Her kommer tekst som ikke har noe som helst med bildene å gjøre: I dag reiser jeg og Natalie til London! Hell yes! Vi skal på tur med Coolbet, og på intet mindre enn to fotballkamper. Fotballtur for the win! Glory, glory Man United! (Men vi får klare oss med bortekamp denne gangen, da…) Jeg skal prøve å få tatt masse bilder, så jeg slipper å bare redigere gamle bilder (som her). Hugs!
Heldige vi er som har en mormor som er så flink til å strikke! Jeg elsker disse genserne! Se, så fine da. Aw! Og ja, jeg måtte bestikke med godteri for å få tatt disse bildene etter barnehagen en dag, haha! man kan få til mye med fem minutters fotoshoot på stua etter barnehagen en dag, si. Jeg syns i alle fall de ble fine! Hugs.
Det er ingen hemmelighet at det er mye enklere å ta frem mobilen for å knipse noen bilder enn speilreflekskameraet, og nå har jo teknologien kommet så langt at det egentlig går helt fint og. Misforstå meg ikke, jeg foretrekker både å ta og se bilder tatt med «ordentlig kamera», men heldigvis kan man fange mange fine øyeblikk med iPhonen også. Her er noen av dem, gjort om til svarthvitt. Jeg elsker å bla gjennom bildene på telefonen, jeg gjør det nesten daglig, tror jeg. Det er jo noen titusen bilder der så… Haha!
Jeg ser gjennom «gamle» bilder for tiden, og her er noen glemte skatter. Lille, søte Tomine! Tenk, når disse bildene ble tatt, var Elliot fremdeles i magen. Det er rart å tenke på!
Det blir visst mye svarthvitt her for tiden. Jeg er visst i et litt svarthvitt-mood, I guess. Det er fint, da! Det er en egen følelse med svarthvittbilder, altså. Vad tycks?
Noen «gamle» bilder av Vilja (2019 er jo ikke så lenge siden, selv om jeg siden da faktisk har skapt to liv, og det virkelig føles som en evighet) som ikke er publisert før. Og Bosse. Er visst veldig glad i sepia/svarthvitt for tiden, bloggen har jo nesten ikke fargebilder lenger. Ikke at jeg har blogga meg ihjel heller da, men… Ohwell.
Av og til føler jeg meg ganske overvelda av det å være forelder. Det er så mye å tenke på, så mange fallgruver, så mange måter å feile på, og selv om småttisene har to foreldre, så føler jeg at jeg står ganske alene i det – fordi vi ikke lenger er sammen. Hverdagen står jeg alene med. Vi snakker jo selvfølgelig sammen, og diskuterer litt, men når man er alene så skal man jo tåle alt alene og. Rot og krangling, matlaging og påkledning. Sinneutbrudd og trass. Man skal møte barnas følelser, forstå dem, validere dem, gi rom for dem, men samtidig være tydelig og sette grenser. Det høres jo så enkelt ut, men til tider føles det så utrolig overveldende. Og jeg feiler. Av og til blir jeg sint. Av og til kjefter jeg. Av og til stormer jeg ut av rommet og må stå på vaskerommet og telle til ti. Noen ganger tar følelsene mine overhånd, og tålmodigheten slutt. Jeg ber om unnskyldning, ordentlig og uten forbehold, men er allikevel redd for at jeg ikke kan reparere. Er jeg egentlig god nok?
Jeg leser mye. Jeg prøver å lære om hvordan jeg på best mulig kan være en god forelder. Jeg er ikke helt blank på pedagogikk. Allikevel føler jeg meg tidvis helt fortapt, og det er så overveldende. Bør jeg ikke si «så flink du er» til barna mine? Roser jeg ikke innsats godt nok, men skaper fokus på resultat? Bør jeg ikke si «så fin du er»? Skaper jeg negativt fokus på utseende og det ytre? Er jeg for streng? Blir jeg for sint? Klarer jeg ikke å møte følelsene deres godt nok?
Hjelp. Jeg syns det er så vanskelig. Er jeg egentlig god nok?
I helgen var jeg hjemme alene. Barnefri helg. Energinivået har vært litt labert i det siste, så å dra til Trondheim for å henge med venner (som jeg ofte gjør når jeg har barnefri helg), ble byttet ut med husvask, trening og sofachill. Jeg laget meg hjemmelaget pizza, og lukten av tomatpuré og løk minnet meg så veldig om familietid. Jeg lukket øynene, og kunne nesten se for meg pappa stå på kjøkkenet og lage mat. Jeg kunne nesten kjenne følelsen av lørdagskveldene foran tv-en samlet som en familie, med leiefilm fra kiosken og pizza på bordet. Den familiefølelsen får jeg ikke gitt Tomine og Elliot. Når de er her hos meg, er det bare meg. Det er ikke både mamma og pappa. Er det egentlig godt nok?
Don’t worry. I’ll always have my back.
