har det bare blitt for mye.
– Bipolar lidelse er en sykdom. Det er ikke noens feil. Det er ikke din feil. Det er faktisk en kjemisk reaksjon i hjernen, til og med! Vi har ressurser til å hjelpe deg her, sier psykologen, fremdeles med en mild, vennlig og så overbevisende røst som mulig.
– Ved hjelp av medisinering, som er et «must» i dette tilfellet, og terapi, så skal du lære å leve med denne sykdommen, legger han til og smiler.
Jeg tror ham ikke, men sier det ikke. Jeg ser ned i gulvet igjen. La meg dra hjem.
– Du har en datter også? Hvor gammel er hun? spør han.
Jeg får vondt inni meg av å tenke på Vilja. Jenta mi. Hun som betyr mest for meg i hele verden. Å tenke på henne tynger samvittigheten enda mer.
– Ja, Vilja. Hun er fire.
Han smiler. Jeg smiler ikke. Jeg ser ned på hendene mine som fikler med glidelåsen på hettejakka.

Kvinnen med flippfloppene og de rosa tåneglene tar over, og informerer om rent praktiske ting. Nøkkel til rommet, omvisning, timeplan. Hun følger meg og mamma til rommet som nå er mitt på ubestemt tid, og sier at det bare er å spørre om vi lurer på noe, før hun forsvinner tilbake til… Hvor enn hun skulle. Jeg og mamma står igjen. Hun klemmer meg. Hardt og lenge, uten å si noe. Så drar hun. Jeg sitter igjen på rommet alene. Jeg vet ikke helt hva jeg føler. Jeg vet ikke helt hva jeg tenker. Jeg ser på klokka som står på hylla over benken ved kjøkkenkroken. Fjorten tretti, og jeg er stuptrøtt. Dagens lange minutter både på venterommet og inne hos psykologen og den blonde damen med flippfloppene og de rosa tåneglene har virkelig tatt på. Jeg legger meg ned på sengen som står i hjørnet på rommet, og sovner – for en gangs skyld – før jeg rekker å tenke på noe som helst.

 

Dag 2.

…. Jeg blir sittende å vente i ti minutter før blodprøvene blir tatt på sykehuset. Det gjør meg ingenting. Da får jeg sitte der, alene i sykehuskorridoren, uten å måtte tenke over hvordan ansiktsuttrykket mitt er eller hva jeg skal si. I disse ti minuttene må jeg ikke smile høflig til noen. Jeg trenger ikke anstrenge meg. Jeg bare sitter der, og ser helt sikkert pottesur ut. Det gjør jeg alltid når jeg ikke tenker over hvordan jeg ser ut. Det slår meg plutselig hvor rart det der er. Dagen før hadde jeg ti veldig lange minutter på venteværelset som jeg helst ville vært foruten, mens disse ti minuttene – som jeg skulle ønske var lange – er korte og over på et blunk.

Jeg ser på når hun stikker nålen inn i armen min, men flytter blikket raskt. Blod har alltid gjort meg kvalm, og det har tydeligvis ikke endret seg. Å se de små flaskene fylles av blodet mitt gjør meg skikkelig uvel. Det er ikke uvanlig at jeg besvimer av sånne ting. Jeg kan faktisk besvime bare av å høre om ekle historier som involverer blod eller skader.
Heldigvis er det fort gjort å ta blodprøver, og jeg kan raskt gå tilbake til huset. Klokka er snart halv ni. Det er frokosttid. For å komme til rommet mitt må jeg gå forbi kantina, så jeg stopper liksågodt for å få i meg litt mat. Å stoppe på veien krever ikke på langt nær like mange krefter som å måtte gå ut av soverommet på nytt.
I matsalen sitter det fire mennesker, og to av dem er kvinner i seksti-syttiåra, begge iført crocs. Jeg setter meg i hjørnet ved vinduet, med utsikt over alle bordene. Det er stille. Ingen sier stort, ikke før den ene dama med crocs sier høylytt til den andre;
− Åh, nå ble jeg mett.
− Ble du mett nå, svarer den andre.
− Ja, nå ble jeg mett, altså.
− Ja, det ble du vel.
Så blir det stille igjen. De to andre i matsalen gjør som meg; spiser maten sin og ser for det meste ned på den, som om den er det mest interessante i rommet. Jeg ser i skåla mi. Müsli med blåbær-biola. Så interessant er det ikke. Det smaker heldigvis bedre enn det ser ut.
− Jeg ble for mett nå, sier den mette crocs-dama og bryter stillheten.
− Ble du for mett nå, gjentar den andre crocs-dama igjen, fremdeles med mat i munnen.
Jeg smiler litt for meg selv, på en sånn demotivert måte, og lurer på hvor lenge de to har vært her – som drar ut en så enkel samtale så langt som overhodet mulig, som om de ikke lenger har noe annet å prate om. Ikke engang været.

