I dag er det nyttårsaften, og jeg skal faktisk ha nyttårsforsett til det kommende året. Det er to ting. Ganske så enkle, men det enkle er ofte det vanskeligste i blant. Men her er de i alle fall:
1. Ikke drikke redbull. Jeg har ikke godt av det, og jeg vet det.
2. Ta mer bilder. Blogge mer. Gjøre mer.
Sånn. Det var mine lovnader for neste år. Herregud. Jeg angrer allerede. Redbull. </3
Dette året ble ikke akkurat helt som jeg hadde tenkt. Eller, jeg hadde vel kanskje ikke tenkt så mye på hvordan det skulle eller burde bli, men det ble i alle fall annerledes enn jeg hadde sett for meg på forhånd. På mange måter. Jeg orker ikke gå i detalj nå, for det har jeg jo egentlig gjort i innlegget du finner her. Det beskriver egentlig store deler av året ganske godt, så jeg kan vel glatt innrømme at det ikke har vært et drømmeår for min del. Det har ikke vært det beste året i livet mitt, men… Selv om det har vært tungt, så har det vært mye bra og.
Jeg bruker vanligvis å ha et oppsummeringsinnlegg av året hvor jeg trekker frem forskjellige innlegg. I år gidder jeg egentlig ikke det. I år vil jeg bare vise bilder som gjør meg glad – sett i retrospekt. Bilder som gir gode minner fra året som har vært. Bilder som rett og slett får meg til å smile og sette pris på at jeg er meg og at jeg har det jeg har. Det blir litt reprise, men her er gode øyeblikk og opplevelser fra mitt 2013:
En litt forsinka god jul-hilsen fra meg. Jeg og Gizmo feiret jul hos søstersen som bor i Hudiksvall i Sverige i år. Det er bare en liten titimers kjøretur unna, det… Heldigvis satt vi på til mamma og mannen, så da kunne jeg bare sove i baksetet med Gizmo halvveis i fanget. Bilferier er greie sånn sett. Om man slipper å være den som kjører bilen. Da kan man sove så mye man vil på dagtid, uten å verken føle seg skikkelig lat eller udugelig! Fantastisk.
Nå er vi altså hjemme igjen, og ikveld er jeg klar for en romjulsfest. Satser på at det blir en bra kveld! Så da må jeg bare ønske dere fortsatt god jul. Koz.
Hei. Det er fredagskveld, jeg sitter i sofaen alene. Eller, ikke helt alene, da. Gizmo – eller det som brukte å være Gizmo (story følger) – ligger rett ved siden av meg. Han har ikke rørt seg siden Vilja la seg. Han pleier å ligge som et slakt i sofaen hver kveld når Vilja er her. Det blir ikke mye hvile i løpet av dagen med ei hyper jente løpende rundt, for å si det mildt.
Men ja, tilbake til storyen som jeg sa følger. Gizmo er borte. Han ble med til dyrlegen på tirsdag, fikk narkose og ble barbert. Over hele kroppen.Kort. Kort, kort, kort. Pelsen hans var jo veldig lang, og etter storm og snø og alt som er, så har jeg ikke klart å holde den helt flokefri… Derfor ble det barbering. Æsj. Og med pelsen, mistet han personligheten sin også. I alle fall midlertidig. Håper virkelig han kommer tilbake og blir den Gizmo jeg kjenner. Nå er han ikke til å kjenne igjen, og han er ikke akkurat en veldig gøy hund lenger, stakkar. Gjett om jeg har dårlig samvittighet, da. Dette blir helt klart første og siste gang han helbarberes. Nå skal det sies at det er mulig det er noe annet feil med han også da, så ny dyrlegetur venter på mandag. Men null stress – det er ikke alvorlig.
Ellers? Vel. Jeg har det bedre. Jeg savner å ta bilder, og det er et godt tegn. Jeg har jo ikke rørt kameraet mitt på evig lenge, omtrent. Jeg som tok bilder hver dag. Og som elsket det. I morgen skal jeg ta det med igjen. Uansett hva jeg skal. Kameraet skal være med, og jeg skal bruke det. Mulig jeg har glemt hvordan man tar bilder, men det får vel tiden vise.
Men ja. Det er som sagt fredag, og jeg sitter i sofaen, hører musikk og blar gjennom gamle bilder, og jeg koser meg faktisk. Jeg nyter sekundene uten å tenke på hva klokka er og hva jeg burde og ikke burde. Det er veldig deilig å vite at jeg faktisk kan hygge meg jeg og. Selv om jeg er helt alene (om vi ser bort fra Gizmo-ish som ligger ved siden av meg, selvfølgelig) og ikke har så veldig mange planer eller spennende ting å gjøre i løpet av kvelden.
