Lifestyle photography

Bare litt random, totalt uplanlagte, in the moment-bilder fra årets første skikkelige sommerdag! Jeg elsker å ta sånne bilder. Null oppstilling, null mas, null stress. Bare knipse der det passer seg, haha! Jeg ser selvfølgelig småting i ettertid, og tenker «æsj, jeg burde ha flytta den» eller «om jeg bare hadde …», men sånn er det vel! Det er litt digg å ikke stresse med sånt underveis og. Bare ta bilder fordi det er gøy. Bare ta bilder i øyeblikket, og la ting være som de er. Dagen i dag har vært magisk!

Canon 85mm f/1.4

Jeg har gått til innkjøp av et brukt 85mm f/1.4, og etter kun en liten test på fem minutter med ett av favorittmotivene, kjenner jeg at jeg gleder meg skikkelig til å ta bilder med det! Ordentlige bilder, liksom. Ikke bare random av Tomine rett før hun skal i seng, haha! Jeg er skikkelig motivert for å ta bilder for tiden. Jeg har savnet fotogleden, men nå er den virkelig tilbake. Det bør jeg vel utnytte, og ta litt bilder fremover! Jeg har allerede avtalt en fotografering som jeg gleder meg veldig til, og siden det er på mitt initiativ, og ikke et bestilt oppdrag, er det ikke så stress med prestasjonsangst og alt det der. Jeg skal bare ta bilder jeg virkelig vil ta! Bilder jeg liker å ta! Jeiii! Hugs.

Tomine, del 2

Det er nok ingen fordel å dele SÅ mange bilde fra samme «shoot», for … det kan fort bli sånn at de ALLER beste bidlene forsvinner litt i mengden, liksom. Men, jeg poster en hel haug bilder til allikevel, jeg. Fordi jeg liker dem, fordi Tomine er så god og fin, og fordi jeg eksploderer av kjææærleik til barna mine! Åh, jeg vil ta litt bilder av Vilja og Tomine sammen igjen og snart, en dag det er fint vær ute. Superjentene mine!

Behandlingsfokus

I dag leste jeg denne kronikken, som omhandler at psykisk syke ikke får den beste behandlingen. I artikkelen står det «Forestill deg at du blir psykisk syk. Du oppsøker helsetjenesten og får behandling. Sannsynligheten er imidlertid stor for at behandlingen du mottar, ikke er i tråd med anbefalte retningslinjer.» 

Videre står det: «OVERSER TRAUMER. En studie som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har utført, viser at barn som mottar polikliniske tjenester, i liten grad blir spurt om de har opplevd belastende livshendelser, slik som mobbing, vold, overgrep og ulykker (anbefalt i Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge). Traumer blir følgelig ikke avdekket, barna kan få feil diagnose og behandling som ikke er riktig tilpasset.»

Det fikk meg til å tenke gjennom behandlingen jeg har hatt de siste årene (selv om jeg ikke er et barn, da), hos flere ulike behandlere. Etter å ha sendt «Psykehus»-utkastet mitt til flere testlesere, var det en av dem som stilte seg spørsmålet: «Det kan nesten virke som om tapet av faren, og erfaring med mennesker som er onde mot henne kan ha gjort at hun ikke tør å stole på mennesker. Og heller ikke på seg selv. Lurer litt på hvorfor ikke psykologene snakker mer om fortiden til Drea? Eller er kanskje ikke det viktig og nødvendig i behandling av bipolar lidelse?» 

Jeg tror hun har et poeng. Jeg tror kanskje behandlingen min startet litt i feil ende. At bipolar lidelse ble fokuset, og hvordan lære å leve med det, mens spørsmålene om tidligere opplevelser og traumer ble glemt. Det tok lang tid før sånne ting ble tema. Jeg aner virkelig ikke om det har hatt betydning for fremgang (eller mangel på fremgang) i min behandling eller ei, men det er i alle fall en interessant diskusjon, og det er noe som er verdt å tenke på. Fin og viktig kronikk som er verdt å lese.

Men  skal jeg komme meg i seng, altså. Jeg er hjemme på Byåsen igjen, og i morgen må jeg tidlig opp for å komme meg til Tyholt i tide for radiointervjuet. Lykke til til meg, selv om det ikke er særlig skummelt eller komplisert, haha! God natt. 

