Dag 2

tillerdps
Dette er ikke skrevet i dag, men det er fra denne innleggelsen. Jeg har masse rablet ned, men føler jeg vil vente med å poste deler av det til… Vel, til jeg klarer å svare bedre på eventuelle spørsmål og/eller fordommer. Men her er i alle fall et nytt utdrag fra årets “sesong” av Psykehus, om jeg kan si det på den måten.

En ny dag. Jeg har allerede rukket å overhøre flere samtaler pasientene mellom. Det går i det vanlige. Snakk om behandlere, om dårlig behandling, om urettferdighet og god sykehusmat. Og været. Sola. Jeg irriterer meg allerede. Ikke av sola, men av menneskene. Jeg orker ikke sitte her og høre på all slags klaging og skryting, som om det å ha det verst er en konkurranse. Det er kanskje litt kynisk å si sånt, men det er faktisk sant. Å være sykest kan fort bli en intern konkurranse på slike steder. Hvem har gjort hva, hvem har vært innlagt flest ganger, hvem vet hvor sukettene er og hvem vet ikke. Hvem er på fornavn med absolutt alle behandlerne og hvem husker ikke en gang hva kontaktpersonen sin heter. Noen eier institusjonen.

Det er tirsdag, og det betyr visst tirsdagsundervisning. Jeg slenger meg med. Dagens tema er pårørende. Det slår meg at det alltid snakkes mye om hva vi som pasienter ønsker av pårørende. Hvordan vi vil involvere dem, hvor viktig det er og hva vi ønsker og ikke ønsker av dem. Men det snakkes ikke så mye om noe jeg egentlig lurer veldig på. Hvordan vil pårørende at vi skal være? Hvordan kan jeg føle meg best mulig i forhold til pårørende? Hva bør jeg si og hva bør jeg ikke si? Hvordan kan jeg ta vare på dem best mulig?

En mann rekker opp hånda og deler sint at dattera hans aldri har fått tilbud om noen pårørendesamtale her som det er snakk om. At han har etterspurt det siden dag én, men at ingenting har skjedd. En av de andre pasientene ser forferdet ut, og blander seg inn i det som nå har blitt en slags diskusjon.

– Hvordan er det mulig?!, utbryter hun høylydt.

– Det er ingenting å vente med, en sånn samtale er det bare å avtale med en gang, kvitrer den positive foredragsholderen og smiler bredt.

–  Ja, dette syns jeg vi bør ta tak i!, glefser damen på bakerste rad.

Vi er i ferd med å gå videre, men damen har ingen planer om å gi seg med det første.

–  Er det sant, altså? Har ikke dere fått det tilbudet?, spør hun sidemann, den sinte og fornærmede pappaen til jenta som ikke har fått en pårørendesamtale enda.

–  Ja! Helt sant, vi har spurt om det siden dag én! Jeg, dattera og ekskona!, gjentar han.

– Nei, DETTE orker jeg ikke! DET ER BARE STORE ORD!, roper damen høyt, og har nå reist seg og er i full fart på vei ut av stua.

Hun stopper opp. Snur seg.

– Dette gjelder tydeligvis bare noen! Det må da gjelde alle! Det er bare store ord!

Så fyker hun ut og lukker glassdøra etter seg. Pulsen min har steget fem hakk. Jesus Christ. Jeg vil ha ro. Jeg er drittlei mennesker, jeg er drittlei drama og roping, jeg er drittlei av å kjenne angsten presse seg på av slike latterlige forestillinger. Jeg føler for å løpe ut jeg og, men det kan jeg jo ikke gjøre. Jeg blir sittende. Smilet til den kvitrende foredragsholderen har bleknet litt, men hun henter seg raskt inn igjen, og fortsetter å prate om døtre og mødre og fedre og søsken og venner og annen slekt.

Jeg følger sånn halvveis med. Pulsen er fremdeles høy, og jeg må konsentrere meg om små, merkelige ting for å ikke bli svimmel. Så det ikke skal bygge seg opp. Jeg stirrer på mønsteret i gulvet. Følger et punkt videre så langt det lar seg gjøre, før jeg må hoppe over på et nytt ett. Det hjelper.