——————————

skinnydrea

——————————

Nå har jeg vært her i snart ett døgn. Klokken 11.00 har jeg ny samtale med psykologen fra i går. Jeg ser på klokken med jevne mellomrom, og syns tiden går alt for fort (igjen), for jeg gruer meg og vil fremdeles helst ikke prate noe særlig med verken han eller noen andre. Men jeg møter opp. Tre etasjer opp går vi. Han først, og jeg rett bak.
− Så bra du har god smak på sko, sier han smilende og nikker mot mine vinrøde Converse. Selv har han på et par røde.

Han åpner døren til kontoret, vi går inn og setter oss. Ei halvdød flue klatrer sakte oppover vinduet for å finne en utvei til friheten, men gir raskt opp og prøver håpefullt på lampen i stedet. Selvfølgelig til ingen nytte. Den slår seg allikevel til ro for en stund, og jeg lar irritasjonen ligge. Insekter irriterer meg. Spesielt bråkete, slitne, store spyfluer som aldri gir opp livet. Hvorfor piner de seg selv på den måten?
Vi prater om depresjon. Hvordan det føles. Hvor lenge jeg har vært deprimert nå. Hvilke medisiner jeg går på, og hva de har gjort (eller rettere sagt; ikke gjort) for meg.
− Det som er mest irriterende av alt… Det er at alle sier at det bare er å tenke positivt. At det bare er å fokusere på de gode tingene. Det fungerer ikke sånn. Jeg vet at jeg ikke har et fælt og vondt liv i seg selv. Jeg vet jeg er heldig, og at det er mange som har det mye verre enn meg. Men følelsene er der allikevel, forklarer jeg.
− Ja, det skjønner jeg godt at må være slitsomt.
− Det er vel ikke at det er så slitsomt i seg selv, men jeg føler meg så dum og håpløs som ikke klarer å gjøre det som «alle» sier er løsningen; Å tenke positivt. Jeg føler jeg feiler. Om det er så jævla enkelt som de sier – hvorfor får jeg det ikke til?, legger jeg spørrende til og ser ned i gulvet.
Å snakke høyt om følelser er ganske nytt for meg, og det lokker frem tårene lettere enn jeg hadde trodd. Det er også ganske nytt. Å gråte foran noen. Jeg er fremdeles ikke så god på noen av delene, men nå har jeg ikke mye valg. Jeg skal jo gjennomføre. Og prøve.
Fluen har omsider gitt opp lampa, og har i stedet bestemt seg for å flytte inn i psykologens nese. Slik ser det ut i alle fall. Flua flyr rundt hodet hans, mens han febrilsk prøver å få den vekk med store håndbevegelser. Det er så komisk å se på at tårene forsvinner og jeg smiler et mer ektefølt smil enn på lenge. Et smil lokket frem av en halvdød og svært så irriterende spyflue. Det var alt som skulle til for å få frem et etterlengtet smil. Hvor latterlig ironisk er ikke det – når jeg nettopp sa at det enkle ikke er så enkelt som man kanskje skulle tro…