Alt tatt i betraktning

dreafreckles
Bilder lyver. Ofte. Så når noen sier “gud, for et fint bilde av deg”, så betyr det kanskje egentlig bare “herregud, der var du mye penere enn du er i virkeligheten.” Egentlig syns de kanskje du er stygg som en dypvannsfisk som har kommet opp på land og faktisk overlevd – men bare så vidt. Og de er ikke søte, det kan jeg love deg. Jeg har sett en. Eller, jeg har sett mange. På nært hold. Den ene knurra til meg og, og det gjorde den svært lite hyggelig. Så hva gjorde jeg? Stakk den med kniv og spiste den. Helt sant. Men uansett,  moralen her er – mot all formodning – ikke at man blir drept og spist om man er stygg som en dypvannsfisk og på toppen av det knurrer også, men poenget er at man kan se bra ut på bilder, og egentlig se ut som et troll i virkeligheten. Det er ganske spennende greier. Fascinerende, nesten. Og nå har jeg egentlig bare mista tråden helt. Det skjer ganske ofte. Jeg får høre jeg har attention span som en valp. Du vet sånn at… ÅH! En sommerfugl! Så fiiiiin! … Ja, ikke sant. Akkurat sånn.

Men tilbake til dette med at folk sier ting som høres fint ut, men som egentlig ikke er det. For det hender jo ganske ofte. Om du er vant til at brødet bestemor baker er like hardt som brødet som drepte anda i boka “Gutter er gutter”, så hadde du jo selvfølgelig sagt “oi, dette smake godt!” om brødet plutselig bare var en brøkdel så hardt som du var vant til. For da hadde det jo vært godt – alt tatt i betraktning. Eller i forhold til forventningene, om du vil. “Alt tatt i betraktning”, ja. En setning jeg egentlig så godt som hater. Om noen sier noe fint, og følger opp med “alt tatt i betraktning” – hvordan skal man da klare å regne ut hvor mye verdi det ligger i det som blir sagt? Nei, lett skal det ikke være. Og om du bare tror ting kan bli lettere, så tar du feil. Tenk ting på fler måter, så finner du ut at det alltid kan bli verre. Hilsen realisten slash pessimisten.

Red hair and a hat

profilbilddreamedhatt2drearmedhatt1rosadrea5-

Hei. Drea heter jeg. Siden sist (altså, siden sist jeg blogget normalt og fortalte om ting som skjedde) så har det skjedd mye. 1. Jeg har tatt ny tatovering. Den ser dere over her. Det er den søteste ugla i hele verden og han heter Harold. Harold the owl. 2. Jeg har kræsja bilen min. Ja, den er vrak, så nå må jeg kjøpe ny bil. Tre måneder tok det meg å ødelegge en bil. Tre måneder. Gud. Jaja. Jeg er like hel og fin, og det er jo en fordel. For å gjøre historien så kort som mulig; jeg ville komme meg hjem fra Gran Canaria samme kveld som vi landa på Værnes. Været var dritt. Snøstorm, glatt og vått. Jeg kjørte i 50 i 80-sonen, og i en sving var det litt for mye for Borat, og vi havna inni noen trær nedi ei grøft. Dro med oss et svært skilt også. Så, kanskje ikke så rart at stakkars bilen døde.

Og ellers? Njæ. Hva skal jeg si? Jeg bor på Frøya fremdeles, jobber fremdeles i avisa og trives fremdeles godt med det. Det er rolig her ute. Det skjer liksom ikke så mye. Jeg gjør ikke så mye. Det er derfor jeg gjør sånn som over. Tar bilder av meg selv, helt plutselig. Med den ene hånda strekt ut så langt det går mens jeg smiler og poserer så godt som jeg kan. Lett skal det ikke være – ikke uten selvutløser og stativ i alle fall. Men uansett. Livet går sin gang. Men nå skal jeg altså komme i gang med blogginga igjen. Håper jeg. Om noen gidder å lese eller ikke, det får bare være. Jeg gjør det for at jeg vil. Og for at bloggen min er dritkul. Og for at jeg liker å lese i den. Så. Ja. Nå kan jeg i alle fall telle til to. To dager på rad med blogginnlegg. Det er ganske lenge siden jeg kunne det sist. Well played me. Ciao!

Gran Canaria

dreaogviljapåferie dreais _MG_8972-as-Smart-Object-1brus2 brusferie1ferie12ferie10ferie9ferie8ferie7ferie13ferie6ferie3 ferie2

mer1mer2williamviljaaaastopp       
Her kommer det en liten drøss med bilder fra Gran Canaria. Mest av Vilja, selvfølgelig. Jeg har kanskje ikke fortalt at jeg skulle til Gran Canaria heller, jeg. Du skjønner – mamma og Brynjulf gifta seg der nå, så hele familien var samlet. Vi var en uke, og vi var i Puerto Mogan. Det var knall! Utrolig godt med en uke i varmere strøk. Og gøy med bryllup!

