37 uker på vei!

I dag er jeg 37 uker på vei, og det er kun tre uker til termin! (Men har dessverre ingen bilder fra i dag da, jeg har ikke orket å tatt noen, hah!) Det vil med andre ord si at svangerskapet regnes som fullgått, og at fødselen egentlig kan starte når som helst. Nå tror ikke jeg det skjer noe på minst et par uker enda da, men det er jo litt spennende å gå rundt uten å vite om det kan begynne i morra eller ikke. Så. Status? Vel, bekkenløsningen kjennes mer og mer, og når jeg går kjenner jeg veldig trykk nedover som gjør vondt. Så det blir kortere og kortere turer med Bosse, dessverre. Dagene er blitt ganske kjedelige nå. Det er liksom ikke så mye å holde på med! Det er begrenset hva man gidder når det er vondt å røre på seg, liksom. Jeg har sterke kynnere ganske ofte, og føler jo at kroppen forbereder seg til fødsel. Jeg føler meg klar! Fødebagen er sånn halvveis pakka, jeg har vasket alt av babytøy og vugga står klar med babynest. Babystolen er klar med bilstolpose og hele pakka, så nå er det egentlig ikke så mye mer å gjøre! Alt er klart! Jeg skal prøve å ikke bli utålmodig, for selv om Vilja kom en uke før termin, betyr jo ikke det at det samme skjer nå. Kanskje går jeg helt til termindatoen, eller kanskje til og med over! Det eneste problemet er bare at jeg kjeder meg så sjukt nå om dagen. Haha! Noen som har noen tips til hva jeg kan bruke tida på? Hugs!

De som har det jævlig

Jeg tenker ofte på alle de unge som sliter så mye at de skader seg selv, og også prøver å ta sine egne liv. Jeg har så lyst til å si noe til dem, lyst til å hjelpe – men jeg vet jo selv hvor vanskelig akkurat det er. Jeg har vært der selv, og selv om mange rundt meg sa «det kommer til å bli bedre!», så hadde jeg vanskelig for å tro på dem. Helt umulig, faktisk. Kanskje det ble bedre for andre – men for meg var det umulig. Det var fjernt, det var uoppnåelig, det var totalt urealistisk. Jeg trodde ikke jeg kom til å få det bedre noen gang, jeg trodde livet mitt alltid kom til å være så vondt og vanskelig å leve at jeg til slutt en dag skulle klare å gjøre slutt på det.

Men jeg tok feil. Det ble bedre. De hadde rett, alle de som sa at det kom til å bli bedre. At livet kom til å endre seg, på en eller annen måte, på et eller annet tidspunkt. Jeg tror jeg tenker på det omtrent hver eneste dag. Hvor takknemlig og glad jeg er for at jeg rakk å oppleve det. At jeg rakk å kjenne på forandringen, at jeg rakk å oppdage at ting blir bedre, at livet er verdt å leve og at det har mye å by på – selv om ting har vært jævla vanskelig og ulidelig vondt.

«Erfaring gir innsikt. Innsikt gir perspektiv. Perspektiv gir håp. Håp gir morgendagen mening.» – Utdrag fra etterordet i boka mi, Psykehus

De siste dagene har jeg fått høre om flere unge jenter som sliter veldig. Jeg får høre fra foreldrene deres, som er så redde for barna sine, som bare ønsker å hjelpe – men som ikke vet hvordan. Jeg kom også over NRKs sak om det mørke fellesskapet på sosiale medier, hvor unge mennesker deler bilder av selvskading og selvmordsforsøk, hvor de støtter hverandre, hvor de blir en del av et fellesskap, men også hvor de trigger hverandre og dytter hverandre nærmere og nærmere døden. Det blir en slags intern konkurranse om å være sykest. Desto sykere man er, desto mer populær blir man. Desto mer støtte får man. Desto viktigere blir man i fellesskapet. Og, er det egentlig så rart at det da eskalerer? Som psykisk syk faller man raskt utenfor alle andre fellesskap. Man er ikke i arbeid, man fullfører ikke skolegang, man mister etterhvert alle de friske sidene i livet. Psykdom bir en stor del av ens identitet og fellesskap, og det er da i det minste noe – og føles bedre enn ingenting.

Jeg er usikker på om jeg vil linke til saken, for selv om den er både god, vond og viktig, så føler jeg kanskje også at den kan være triggende. Min første tanke var «åh, jeg skulle jo også ha vært med i det fellesskapet for noen år siden, det hadde jo passet meg perfekt.» Og det er en ganske så skummel tanke. Jeg sitter her i dag, 30 år gammel, rimelig psykisk frisk, høygravid og glad i livet – og allikevel blir noe i meg trigget av saken. Jeg kan bare tenke meg hvordan jeg hadde reagert om jeg så denne saken for tre-fire år siden, da jeg var på mitt aller, aller sykeste. Jeg hadde nok oppsøkt miljøet. Og kanskje hadde jeg ikke vært like heldig da. Kanskje hadde jeg ikke fått muligheten til å sitte her i dag, 30 år gammel, rimelig psykisk frisk, høygravid og glad i livet.

