Jeg tar meg stadig i å tenke på meg selv som ung. Ja, ungdom nesten, men sannheten er jo at jeg ikke er det lenger. Jeg er jo ikke engang i tjueårene! Da jeg var ungdom, så jeg på de over tredve som voksne, kjedelige mennesker, og tanken på at jeg nå er like gammel og kjedelig som dem, er bare … feil. Det stemmer ikke, liksom. Men samtidig merker jeg jo godt at jeg har vokst. At jeg har blitt en annen, nesten. At jeg på mange måter har blitt et Helt. Annet. Menneske.
Man kan i grunn dele livet opp i flere ulike liv. De ulike fasene er så forskjellige at de ikke hører sammen, på en måte. Mennesker kommer og går, man flytter, man bytter jobb, man er frisk, man er syk, man gjør feil, man angrer, man blir ufør, man får barn. Ting forandrer seg så mye at det er umulig å ikke forandres underveis. Samtidig driver vi alle og skal «finne oss selv», og det sier seg selv at det er en vanskelig oppgave – når man liksom aldri står lenge nok på et sted til å komme helt på plass.

Jeg er i alle fall glad for at jeg er den jeg er i dag. Jeg er glad for at jeg har blitt eldre. Jeg er glad for at jeg har vokst, at jeg har lært, og at jeg kjenner meg selv bedre enn noen gang. Jeg er glad for at jeg i mye større grad er i stand til å tenke og reflektere, se det større bildet og se hva som er viktig og ikke, og at jeg er i stand til å sette pris på det jeg har. Jeg er glad for at jeg kan være streng med meg selv når jeg blir dust med meg selv, og jeg er glad for at jeg har lært å snu tankemønstre som ikke gjør meg (eller noen andre) noen tjenester. Jeg er glad for at jeg kom meg hit, og selv om mange kanskje sier «ting blir aldri som før» som om det er noe negativt, sier jeg det med positive vibber. For ting blir aldri helt som før. Det er umulig, for jeg er ikke lenger den samme. Jeg er ikke lenger den jeg var, og det er absolutt mer en fordel enn det er en ulempe. Så får vi se, da. Hvem jeg er i morgen. Målet får være å i alle fall ikke være noe verre da enn i dag. Da kan det da ikke gå så ille, tenker jeg.