Fog is a cloud that occurs at ground level instead of in the sky

I dag har det vært tykk, tykk tåke i Trondheim, og da jeg hentet Vilja fra pappaen, tok vi en rask tur ut for å ta litt bilder av henne. Vilja ble raskt lei (og kald på fingrene), så jeg fikk vel cirka to minutter på meg. Typisk! Haha! Og jeg glemte å ta med objektivet jeg egentlig hadde tenkt å bruke, så det ble en ganske dårlig fotosession i grunn. Jeg krysser fingrene for mer tåke i morgen, for da skal jeg tvinge henne til å la meg ta litt fler bilder av henne i tåka! Tåke er så fiiiint! Vel, nå skal vi leke. Hugs.

(Hun var ikke trist, altså. Skuespiller-skillsene er fremdeles på topp! «Vilja, se trist ut da!»)

Mari

mari2

mari4

mari3

mari6

Modell: Mari R. // MUA: Jeanette Hansen

Noen bilder jeg tok da jeg prøvde meg på skolen igjen i høst. Den ene shooten jeg rakk å ha før det var rett tilbake til å gjøre om senga til et hi for deppa-Drea. Men jeg ble jo ikke fornøyd med noe som helst, og ble bare fysisk kvalm av å se på alle bildene jeg tok som jeg ikke syns ble bra nok. Jeg syns vel fremdeles ikke de er bra nok (men all kred til flinke Mari som var kjempeflink foran kamera, på tross av at fotografen var klumsete, lite oppfinnsom og ganske så tafatt), men hei. Jeg poster dem allikevel. Det er jo sånt jeg gjør for tiden. Gjør ting jeg egentlig ikke har noe lyst til å gjøre, og poster ting selv om jeg kanskje ikke er skikkelig fornøyd med dem. Se på det som en slags merkelig variant av eksponeringsterapi. Kanskje jeg til slutt ufarliggjør det å være middelmådig for meg selv. Hvem veit. Det hadde jo vært fantastisk. For man trenger jo ikke være best i alt… WTF. Det der mener jeg ikke litt en gang. (Enda.) Klart man må. Klart jeg må. FML.

Bunny

bunnynatfixed2

To bilder fra skoleoppgaver. Jeg vil ta bilder. Nå! Ikke at jeg orker meg ut i det hele tatt i dag (det er jo som tidligere nevnt søndag), men jeg har heldigvis maaaaaange bilder å redigere. Det holder i massevis! Better start. Hugs!

Untitled

newoneMobiloppgave «Selvportrett».

Den første oppgaven på skolen gikk ut på å levere 6 «selvportretter». Bildene måtte ikke være av en selv, men formidle ærlige og personlige ting. Bildene skulle bli tatt av mobilkameraet, så dette er altså tatt med iPhonen min. Dette er bare ett av de seks, så det er litt vanskelig å se sammenhengen, men det får bare være. (Mamma, ikke gå helt av skaftet for at jeg viser puppene mine på internett! Det er bare pupper…) Nå har vi fått en ny oppgave, og den er levert allerede. Den skulle bestå av tre kvadratiske bilder, også disse tatt med mobil, som skal kunne henge sammen på veggen. De skal altså være i en viss stil som går igjen i de tre bildene, men det trenger ikke å være av det samme i alle bildene. Helvetesuka, som rektor kalte det, er i gang, og jeg elsker det. Hugs!

Selfiegenerasjonen

_MG_3694-as-Smart-Object-1

2shoot

Klokke fra Pilgrim og armbånd fra Dyrberg Kern.

Hvorfor tar vi selfies? Jeg aner ikke. Hvorfor tar jeg selfies? Fordi jeg elsker å ta bilder, og er verdensmester i å bytte profilbilde på Facebook. Og ja, jeg er helt sikkert overfladisk og egosentrisk også, uten andre verdier i livet enn å vise kinnebina mine fra min beste side mot kameraet. Eller trutmunnen. Jeg er helt sikkert dum som et brød og ønsker meg speil til både bursdags-og julegave. Sånn. Men det er altså mest for at jeg elsker å ta bilder at jeg gidder å bruke en halvtime på å ta bilder av meg selv på en fredagsformiddag. Jeg syns det ble kult i alle fall. Så får alle andre mene akkurat hva de vil. Ha en fin fredagskveld, alle! Hugs.

En sofa i skogen

neewwwwwww

kidsbw

_MG_3219-as-Smart-Object-1

_MG_3226-as-Smart-Object-1

_MG_3212-as-Smart-Object-1

kids3

outif

Ja, her er altså litt fra dagens fotografering med Vilja og tantebarna mine. Gud, som jeg elsker å ta bilder. Det er ingenting som er like gøy som det. Og fire barn under seks(ish) år på en gang er ingen enkel oppgave, akkurat. Men vi fikk da det til! Blir nok litt fler bilder etterhvert og, tenker jeg. Men nå er det tid for spill og godis med de voksne i familien. Hugs!