I dag fikk jeg satt på vippeextensions og fiksa bryn hos Marte Fjeldberg på Bling Studio i Trondheim, hun er virkelig den beste! Føler meg skikkelig fresh nå. Digg! Vi laget en slags reklamevideo sammen for ikke så lenge siden også, som jeg kommer til å poste her på bloggen etterhvert. Utrolig gøy å jobbe litt med video også, og ikke bare bilder! Men nå er det på tide å gjøre noe mer fornuftig enn å lage en gif av seg selv… Hugs!
Jeg farga håret mørkt på impuls i går. Ble veldig fornøyd da, heldigvis! Gøy med litt forandring igjen, jeg blir jo så fort lei. Det er fremdeles litt flyttekaos her, som dere kan se på det første bildet, men det får bare være. Det gidder jeg ikke gjøre noe med i dag, haha! Må være helt ute fra leiligheta på Byåsen i løpet av uka, så snart kan vi endelig bare fokusere på å komme ordentlig på plass her i stedet. Digg! Blir godt å bli ferdig der oppe. Jeg har fremdeles ikke blitt helt vant til å bo så utrolig sentralt, men jeg liker det absolutt! Trondheim Torg er et steinkast unna, liksom. (Æh, det kan kanskje bli dyrt i lengden…?) Luksus! Hugs.
I dag har jeg kun vært utenfor døren for å kjøpe Burn – du vet, energidrikken. Jeg har brukt mye tid i vinduskarmen, da, og sett på menneskene som går der nede på gata. Før brukte jeg mye tid på å bare se på mennesker. Gi dem liv, selv om jeg verken kjenner dem eller noen gang kommer til å se dem igjen. Skape historiene deres, som jeg skriver ned i et blankt Word-dokument på MacBooken. Jeg har et tonn med slike liggende. Skildringer av karakterer, klare til å bli brukt i romanen jeg alltid har villet skrevet, men aldri har klart å skape. Jeg har også brukt en god del tid på å ligge på rygg på gulvet og se i taket. (Link) En annen greie jeg tidvis tar meg tid til å gjøre. Jeg finner ikke helt roen i dag. Jeg er rastløs, men samtidig veldig tiltaksløs. Etter en kjip og vond beskjed i går, merker jeg gamle, destruktive mestringsstrategier stille seg i kø for å hjelpe meg vekk fra alle tankene, men nå nekter jeg å ty til dem. Så her ligger jeg da, på gulvet, med høy musikk ut av headsettet, og bruker heller aggresjonen og sinnet mitt på å skrive. For det gir jeg meg selv en real high five.
Kanskje har jeg nå – endelig – kommet et stykke på vei.
Bare et par selfies, bare for at… Vel, bare fordiattejegvil. Nå skal jeg straks stikke på poker. I dag spilles dag 2 av en litt større turnering, og jeg gikk heldigvis videre fra i går! Så da må man prøve å vinne i dag da. Heia meg!
Her er noen bilder fra Pstereo-festivalen fra i går. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å dra i år, men så dukka søstersen plutselig opp med en ekstrabillett! Så da fikk jeg med meg høydepunktet under årets festival; Røyksopp! Fy faen, det var bra. Elsk, elsk, elsk! Veldig gøy å tilbringe litt tid med både bror og søss også. Trioen! ♥ God helg, alle! Hugs.
I vinter postet jeg dette blogginnlegget, hvor jeg skreiv «Blir våren annerledes enn før? Bedre? Verre? Likedan?» Lite ante jeg om at det skulle bli – på tross av en turbulent start, og også litt turbulens underveis – den beste våren jeg har hatt på… Jeg vet ikke hvor mange år. Mange. Lite visste jeg om at jeg skulle komme til å treffe Vegard, som er verdens beste kjæreste (det er han virkelig!), og nå også samboer. For ja, vi har flyttet sammen! Det føles skikkelig, skikkelig bra. Plutselig er jeg ikke alene lenger, liksom. Jeg har en som gir meg rein og pur hverdagsglede, og det setter jeg så innmari stor pris på. Jeg som lenge trodde jeg aldri kom til å føle meg glad igjen, liksom. Aaah, jeg er så utrolig takknemlig! Hjerte, hjerte, hjerte.
Et gammelt bilde i vårsola
Her er noen bilder fra ei ny treningsøkt på 3T Ranheim med Nora! Vi kjørte på med beinhard rumpetrening, og gjett om jeg kjente det. Å trene med Nora er skikkelig pyton, haha! Det svidde godt i musklene for å si det miiiildt. Det er vel poenget med trening, er det ikke?
Jeg har skrevet mye som ikke blir med i bokmanuset mitt, og siden det ikke skal bli med, tenkte jeg at jeg kunne dele det med dere.
På vei opp mot distriktspsykiatriske og kontoret hans holder jeg på å drepe et menneske. Jeg og bilen min meier nesten ned en litt eldre mann som plutselig står på overgangsfeltet. Han hytter med neven mot meg. Jeg skvetter til, svinger rundt ham og kjører raskt forbi. Jeg kjenner det sinte, redde blikket hans i speilet før jeg forsvinner rundt neste sving. Beklager, tenker jeg. Jeg så deg ikke. Jeg innser at jeg ikke burde kjøre bil nå, og jeg innser at det hadde vært normal folkeskikk å stoppe for å be om unnskyldning. Jeg gjør det ikke. Jeg kjører videre, og kommer meg frem uten å stelle i stand fler nesten-ulykker.
