Ink

Det er rart hvordan jeg føler meg mer og mer som meg hver gang jeg tar en ny tatovering. Ting faller lissom på plass. Det er som om jeg føler meg naken uten dem. I sommer nå har jeg fått tre nye tilskudd, og neste time er allerede booka. Også har jeg enda en time i nærmeste fremtid, for jeg har et gavekort jeg skal bruke! Dermed blir det altså to til i løpet av sommeren! Det er selvfølgelig ikke nok, da. Jeg må ha mange fler før jeg blir den jeg føler meg som, haha! Gleder meg!

To tette

En liten bildeserie av mine to små fra i går. Elliot nærmer seg året, og de begynner endelig å kunne leke litt sammen nå. Det er så godt å se at de ler sammen, hjertesmelt sa du?! Fy søren. Det blir vel bare mer og mer fremover og, nå som Elliot så smått har begynt å gå. Snart løper de rundt her begge to, haha! Det er 21 måneder mellom dem, og det har vært (og er) travelt til tider, men åh, så godt det er og! På lørdag kommer storesøster Vilja igjen, og da skal jeg prøve å få lurt med alle tre på noen bilder og. Gjengen! Beste gjengen for sure. ♥

With great power comes great responsibility

Sommeren i (iphone)bilder

Jeg skal ikke skrive så mye i dag, jeg har bare lyst til å poste litt hverdagsbilder fra sommeren til nå. Den er da fin, selv om det ikke akkurat har vært FOR mye av det gode været. Kidsa, ass. De gjør ALT bra!

Jumping for joy – en tittel jeg skrev før jeg skrev innlegget

Noen burde finne opp en duppeditt som leser tankene mine når jeg har lagt meg i senga på kveldstid, for det er da jeg skriver godt, inni hodet mitt. Ikke når jeg setter meg ned i sofaen med MacBooken i fanget for å faktisk skrive! Jeg trenger en duppeditt som leser tankene mine og lagrer dem i et ryddig word-dokument! Det hadde vært noe. I stedet ligger jeg altså der i mørket og forkorter så godt jeg kan i notater på telefonen, når jeg egentlig prøver å sove. Hvor vanskelig kan det være? Å finne opp en slik tankeleser-duppedings altså, ikke å skrive godt når man setter seg ned for å skrive – for det er faktisk helt klin umulig …

Er det ikke i grunn sånn det er med alt? Om du skal på shopping fordi du trenger en kjole til en spesiell anledning, kan du banne på at du ikke finner en eneste kjole du liker godt. Da finner du hundre gensere du liker i stedet, som du ikke kjøper, fordi du skal ha en kjole. Og når du er der for å kjøpe en genser, finner du faen ikke én eneste du liker lenger! Gjett hva? Da finner du KJOLEN. Kjolen med stor K. Som du selvfølgelig ikke lenger trenger.

Eller når man bare skal ha tre ting på butikken, og derfor tenker at man ikke trenger å skrive handleliste. Hvor vanskelig kan det være å huske tre ting, lissom? Så står man der da, mellom leverpostei og lettmelk på Rema1000 og ikke aner hva den tredje tingen var! Det. Er. Så. Sjukt. Irriterende.

Det er som om at man bare prøver for hardt, liksom. Og at universet da bare ler av deg. The joke is on you. Så derfor har jeg altså nå skrevet dette blogginnlegget med tittelen «Jumping for joy» og postet to bilder av Tomine, fordi jeg i utgangspunktet hadde planer om å skrive en fantastisk sjarmerende og morsom tekst om gledene ved å være mamma, eller gledene ved å være to og et halvt år og hoppe i sofaen når det egentlig ikke er lov. Sånn ble det ikke. Jeg skulle kjøpe kjole og endte opp med genser, jeg. Som jeg jo alltid gjør.

Bloggen med ni liv

Som tiden flyr! Her er mine to små, som ikke lenger er så små noen av dem. Jeg har bestemt meg for å ta opp blogginga igjen, fordi jeg vil skrive. Og ta fine bilder. Og dele det. Jeg lover at dette er det første og eneste skikkelig kjedelige blogginnlegget herfra, og derfor kan jeg heller ikke love særlig hyppig blogging – men jeg lover at det skal komme noe sporadisk her inne som skal være verdt tiden din (om du liker å lese, da. Eller se på bilder … fra livet mitt. Ehe). Jeg gleder meg i alle fall – og det holder i massevis!

