Verdens beste mommo
Hyttetur
Hjernejobb
I vår har jeg vært deprimert.
Det har jeg ikke vært siden 2017. Det har altså gått ni år siden sist, og nå, i februar, ble jeg plutselig deprimert igjen. Eller, nei, det var kanskje ikke så plutselig. I høst var jeg oppe.
Jeg var oppe, så var jeg nede, og så døde bilen. Halvveis til Skogn bestemte girkassa seg for at nok var nok, så da måtte jeg flippe den over i manuell, snu og kjøre hjem igjen, med to utålmodige barn i baksetet.
Verden var imot meg. Universet hatet meg. Alt gikk feil. Alt var dritt. En ulykke kommer sjelden alene, sies det, og det føltes sannere enn noe annet.
Jeg gikk i samtaler igjen. Det har jeg heller ikke gjort på veldig lenge, ikke siden 2019. Hun sa at jeg burde gå tur. Komme meg ut, gjøre de tingene jeg egentlig hverken hadde lyst til eller orket. Jeg visste at hun hadde rett, sa til henne at det var et godt forslag (og mente det), men dro hjem og glemte det like fort.
Så døde bilen.
Da måtte jeg, da. Måtte ut og gå. Hadde ikke noe valg. Til barnehagen og skolen for å levere og hente, til butikken, til bursdager og til vennebesøk. Gå, gå, gå.
Og så tenkte jeg plutselig på det igjen, en dag mens jeg var ute og gikk, at universet ødela bilen min.
At universet hadde en plan, en masterplan, en baktanke. Men nå forandret tanken seg. Jeg så ikke lenger på det som en forbannelse, at universet var imot meg. Tvert imot! Jeg tenkte: Universet ødela bilen min for å få meg ut og gå. Og her går jeg, livet er bedre og hodet lettere. Antagelig mye raskere enn om bilen ikke hadde dødd!
Det er en fin tanke. En fin måte å se på det på, selv om det kanskje er litt svevende å tenke på universet som en allmektig kraft i den forstand. Sannheten er vel at universet aldri hverken er for eller imot.
Tankegangen er.
Da har vel hjernen gjort jobben sin og, tenker jeg – og kanskje har alle årene med kognitiv terapi faktisk hatt mer effekt enn jeg har trodd.
17. mai 2026
Ja, vi festa den sløyfa på feil side på Elliot, men det fikk vi fiksa før vi gikk ut døra, altså. Haha!
Playful photoshoot with the kids
Åh, jeg elsker hvordan disse bildene ble! Enkel fotoshoot på stua med disse to etter barnehage/skole i dag. Tror vi brukte cirka 15 minutter på dette, jeg! (Det er alt de gidder på en GOD DAG.) Effektivt. Om du kunne tenkt deg sånne søskenbilder/portretter av dine barn; rop ut! Send gjerne en mail til fotografdrea@gmail.com for pris. (Og ja, det er mulig å komme hjem til meg for å ta de! Jeg har stor plass på stua, haha!) Kan også taes hjemme hos dere, om dere har litt plass og litt vinduslys. Slike bilder er i alle fall det jeg liker å ta best! Lekne barnebilder!
Blowing bubbles
Little lioness
Tøysekopp
Painty
Jepp, jeg sier det ut høyt – igjen
Jeg har begynt å skrive igjen. Det er åtte (!) år siden boka mi Psykehus kom ut, og siden da har jeg skrevet … vel. Ingenting. Ikke en dritt. Jeg har begynt på noe titt og ofte, jeg har vel sikkert ti ulike (korte) dokumenter i Word jeg har kalt «romanutkast1», «romanutkast2», «romanutkast3», «ro» … Ja, dere skjønner greia. Alle har vært ordentlig dritt, ingen har lignet på noe som helst, og ikke hatt et snev av potensial. Så ærlig må jeg jo være. Selvinnsikt er en nøkkel jeg heldigvis ikke har rotet bort.
Men nå skriver jeg altså igjen, og det heter ikke «romanutkast». Nei, ideen har en klar tittel (en god en og, om jeg får si det selv!), et plott (komplekst og ambisiøst sådan, må jeg innrømme), et forslag til cover (det er så fint!) og for øyeblikket 11655 ord. Romanprosjektet har en egen mappe med veldig mange dokumenter i. Ideer, kapitler langt uti, klimaksscenen, research, karakteroversikt, plottplan for de neste fem kapitlene, redigerte kapitler og så videre. Altså, det er et salig rot der inne. Som det antagelig skal være.
Eneste bildet jeg har av at jeg skriver, fra da jeg skrev Psykehus. Med rosa hår.
Jeg er så inne i historien at jeg nesten bor mer der enn hjemme for tiden. Jeg kaller barna mine for navnene på karakterene. Jeg stopper bilen på vei til butikken for å notere ned noe jeg kommer på eller må bruke. Jeg får ikke sove når jeg legger meg (og jeg legger meg altfor, altfor sent til å være alenemor med to små som våkner altfor, altfor tidlig). Jeg våkner den ene dagen og tenker «herrejesus, jeg er genial, dette blir en bestselger og en film på Netflix, MINST» til den neste hvor jeg tenker «jeg stinker, hva faen har jeg begitt meg ut på». Det svinger, høyt og lavt, men samtidig sier jeg akkurat det samme som jeg sa da Psykehus begynte å bli en konkret bokplan; jeg SKAL. Det er ikke noe «jeg skal prøve» her. Jeg skal. Ja, jeg er fullt klar over at det er ekstremt vanskelig, at det krever mye tid (vi snakker … ja. Mye tid) og at nåløyet er tynnere enn rumpespre … okay, lets not go there. Men ja. Jeg er fullt klar over at det krever mer enn jeg kan forestille meg.
Allikevel så skal jeg klare det. Denne boka skal bli antatt av en av de store forlagene. Basta. Jeg har en (litt teit) låt på Spotify-lista mi som heter «I only see my goals, I don´t believe in failure», og selv om det er en skikkelig dust klisjé, så synger jeg på den for full hals i bilen hver gang jeg hører den. Og jeg mener det. Sikt høyt og nå høyere enn om du bare kan spasere over, er det ikke noe sånt, da? Vel. Nok blogg, tilbake til prosjektet. Heia meg!
- 1
- 2
- 3
- 4
- …
- 311
- Eldre innlegg