Tja. Det var vel egentlig alt jeg hadde å komme med og. Den blogginga mi er ikke så veldig givende for andre, vil jeg tro. Jeg husker da jeg hadde mange tusen lesere og var høyt oppe på topplista. Da sa jeg så fint at jeg blogget kun for min egen del, og ikke tenkte på verken press eller lesere. Vel, det var selvfølgelig bullshit. Da stressa jeg jo om jeg ikke blogga hver dag, og det var ikke for MIN del, det. Men nå – nå har jeg jo ingenting å lyve for. Jeg har nesten ingen lesere å lyve for! Så nå blogger jeg jo faktisk for egen del. Ikke for å ha en dagbok, akkurat, men for å kunne bla tilbake og se senere. Jeg er jo en sucker for å tenke tilbake på «hvor mye bedre alt var før», vet du. For helt fornøyd i nuet kommer jeg nok aldri til å bli. Det er nok en folkesykdom, og jeg er hardt rammet. Å være fornøyd og tilstede i øyeblikket man er i, er virkelig ingen enkel sak. Tenk så lett livet hadde vært om det var det, sa hun og innså med ett hvor utrolig paradoksal akkurat den tanken var.
Lysten til å ta bilder har plutselig meldt seg igjen, men… Det er vinter. Og mørkt. Og kaldt. Og inne er det ikke godt lys store deler av døgnet. Tenk om vinteren snart var over da, dere. Men neida. Her er det helt sikkert vinter helt til mai. Herregud, det er lenge. Og i morgen er det meldt orkan i kasta her ute. Hyggelig med finvær… Issj. Ohwell. Her er meg i dag. Crappy bilder med crappy lys. Og tatt i speil. Ohwell. Ciao!
Tre instagrambilder fra den siste tiden. I dag spiste jeg og Vilja lunsj sammen på kafé. Vilja er en fin lunsjdate, må jeg innrømme, og i dag har vært en utrolig god dag. For mammafølelsen, for selvfølelsen og for alt annet. En bra dag, med andre ord. En skikkelig god dag. Godt å vite at også jeg kan være glad. Jeg håper på fler sånne. Helst en hel drøss. Og ja, jeg har faktisk postet så mye dritt den siste tiden at jeg har opptjent retten til å slenge ut et jeg-er-så-glad-i-dag-innlegg. Så det, så. Tre ganger hurra for det! Hugs.
Tre gamle bilder. Vilja og onkel Jørgen. Mest for at jeg savner å ta bilder. Kameraet mitt har nesten ikke vært i bruk det siste halvåret. Det har forsåvidt ikke jeg heller, så nå som jeg er på vei opp og tilbake i gang igjen, så håper jeg virkelig at jeg plukker det opp mer – som før. Men nå skal jeg sove, for siden været satte en stopper for Viljahelg denne helga, så fikk jeg omsider henta henne i dag. Det vil med andre ord si at jeg er oppe og hopper rundt klokka seks i morgentidlig. Gjesp… God natt.
Jeg er jo et musikkmenneske. Jeg hører på musikk konstant, og om jeg hører musikk jeg liker på uventede steder, så blir jeg så glad langt inni meg at jeg bokstavlig talt hopper opp og ned av glede. Som for eksempel om jeg er på vors, og har forberedt meg selv på å tolerere dunk-dunk-musikk fra helvete, men plutselig hører Lana Del Rey over anlegget istedet. Da blir jeg bare… varm. Min musikk, tenker jeg da. De hører på min musikk! Og en gang satt jeg på toget og hørte Kaizers Orchestra fra headsettet til jenta foran meg. Da ble jeg nesten sint. Det var rimelig tidlig i Kaizerskarrieren, så at andre faktisk hørte på yndlingsbandet mitt, som på den tiden var et ganske sært og… vel, ikke-kommersielt band, det ble personlig. Mitt band. Hmf.
Men uansett. Musikk er altså viktig (det har vi nå konstatert), og jeg har lyst til å dele min topp 3-liste av låter gjennom tidene. Noen låter gir man liksom aldri slipp på. Man blir aldri lei. Her er min topp 3, uten at du skal legge altfor mye i selve plasseringen. Å skulle rangere låter er… Vanskelig.
1. Silversun Pickups – Growing old is getting old
Hørte denne første gang på foredrag med fotograf Bjørn Opsahl av alle ting, og ble forelska i låta med en gang. Beaten er bare… fantastisk. Jeg blir aldri lei av den. Den kan stå på repeat i timer i strekk. (True story. Timer. Det har blitt gjort.)
2. Nancy Sinatra – Bang bang
Trenger jeg overhodet si noe? Elsk. Kill Bill er dessuten på filmtopplista og.
3. Moby – Why does my heart feel so bad?
Har vært en favoritt i mange, mange år.
Det var min topp tre. Låter jeg aldri blir lei av, og som bare… Gjør noe med meg. Hva er din topp tre?
Jada, jeg ser jo jeg også at bildekvaliteten suger, men telefonen er liksom så handy. Spesielt når man skal ta et bilde rett før man går ut døra. Da har man ikke tid til fiksfakseri. Men her er altså dagens meg. Ny caps fra H&M. God helg!
Tjohei! I dag har jeg en kronikk på trykk i VG. Den er også lagt ut på nett, og du finner den her. Les i vei, og kom gjerne med din mening! Eller ikke. Det er jo helt opp til deg. Ho, ho, ho.