Energisluket

Det er ikke sånn at man – etter mange år som psyk – våkner opp og vips, så er alt bra. Vips, så er man kurert, liksom. Alle destruktive mønstre har forduftet, dårlige mestringsstrategier har blitt til gode, og man tar aldri ett steg tilbake. Det hadde jo vært helt magisk, men sånn er det nok svært sjelden. Det har tatt meg lang, lang tid å akseptere det, men nå tror jeg faktisk at jeg har klart det. Jeg har klart å godta at det kommer til å komme fler tilbakeslag. Jeg har også klart å godta at det er en evig prosess, hver eneste dag, å holde meg frisk nok, selv om jeg ser på meg selv som ganske så stabil og fin i formen for tiden. Jeg har godtatt at jeg må sette spørsmålstegn til hva jeg tenker, hva jeg føler og hvordan jeg reagerer, og vurdere om det er sunt eller usunt. Om det er friskt eller sykt. Om det er konstruktivt eller destruktivt. Jeg kan ikke automatisk bare tro på meg selv, tankene mine eller følelsene mine. Det destruktive har de siste årene tatt over og blitt automatikk, og det må jeg jobbe mot. Jeg ante ikke hvor slitsomt det faktisk er. Å hele tiden jobbe med meg selv, så jeg kan stole nok på meg selv til å tørre å prøve igjen, for å se om jeg kan klare å mestre det jeg tidligere ikke har mestret. Men hei, det fungerer, så da får det bare være at det tar mye energi. Det er verdt det. Fremgang. Jeg er litt stolt, jeg. Helt håpløs er jeg da ikke.

Bloggtips?

God dag! Haha, jeg må le av meg selv. Lover meg selv å bli flinkere til å ta fine bilder (med speilreflekskameraet), men så er jeg direkt på et innlegg med to snapselfies, liksom. Jaaaja. Sånn gikk deeeeet. Neida. Jeg skal bli flinkere, problemet er bare at jeg har tatt skikkelig helg i dag, og ikke har gjort annet enn å sove lenge og sitte i sofaen. Produktivt.

Men ja. Jeg trenger blogginspirasjon! Om jeg skal prøve å legge litt innsats i det, så trenger jeg noen gode blogger å følge. Hvilke blogger følger du? Hva er det som er interessant å se/lese om? Hva bør jeg skrive/blogge om? Hugs!

Early morning

Jeg sov to timer i natt, og stod opp litt over syv for å levere bilen på service klokka åtte. Så tok jeg bussen hjem og la meg for å sove igjen, men uten hell, så dette har i stedet vært verdens lengste morgen. Jeg er for trøtt til å finne på noe, for våken til å sove, jeg er pratesyk og skulle ønske kjæresten også var våken, men jeg kan da ikke vekke ham bare for at jeg er selskapssyk, haha. Så da ligger jeg i sofahjørnet med pledd og en kopp te og tenker på hva jeg skal bruke resten av dagen på. Det er antagelig meningsløs bruk av tid, for jeg kommer helt sikkert til å bli så trøtt at jeg sover bort det meste av den uansett. Oh well. Hugs. 

Friday at last

Morn! Eller god dag da, det passer vel bedre. Jeg har jo tross alt vært våken en god stund. Våken-isj. Jeg sov skikkelig dårlig i natt, og våknet med skikkelig panikk i sekstiden. Aner virkelig ikke hvorfor, kan ikke huske å ha drømt noe fælt heller, men jeg fikk ikke puste, klarte ikke ligge stille, og sleit med å finne ro igjen. Ekkelt ass. Men nå er jeg klar for å rydde litt før jeg skal hente Vilja om et par timer. Solstrålen! Gleder meg veldig. Vel, jeg får vel komme i gang med den ryddinga, så kanskje jeg rekker å skrive litt før jeg kjører og. Hugs.

Back to work?

