Du har sikkert hørt om han. Anders fra Norske Talenter. Anders Jektvik. Siden han er en fantastisk flink musiker, og dessuten er fra Hitra (som er naboøya til Frøya), så vil jeg dele denne videoen jeg laget på FrøyAwards i forrige uke. Ikke sikkert du helt skjønner alt som blir sagt – om du ikke er trønder selvfølgelig – men da er det bare å spørre. Jeg kan sikkert oversette. Det meste i alle fall. Nå er ikke jeg den som snakker bredest trønderdialekt akkurat. Jeg snakker jo litt penere, jeg. Blitt påvirka av sunnmøringer og… Ja. I grunn bare det, antagelig. Det er gøy det der med dialekt. Jeg er ikke så fan av trøndersk. Eller, ikke… Jeg vet ikke. Jeg bare digger det ikke. Rogalandsk derimot – og oslosk! («oslosk» dekker alle østlandsdialekter. Og nei, jeg slutter ikke å kalle det oslosk, så det kan du bare gi opp med en eneste gang.) Kristiansand er ikke akkurat sexy, kanskje, og bergensk kan bli litt… masete. Av og til. Nordnorsk blir for harry (og litt for mye bannskap for min smak, så prippen som jeg er.) Alta f.eks. Er det overhodet mulig å konsentrere seg om hva de faktisk sier når de snakker? Jeg får bare lyst til å herme, jeg. Ohwell. Dialekter. Det enkle er ofte det beste; oslosk er min favoritt. Med rogalendingene hakk i hæl. Men hvem bryr seg – det er jo ikke som at jeg får velge.

Uploaded from the Photobucket iPhone App

I dag har jeg ryddet på soverommet. Det som før tilsynelatende var et gulvløst rom, har nå både fått gulv, plass og orden. Klærne mine lå strødd over alt. Gulvet var dekt. Senga var et eneste stort rot (for det har man jo mulighet til når senga er like bred som den er lang), og… Ja. La oss bare si at det var bittelitt rotete. You get the picture. Men dette er jo ikke poenget. Poenget er at vi jenter (for jeg velger å tro at jeg ikke er den eneste i verden) er utrolig dårlige til å kjøpe klær i blant. Eller, vi er nok flinke til å kjøpe – vi er bare ikke alltid like flink til å kjøpe rett eller til å kaste når ting så tydelig aldri blir brukt.

Jeg fant tre plagg med lappen på. Det er ganske mye det, med tanke på at jeg ikke har kjøpt klær på en hel evighet. Tre plagg som har vært med på den ene flyttingen etter den andre, og som fremdeles har lappen hengende på. Da er det ikke mye brukt altså. Og hva gjør jeg? Bretter den fint, legger den i en skuff og tenker «en dag får jeg kanskje bruk for den. Vet jo aldri. Kanskje den blir finere eller kler meg bedre etterhvert.»

Vel, gjett da. Det kommer ikke til å skje. Jeg gjentar: Det. Kommer. Ikke. Til. Å. Skje. Kast den nå! Gi den bort, selg den, pakk den i en pakke og send den til Afrika. Jeg bryr meg ikke hva du gjør med den, Drea, men for guds skyld – ikke bygg opp klesskapet ditt med plagg du aldri kommer til å bruke.

Jammen…

NEI. Ikke. Ikke noe jammen.

Jammen, hør da! Det kan jo he…

NEI. ENN – E – I. Neeeeeei.

Hardt liv.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Det var Team Me og Kaizers på Pstereo det gitt. Etter min mening to fantastiske konserter. Jeg skulle egentlig ha skrevet mye mer her, men jeg bestemte meg for å være litt… sparsom. Tekstinnlegg kan komme for seg selv. Her har dere jo tross alt fått mange bilder å se på. Luksus. Konserter digg og Team Me er digg og Kaizers er digg og jeg vil på konsert. Helst nå.

Jeg ble kalt oppmerksomhetssyk om dagen. Oppmerksomhetssyk, jeg!?

Nei, nei, nei. Jeg er ikke oppmerksomhetssyk. Jeg er bare bemerkelsesverdig.