–  Er det noen som har noen spørsmål avslutningsvis?, spør til slutt en av de andre damene som står foran oss.

Timen nærmer seg slutten. Jeg vurderer i et sekund om jeg skal spørre om det jeg tenkte på tidligere. Det er greit nok hva vi vil – men hva vil de pårørende? Men jeg holder kjeft. Jeg – som vanligvis aldri holder kjeft, som kan småprate med tilfeldige mennesker på butikken. Jeg holder kjeft. Det der er alltid like merkelig for meg. At jeg ikke lenger prater i ett sett. At jeg sliter med å si noe.
Vi klapper for undervisninga, jeg er i overkant positiv på avkrysningsskjemaet om undervisningstimen, og rømmer deretter vekk fra alle de andre og opp på rommet så kjapt beina vil bære meg.

En ny sesong

Det er mandag. Jeg våkner tidlig, gruer meg til dagen som kommer. Jeg har enda ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre, og det er nok derfor jeg våkner og føler meg så stressa. Jeg har ikke time på DPS-en før halv to. I forrige uke ble det snakket om innleggelse, og både mamma og behandler ser ut til å være enige om at det kanskje er det beste. Jeg aner ikke hva som er best. Jeg aner ikke en gang hva som er bra. Jeg har mest lyst til å droppe å dra dit, sitte hjemme hele dagen, for så å spille pokerturnering på pokerklubben på kvelden og utover natta. Jeg vet det ikke er bra det heller. Søvn, rutiner og alt det der. Men samtidig klarer jeg å distrahere meg fra alt annet mens jeg er der. Jeg klarer å være en person som i det minste ligner litt på meg selv. Jeg klarer å fungere. Jeg er redd for at det skal forsvinne om jeg legger meg inn, og ikke lenger har mulighet til å distrahere meg selv på samme måte.

Jeg kommer meg på timen. Behandleren konkluderer så alt for raskt med at jeg vil legges inn, og tar tak i telefonen for å ringe over til døgn. Jeg kjenner panikken komme.
– Jeg er ikke helt sikker på hva som er best nå, jeg…, prøver jeg meg.
– Jeg vet ikke helt hva jeg vil!
Han tar pause med å trykke på tastene på telefonen og ser opp på meg over brillene.
Jeg må forklare hva jeg mener med det. Hvorfor jeg mener det ikke nødvendigvis er så bra å legge meg inn nå, at jeg ikke er så sikker på at det er det beste.
Han ser ut til å forstå hva jeg mener, men mener allikevel at vi skal ringe døgn og få meg inn der i dag. Før jeg vet ordet av det, sitter det plutselig tre mennesker og stirrer på meg. En psykolog og en miljøarbeider fra døgnavdelingen har tatt del i det som nå på et blunk omtales som ”innkomstsamtalen”. Dette er ikke det jeg vil, men jeg føler meg fanget i situasjonen. Det heter jo ”innkomstsamtale” nå. Da kan jeg vel ikke bare stikke av, kan jeg..?

Jeg stikker ikke av. Jeg nikker, og blir med miljøarbeideren inn i nabobygget for å få tildelt et rom. Jeg tenker tilbake på den gangen jeg ble lagt inn for aller første gang. Da mamma var der med meg på Orkanger, da hun ga meg en lang klem og jeg ble stående igjen alene på rommet etterpå, forvirra, trist og full av angst.
Jeg er heldigvis i bedre form i dag enn jeg var den gangen, men den samme usikre følelsen fyller meg fra topp til tå. Jeg har aldri vært innlagt her tidligere. Jeg har alltid vært på Orkanger. Dette er et nytt sted med nye mennesker. Jeg vet ikke hvor noe er. Jeg har aldri hatt et rom her før. Det har vært lettere å komme tilbake til Orkanger årene etter den første gangen, for jeg har vært kjent der. De ansatte har husket meg, jeg har husket dem, jeg har visst – sånn rent praktisk – hvor alt har vært. Sånne små ting er viktigere enn man kan tenke seg. Å vite hvor sukettene til teen er, for eksempel. Når kveldsmaten er. Hvordan medisinrommet fungerer. Hvilke rutiner som er her. Sånne ting. Det er klart man bare kan spørre, men det er mye enklere i teorien enn det er å gjennomføre praktisk når pulsen øker drastisk for hvert eneste blikk en får i ens retning.