Parkeringsplassen jeg alltid bruker, en av de som er på feltet lengst vekk fra inngangen, er for første gang opptatt. Det irriterer meg grenseløst. Den er jo alltid ledig! Det er derfor jeg velger den! Jeg parkerer ved siden av, og sitter – som jeg alltid gjør når formen er som nå – i bilen i to-tre minutter før jeg puster dypt ut og går ut av bilen og inn i det store bygget.
– Hei, sier han i dag og, og smiler. Som alltid.
Jeg svarer ikke i dag. Det hender jeg sier hei tilbake, for det er jo en høflig ting å gjøre, men nå orker jeg ikke. Jeg orker ikke være høflig.
– Hvordan går det med deg?
– Helt greit.
– Du sier alltid det. Kan du ikke utdype litt?
– Jeg veit ikke, jeg.
– Si meg, hva er det som rører seg inni deg, Drea? Hva tenker du på? Jeg vil så gjerne hjelpe deg, sier han nesten bedende i stemmen.
Det høres nesten ut som om han er ganske desperat etter å komme noen vei i terapien. Som om det plager ham veldig at han ikke skjønner seg på meg. Eller får meg til å åpne meg noe særlig. At det er et slags personlig nederlag for ham.
– Jeg kan ikke hjelpe deg om du ikke sier noe til meg, sier han på den samme bedende måten.
Irritasjonen bygger seg opp ytterligere. Først var parkeringsplassen min opptatt, og nå har jeg en terapeut som ber meg om å fortelle hva som foregår i hodet mitt, som om det var den enkleste sak i verden. Skal du bare sitte der og si ”aha” og ”ja, huff” og ”jeg skjønner” du da, tenker jeg snurt. Terapien har blitt en monolog. Eller kanskje har den har vært det fra start, det har bare ikke hatt noen betydning før nå. Noen dialog er det i alle fall ikke, ikke mellom to mennesker. Det som kan minne om en dialog er mellom meg og meg. Ikke meg og ham.
– Jeg tror kanskje jeg trenger en terapeut som gir litt mer tilbake, noen jeg har litt bedre kjemi med. Som kan komme med litt mer spesifikke tilbakemeldinger. Råd. Ett eller annet jeg får litt mer ut av, sier jeg plutselig.
Jeg overrasker meg selv. Nå – på den ene dagen jeg ikke hadde noen planer om å si det overhodet – spyr jeg ut at jeg ønsker en ny behandler som om det var det enkleste i hele verden. Rett ut. Det jeg helt siden jeg ikke lenger fikk noe ut av samtalene våre har tenkt på å si. Det er en stund siden nå, for jeg kan ikke huske sist jeg forlot kontoret hans med ny giv eller motivasjon. Har jeg noen gang gjort det?
Han ser på meg. Tar av seg brillene og setter brillestanga mot leppene.
– Hm, hummer han.
– Hva er det som ikke fungerer, syns du? Syns du jeg er verdens verste behandler?
Han spør på en merkelig måte. Litt spøkende, men allikevel ikke på spøk.
– For det har du all rett til å mene og si, altså. Eller er det ekkelt å snakke med meg om dette?
– Nei da, svarer jeg.
– Jeg bare ønsker noe annet. Noe… Mer. Det er vanskelig å forklare.
Jeg ser på sokkene hans. Han har ofte fargerike sokker på. De han har på nå er både blå, gule, oransje og grønne, og står overhodet ikke i stil til de brune fjellsko-lignende joggeskoene hans. Hvordan kan man fortelle sine innerste tanker, følelser og hemmeligheter til noen med så fargerike sokker?
Det er rart hvor mye traumer påvirker en, selv om man for øyeblikket har det bra og egentlig er veldig glad. Det er rart hvor automatisert en god del destruktive mestringsstrategier har blitt over tid. Det er kanskje ikke så rart, når det er det man tidligere – både bevisst og ubevisst i alle mulige former – har tydd til. Kroppen min fungerer ikke helt som den skal (fysisk) lenger. Lista for når kroppen min mener det er fare på ferde har sunket, og det skal ikke lenger en veldig stor «trussel» til før kroppen kan gå inn i shutdown-mode. Dissosiasjon. En slags form for tilstand hvor man bare forsvinner langt vekk fra både situasjonen man er i og seg selv, som en slags forsvarsmekanisme. Deretter panikkangst. Deretter tanker om at ingenting er verdt det, at livet ikke er verdt å leve, at man bare vil forsvinne. Veien fra tanker til handling er mye kortere enn det var før. Spesielt om alkoholrus er med i bildet. Så selv om jeg er glad og har det ganske så bra for tiden, så henger en god del sånt igjen fremdeles. Traumer og negative opplevelser styrer fremdeles en god del. Jeg vet jeg må lære nye mestringsstrategier, jeg vet jeg må endre mønsteret jeg tidligere har fulgt, men det er vel sikkert ikke gjort på en-to-tre. I mens skal jeg holde meg unna den verste festinga ass. It´s just not worth it.
Jeg bruker kvelden på å jobbe med manuset mitt, og i den forbindelse bestemte jeg meg for å lage en ny Facebook-side. Jeg blir utrolig glad om DU vil trykke liker på den! (Følg linken, eller søk opp enten «psykehus» eller «arbeidstittel:psykehus» for å finne frem siden.) Takk på forhånd! Hjerte, hjerte, hjerte.