Jeg ble kalt billig også. BILLIG.

Ja, okei, så er skjørtet kort og toppen liten, men altså… Jeg vil jo være kropp med klær, og ikke klær med kropp! Dessuten er klær dyrt.

Ja, og så blinker jeg kanskje ekstra med øyevippene mine for å slippe å betale drikke på byen. Men hei, det er også dyrt!

Jeg er da ikke billig av den grunn. Jeg er bare økonomisk. Finansielt oppegående. Kanskje grådig også, om du vil. I alle fall ikke billig.

Åja, du mener jeg er horete, bare for at jeg sprer beina for de fleste som spør? Omtenksom heter det. Og positiv.

Jeg ble også beskyldt for å være lat. Det stemmer helt klart ikke. Jeg er avslappet. Jeg tar meg tid til nok skjønnhetssøvn. Jeg er opptatt av helse.

Overfladisk ble også nevnt. Jeg er da ikke overfladisk. Realistisk vil jeg si, som skjønner at indre skjønnhet oversees om det ytre ikke helt matcher. Realistisk.

Drømmende og uten fotfeste sa noen. Ambisiøs kaller jeg det.

Sta og påståelig? Neineinei, du tar helt feil. Jeg er målbevisst!

Mangel på selvinnsikt? Nånei. Bare selvironi i massevis! Så mye at du ikke merker det!

Lite samfunnsorientert? Jeg er kreativ. Kunstnerisk. Ikke dum, sær eller lite samfunnsorientert.

Som du ser så er jeg et fantastisk menneske uten feil. Heldig, sier du? Pfff. Hardtarbeidende, sier jeg.

Okei, nå må jeg få ut litt frustrasjon, og jeg skal starte rett på sak. Med en beskjed. Med en klar og tydelig beskjed til alle småfulle, kåte jævler der ute, med eller uten dame, som på seine nattestimer sitter hjemme og prøver å få det til å gå for seg selv ved å via facebook mase om sex, spørre oss jenter om vi er barberte nedentil, lure på hva vi har på oss og om vi kan sende bilde eller kanskje slå på webcam. Nei, jeg kan ikke sende bilde eller slå på webcam. Nei, jeg syns antageligvis ikke du er mer interessant enn hva alle jentene du møtte på byen (som du så tydelig ikke fikk med deg hjem) syns. Nei, jeg har ikke noe behov for å hjelpe deg til en orgasme der du sitter med laptopen i fanget. Og nei – at du skriver «du ehr digg ass» er ikke noe jeg føler for å si takk til, spesielt ikke når neste sjarmerende setning er «færra på dæ?» (Som til info er et trøndersk uttrykk for å pule). Om du kommer hjem alene fra byen, patetisk og full, så hold det for deg selv. Ikke del det med alle andre. I alle fall ikke meg. Ikke bare mister du all selvrespekt, men det er ekstremt respektløst ovenfor den du velger å se på som en enkel løsning også. Flere slike hver helg føles ikke kult. Til slutt føler man seg billig uten å i det hele tatt ha lagt seg ut for salg. Kjære, fulle, kåte, a bit less than almost never-sjarmerende jævel; innse nederlaget, finn frem høyrehånda (eller venstrehånda if you please), do your thing og gråt deg selv til søvn. Like a man.

Jeg har vært lite aktiv på bloggefronten. Jeg har rett og slett vært opptatt i mitt eget liv, jeg. «Så bra for deg!» tenker du kanskje, men det er ikke sånn heller. Jeg har ikke travle og interessante dager. Ikke mer enn alle andre, i alle fall. Jeg har jobb. Jeg har trening. Jeg har Vilja annenhver helg. Ellers er livet mitt ganske så rolig. (Bortsett fra at jeg nettopp har fått førerkort også, YAY! Eller…. Fått og fått… Det kosta da mer enn det burde, men det kan jeg vel skylde på meg selv for. Og nå er denne parentesen blitt fylt med alt for mye, så nå stopper jeg.) Det er ikke det at jeg har vært opptatt med å være opptatt. Jeg har vært opptatt med å ikke være opptatt, jeg. Opptatt med å ha altfor god tid til å tenke på alt mulig rart. Ting som kanskje ikke bør tenkes på overhodet. Og om du ikke skjønner hva jeg babler i vei om nå; gratulerer. It’s a good thing. Det enkle er ofte det beste. Jeg har et skjult talent i å komplisere enkle ting.