Det er ikke nett på soverommet her heller. Tidligere år har jeg alltid fått enormt store mobilregninger, siden jeg har valgt å bruke mobilnettet koblet til macen i stedet for å bruke tid i fellesarealene. Det var egentlig planen i kveld og, men mobilladeren ligger igjen hjemme. Jeg har en i bilen, men det er omtrent like langt unna sånn mentalt sett. Det har blitt kveld, og jeg aner ikke om hvordan det er med dørene her på kveldstid. På Orkanger låses de klokken fire. Da må man ringe på en ringeklokke og si hei og hvem man er om man vil komme seg inn igjen. Jeg vet ikke om det er sånn her, og stresset med å finne det ut er for stort til at jeg orker å hente den laderen. Små ting. Slike små ting er virkelig viktigere enn man skulle tro.

Jeg finner meg et sofahjørne på den stua som ser ut til å være minst populær. Det er i alle fall ikke mange mennesker her, og i hjørnet ”mitt” er det ingen. Jeg kan sitte der med macen i fanget, høretelefonene på og føle meg litt usynlig. Jeg er rastløs og stressa, men det var faktisk verre å sitte inne på rommet uten noe å gjøre. Nå ser jeg TV. En mannlig miljøarbeider kommer bort for å hilse. Pulsen øker kraftig igjen. Han er kontakten min for kvelden, noe som er greit nok.
– Skal vi kanskje avtale å ha en liten samtale i løpet av kvelden?, spør han.
– Tja, det kan vi godt, svarer jeg, selv om jeg aller helst vil svare at det egentlig ikke trengs.
Han ramser opp alle tidspunktene han ikke har mulighet, noe som viser seg å være ganske så mange, og avslutter med å spørre om vi kan ta en liten prat nå med en gang.
– Det kan vi godt, svarer jeg igjen, og føler meg litt dum for at jeg svarte det samme to ganger på rad.
Jeg følger etter ham inn på et samtalerom, vi setter oss. Han spør, jeg prøver å svare, men stirrer ned i gulvet og sier egentlig ikke mer enn jeg føler jeg må.
Telefonen hans ringer. Han beklager seg, men tar den.
– Nei, de ligger i skåla på stua oppe, svarer han, og av en eller annen merkelig grunn så mistenker jeg at det er sukettene det er snakk om. Det er rundt kaffe/te-tid nå, og… Vel, kall det gjerne intuisjon.
– De store spørsmålene, sier han spøkefullt.
– Ja, ikke sant, smiler jeg.
Han aner antagelig ikke hvor rett han har.

Psykehus, del 1

– Det skal gå bra, jenta mi. Det skal gå bra.
Mammas stemme føles fremmed. Den er skjelvende, og ikke like sterk og klar som den bruker å være. Den mangler kraft. Ordene hennes føles malplasserte – som om de ikke hører til i rommet vi sitter i overhodet. Kanskje føler hun seg like malplassert, og like maktesløs? Jeg svetter, men fingrene er kalde. Ryggen og tærne føles også kalde, men ansiktet er klamt og varmt. Jeg ser mye ned på skoene mine, mest for å unngå øyekontakt med behandlerne som med jevne mellomrom kommer for å se etter pasientene sine. En etter en reiser de seg, pasientene, og med tunge skritt følger de etter mennesket som skal gjøre livet deres lettere, videre inn i bygningen. Vekk fra venteværelset, vekk fra alle oss andre. Ingen sier noe. Ingen ser på hverandre. Alle ser ut til å leve i sin egen boble, kun opptatte av sine egne liv. Hvem skal gjøre livet mitt bedre? Jeg titter litt nysgjerrig bort på de andre som venter, undrer på om de også vil slutte å leve, slik som jeg. Minuttene føles lange. Alt jeg har lyst til å gjøre er å løpe ut døren, sette meg i bilen og be mamma kjøre meg hjem igjen. Hjem til meg selv, hvor jeg kan dra dyna over hodet og forbli i senga så lenge jeg må. Uten å måtte forholde meg til noe eller noen. Uten å føle at jeg må noe som helst. Uten stress og mas, uten å holde maska, uten å være ”flink”.

