Dag 2

tillerdps
Dette er ikke skrevet i dag, men det er fra denne innleggelsen. Jeg har masse rablet ned, men føler jeg vil vente med å poste deler av det til… Vel, til jeg klarer å svare bedre på eventuelle spørsmål og/eller fordommer. Men her er i alle fall et nytt utdrag fra årets «sesong» av Psykehus, om jeg kan si det på den måten.

En ny dag. Jeg har allerede rukket å overhøre flere samtaler pasientene mellom. Det går i det vanlige. Snakk om behandlere, om dårlig behandling, om urettferdighet og god sykehusmat. Og været. Sola. Jeg irriterer meg allerede. Ikke av sola, men av menneskene. Jeg orker ikke sitte her og høre på all slags klaging og skryting, som om det å ha det verst er en konkurranse. Det er kanskje litt kynisk å si sånt, men det er faktisk sant. Å være sykest kan fort bli en intern konkurranse på slike steder. Hvem har gjort hva, hvem har vært innlagt flest ganger, hvem vet hvor sukettene er og hvem vet ikke. Hvem er på fornavn med absolutt alle behandlerne og hvem husker ikke en gang hva kontaktpersonen sin heter. Noen eier institusjonen.

Det er tirsdag, og det betyr visst tirsdagsundervisning. Jeg slenger meg med. Dagens tema er pårørende. Det slår meg at det alltid snakkes mye om hva vi som pasienter ønsker av pårørende. Hvordan vi vil involvere dem, hvor viktig det er og hva vi ønsker og ikke ønsker av dem. Men det snakkes ikke så mye om noe jeg egentlig lurer veldig på. Hvordan vil pårørende at vi skal være? Hvordan kan jeg føle meg best mulig i forhold til pårørende? Hva bør jeg si og hva bør jeg ikke si? Hvordan kan jeg ta vare på dem best mulig?

En mann rekker opp hånda og deler sint at dattera hans aldri har fått tilbud om noen pårørendesamtale her som det er snakk om. At han har etterspurt det siden dag én, men at ingenting har skjedd. En av de andre pasientene ser forferdet ut, og blander seg inn i det som nå har blitt en slags diskusjon.

– Hvordan er det mulig?!, utbryter hun høylydt.

– Det er ingenting å vente med, en sånn samtale er det bare å avtale med en gang, kvitrer den positive foredragsholderen og smiler bredt.

–  Ja, dette syns jeg vi bør ta tak i!, glefser damen på bakerste rad.

Vi er i ferd med å gå videre, men damen har ingen planer om å gi seg med det første.

–  Er det sant, altså? Har ikke dere fått det tilbudet?, spør hun sidemann, den sinte og fornærmede pappaen til jenta som ikke har fått en pårørendesamtale enda.

–  Ja! Helt sant, vi har spurt om det siden dag én! Jeg, dattera og ekskona!, gjentar han.

– Nei, DETTE orker jeg ikke! DET ER BARE STORE ORD!, roper damen høyt, og har nå reist seg og er i full fart på vei ut av stua.

Hun stopper opp. Snur seg.

– Dette gjelder tydeligvis bare noen! Det må da gjelde alle! Det er bare store ord!

Så fyker hun ut og lukker glassdøra etter seg. Pulsen min har steget fem hakk. Jesus Christ. Jeg vil ha ro. Jeg er drittlei mennesker, jeg er drittlei drama og roping, jeg er drittlei av å kjenne angsten presse seg på av slike latterlige forestillinger. Jeg føler for å løpe ut jeg og, men det kan jeg jo ikke gjøre. Jeg blir sittende. Smilet til den kvitrende foredragsholderen har bleknet litt, men hun henter seg raskt inn igjen, og fortsetter å prate om døtre og mødre og fedre og søsken og venner og annen slekt.

Jeg følger sånn halvveis med. Pulsen er fremdeles høy, og jeg må konsentrere meg om små, merkelige ting for å ikke bli svimmel. Så det ikke skal bygge seg opp. Jeg stirrer på mønsteret i gulvet. Følger et punkt videre så langt det lar seg gjøre, før jeg må hoppe over på et nytt ett. Det hjelper.

–  Er det noen som har noen spørsmål avslutningsvis?, spør til slutt en av de andre damene som står foran oss.

Timen nærmer seg slutten. Jeg vurderer i et sekund om jeg skal spørre om det jeg tenkte på tidligere. Det er greit nok hva vi vil – men hva vil de pårørende? Men jeg holder kjeft. Jeg – som vanligvis aldri holder kjeft, som kan småprate med tilfeldige mennesker på butikken. Jeg holder kjeft. Det der er alltid like merkelig for meg. At jeg ikke lenger prater i ett sett. At jeg sliter med å si noe.
Vi klapper for undervisninga, jeg er i overkant positiv på avkrysningsskjemaet om undervisningstimen, og rømmer deretter vekk fra alle de andre og opp på rommet så kjapt beina vil bære meg.

Share:

2 Comments

  1. mai 4, 2016 / 16:32

    Bra skrevet, og jeg kjenner meg godt igjen! ;)

  2. mai 6, 2016 / 10:39

    Eg kjenne meg så utrolig igjen i alt du skrive. Fra første gong eg va innlagt men også andre gang. Tusen takk for at du dele. For ei bra dama du e!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.