Når voksne menn ligger med 16-17 år gamle jenter

Da jeg var 14-17 år, skjedde det flere ting i livet mitt som var vondt og trist. Midt i ungdomstida, ei tid hvor man er i gang med å definere seg selv, ei tid hvor man blir kjent med seg selv på alle mulige måter. Det er ei veldig viktig tid, den der ungdomstida. Og om ting ikke går helt som de bør, så påvirker det en – både der og da, og på sikt.

Jeg trenger ikke gå så inngående på alt som var vanskelig i ungdomstida, men kortversjonen er: Da jeg var 14 år døde pappa av kreft etter veldig kort tid med sykdom. Jeg begynte å slanke meg, ble slank, men skjønte også at veien jeg var på vei ned ledet til spiseforstyrrelser, så jeg ble redd. Jeg begynte å spise igjen, og ble litt tjukk. Overvektig. Det ble mye festing og alkohol. Så ble jeg voldtatt. Kroppen fikk med andre ord gjennomgå mye. Ned i vekt, opp i vekt, traume. I ei tid hvor de aller fleste er usikre fra før. Samtidig ble familien vår litt … oppløst, kanskje, av at pappa døde. Det påvirka oss alle. Det gjør ikke ei tid, som i utgangspunktet kan være utfordrende, noe enklere.

Min løsning på alle disse tingene var nok ikke helt optimal. Det som slo meg da jeg ble gammel nok til å dra på fest, som i små bygder vil si 15 år og konfirmert, var hvor mange eldre, gifte menn som viet meg oppmerksomhet. Som ga meg komplimenter, som flørta, som mente jeg var sexy. Etterhvert viet jeg dem oppmerksomhet tilbake. Jeg trodde jo kanskje de likte meg, at jeg var litt spesiell, at det var noe med meg de ikke hadde sett før. At jeg var noen. At jeg var noe. At jeg var verdt noe om de ga meg oppmerksomhet. Men de var jo selvfølgelig bare gira på å ligge med ei ung jente som de kanskje så på som «uoppnåelig» på en eller annen måte. Noe helt annet enn kona de hadde hjemme. Noe spennende, noe litt «ulovlig». Jeg vet ikke.

Det som slår meg som både merkelig og skremmende i dag, er at mange av disse mennene som viet meg sånn oppmerksomhet, også var fedre til jenter selv. Jenter som idag er i gang med eller er ferdige med sin ungdomstid. Jeg lurer på om de noen gang har tenkt på at det finnes andre menn som dem. Eldre menn som har vært på fest med døtrene deres. Som er med på å bryte ned disse unge jentene. Som er med på å skitne til ungdomstida hvor de skal bli kjente med seg selv, sin kropp og sin seksualitet, og som er med på å sette jentas egenverdi opp mot akkurat det. Som også i noen tilfeller er med på å gjøre at unge jenter bruker sin egen kropp og sex som en måte å selvskade på, kanskje uten at de ser på det sånn selv – enda.

Nei, det er ikke ulovlig å ligge med 16 år gamle jenter, rettslig sett, selv om man er 40+ og gift. Man havner ikke i fengsel av det. Men moralsk sett? Tenker de egentlig over hva de gjør? Hvem de ligger med? Hva dette individet har opplevd? Hvor ung man er når man er 16-17 år? Hvor viktig denne tida egentlig er i et menneskes liv? Hvordan hun blir kjent med seg selv, kropp, seksualitet og verden generelt? Hvorfor denne unge jenta i det hele tatt vier interesse tilbake? Er det sunt? Er det fordi du, som 40 år gammel gift mann, er så uhorvelig kjekk at unge jenter ikke klarer å holde seg unna? Nei, høyst sannsynlig ikke. Antagelig har du møtt ei jente med et behov for noe hun ikke helt selv vet hva er enda. Kanskje har hun mye å takle. Kanskje lever hun i et kaos. Kanskje trenger hun noe, men en ting er sikkert; sex med deg, en gift, eldre mann som får henne til å føle seg som et objekt, er absolutt ikke det hun trenger. Du burde skamme deg, du som ikke er i stand til å tenke lenger enn det du gjør.

Before & after – HAIR

FØR:

ETTER:

Her kommer før-og etterbilder etter frisørbesøket i går! Jeg var hos Ine på H2 Nordre, og jeg ble kjempefornøyd! Vi gikk for en kaldere, litt mørkere blond med striper! Det mørke kommer til å lysne etterhvert, så har jeg mulighet til å velge «på nytt» hvilken retning jeg vil ta håret i etterhvert. Om jeg vil bli lysere eller mørkere. Smart! Det var virkelig digg å få fiksa opp håret litt, nå føler jeg meg så mye freshere, og det tenker jeg skal bli godt nå når fødsel og hele pakka står for tur. Haha! Godt med litt egenpleie!