Mamma ser på meg. Jeg føler blikket hennes på meg, men jeg møter det ikke. Jeg ser bare ansiktet hennes så vidt i sidesynet, og jeg vet hun har den bekymrede minen hun alltid har når hun tenker på noe som plager henne. Jeg ser omsider opp, prøver tappert å gi henne et smil, før blikket faller tilbake ned på skoene mine. Jeg føler ikke for å smile. Jeg føler ikke for å være her, prate eller tenke. Jeg føler ikke engang for å puste. Jeg vil bort, jeg vil hjem, jeg vil ingenting, kanskje vil jeg helst bare forsvinne.
Etter ti minutter som føles endeløse, føler jeg en annens blikk på meg. Han går i retning mot oss. Jeg venter med å se opp. Jeg vil være sikker. Vil ikke møte blikket til noen jeg ikke trenger å møte blikket til.
− Er det du som er Drea, spør han, og jeg kan fremdeles kjenne at han ser på meg.
That´s my cue. Jeg ser opp. Han er lav, lavere enn meg. Ved siden av ham står en kvinne med blondt, langt hår. Hun er litt kraftig, og har ovale, markerte briller. Hun smiler, hun og. Jeg skjønner at de smiler av høflighet, men jeg syns allikevel smilene deres er … jeg vet ikke. Ukomfortable. Hånende, nesten. Kanskje er det bare det at å smile føles så fjernt for meg nå, som en helt egen verden jeg ikke lenger skjønner meg på.

Jeg nikker bekreftende på at Drea, det er meg, og reiser meg for å hilse. Føttene mine bærer meg, men bare så vidt. Det føles i alle fall sånn. At det bare er så vidt jeg har krefter nok til å holde meg selv oppe. Jeg sier ikke hei – jeg piper det. Stemmen er lysere og spakere enn den er til vanlig. Kanskje sa jeg hei for lavt til at noen faktisk hørte at jeg sa noe i det hele tatt. Håndhilsenen min er tafatt. Slapp, som om hånden min ikke lenger har kraft eller liv i seg. Jeg er fremdeles klam, jeg vil fremdeles vekk, jeg vil helst bare forsvinne fra alt og alle. Det hadde ikke gjort meg noe å dø akkurat her og nå, tenker jeg, men før jeg vet ordet av det, følger jeg etter de to menneskene jeg nettopp har hilst på innover i bygningen. Akkurat slik som de andre pasientene. Vekk fra venteværelset, vekk fra de eviglange minuttene og vekk fra muligheten til å rømme. Mamma går like bak meg. I et lite sekund assosierer jeg tilbake til da vi gikk på tur i barnehagen, og de ansatte alltid gikk både foran og bak rekken av barn – både for å beskytte og ha kontroll på oss. Blikket mitt leter febrilsk etter potensielle nødutganger som kan redde meg fra hele denne situasjonen, men forgjeves. Så paradoksalt det egentlig er. At jeg føler meg fanget, og at jeg leter etter en nødutgang fra noe som egentlig skal føles trygt og beskyttende.