Men noe av det jeg har tenkt på kan jeg da dele. For noe er sånt som alle tenker på. Sånt som alle har en eller annen mening om. Lykke er en av dem. Jeg har tenkt på lykke. Jeg tror ikke alle er kapable til å bli lykkelige, jeg. Noen blir lykkelige av å se sola skinne i det de setter føttene ut på ei snødekt trapp på første desember. Andre blir lykkelige av å ha viktige mennesker i livet sitt. Noen blir lykkelige av hverdagen. Jobb, trening, en episode av Frustrerte Fruer og en god middag. Mens andre blir ikke lykkelige overhodet. Noen blir rett og slett ikke lykkelige. Kanskje er de for opptatte av å ikke være det. For opphengte i alt som gjør livet hardt å leve. Eller kanskje føler de at de ikke får det de fortjener. Eller kanskje går ikke ting helt som de vil. Eller kanskje – kanskje tror de rett og slett ikke på lykke.

Jeg tror veldig på å ta ansvar for egen lykke. At man selv påvirker hvor lykkelig man vil være. At det er noe en selv faktisk kan bestemme. Men det er selvfølgelig – som med så mye annet – lettere sagt enn gjort.  Er det egentlig trygt å føle seg lykkelig uten å være ansvarlig for det selv? Jeg mener… Om man lar sin egen lykke være avhengig av andre, så vet man jo aldri hvor den kan ta veien. De sier lykke kommer når man minst forventer det. «Når du minst forventer det, og der du minst forventer det!» Forsvinner den like raskt óg? Like plutselig, når du minst forventer det? Når du først slipper deg løs og tørr å være lykkelig – siden det plutselig bare dukket opp helt av seg selv – så forsvinner det og lar deg sitte igjen med tårer, lommetørkle og et kynisk, knust hjerte? Er det med lykke som med vekt? Desto raskere prosess – desto større risiko for tilbakefall?

Alt i livet ser ut til å være en konkurranse. «Konkurranse? Hæ?» Joda. Konkurranse. Der man har tapere og vinnere. Man har sterke og svake roller. Styrker og svakheter, og summen avgjør hvordan utfallet blir. Sånn er det med mennesker også. Man tildeles (eller tar) roller, og vips! Før man vet det så er ikke ting som de bruker. Jeg hadde nettopp en kjempehyggelig jentekveld med fine venninner jeg ikke har møtt på alt for lenge, og to av dem har nylig blitt… Vel, dumpa. Rett og slett. Hun ene fortalte meg at hun hadde delt av seg selv med denne fyren som hun aldri hadde gjort med noen andre før. Den ene dagen sa han at han elsket henne, og dagen etter – ja, da var det slutt. Det får meg til å tenke på roller. Er man nødt til å holde tilbake og ikke gi bort hele seg selv for å ta den «dominante» rollen i et forhold, og er man nødt til å være så forelska i noen at man deler alt med dem for å være lykkelig? Og – ser du hvordan de to der ikke helt går opp? Damned if you do and damned if you dont har plutselig en veldig tydelig mening. Og da spør jeg meg selv; er det overhodet mulig å bli lykkelig uten å ta ansvar for det selv?

Svaret sier seg egentlig selv. Man må slutte å tildele seg selv roller. Se, for en enkel konklusjon. Og så langt ble innlegget.  Du blir hva du spiser. Så enkelt er det faktisk. Som sagt; jeg har et skjult talent i å komplisere enkle ting. Og i å bable i vei om ting som egentlig antagelig bare er vas. Kun for å virke smart, selvfølgelig.