Disse bildene er forresten tatt med min nye iPhone 11 Pro! Ganske mye bedre kamera enn på min gamle, for å si det sånn. Det er digg! Mye enklere å ta selfies med telefonen enn speilreflekskameraet, haha.

Hårfarge-meninger, anyone?

Jeg har bladd litt i bildemapper på macen, og konklusjonen ble at jeg seriøst må gjøre noe med hårfargen min nå. Jeg kler jo ikke blond noe særlig. Haha! Jeg får alltid lyst til å bli blond igjen etter en stund som mørk, siden det jo faktisk er blond jeg originalt er, men altså … det er jo virkelig ikke det jeg kler best. Men nå aner jeg ikke hva jeg vil gjøre! Jeg bare kjenner jeg er nødt til å gjøre noe, for jeg hater virkelig hele utseendet mitt for tiden! Gud, som jeg gleder meg til å trene, til å få tilbake kroppen min, til å føle meg slank og litt fin igjen! Men ja. Håret. Det må jeg gjøre noe med ASAP! Hva tenker dere? Nå er jeg jo ganske blond – bør jeg da benytte sjansen til å gjøre ting som er enklere når man er blond? Typ … pastellrosa? Eller bør jeg bare gå for brunt hår direkt? Meninger? Jeg trenger seriøst hjelp og meninger!

Oooog … der bestilte jeg frisørtime til imorra, så får jeg i alle fall fresha meg opp litt av noen som vet hva de driver med! Hadde egentlig tenkt å gjøre det selv, men jeg blir nok mer fornøyd (og fornøyd i lenger tid etterpå) om jeg drar til frisør. Må være lov å unne seg en frisørtime før fødsel, vel! Men hva jeg skal gjøre aner jeg fremdeles ikke …

Jeg bare venter i grunn

Jeg går egentlig bare og venter nå. På at babyen skal komme, på at jeg plutselig skal få en helt ny hverdag, på at livet skal forandre seg totalt igjen. Æh, hjelp! Det er litt rart, for i store deler av svangerskapet går man jo rundt og bare gleder seg til babyen kommer. Man er litt utålmodig, syns egentlig tida bare kan gå fortere! Men nå er det plutselig kun litt over to uker igjen til termin, og jeg blir litt sånn «SHIT, nå kommer babyen snart! HJELP!» Haha! Plutselig er jeg småbarnsmamma igjen, liksom. Hvordan blir det? Kommer jeg til å takle det godt? Blir jeg en god mamma for denne lille jenta? Kommer jeg til å trives med den nye hverdagen? Kommer hun til å få et godt liv? Plutselig sniker frykten litt innpå, og jeg lurer på om jeg egentlig er klar.

Jeg tror jo det. Jeg tror jeg er så klar som man kan bli, og jeg tror jeg kommer til å elske en ny hverdag med et nytt ansvar, akkurat slik jeg gjorde da Vilja ble født. Og jeg skal selvfølgelig gjøre alt jeg kan for å gi henne et godt liv. Men det er bare så stort og overveldende til tider, dette med å bli mamma. Jeg gleder meg ekstremt, og samtidig er jeg livredd. Helt normalt, antagelig. Haha! Men ja. Kun litt over to uker til termin nå. Vilja var her i helgen, og neste gang hun kommer, så er jeg tobarnsmor! Hvor sjukt er ikke det å tenke på? Det nærmer seg veldig!

37 uker på vei!

I dag er jeg 37 uker på vei, og det er kun tre uker til termin! (Men har dessverre ingen bilder fra i dag da, jeg har ikke orket å tatt noen, hah!) Det vil med andre ord si at svangerskapet regnes som fullgått, og at fødselen egentlig kan starte når som helst. Nå tror ikke jeg det skjer noe på minst et par uker enda da, men det er jo litt spennende å gå rundt uten å vite om det kan begynne i morra eller ikke. Så. Status? Vel, bekkenløsningen kjennes mer og mer, og når jeg går kjenner jeg veldig trykk nedover som gjør vondt. Så det blir kortere og kortere turer med Bosse, dessverre. Dagene er blitt ganske kjedelige nå. Det er liksom ikke så mye å holde på med! Det er begrenset hva man gidder når det er vondt å røre på seg, liksom. Jeg har sterke kynnere ganske ofte, og føler jo at kroppen forbereder seg til fødsel. Jeg føler meg klar! Fødebagen er sånn halvveis pakka, jeg har vasket alt av babytøy og vugga står klar med babynest. Babystolen er klar med bilstolpose og hele pakka, så nå er det egentlig ikke så mye mer å gjøre! Alt er klart! Jeg skal prøve å ikke bli utålmodig, for selv om Vilja kom en uke før termin, betyr jo ikke det at det samme skjer nå. Kanskje går jeg helt til termindatoen, eller kanskje til og med over! Det eneste problemet er bare at jeg kjeder meg så sjukt nå om dagen. Haha! Noen som har noen tips til hva jeg kan bruke tida på? Hugs!