Den første samtalen kommer i gang. Mamma sitter ved siden av meg, og foran oss sitter den mannlige psykologen vi nettopp hilste på, samt den blonde kvinnen med briller, som jeg ikke helt fikk med meg verken hva het eller hadde for en rolle. Hun sier ikke stort heller. Psykologen leder samtalen. Jeg ser fortsatt mest ned i gulvet. Skoene mine er slitte og ikke lenger like hvite som de en gang var. Kvinnen er i ført flipflop-sandaler og har rosa tånegler. Psykologen har en mild og forståelsesfull stemme. Han forteller at han har lest litt i journalen min, og at han vet at jeg nå nylig har fått diagnosen bipolar lidelse. Jeg nikker bekreftende. Han vet nok mye mer også, men det nevner han ikke. Ikke med det første i alle fall. Noen ting trenger bare ikke bli sagt. Vi vet alle hvorfor jeg er her. Jeg er her for å få lyst til å leve. Eller i alle fall miste lysten til å ikke leve, hvor enn pompøst det høres ut. Men sånn er det jo. Jeg er her for at jeg har mistet meg selv, og trenger å finne tilbake til personen jeg likte å være, den jeg egentlig er, før det blir for sent – på ordentlig.
− Har du tenkt på å ta ditt eget liv? spør psykologen.
Først treffer spørsmålet hans meg som et kraftig knyttneveslag i magen. Deretter lurer jeg på hvorfor han velger å starte samtalen med å stille et spørsmål han allerede vet svaret på. Jeg vet at det står om selvmordsforsøket mitt i journalen. Overdose. Jeg vet han har lest det. Han vet jo det! Hvorfor spør han da om jeg har hatt tanker om å ta mitt eget liv? Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Hvordan snakker man egentlig om sånt? Er det normalt å skulle åpne seg om de mest forbudte tankene sine allerede nå, to og et halvt minutt inn i en samtale med en ukjent mann på et ukjent kontor?
Øynene hans ligner valpeøyne. Smilet hans er forsiktig. Imøtekommende, men ikke påtrengende. Stemmen er beroligende. Men det gjør det ikke lettere allikevel.
Jeg svarer ikke med ord, men nikker til svar.
− Har du sett for deg måter å gjøre det på?
Jeg ser ned på de ferske, mørke blåflekkene på armene mine etter sykehusinnleggelsen før helgen. Jeg forblir stille, men rommet er altfor stille når ingen av oss sier noe, lufta er for tung, rommet er for lyst, det gjør vondt i øynene. Det er tungt å puste.
− Drea? spør han forsiktig.
− Vi trenger ikke ta det nå, om det blir for mye. Bare si fra om det blir for mange spørsmål, det er helt i orden.
− Det går fint. Og ja, piper den ugjenkjennelige stemmen min omsider.
− Hvordan da?
Jeg ser ut av vinduet. Himmelen er mørk og skytung. Pulsen stiger. Jeg trekker pusten godt ned i lungene. Sekundene går. Smerten fra slaget i magen har enda ikke roet seg helt. Situasjonen føles uvirkelig. Hvordan havnet jeg her?
− Piller og bil, sier jeg så.
− Hoppe foran eller kjøre selv?
Det spenner seg i alle musklene i kroppen min. Jeg forsøker å holde meg samlet. Se normal ut. Prøver å gjenvinne kontroll over pulsen, som nå er i ferd med å eksplodere.
− Kjøre selv, piper jeg enda lavere enn før, og tenker på bergveggen jeg så mange ganger har sett for meg å kjøre hardt og brutalt inn i.
Jeg nevner ikke alle de andre måtene jeg også har sett for meg å dø på. Jeg vil ikke gjøre mamma mer opprørt. Jeg merker at hun reagerer allikevel. Hun gråter. Hun lager ikke lyd, men tårene renner nedover kinnene hennes, bak brillene. Leppene er stramme, som om hun tar seg sammen så jeg ikke skal legge merke til det. Jeg ser lenge på henne, men nå er det hun som ser vekk. Jeg tynges ytterligere av dårlig samvittighet. Hun griper tak i hånda mi og klemmer den hardt. Hun har ikke visst om depresjonene mine før nå nylig. Dette er veldig nytt for henne, på tross av at jeg selv tenkte tanken om at jeg var bipolar allerede for rundt omkring tre år siden.
– Bipolar lidelse er en sykdom. Det er ikke noens feil. Det er ikke din feil. Det er faktisk en kjemisk reaksjon i hjernen, til og med! Vi har ressurser til å hjelpe deg her, sier psykologen, fremdeles med den samme milde, vennlige stemmen.
– Ved hjelp av medisinering, som er et «must» i dette tilfellet, og terapi, så skal du lære å leve med denne sykdommen, legger han til og smiler.
Jeg tror ham ikke, men sier det ikke. Jeg ser ned i gulvet igjen. La meg dra hjem.
– Du har en datter også? Hvor gammel er hun? spør han så.
Jeg får vondt i hele meg av å tenke på Vilja. Jenta mi. Hun som betyr mest for meg i hele verden. Å tenke på henne tynger samvittigheten enda mer.
– Ja. Vilja. Hun er fire.
Han smiler. Jeg smiler ikke. Jeg ser ned på hendene mine som fikler med glidelåsen på hettejakka. Den kvelende lufta strammer i halsen.

