Ha det, Bosse

Jeg har tatt det kjempevanskelige valget og omplassert Bosse. Men, når man først føler seg nødt til å gjøre et så vanskelig valg, er det godt at man finner et perfekt hjem for han som jeg har gjort. Nå skal Bosse kose seg på en gård i Sparbu med en kjempefin familie og mammaen sin Clara! Gjensynsglede der, altså. Så, hvorfor gjør jeg dette valget? Jo, fordi det krever så ekstremt mye av meg å være alenemamma til to barn under tre år OG gi Bosse det han både fortjener og trenger. Og fordi jeg er nødt til å trekke i bremsen før det er for sent. Er det én ting jeg virkelig ikke vil, så er det å bli så utslitt at jeg blir sjuk igjen. Det kan jeg ikke risikere. Jeg har kommet til et så bra sted mentalt, og der har jeg store planer om å holde meg! Da må man i blant ta kjipe drittvalg som gjør skikkelig vondt, men som antagelig er til det beste for alle på sikt. Som jeg kommer til å savne ham! Men, heldigvis er jeg overbevist om at han får det helt utmerket i sitt nye hjem. ♥

En liten ballerina og en stor sparegris. ♥ Jeg har endelig fått Elliot i søvn ute i vogna for dagens dupp, og selv om jeg har en hel shitloads of «burde-burde» rundt meg her hjemme, prioriterer jeg heller en god frokost og litt tv, før jeg skal slenge meg nedpå og duppe litt selv. Alenemammatilværelsen, dere. Med to små og ei bikkje. I natt var vi våkne hele gjengen i typ to timer, og jeg trodde jeg skulle bli sprø. Jeg har vært litt småsjuk de siste dagene, og var så ekstremt trøtt at det gjorde vondt å sitte oppreist. Da skal altså begge to ha en skikkelig dårlig natt. TIPISK. Så, i dag får burde-burde bare ligge, så jeg får tatt igjen litt søvn. Gn!

Those precious moments

Hverdagen. Ikke oppstilt, ikke smil, ikke pynta. Ikke regissert. Bare meg og kameraet, og to nysgjerrige småbarn som hopper i senga til storesøster Vilja. Øyeblikk som er så hverdagslige at de er lett å overse. Eller, vel, ikke overse, men… øyeblikk som kanskje ikke regnes som verdt å ta bilder av? Vel, jeg elsker denne lille bildeserien. Disse øyeblikkene i hverdagen er fulle av så mye kjærlighet at jeg ikke har ord for det.

To små bjørner

Ink

Det er rart hvordan jeg føler meg mer og mer som meg hver gang jeg tar en ny tatovering. Ting faller lissom på plass. Det er som om jeg føler meg naken uten dem. I sommer nå har jeg fått tre nye tilskudd, og neste time er allerede booka. Også har jeg enda en time i nærmeste fremtid, for jeg har et gavekort jeg skal bruke! Dermed blir det altså to til i løpet av sommeren! Det er selvfølgelig ikke nok, da. Jeg må ha mange fler før jeg blir den jeg føler meg som, haha! Gleder meg!

To tette

En liten bildeserie av mine to små fra i går. Elliot nærmer seg året, og de begynner endelig å kunne leke litt sammen nå. Det er så godt å se at de ler sammen, hjertesmelt sa du?! Fy søren. Det blir vel bare mer og mer fremover og, nå som Elliot så smått har begynt å gå. Snart løper de rundt her begge to, haha! Det er 21 måneder mellom dem, og det har vært (og er) travelt til tider, men åh, så godt det er og! På lørdag kommer storesøster Vilja igjen, og da skal jeg prøve å få lurt med alle tre på noen bilder og. Gjengen! Beste gjengen for sure. ♥

With great power comes great responsibility

Sommeren i (iphone)bilder

Jeg skal ikke skrive så mye i dag, jeg har bare lyst til å poste litt hverdagsbilder fra sommeren til nå. Den er da fin, selv om det ikke akkurat har vært FOR mye av det gode været. Kidsa, ass. De gjør ALT bra!

Jumping for joy – en tittel jeg skrev før jeg skrev innlegget

Noen burde finne opp en duppeditt som leser tankene mine når jeg har lagt meg i senga på kveldstid, for det er da jeg skriver godt, inni hodet mitt. Ikke når jeg setter meg ned i sofaen med MacBooken i fanget for å faktisk skrive! Jeg trenger en duppeditt som leser tankene mine og lagrer dem i et ryddig word-dokument! Det hadde vært noe. I stedet ligger jeg altså der i mørket og forkorter så godt jeg kan i notater på telefonen, når jeg egentlig prøver å sove. Hvor vanskelig kan det være? Å finne opp en slik tankeleser-duppedings altså, ikke å skrive godt når man setter seg ned for å skrive – for det er faktisk helt klin umulig …

Er det ikke i grunn sånn det er med alt? Om du skal på shopping fordi du trenger en kjole til en spesiell anledning, kan du banne på at du ikke finner en eneste kjole du liker godt. Da finner du hundre gensere du liker i stedet, som du ikke kjøper, fordi du skal ha en kjole. Og når du er der for å kjøpe en genser, finner du faen ikke én eneste du liker lenger! Gjett hva? Da finner du KJOLEN. Kjolen med stor K. Som du selvfølgelig ikke lenger trenger.

Eller når man bare skal ha tre ting på butikken, og derfor tenker at man ikke trenger å skrive handleliste. Hvor vanskelig kan det være å huske tre ting, lissom? Så står man der da, mellom leverpostei og lettmelk på Rema1000 og ikke aner hva den tredje tingen var! Det. Er. Så. Sjukt. Irriterende.

Det er som om at man bare prøver for hardt, liksom. Og at universet da bare ler av deg. The joke is on you. Så derfor har jeg altså nå skrevet dette blogginnlegget med tittelen «Jumping for joy» og postet to bilder av Tomine, fordi jeg i utgangspunktet hadde planer om å skrive en fantastisk sjarmerende og morsom tekst om gledene ved å være mamma, eller gledene ved å være to og et halvt år og hoppe i sofaen når det egentlig ikke er lov. Sånn ble det ikke. Jeg skulle kjøpe kjole og endte opp med genser, jeg. Som jeg jo alltid gjør.

Bloggen med ni liv

Som tiden flyr! Her er mine to små, som ikke lenger er så små noen av dem. Jeg har bestemt meg for å ta opp blogginga igjen, fordi jeg vil skrive. Og ta fine bilder. Og dele det. Jeg lover at dette er det første og eneste skikkelig kjedelige blogginnlegget herfra, og derfor kan jeg heller ikke love særlig hyppig blogging – men jeg lover at det skal komme noe sporadisk her inne som skal være verdt tiden din (om du liker å lese, da. Eller se på bilder … fra livet mitt. Ehe). Jeg gleder meg i alle fall – og det holder i massevis!