De som har det jævlig

Jeg tenker ofte på alle de unge som sliter så mye at de skader seg selv, og også prøver å ta sine egne liv. Jeg har så lyst til å si noe til dem, lyst til å hjelpe – men jeg vet jo selv hvor vanskelig akkurat det er. Jeg har vært der selv, og selv om mange rundt meg sa «det kommer til å bli bedre!», så hadde jeg vanskelig for å tro på dem. Helt umulig, faktisk. Kanskje det ble bedre for andre – men for meg var det umulig. Det var fjernt, det var uoppnåelig, det var totalt urealistisk. Jeg trodde ikke jeg kom til å få det bedre noen gang, jeg trodde livet mitt alltid kom til å være så vondt og vanskelig å leve at jeg til slutt en dag skulle klare å gjøre slutt på det.

Men jeg tok feil. Det ble bedre. De hadde rett, alle de som sa at det kom til å bli bedre. At livet kom til å endre seg, på en eller annen måte, på et eller annet tidspunkt. Jeg tror jeg tenker på det omtrent hver eneste dag. Hvor takknemlig og glad jeg er for at jeg rakk å oppleve det. At jeg rakk å kjenne på forandringen, at jeg rakk å oppdage at ting blir bedre, at livet er verdt å leve og at det har mye å by på – selv om ting har vært jævla vanskelig og ulidelig vondt.

«Erfaring gir innsikt. Innsikt gir perspektiv. Perspektiv gir håp. Håp gir morgendagen mening.» – Utdrag fra etterordet i boka mi, Psykehus

De siste dagene har jeg fått høre om flere unge jenter som sliter veldig. Jeg får høre fra foreldrene deres, som er så redde for barna sine, som bare ønsker å hjelpe – men som ikke vet hvordan. Jeg kom også over NRKs sak om det mørke fellesskapet på sosiale medier, hvor unge mennesker deler bilder av selvskading og selvmordsforsøk, hvor de støtter hverandre, hvor de blir en del av et fellesskap, men også hvor de trigger hverandre og dytter hverandre nærmere og nærmere døden. Det blir en slags intern konkurranse om å være sykest. Desto sykere man er, desto mer populær blir man. Desto mer støtte får man. Desto viktigere blir man i fellesskapet. Og, er det egentlig så rart at det da eskalerer? Som psykisk syk faller man raskt utenfor alle andre fellesskap. Man er ikke i arbeid, man fullfører ikke skolegang, man mister etterhvert alle de friske sidene i livet. Psykdom bir en stor del av ens identitet og fellesskap, og det er da i det minste noe – og føles bedre enn ingenting.

Jeg er usikker på om jeg vil linke til saken, for selv om den er både god, vond og viktig, så føler jeg kanskje også at den kan være triggende. Min første tanke var «åh, jeg skulle jo også ha vært med i det fellesskapet for noen år siden, det hadde jo passet meg perfekt.» Og det er en ganske så skummel tanke. Jeg sitter her i dag, 30 år gammel, rimelig psykisk frisk, høygravid og glad i livet – og allikevel blir noe i meg trigget av saken. Jeg kan bare tenke meg hvordan jeg hadde reagert om jeg så denne saken for tre-fire år siden, da jeg var på mitt aller, aller sykeste. Jeg hadde nok oppsøkt miljøet. Og kanskje hadde jeg ikke vært like heldig da. Kanskje hadde jeg ikke fått muligheten til å sitte her i dag, 30 år gammel, rimelig psykisk frisk, høygravid og glad i livet.

Men samtidig er åpenhet viktig. Det er et viktig tema å snakke høyt om, og det er viktig for både foreldre og helsevesen å vite om et sånt fellesskap, og hvordan det påvirker. Det er viktig å prate om det! Grensen er hårfin og vanskelig, noe også NRK har skrevet en sak om her. For det ER vanskelig. Hva er til hjelp, hva kan forhindre, og hva gjør det motsatte? Hva trigger? Hva kan hjelpe de unge som sliter så veldig, og hva kan gjøre det motsatte? Jeg aner ikke. Jeg har ingen fasit.

Alt jeg vil er at de som har det så vondt at de føler livet ikke er verdt å leve. skal få det bedre. At de skal få kjenne på at det blir bedre. At de skal være like heldige som meg, som med små marginer fremdeles sitter her i dag og er takknemlig og lykkelig over å ha overlevd! Jeg skulle ønske det fantes noe jeg kan si eller gjøre som kan være verdt noe for dem! Som kan gi dem håp. For håp er så viktig. Uten håp har man ikke igjen så mye, og det farligste for en pasient er følelsen av å ikke lenger ha noe å miste.