Hellu! I dag har jeg vært i møte med veilederen min på arebeidsretta rehabilitering (som jeg går på via Norservice via NAV) og nav-kontakten min, og det gikk veldig bra! Så nå håper jeg at det etterhvert kan komme meg tilbake ut i arbeidslivet. Jeg har jo ikke vært i arbeid siden … vel, 2013! Jeg sa opp stillingen min som journalist i 2014, men var mye sykmeldt før det skjedde. Nå har jeg vært relativt stabil psykisk i fire-fem måneder, og jeg håper jeg nå er i stand til å jobbe litt igjen snart. Jeg vil jobbe, og nå har vi i alle fall en konkret plan og et konkret mål! Så får vi se hvordan det blir. Jeg håper! Hugs.

Collection

Bare litt bilder. Jeg har laget en ny Instagram-konto (link), så ta gjerne en titt og følg veldig gjerne! Der poster jeg mindre selfies og mer … fine bilder. Haha. Klemz.

Vacation memories

Jeg får ikke sove, så i stedet ligger jeg i sengen med macen i fanget og blar gjennom bilder. Her kommer noen upubliserte bilder fra sommerferien. Ah, jeg vil reise igjen, jeg. Og jeg gleder meg til å ha Vilja igjen i helgen! Som jeg savner henne. ♥

Stillstand og ventetid

Herregud, jeg blir nesten sprø altså! (HAH, phun intended, sprø vet jo alle at jeg er.) Jeg sjekker mailen typ tusen ganger per dag, i håp om at det kanskje har kommet inn en mail fra forlaget jeg har sendt manuset til. Altså, det er ikke det at jeg har så altfor store forhåpninger om at det kommer et positivt svar tilbake, men det er vel heller mer det at så fort jeg får svar (les: avslag), så kan jeg fortsette prosessen, liksom. Da kan jeg komme videre, for bok skal det jo bli, om jeg så må gjøre alt selv. Når jeg nå har sendt det fra meg, er det ikke mye annet å gjøre enn å vente før jeg får svar. Nødvendig stillstand, og selv om det selvfølgelig er litt spenning i det, så er det grusomt mye kjedeligere enn både å jobbe med det og å få svar. Avslag eller ei. Ohwell, nå skal jeg (for en gangs skyld) komme meg tidlig i seng. God natt!

New header

Jeg fiksa ny header i går. Hva syns dere? Tror jeg liker den jeg ass. Hugs!

I blant

I blant får jeg plutselig lyst til å gjøre ting jeg elsket å gjøre før. Som for eksempel det å ta fashion-bilder. Jeg skulle jo bli best, men så holdt jeg bare ut på fotofagskolen i et halvt år før jeg ble så deppa og tung at jeg ikke klarte å møte opp lenger. Så var det eventyret plutselig over, liksom. Drømmen ble forkastet, interessen forsvant med et poff, og jeg, som tidligere virkelig elsket å ta bilder, fikk nesten angst bare av å se på kameraet mitt. I blant savner jeg å ta bilder. Jeg tror jeg kunne ha blitt ganske flink. Jeg var da ikke så ille, var jeg vel..? Kunne jeg blitt skikkelig bra? Sånn tenker jeg om flere ting. Ting jeg begynte med, ting jeg virkelig hadde tro på, ting jeg virkelig likte. Problemet er at jeg … vel, aldri ble skikkelig bra. Jeg kom aldri så langt. Ikke med noe som helst.

I blant får jeg skikkelig panikk. Hva faen skal det bli av meg? Kan jeg noen gang faktisk få til noe – over tid, og ikke bare i en kort, liten periode? I kveld savner jeg den der følelsen av å ha en betydning i en litt større sammenheng enn mitt eget liv. Det trenger ikke være allverden, altså. Bare være en del av noe. Gjøre noe, og klare det. Gjennomføre, fullføre. Ikke bare begynne. Jeg savner å ha et konkret mål jeg virkelig har tro på at er mulig å nå. Tro på at er realistisk for meg. Ja, ja. Nå skal jeg sette meg ned og skrive litt, for selv om det kanskje er en del av et svært så hårete mål, så er det i alle fall meningsfylt for meg. Og det er da noe.