Kvinnen med flippfloppene og de rosa tåneglene tar over, og informerer om rent praktiske ting. Nøkkel til rommet, omvisning, timeplan. Psykehus-informasjon. Hun følger meg og mamma til rommet som nå er mitt på ubestemt tid.
– Du får det eneste rommet med vaskemaskin, smiler hun.
– Og det eneste rommet som fremdeles har sykehusseng. Den skal byttes ut etter hvert, siden den gir litt følelse av … vel, å være på et sykehus. Men når det er sagt, så er den utrolig god, da. Sikkert bedre enn de andre sengene, smiler hun.
Så forsvinner hun tilbake til hvor enn hun skulle. For meg gjør det ingenting at sengen er ei sykehusseng. Den har elektronisk fjernkontroll så jeg kan styre den opp til sittende stilling, og ser egentlig ganske så behagelig ut. Psykehus-seng. Det er da vel passende.
Jeg og mamma står igjen på rommet. Hun klemmer meg. Hardt og lenge, uten å si noe. Så drar hun. Jeg sitter igjen på rommet alene. Jeg vet ikke helt hva jeg føler. Jeg vet ikke helt hva jeg tenker. Jeg ser bort på to merkelige malerier som henger på veggen. De er fargerike. Glade. Irriterende. Jeg ser videre bort på klokken som står på hylla over benken ved kjøkkenkroken, som består av to kokeplater og et lite kjøleskap. Fjorten tretti, og jeg er stuptrøtt. Dagens lange minutter både på venteværelset og inne hos psykologen har virkelig tatt på. Jeg legger meg ned på sengen som står i hjørnet av rommet, og sovner – for en gangs skyld – før jeg rekker å tenke på noe som helst.

 

Dag 2.

…. Jeg blir sittende å vente i ti minutter før blodprøvene blir tatt på sykehuset. Det gjør meg ingenting. Da får jeg sitte der, alene i sykehuskorridoren, uten å måtte tenke over hvordan ansiktsuttrykket mitt er eller hva jeg skal si. I disse ti minuttene må jeg ikke smile høflig til noen. Jeg trenger ikke anstrenge meg. Jeg bare sitter der, og ser helt sikkert pottesur ut. Det gjør jeg alltid når jeg ikke tenker over hvordan jeg ser ut. Det slår meg plutselig hvor rart det der er. Dagen før hadde jeg ti veldig lange minutter på venteværelset som jeg helst ville vært foruten, mens disse ti minuttene – som jeg skulle ønske var lange – er korte og over på et blunk.