Familielunsj

Noen bilder fra en hyggelig lørdag. Fin gjeng!

Bosse & Guapo

Iphone-bilder

To bilder av bikkjene (Bosse & Guapo) fra gårsdagens tur med Nora, Guapo og lille baby-Kristian. Guapo var mer opptatt av å slafse i seg våt loff som endene ikke hadde orket å spise opp, så han var ikke så poseringsvillig for et bilde. Haha! Bosse er for kresen for våt loff. Takk for turen, det var kos, selv om bekkenet mitt nå har begynt å si klart i fra om at «lengre» turer ikke akkurat er nødvendig. Jeg skriver «lengre», for altså … nå om dagen er 4 km det lengste jeg klarer å gå, og det tar meg faktisk en hel time å gå! Haha, ikke rart Bosse trekker mer i båndet for tiden, han er ikke vant med at det går treigt med meg. Jeg skal vel være glad for at jeg fremdeles kommer meg ut på tur, da! Det er digg! Hugs.

3 podcast-episoder jeg liker

I det siste har jeg slitt med søvn, og spesielt med å sovne, selv om jeg er stuptrøtt. Derfor har jeg begynt å sette på en podcast når jeg legger meg, og det har faktisk hjulpet veldig! Jeg hører til jeg kjenner jeg blir så trøtt at jeg tror jeg kan sovne, og da slår jeg av (så jeg får med meg slutten neste dag). Men problemet mitt er jo å finne gode episoder. Jeg er så streng og kritisk, og syns det meste er totalt uinteressant å høre på! Derfor tenkte jeg at jeg skulle tipse om 3 forskjellige podcast-episoder jeg faktisk liker! Her kommer de i tilfeldig rekkefølge:

1. SMELT PÅ TJUKKA, episode 5 med programleder Sandra Lyng og gjest psykolog Hedvig Montgomery. Temaet er psykisk lidelse og graviditet. En veldig fin episode, hvor Hedvig Montgomery har veldig mye fornuftig og godt å si! Verdt å høre.

2. FAMILIELIV, episode 80 med programleder Oda Weider og gjester Ingeborg Senneset og Tine Dyrkorn. Temaet er kroppen, og podcasten er veldig fin og interessant!

3. ANGER, episode 102 med programleder Sivert Moe og gjest psykolog Peder Kjøs. Temaet er selvmord og depresjon. Sivert Moe har veldig mange interessante, morsomme og spennende episoder, og denne med Peder Kjøs liker jeg godt. Selvmord er jo et vanskelig, men viktig tema som jeg har et veldig sterkt forhold til! Ja til mer snakk om selvmord.

Har noen av dere noen tips til hva jeg bør høre? Som sagt, så er jeg veldig kritisk og kresen, og liker omtrent ingenting, men tar veldig gjerne i mot tips. Jeg trenger noe som er verdt å høre på! Sleng igjen et tips i kommentarfeltet, da. Takk!

Høygravid og emosjonell

Jeg er litt sliten. Humøret har dalt litt, jeg har grått, jeg har hatt det første panikkanfallet på mange måneder, jeg er er trøtt og sliten og sover mye mer. Det er kanskje hverken rart eller unormalt, jeg er jo tross alt høygravid (35+1 i dag, så jeg er altså inne i uke 36!), men det er allikevel litt … skummelt? Jeg kjenner på gamle følelser igjen, de jeg ikke har savnet. Jeg tenker på store ting, bekymrer meg og kjenner på frykt. Å være forelder er det største og viktigste i livet mitt, og av og til føles den rollen og den oppgaven litt for stor for meg, om du skjønner hva jeg mener? Eller … ikke for meg spesifikt kanskje, men for oss alle? Det følger med så mye frykt, så mange bekymringer, så mange store følelser. Det er så svært, alt sammen! Jeg har jo alltid en ganske så stor frykt for å feile i det jeg gjør, uansett hva det gjelder. Nei, æsj, jeg vet ikke. Jeg tror jeg er veldig emosjonell nå om dagen, og føler veldig mye. Og det jeg føler, føler jeg ekstra sterkt nå om dagen.

Jeg ser frem til helg, da. Vilja kommer igjen, og jeg gleder meg sånn til å gi henne en stor, god klem! Hun er virkelig det viktigste i livet mitt, og jeg føler meg så takknemlig som er mammaen hennes! Hun er så fantastisk. På lørdag skal vi dessuten treffes for lunsj, hele familien. Mamma, bror, søss – alle sammen. Det blir også veldig godt, for jeg trenger egentlig en mamma-klem selv også. En mamma-klem gjør alltid godt, og spesielt om man er litt «på grinern» for tiden. Hugs!