Men samtidig er åpenhet viktig. Det er et viktig tema å snakke høyt om, og det er viktig for både foreldre og helsevesen å vite om et sånt fellesskap, og hvordan det påvirker. Det er viktig å prate om det! Grensen er hårfin og vanskelig, noe også NRK har skrevet en sak om her. For det ER vanskelig. Hva er til hjelp, hva kan forhindre, og hva gjør det motsatte? Hva trigger? Hva kan hjelpe de unge som sliter så veldig, og hva kan gjøre det motsatte? Jeg aner ikke. Jeg har ingen fasit.

Alt jeg vil er at de som har det så vondt at de føler livet ikke er verdt å leve. skal få det bedre. At de skal få kjenne på at det blir bedre. At de skal være like heldige som meg, som med små marginer fremdeles sitter her i dag og er takknemlig og lykkelig over å ha overlevd! Jeg skulle ønske det fantes noe jeg kan si eller gjøre som kan være verdt noe for dem! Som kan gi dem håp. For håp er så viktig. Uten håp har man ikke igjen så mye, og det farligste for en pasient er følelsen av å ikke lenger ha noe å miste.

Familielunsj

Noen bilder fra en hyggelig lørdag. Fin gjeng!

Bosse & Guapo

Iphone-bilder

To bilder av bikkjene (Bosse & Guapo) fra gårsdagens tur med Nora, Guapo og lille baby-Kristian. Guapo var mer opptatt av å slafse i seg våt loff som endene ikke hadde orket å spise opp, så han var ikke så poseringsvillig for et bilde. Haha! Bosse er for kresen for våt loff. Takk for turen, det var kos, selv om bekkenet mitt nå har begynt å si klart i fra om at «lengre» turer ikke akkurat er nødvendig. Jeg skriver «lengre», for altså … nå om dagen er 4 km det lengste jeg klarer å gå, og det tar meg faktisk en hel time å gå! Haha, ikke rart Bosse trekker mer i båndet for tiden, han er ikke vant med at det går treigt med meg. Jeg skal vel være glad for at jeg fremdeles kommer meg ut på tur, da! Det er digg! Hugs.

3 podcast-episoder jeg liker

I det siste har jeg slitt med søvn, og spesielt med å sovne, selv om jeg er stuptrøtt. Derfor har jeg begynt å sette på en podcast når jeg legger meg, og det har faktisk hjulpet veldig! Jeg hører til jeg kjenner jeg blir så trøtt at jeg tror jeg kan sovne, og da slår jeg av (så jeg får med meg slutten neste dag). Men problemet mitt er jo å finne gode episoder. Jeg er så streng og kritisk, og syns det meste er totalt uinteressant å høre på! Derfor tenkte jeg at jeg skulle tipse om 3 forskjellige podcast-episoder jeg faktisk liker! Her kommer de i tilfeldig rekkefølge:

1. SMELT PÅ TJUKKA, episode 5 med programleder Sandra Lyng og gjest psykolog Hedvig Montgomery. Temaet er psykisk lidelse og graviditet. En veldig fin episode, hvor Hedvig Montgomery har veldig mye fornuftig og godt å si! Verdt å høre.

2. FAMILIELIV, episode 80 med programleder Oda Weider og gjester Ingeborg Senneset og Tine Dyrkorn. Temaet er kroppen, og podcasten er veldig fin og interessant!

3. ANGER, episode 102 med programleder Sivert Moe og gjest psykolog Peder Kjøs. Temaet er selvmord og depresjon. Sivert Moe har veldig mange interessante, morsomme og spennende episoder, og denne med Peder Kjøs liker jeg godt. Selvmord er jo et vanskelig, men viktig tema som jeg har et veldig sterkt forhold til! Ja til mer snakk om selvmord.

Har noen av dere noen tips til hva jeg bør høre? Som sagt, så er jeg veldig kritisk og kresen, og liker omtrent ingenting, men tar veldig gjerne i mot tips. Jeg trenger noe som er verdt å høre på! Sleng igjen et tips i kommentarfeltet, da. Takk!