På førstkommende lørdag blir det reising igjen og. Da går turen til NM i poker som holdes i Dublin. Jeg var jo med i fjor, og skal selvfølgelig være med i år også. Gud, som jeg gleder meg. Det er bursdag, nyttårsaften og julaften på en og samme tid! Du vet den gleden man har som åtteåring før slike dager. Den har jeg nå. Jeg kan nesten ikke vente. Lurer på hvordan konsentrasjonen er på jobb denne uka. jeg er helt i hundre. Det blir så GØY!

Og ja. Hadde en shoot med meg selv i dag og, så i morra blogger jeg IGJEN! To dager på rad det. Og ikke nok med det; i dag ble det hele to innlegg! Sykt. Comeback! Fnis. Hejdå!

Drømmesegbortsøndag

bilderdrea

I dag vil jeg plutselig bo i København. Jeg vil studere psykologi og bo i en kjempeliten, søt leilighet i fjerde etasje med hvite tregulv og hvite vegger. Jeg vi ha en knallrød sofa. Jeg vil ha et fint smykketre med masse fine smykker på, og jeg vil ha en stor klokke på veggen. Sånn kjempestor. Jeg vil våkne til sol gjennnom et soveromsvindu med en så bred vinduskarm at jeg kan sitte i den. Jeg vil våkne ti på åtte på morgenen, uten noen spesiell grunn. Helt av meg selv. Av sola. Så vil jeg sette meg i vinduskarmen og se ned på rolige, stille gater midt i København. Jeg vil se duer lete etter mat. Jeg vil se en dansk pige med blomstrete kjole sykle på en rosa sykkel med kurv foran. Jeg vil se på et gammelt ektepar som går hånd i hånd og smiler. Der vil jeg sitte en stund, mens jeg hører på Morrissey så høyt som det er lov å gjøre i fjerde etasje klokka ti på åtte på morgenen, før jeg tusler ut i gatene selv. Jeg skal ha rød lebestift og hatt og converse. Kameraet skal ligge i den brune veska jeg har hengt over skuldra. Himmelen skal være blå og det skal være vår. Skikkelig tidlig vår. Sånn vår som gjør at alle mennesker bare er glade for at snøen og vinteren endelig har gitt opp kampen for denne gang. Der vil jeg gå – i timesvis – for å se på folk, høre musikk, ta bilder og lage trutmunn med rød lebestift og myse gjennom store, mørke solbriller. Så vil jeg skrive bok. Kanskje har jeg en liten laptop i veska og. Som jeg bare kan dra opp når jeg plutselig får geniale ideer. Så kan jeg sette meg ned på en benk i en stor park og skrive mens sola fisker frem enda fler fregner i ansiktet mitt. Sånn skulle hele dagen vært. Uten noe “må”. Uten noe “burde”. Bare “for at jeg vil.”

“Vær deg selv, for alle andre er opptatt” my ass

Å vite hvem man selv er, det er ikke en samlebåndsjobb. Det er ikke noe som bare går helt av seg selv hele tiden. Det er ikke noe man til og med kan gjøre i søvne med henda bundet fast på ryggen og nesa høyt i sky.

Å nei, nå gjorde jeg det igjen. Kommer med fasit. Tror jeg selv. (Viktig å ha med “tror jeg selv”, hvis ikke hadde jeg jo gjort det enda en gang.) Jeg har i det siste lært at jeg ofte tror at alle andre tenker akkurat som meg, og at jeg alltid tror jeg tenker det som er både logisk og rett. Nå skal jeg derfor prøve å uttrykke meg litt annerledes; Det er ikke sikkert det er noe problem for dere andre, men jeg vet i alle fall ikke alltid hvem jeg verken er, er ment til å være eller vil være. For ja – man er som man er. På sett og vis. Men hadde det nå bare vært så enkelt. At man bare kan leve rett frem, uten å verken ta valg eller ansvar. At “jeg er som jeg er, deal with it” hadde vært svaret på alt. Det hadde vel hatt sine fordeler, men om “det enkle er ofte det beste” passer i dette tilfellet – det er jeg ikke så sikker på.

“Vær deg selv, for alle andre er opptatt” sies det. Både på folkemunne og på utallige “dette-bildet-er-så-fint-at-om-det-står-noe-smart-her-så-får-jeg-mange-likes-og-delinger”-bilder. Gjerne av to bakhoder med hår som blafrer i vinden på stranda. Eller et nærbilde av et øye med en rennende tåre eller to. Men uansett; hva om man ikke helt vet hvordan man skal være for å være seg selv, da? Enn om man helst bare vil være noen andre? Eller bare bruke argumentet “what he said” når noen spør om akkurat din mening, som så absolutt ikke er et argument overhodet. Peke bort på han eller hun som kom med en tale lenger enn beina til Paris Hilton og bare si “det var mange gode argumenter der, jeg er veldig enig” – ikke for at man nødvendigvis er det, men rett og slett for at man ikke vet hva man mener selv. “Jeg vet ikke” er liksom det dummeste man svarer, uansett hva det er snakk om.

