Du blir hva du spiser.

Jeg har vært lite aktiv på bloggefronten. Jeg har rett og slett vært opptatt i mitt eget liv, jeg. “Så bra for deg!” tenker du kanskje, men det er ikke sånn heller. Jeg har ikke travle og interessante dager. Ikke mer enn alle andre, i alle fall. Jeg har jobb. Jeg har trening. Jeg har Vilja annenhver helg. Ellers er livet mitt ganske så rolig. (Bortsett fra at jeg nettopp har fått førerkort også, YAY! Eller…. Fått og fått… Det kosta da mer enn det burde, men det kan jeg vel skylde på meg selv for. Og nå er denne parentesen blitt fylt med alt for mye, så nå stopper jeg.) Det er ikke det at jeg har vært opptatt med å være opptatt. Jeg har vært opptatt med å ikke være opptatt, jeg. Opptatt med å ha altfor god tid til å tenke på alt mulig rart. Ting som kanskje ikke bør tenkes på overhodet. Og om du ikke skjønner hva jeg babler i vei om nå; gratulerer. It’s a good thing. Det enkle er ofte det beste. Jeg har et skjult talent i å komplisere enkle ting.

Men noe av det jeg har tenkt på kan jeg da dele. For noe er sånt som alle tenker på. Sånt som alle har en eller annen mening om. Lykke er en av dem. Jeg har tenkt på lykke. Jeg tror ikke alle er kapable til å bli lykkelige, jeg. Noen blir lykkelige av å se sola skinne i det de setter føttene ut på ei snødekt trapp på første desember. Andre blir lykkelige av å ha viktige mennesker i livet sitt. Noen blir lykkelige av hverdagen. Jobb, trening, en episode av Frustrerte Fruer og en god middag. Mens andre blir ikke lykkelige overhodet. Noen blir rett og slett ikke lykkelige. Kanskje er de for opptatte av å ikke være det. For opphengte i alt som gjør livet hardt å leve. Eller kanskje føler de at de ikke får det de fortjener. Eller kanskje går ikke ting helt som de vil. Eller kanskje – kanskje tror de rett og slett ikke på lykke.

Jeg tror veldig på å ta ansvar for egen lykke. At man selv påvirker hvor lykkelig man vil være. At det er noe en selv faktisk kan bestemme. Men det er selvfølgelig – som med så mye annet – lettere sagt enn gjort.  Er det egentlig trygt å føle seg lykkelig uten å være ansvarlig for det selv? Jeg mener… Om man lar sin egen lykke være avhengig av andre, så vet man jo aldri hvor den kan ta veien. De sier lykke kommer når man minst forventer det. “Når du minst forventer det, og der du minst forventer det!” Forsvinner den like raskt óg? Like plutselig, når du minst forventer det? Når du først slipper deg løs og tørr å være lykkelig – siden det plutselig bare dukket opp helt av seg selv – så forsvinner det og lar deg sitte igjen med tårer, lommetørkle og et kynisk, knust hjerte? Er det med lykke som med vekt? Desto raskere prosess – desto større risiko for tilbakefall?

Alt i livet ser ut til å være en konkurranse. “Konkurranse? Hæ?” Joda. Konkurranse. Der man har tapere og vinnere. Man har sterke og svake roller. Styrker og svakheter, og summen avgjør hvordan utfallet blir. Sånn er det med mennesker også. Man tildeles (eller tar) roller, og vips! Før man vet det så er ikke ting som de bruker. Jeg hadde nettopp en kjempehyggelig jentekveld med fine venninner jeg ikke har møtt på alt for lenge, og to av dem har nylig blitt… Vel, dumpa. Rett og slett. Hun ene fortalte meg at hun hadde delt av seg selv med denne fyren som hun aldri hadde gjort med noen andre før. Den ene dagen sa han at han elsket henne, og dagen etter – ja, da var det slutt. Det får meg til å tenke på roller. Er man nødt til å holde tilbake og ikke gi bort hele seg selv for å ta den “dominante” rollen i et forhold, og er man nødt til å være så forelska i noen at man deler alt med dem for å være lykkelig? Og – ser du hvordan de to der ikke helt går opp? Damned if you do and damned if you dont har plutselig en veldig tydelig mening. Og da spør jeg meg selv; er det overhodet mulig å bli lykkelig uten å ta ansvar for det selv?

Svaret sier seg egentlig selv. Man må slutte å tildele seg selv roller. Se, for en enkel konklusjon. Og så langt ble innlegget.  Du blir hva du spiser. Så enkelt er det faktisk. Som sagt; jeg har et skjult talent i å komplisere enkle ting. Og i å bable i vei om ting som egentlig antagelig bare er vas. Kun for å virke smart, selvfølgelig.

Del

1 Comment

  1. desember 8, 2012 / 12:51

    Har også viet alt for mange timer til det store spørsmålet om lykke i år, og den eneste konklusjonen jeg kommer frem til, er at du bare til en viss grad kan være ansvarlig for din egen lykke. Sånn ca. 30%. Resten avhenger dessverre av andre på en eller annen måte, hvilke handlinger de gjør og hvilke valg de tar som utsetter dominoeffekten og fører til den dagen man enten føler lykke eller synker sammen i et overveldende kaos av fiasko.

    Selv prøver jeg å være så uavhengig som overhodet mulig (noe som godt har gjenspeilt seg på hvordan reaksjonene etter et forholdsbrudd har vært på begge parter her i gården, eheh), men jeg styrer bare 30% av den samlede summen lykke som kan oppnås, i mitt liv ihvertfall. Venner, foreldre, forhold, kolleger, bekjente og ubekjente. Alle kan gi kråkefot eller dytte meg i riktig retning ubevisst.

    Nå bablet jeg også i vei om mas, men det var godt å se at flere har fundert på det samme, haha!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.