Høygravid og emosjonell

Jeg er litt sliten. Humøret har dalt litt, jeg har grått, jeg har hatt det første panikkanfallet på mange måneder, jeg er er trøtt og sliten og sover mye mer. Det er kanskje hverken rart eller unormalt, jeg er jo tross alt høygravid (35+1 i dag, så jeg er altså inne i uke 36!), men det er allikevel litt … skummelt? Jeg kjenner på gamle følelser igjen, de jeg ikke har savnet. Jeg tenker på store ting, bekymrer meg og kjenner på frykt. Å være forelder er det største og viktigste i livet mitt, og av og til føles den rollen og den oppgaven litt for stor for meg, om du skjønner hva jeg mener? Eller … ikke for meg spesifikt kanskje, men for oss alle? Det følger med så mye frykt, så mange bekymringer, så mange store følelser. Det er så svært, alt sammen! Jeg har jo alltid en ganske så stor frykt for å feile i det jeg gjør, uansett hva det gjelder. Nei, æsj, jeg vet ikke. Jeg tror jeg er veldig emosjonell nå om dagen, og føler veldig mye. Og det jeg føler, føler jeg ekstra sterkt nå om dagen.

Jeg ser frem til helg, da. Vilja kommer igjen, og jeg gleder meg sånn til å gi henne en stor, god klem! Hun er virkelig det viktigste i livet mitt, og jeg føler meg så takknemlig som er mammaen hennes! Hun er så fantastisk. På lørdag skal vi dessuten treffes for lunsj, hele familien. Mamma, bror, søss – alle sammen. Det blir også veldig godt, for jeg trenger egentlig en mamma-klem selv også. En mamma-klem gjør alltid godt, og spesielt om man er litt «på grinern» for tiden. Hugs!

Lille Emil på 10 dager

Jeg tok bilder av 10 dager gamle Emil i går, og det var gøy! Og jeg får øving i nyfødtfotografering før det blir babyen i min egen mage sin tur. Ikke dumt! Om du er gravid og venter baby straks selv, eller kjenner noen, så er det bare å sende på en mail til fotografdrea@gmail.com, så kan jeg jo kanskje komme og øve litt mer, om det passer seg sånn! Jeg skal prøve å ikke ta på meg for mye da, for det er jo alltid det jeg gjør når jeg først begynner med noe – og så blir jeg stressa, utslitt og påvirka av den ekstreme prestasjonsangsten jeg får før hver eneste fotografering. Men, så er det jo gøy også da. Og det er gøy når det blir fine bilder ut av det! Det er jo virkelig ikke lett det der med å ta bilder av så små babyer. Men, åh, så søtt!

Newborn photography

Renate, ei venninne, fikk ei jente for 10 dager siden, og i går – på 9 dagers dagen til lille Ida – tok vi litt bilder av henne! Jeg har jo ikke tatt bilder på evig lenge før jeg nå gikk til innkjøp av nytt speilrefleks, og nyfødtfoto er antagelig det jeg syns er vanskeligst av alt! Å ta bildene er jo lett, selvfølgelig – innstillinger og sånt går på auto fremdeles. Men å posere nyfødte babyer er virkelig en kunst som ikke er så lett å mestre! Det er seriøst dritvanskelig, og jeg må nok øve en god del mer før jeg virkelig får det til. Det var pittelitt dårlig lys på stua vi tok bilder, og jeg bruker jo ikke blitz, så lyssettinga kunne nok vært et hakk eller to bedre på disse bildene. Men, det er gøy å prøve seg på nyfødtbilder igjen (trykk på linken for å se hva jeg har tatt tidligere). Snart skal jeg jo ta bilder av min egen baby! Greit å øve seg litt, haha! Og herregud, hun er jo bare skikkelig, skikkelig søt! Smelt.

Søskenbarn

Litt fler bilder fra i går, sammen med søss og to av hennes barn. Høsten er så fin, altså! Jeg har alltid elsket høsten. <3

6 weeks to go

Kjole fra H&M, kåpe fra Shopthecurated, sko fra Timberland

I morgen er jeg 34 uker gravid, og da er det bare 6 uker igjen til termin! Tiden flyr, dere. Og det er seriøst helt sykt hvor mye magen har vokst de siste fire ukene. Jeg har gått fra å nesten ikke se gravid ut i det hele tatt, til å se veldig gravid ut! Bekkenløsninga begynner også å kjennes mer og mer, og nå må jeg sette meg ned for å ta på sokker. Haha! Jeg gleder meg til å ha normal kropp igjen jeg, ass. Selv om det er hyggelig å være gravid!

Anyways, i dag skulle jeg egentlig ta bilder av alle barna til meg og søss, men det var enklere sagt enn gjort, så jeg får bla gjennom og se hva det ble av det. Noe fellesbilde av alle barna ble det ikke, men det ble da vel noe annet som kan brukes, haha! Sånn er det. Ting går ikke alltid som man tenker. Poster litt bilder av dem senere! I morgen skal jeg forresten ta bilder av ei nyfødt jente og! Ei venninne fikk i forrige uke, og jeg ser mitt snitt til å øve litt på nyfødtbilder før jeg skal ta av hun lille i magen. Det er jo en stund siden jeg dreiv med sånt, så jeg er nok litt rusten. Greit å øve litt! Hugs.