Et lite avbrekk fra hverdagen

Kidsa! To av dem, i alle fall. Jeg har hatt barnefri helg, noe som fremdeles føles litt godt og litt rart på samme tid. Det tar ikke lang tid før jeg savner dem EKSTREMT, men samtidig er det godt med et lite avbrekk og. Jeg absolutt elsker hverdagen, men å være alene med to små mesteparten av tiden er jo selvfølgelig også litt slitsomt til tider, så det å få en liten pause og kjenne på savn og glede over den kaotiske småbarnshverdagen er gull. Nå er jeg veldig klar for hverdagen igjen! Kos, lek, latter, gråt, stahet og selvstendighet i skjønn forening. Også gleder jeg meg veldig til Vilja også kommer neste helg. Kidsa, ass. De er livet mitt. De er alt som virkelig betyr noe. ELSK!

Those precious moments

Hverdagen. Ikke oppstilt, ikke smil, ikke pynta. Ikke regissert. Bare meg og kameraet, og to nysgjerrige småbarn som hopper i senga til storesøster Vilja. Øyeblikk som er så hverdagslige at de er lett å overse. Eller, vel, ikke overse, men… øyeblikk som kanskje ikke regnes som verdt å ta bilder av? Vel, jeg elsker denne lille bildeserien. Disse øyeblikkene i hverdagen er fulle av så mye kjærlighet at jeg ikke har ord for det.

To små bjørner

To tette

En liten bildeserie av mine to små fra i går. Elliot nærmer seg året, og de begynner endelig å kunne leke litt sammen nå. Det er så godt å se at de ler sammen, hjertesmelt sa du?! Fy søren. Det blir vel bare mer og mer fremover og, nå som Elliot så smått har begynt å gå. Snart løper de rundt her begge to, haha! Det er 21 måneder mellom dem, og det har vært (og er) travelt til tider, men åh, så godt det er og! På lørdag kommer storesøster Vilja igjen, og da skal jeg prøve å få lurt med alle tre på noen bilder og. Gjengen! Beste gjengen for sure. ♥

Bloggen med ni liv

Som tiden flyr! Her er mine to små, som ikke lenger er så små noen av dem. Jeg har bestemt meg for å ta opp blogginga igjen, fordi jeg vil skrive. Og ta fine bilder. Og dele det. Jeg lover at dette er det første og eneste skikkelig kjedelige blogginnlegget herfra, og derfor kan jeg heller ikke love særlig hyppig blogging – men jeg lover at det skal komme noe sporadisk her inne som skal være verdt tiden din (om du liker å lese, da. Eller se på bilder … fra livet mitt. Ehe). Jeg gleder meg i alle fall – og det holder i massevis!

Elliot

Det har altså tatt meg over en måned å poste et innlegg om Elliot her. For ja, jeg har født (selvfølgelig, haha)! Elliot kom til verden 13.august. Torsdag 12.august trodde jeg fødselen begynte. Jeg tok frem rieteller-appen på telefonen og lå i senga på morgenen og kjente etter om det var rier eller ikke. Jeg var ikke helt sikker – og før jeg rakk å bli det, stoppet det opp. Morgenen på fredag den 13.august kom det på nytt. Og etterhvert var det ingen tvil. Ting var i gang! Vilja var her de dagene, så vi ringte mormor og moffa, så kom de hit for å ta med seg Tomine og Vilja hjem til seg. Jeg og Vegard gjorde oss klare for å kjøre til sykehuset i Trondheim.

Riene var regelmessige, men ikke dritvonde, selv om de gradvis tok seg opp. Like før vi var kommet til Orkanger, stoppet det derimot helt opp. Altså, riene ble bare helt borte! Vi stoppet på Amfi-senteret der for å se om de tok seg opp av å gå litt rundt omkring, men nei. Ingenting skjedde. Vi dro allikevel til Trondheim for en sjekk. Jeg hadde 2-3 cm åpning, og jordmora ba meg egentlig bare ta en lunsj i byen eller noe, og se om ting tok seg opp igjen. Vi valgte heller å dra en tur opp til bror på Byåsen, og allerede i bilen i parkeringskjelleren utenfor sykehuset begynte riene å komme igjen. Like regelmessig som tidligere, men fremdeles ikke særlig vonde.

Vi satt og chilla hos bror en stund. Riene tok seg opp, og kom etterhvert med 2-3 minutters mellomrom. Smertene tok seg opp, og siden det gikk ganske så raskt på slutten med Tomine, turte jeg ikke vente lenger med å dra tilbake til sykehuset. MEN HALLO! I bilen på vei ned til sykehuset roa alt seg igjen. Seriøst!? Haha, jeg skjønte ingenting, og sa til Vegard at kanskje vi bare skulle snu og henge litt lenger hos bror. Vi snudde, kjørte tilbake, parkerte og gikk inn. Da tok det seg opp veldig igjen. Skikkelig vondt, tette rier, og det ble nesten litt ubehagelig å IKKE være på sykehuset. Vegard laga seg en kaffe, men den fikk bare stå – så kjørte vi ned til sykehuset direkt igjen. Igjen roa ting seg i bilen, men nå gadd vi ikke snu enda en gang, haha!

Kom til sykehuset og fikk ei fødestue. Jordmora sa «du vet jo hvordan dette er, så du kan vel egentlig bare ringe på når du begynner å kjenne at det har tatt seg opp?» Det var jeg helt enig i. Så da fikk vi bare være i fred der i to-tre timer. Riene var regelmessige, men ikke veldig vonde. Etter en stund sier jeg til Vegard «nå har jeg 5 cm, og nå begynner det å gjøre jævla vondt, så nå tror jeg at vi skal ringe på og få inn hun jordmora». Hun kom inn, tok en sjekk. «Du har 5 cm nå», sa hun, og jeg sa «ja, det var det jeg sa!»

Herfra og ut gikk var det intenst. En time etter at jordmora kom inn, var Elliot ute! Uten dramatikk. Jeg er så heldig! Fødslene mine er så fine, og jeg tenker tilbake på dem med en skikkelig god følelse. Nesten så jeg vil gjøre det igjen! Elliot var en stor gutt, med sine 4265 gram og 52 cm! Han er nydelig, rolig og veldig chill! Tror nesten ikke vi har hørt ham gråte enda engang, jeg – og nå har han jo blitt fem uker allerede! Tida flyr. <3 Oh weeell, jeg gidder ikke lese over dette innlegget, så om det er mye feil eller dårlig språk, så får det bare være! Nå skal Elliot få sovne i fanget mitt, så jeg kan stryke litt på ham. Kjærleik!