Jeg spiller poker. Til mammas store fortvilelse. Men det er et helt annet innlegg. Nå skal jeg bare bruke det som sammenligning. Å tenke på vanlige ting, er ofte som å tenke poker. Man tilpasser spillet etter hvem man spiller med. Man gjør en “read” på noen, og handler deretter – slik at det gagner en selv best. Oi, denne sammenligninga ble nesten bedre enn først tenkt. Men jeg er ikke ferdig. Av og til gjør man en read på at noen har en read på en selv, så man må liksom… step it up. Gå til et nytt level. Tenke på et nivå høyere, slik at motstanderen ikke henger med. Vel, sånn fungerer hjernen min mot seg selv ganske ofte. Først tenker jeg noe. Så tenker jeg “men tenker jeg virkelig det?”. Så tenker jeg “kanskje jeg bare tenker at jeg ikke tenker det fordi at…” Og så er vi i gang. Om og men og i tilfelle og kanskje og hvis og… Hjelp.

Det sies også at alt har flere sider, og at man bør kunne være i stand til å sette seg inn i dem. Alle sidene, uansett hva man selv mener. Man skal kunne høre på andre og skjønne hva de prater om. Og gjerne også si “jeg ser argumentet ditt, og det er veldig godt…” Og så skal man enten stå på sin sak, eller gå helt over og bli anti i sin sak. Det finnes ikke noe midt i mellom. Det er ikke helt lov å si “Vet du, argumentene dine ga sånn mening at nå har jeg ting som er fornuftig både for og imot. Nå vet jeg ikke helt hva jeg mener lenger.” Og da er man jo i gang. Med å ikke vite hva man mener eller hvem man er eller hva man skal si eller noe som helst. For meg blir det så mange motsetninger. “Vær deg selv, men for faen – ikke stå på meningene dine altfor hardt.” Man skal være seg selv, men man skal også tilpasse seg og la andre påvirke. Alle vil jo påvirke. Den balansen er ikke alltid så lett å verken finne eller holde fast på. Syns jeg. (Se, jeg lærer.) Men – jeg får vel bare være meg selv så ordner alt seg. Right?

Home

PhotobucketPhotobucketPhotobucket
Her bor jeg. I et knøttlite, søtt hus på Frøya. Bil har jeg også nå. Borat heter den. Tenkte det var på tide å vise frem hvor jeg bor, for nå har jeg jo strengt tatt bodd her i et halvt år! Jaja. Here it is. Og hejdå.

On fire

PhotobucketPhotobucket

Etter at jeg flytta til Frøya igjen, og begynte å jobbe sånn der hver dag, så har jeg ikke tatt bilder annet enn på jobb, omtrent. Kameraet får ligge mer i fred enn før. Før jul fant jeg tre gamle harddisker i flytteesker, og i dag tok jeg de frem og begynte å bla. Herregud, jeg tok mye bilder før. Av alt. Hele tiden. Mye dårlig, men i blant noe som faktisk ikke er så ille. Disse to er fra 2009. Med litt ny redigering, så ble de da aldeles ikke så ille. Og nå har motivasjonen til å plukke opp kameraet – slik som i gamle dager – sneket seg tilbake. I alle fall for kvelden. Forhåpentligvis litt mer permanent enn som så, men… Du vet jo hvordan det er. Tid og alt det der. Og ork. Jeg føler meg svært så ambisiøs for tiden. Jeg har lyst til så mye. Så er det bare å gjøre det, da. Og tro på det. Jeg tror det ofte er det som holder igjen. Troen på at man faktisk kan klare det man ser for seg. Det man drømmer om. Men en ting er sikkert – klisjé eller ei; om man aldri prøver så klarer man det i alle fall ikke. Og takk for meg (for ikveld), før dette blir altfor motivasjons-gladkristen-leverbareengang-hatroenpåsegselv-greie.

Ny yndlingskosegenser

Photobucket
Jeg har vært i Trondheim en tur, og da fikk jeg unna litt obligatorisk nyttårssalg-shopping. Det beste kjøpet mitt var kanskje denne genseren. En oversized Adidasgenser som var satt ned fra 800 til 199 kroner. Grei pris, ekstremt god genser. Perfekt kosegense! Kjøpte et par sko også (høyst nødvendig), og en forsterker. Nå har jeg høytalere kobla til iMacen, så nå er det en god del bedre lyd. About time, med tanke på at jeg hører musikk omtrent tjuefire timer i døgnet. Det er ganske ofte. Anyways. Nok rosablogging. Jeg holder på med to-tre andre innlegg som forhåpentligvis kommer seg ut på det vide vebb etterhvert også. Deriblant en årskavalkade fra i fjor. Men dere vet meg. Ting tar tid. Blæh. Ciao!