Er jeg egentlig god nok?

Av og til føler jeg meg ganske overvelda av det å være forelder. Det er så mye å tenke på, så mange fallgruver, så mange måter å feile på, og selv om småttisene har to foreldre, så føler jeg at jeg står ganske alene i det – fordi vi ikke lenger er sammen. Hverdagen står jeg alene med. Vi snakker jo selvfølgelig sammen, og diskuterer litt, men når man er alene så skal man jo tåle alt alene og. Rot og krangling, matlaging og påkledning. Sinneutbrudd og trass. Man skal møte barnas følelser, forstå dem, validere dem, gi rom for dem, men samtidig være tydelig og sette grenser. Det høres jo så enkelt ut, men til tider føles det så utrolig overveldende. Og jeg feiler. Av og til blir jeg sint. Av og til kjefter jeg. Av og til stormer jeg ut av rommet og må stå på vaskerommet og telle til ti. Noen ganger tar følelsene mine overhånd, og tålmodigheten slutt. Jeg ber om unnskyldning, ordentlig og uten forbehold, men er allikevel redd for at jeg ikke kan reparere. Er jeg egentlig god nok?

Jeg leser mye. Jeg prøver å lære om hvordan jeg på best mulig kan være en god forelder. Jeg er ikke helt blank på pedagogikk. Allikevel føler jeg meg tidvis helt fortapt, og det er så overveldende. Bør jeg ikke si «så flink du er» til barna mine? Roser jeg ikke innsats godt nok, men skaper fokus på resultat? Bør jeg ikke si «så fin du er»? Skaper jeg negativt fokus på utseende og det ytre? Er jeg for streng? Blir jeg for sint? Klarer jeg ikke å møte følelsene deres godt nok?

Hjelp. Jeg syns det er så vanskelig. Er jeg egentlig god nok?

I helgen var jeg hjemme alene. Barnefri helg. Energinivået har vært litt labert i det siste, så å dra til Trondheim for å henge med venner (som jeg ofte gjør når jeg har barnefri helg), ble byttet ut med husvask, trening og sofachill. Jeg laget meg hjemmelaget pizza, og lukten av tomatpuré og løk minnet meg så veldig om familietid. Jeg lukket øynene, og kunne nesten se for meg pappa stå på kjøkkenet og lage mat. Jeg kunne nesten kjenne følelsen av lørdagskveldene foran tv-en samlet som en familie, med leiefilm fra kiosken og pizza på bordet. Den familiefølelsen får jeg ikke gitt Tomine og Elliot. Når de er her hos meg, er det bare meg. Det er ikke både mamma og pappa. Er det egentlig godt nok?

Del

1 Comment

  1. Sigrid
    januar 28, 2024 / 15:28

    Hei, bare din faste leser og fan som har vært innom Bloglovin en rolig søndag og kom over innlegget.

    «Man skal møte barnas følelser, forstå dem, validere dem, gi rom for dem, men samtidig være tydelig og sette grenser.» – det høres ikke enkelt ut, spør du meg! Tror egentlig alle rådene og alt vi leser kan gjøre ting enda vanskeligere for oss. Jeg har en gutt som blir to i april og jobber i PPT (tidligere på barnehageteam) og kan derfor ganske mye om validering av følelser og generelt om oppdragelse. Vi bruker selvfølgelig alt det jeg har lært, men jeg har også med meg masse tydelighet fra min egen barndom – som var helt bra nok – og som jeg synes balanserer ut litt. Alt kan ikke være ideelt hele tiden, og det kan jeg love deg at det ikke hadde vært om jeg hadde vært alene med gutten vår heller (all Credz til dere som er alene med barna periodevis!). Kanskje det er litt prestasjonsjag i dette med å være forelder og? Og hvis man attpå til er utenfor arbeidslivet, at det blir noe man føler man MÅ få til veldig veldig bra? Barn har godt av å lære at foreldrene er ekte mennesker også, som har følelser og kan bli påvirket av det som skjer rundt dem :)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.