Jeg ser på når hun stikker nålen inn i armen min, men flytter blikket raskt. Blod har alltid gjort meg kvalm, og det har tydeligvis ikke endret seg. Å se de små flaskene fylles av blodet mitt gjør meg skikkelig uvel. Det er ikke uvanlig at jeg besvimer av sånne ting. Jeg kan faktisk besvime bare av å høre om ekle historier som involverer blod eller skader.
Heldigvis er det fort gjort å ta blodprøver, og jeg kan raskt gå tilbake til huset. Klokka er snart halv ni. Det er frokosttid. For å komme til rommet mitt må jeg gå forbi kantina, så jeg stopper liksågodt for å få i meg litt mat. Å stoppe på veien krever ikke på langt nær like mange krefter som å måtte gå ut av soverommet på nytt.
I matsalen sitter det fire mennesker, og to av dem er kvinner i seksti-syttiåra, begge iført crocs. Jeg setter meg i hjørnet ved vinduet, med utsikt over alle bordene. Det er stille. Ingen sier stort, ikke før den ene dama med crocs sier høylytt til den andre;
− Åh, nå ble jeg mett.
− Ble du mett nå, svarer den andre.
− Ja, nå ble jeg mett, altså.
− Ja, det ble du vel.
Så blir det stille igjen. De to andre i matsalen gjør som meg; spiser maten sin og ser for det meste ned på den, som om den er det mest interessante i rommet. Jeg ser i skåla mi. Müsli med blåbær-biola. Så interessant er det ikke. Det smaker heldigvis bedre enn det ser ut.
− Jeg ble for mett nå, sier den mette crocs-dama og bryter stillheten.
− Ble du for mett nå, gjentar den andre crocs-dama igjen, fremdeles med mat i munnen.
Jeg smiler litt for meg selv, på en sånn demotivert måte, og lurer på hvor lenge de to har vært her – som drar ut en så enkel samtale så langt som overhodet mulig, som om de ikke lenger har noe annet å prate om. Ikke engang været.

——————————

skinnydrea

——————————

Nå har jeg vært her i snart ett døgn. Klokken 11.00 har jeg ny samtale med psykologen fra i går. Jeg ser på klokken med jevne mellomrom, og syns tiden går alt for fort (igjen), for jeg gruer meg og vil fremdeles helst ikke prate noe særlig med verken han eller noen andre. Men jeg møter opp. Tre etasjer opp går vi. Han først, og jeg rett bak.
− Så bra du har god smak på sko, sier han smilende og nikker mot mine vinrøde Converse. Selv har han på et par røde.

Han åpner døren til kontoret, vi går inn og setter oss. Ei halvdød flue klatrer sakte oppover vinduet for å finne en utvei til friheten, men gir raskt opp og prøver håpefullt på lampen i stedet. Selvfølgelig til ingen nytte. Den slår seg allikevel til ro for en stund, og jeg lar irritasjonen ligge. Insekter irriterer meg. Spesielt bråkete, slitne, store spyfluer som aldri gir opp livet. Hvorfor piner de seg selv på den måten?
Vi prater om depresjon. Hvordan det føles. Hvor lenge jeg har vært deprimert nå. Hvilke medisiner jeg går på, og hva de har gjort (eller rettere sagt; ikke gjort) for meg.
− Det som er mest irriterende av alt… Det er at alle sier at det bare er å tenke positivt. At det bare er å fokusere på de gode tingene. Det fungerer ikke sånn. Jeg vet at jeg ikke har et fælt og vondt liv i seg selv. Jeg vet jeg er heldig, og at det er mange som har det mye verre enn meg. Men følelsene er der allikevel, forklarer jeg.
− Ja, det skjønner jeg godt at må være slitsomt.
− Det er vel ikke at det er så slitsomt i seg selv, men jeg føler meg så dum og håpløs som ikke klarer å gjøre det som «alle» sier er løsningen; Å tenke positivt. Jeg føler jeg feiler. Om det er så jævla enkelt som de sier – hvorfor får jeg det ikke til?, legger jeg spørrende til og ser ned i gulvet.
Å snakke høyt om følelser er ganske nytt for meg, og det lokker frem tårene lettere enn jeg hadde trodd. Det er også ganske nytt. Å gråte foran noen. Jeg er fremdeles ikke så god på noen av delene, men nå har jeg ikke mye valg. Jeg skal jo gjennomføre. Og prøve.
Fluen har omsider gitt opp lampa, og har i stedet bestemt seg for å flytte inn i psykologens nese. Slik ser det ut i alle fall. Flua flyr rundt hodet hans, mens han febrilsk prøver å få den vekk med store håndbevegelser. Det er så komisk å se på at tårene forsvinner og jeg smiler et mer ektefølt smil enn på lenge. Et smil lokket frem av en halvdød og svært så irriterende spyflue. Det var alt som skulle til for å få frem et etterlengtet smil. Hvor latterlig ironisk er ikke det – når jeg nettopp sa at det enkle ikke er så enkelt som man kanskje skulle tro…