Av og til så føler jeg meg… gammel. Om man er gammel eller ikke er litt avhengig av hva man tar utgangspunkt i. Som blogger for eksempel – da er jeg strengt tatt en dinosaur. Tjuetre år. Men det er ikke av blogging jeg føler meg gammel. Det er når jeg setter på E-Type fra spillelista mi, «Lets take a walk down memory lane», mens jeg mimrer tilbake til tiden på ungdomsskolen at jeg føler meg gammel. Når jeg tenker tilbake på viktige hendelser i livet som har vært, som aldri kommer tilbake. Som da jeg fikk menstruasjon for første gang. Som da jeg blødde gjennom den lyse dongribuksa for første gang. (Sorry, gutter, dette er tross alt en så kalt «rosablogg» og mest ment for jenter som antageligvis ikke er like dinosaur som meg selv). Som da jeg var for ung til å ha pupper nok til at det var vits i å bruke bh, men allikevel for gammel til å vise ikke-puppene mine til alle og enhver – men allikevel klarte å gjøre det da jeg stod på hendene med en litt løs t-skjorte i en turnekonkurranse. Eller som da jeg og to venninner satt på gulvet med ryggene våre mot den varme ovnen på toalettet på skolen i langfriminuttet – delvis for å slippe å være ute i friminuttet, men mest for å snakke om gutter og sex. Lenge før vi overhodet hadde hatt det.

Når jeg tenker tilbake, så går det opp for meg at det er så mye som er usagt. Så mye som bare forblir liggende i fortiden, gjemt og glemt. Det finnes så mange morsomme, søte, rare, flaue eller merkelige småhistorier man rett og slett glemmer å fortelle. Det er litt trist i grunn. Historier som var for pinlige å snakke om i mange år, men som nå bare har blitt glemt i stedet. Uten å bli fortalt. Det er kanskje den største fordelen med å bli dinosaur (uansett i hvilken sammenheng man tenker det). Man blir ikke flau på samme måte lenger. Det er greit å drite seg ut. Det er i alle fall ikke mye som jeg føler jeg ikke kan fortelle på grunn av det å bli flau. Jeg skulle ønske jeg kom på fler slike historier. Sånne historier som da jeg og de overnevnte to venninne satt på do etter at en av oss faktisk hadde hatt sex for første gang. Hvordan praten vår var. Awww. Ja, jeg veit. Sært tidspunkt å bli nostalgisk og «awww»-ete på, men det er jo et slikt øyeblikk som aldri kommer tilbake. Et øyeblikk man ikke tenker så mye over akkurat der og da, men som lagres i en krok i hjernen allikevel. Jaja. Om ingen andre forteller meg slike småhistorier, så kan jeg i alle fall sitte her, jeg – på sene søndagskvelder og høre på mimrelista og huske sånne småhistorier helt for meg selv. Og om dere er riktig så heldige så skal jeg prøve å huske å dele om jeg finner noe jeg mener er verdt å fortelle. Og bruk gjerne kommentarfeltet mitt til å gjøre det samme. (Jepp, nå har jeg blitt sånn igjen. Sånn som må lokke til seg lesere ved å involvere dem i kommentarfeltet. FML.)

null-112602372_10152145581885635_359265916_nblogg

Jeg har fått en ny vane. Etter lunsj på jobb så tar jeg et bilde av meg selv i speilet på doen på jobb. Okei, ingen ny vane kanskje, men… Det hender. Jaja. Nye klær! Ganske nye i alle fall. Oh, shopping. Jeg vil shoppe. Men, nå kommer mamma på besøk snart. Hun har bestemt at vi skal pynte litt her hjemme hos meg. Bra noen tar ansvar. Jeg gjør det jo ikke, så. Trenger som regel litt pyntehjelp. Ciao!

PhotobucketPhotobucket

Vilja. Savn. Jeg har ikke helt blitt vant til å være helgemamma, jeg. Det er tomt å bo helt alene mesteparten av tiden. Hver uke. Uten latteren. Kan jo selvfølgelig sitte her og le for meg selv, men det blir ikke helt det samme det heller altså. På tide å få opp litt Viljabilder på veggene, kanskje. Det må hjelpe. Også fyller jeg jo rommet med Viljalatter i blant, selv om hun ikke er her. Takk til skype og videokamera. Takk og god natt.