A dog friend

<3 <3 <3

Danse, danse, danse

Litt for mange bilder av Tomine som danser på rommet sitt. Lykke. <3

Kidsa

Elliot

Det har altså tatt meg over en måned å poste et innlegg om Elliot her. For ja, jeg har født (selvfølgelig, haha)! Elliot kom til verden 13.august. Torsdag 12.august trodde jeg fødselen begynte. Jeg tok frem rieteller-appen på telefonen og lå i senga på morgenen og kjente etter om det var rier eller ikke. Jeg var ikke helt sikker – og før jeg rakk å bli det, stoppet det opp. Morgenen på fredag den 13.august kom det på nytt. Og etterhvert var det ingen tvil. Ting var i gang! Vilja var her de dagene, så vi ringte mormor og moffa, så kom de hit for å ta med seg Tomine og Vilja hjem til seg. Jeg og Vegard gjorde oss klare for å kjøre til sykehuset i Trondheim.

Riene var regelmessige, men ikke dritvonde, selv om de gradvis tok seg opp. Like før vi var kommet til Orkanger, stoppet det derimot helt opp. Altså, riene ble bare helt borte! Vi stoppet på Amfi-senteret der for å se om de tok seg opp av å gå litt rundt omkring, men nei. Ingenting skjedde. Vi dro allikevel til Trondheim for en sjekk. Jeg hadde 2-3 cm åpning, og jordmora ba meg egentlig bare ta en lunsj i byen eller noe, og se om ting tok seg opp igjen. Vi valgte heller å dra en tur opp til bror på Byåsen, og allerede i bilen i parkeringskjelleren utenfor sykehuset begynte riene å komme igjen. Like regelmessig som tidligere, men fremdeles ikke særlig vonde.

Vi satt og chilla hos bror en stund. Riene tok seg opp, og kom etterhvert med 2-3 minutters mellomrom. Smertene tok seg opp, og siden det gikk ganske så raskt på slutten med Tomine, turte jeg ikke vente lenger med å dra tilbake til sykehuset. MEN HALLO! I bilen på vei ned til sykehuset roa alt seg igjen. Seriøst!? Haha, jeg skjønte ingenting, og sa til Vegard at kanskje vi bare skulle snu og henge litt lenger hos bror. Vi snudde, kjørte tilbake, parkerte og gikk inn. Da tok det seg opp veldig igjen. Skikkelig vondt, tette rier, og det ble nesten litt ubehagelig å IKKE være på sykehuset. Vegard laga seg en kaffe, men den fikk bare stå – så kjørte vi ned til sykehuset direkt igjen. Igjen roa ting seg i bilen, men nå gadd vi ikke snu enda en gang, haha!

Kom til sykehuset og fikk ei fødestue. Jordmora sa «du vet jo hvordan dette er, så du kan vel egentlig bare ringe på når du begynner å kjenne at det har tatt seg opp?» Det var jeg helt enig i. Så da fikk vi bare være i fred der i to-tre timer. Riene var regelmessige, men ikke veldig vonde. Etter en stund sier jeg til Vegard «nå har jeg 5 cm, og nå begynner det å gjøre jævla vondt, så nå tror jeg at vi skal ringe på og få inn hun jordmora». Hun kom inn, tok en sjekk. «Du har 5 cm nå», sa hun, og jeg sa «ja, det var det jeg sa!»

Herfra og ut gikk var det intenst. En time etter at jordmora kom inn, var Elliot ute! Uten dramatikk. Jeg er så heldig! Fødslene mine er så fine, og jeg tenker tilbake på dem med en skikkelig god følelse. Nesten så jeg vil gjøre det igjen! Elliot var en stor gutt, med sine 4265 gram og 52 cm! Han er nydelig, rolig og veldig chill! Tror nesten ikke vi har hørt ham gråte enda engang, jeg – og nå har han jo blitt fem uker allerede! Tida flyr. <3 Oh weeell, jeg gidder ikke lese over dette innlegget, så om det er mye feil eller dårlig språk, så får det bare være! Nå skal Elliot få sovne i fanget mitt, så jeg kan stryke litt på ham. Kjærleik!