Psykehus, del 1

– Det skal gå bra, jenta mi. Det skal gå bra.
Mammas stemme føles fremmed. Den er skjelvende, og ikke like sterk og klar som den bruker å være. Den mangler kraft. Ordene hennes føles malplasserte – som om de ikke hører til i rommet vi sitter i overhodet. Kanskje føler hun seg like malplassert, og like maktesløs? Jeg svetter, men fingrene er kalde. Ryggen og tærne føles også kalde, men ansiktet er klamt og varmt. Jeg ser mye ned på skoene mine, mest for å unngå øyekontakt med behandlerne som med jevne mellomrom kommer for å se etter pasientene sine. En etter en reiser de seg, pasientene, og med tunge skritt følger de etter mennesket som skal gjøre livet deres lettere, videre inn i bygningen. Vekk fra venteværelset, vekk fra alle oss andre. Ingen sier noe. Ingen ser på hverandre. Alle ser ut til å leve i sin egen boble, kun opptatte av sine egne liv. Hvem skal gjøre livet mitt bedre? Jeg titter litt nysgjerrig bort på de andre som venter, undrer på om de også vil slutte å leve, slik som jeg. Minuttene føles lange. Alt jeg har lyst til å gjøre er å løpe ut døren, sette meg i bilen og be mamma kjøre meg hjem igjen. Hjem til meg selv, hvor jeg kan dra dyna over hodet og forbli i senga så lenge jeg må. Uten å måtte forholde meg til noe eller noen. Uten å føle at jeg må noe som helst. Uten stress og mas, uten å holde maska, uten å være ”flink”.

Mamma ser på meg. Jeg føler blikket hennes på meg, men jeg møter det ikke. Jeg ser bare ansiktet hennes så vidt i sidesynet, og jeg vet hun har den bekymrede minen hun alltid har når hun tenker på noe som plager henne. Jeg ser omsider opp, prøver tappert å gi henne et smil, før blikket faller tilbake ned på skoene mine. Jeg føler ikke for å smile. Jeg føler ikke for å være her, prate eller tenke. Jeg føler ikke engang for å puste. Jeg vil bort, jeg vil hjem, jeg vil ingenting, kanskje vil jeg helst bare forsvinne.
Etter ti minutter som føles endeløse, føler jeg en annens blikk på meg. Han går i retning mot oss. Jeg venter med å se opp. Jeg vil være sikker. Vil ikke møte blikket til noen jeg ikke trenger å møte blikket til.
− Er det du som er Drea, spør han, og jeg kan fremdeles kjenne at han ser på meg.
That´s my cue. Jeg ser opp. Han er lav, lavere enn meg. Ved siden av ham står en kvinne med blondt, langt hår. Hun er litt kraftig, og har ovale, markerte briller. Hun smiler, hun og. Jeg skjønner at de smiler av høflighet, men jeg syns allikevel smilene deres er … jeg vet ikke. Ukomfortable. Hånende, nesten. Kanskje er det bare det at å smile føles så fjernt for meg nå, som en helt egen verden jeg ikke lenger skjønner meg på.

Jeg nikker bekreftende på at Drea, det er meg, og reiser meg for å hilse. Føttene mine bærer meg, men bare så vidt. Det føles i alle fall sånn. At det bare er så vidt jeg har krefter nok til å holde meg selv oppe. Jeg sier ikke hei – jeg piper det. Stemmen er lysere og spakere enn den er til vanlig. Kanskje sa jeg hei for lavt til at noen faktisk hørte at jeg sa noe i det hele tatt. Håndhilsenen min er tafatt. Slapp, som om hånden min ikke lenger har kraft eller liv i seg. Jeg er fremdeles klam, jeg vil fremdeles vekk, jeg vil helst bare forsvinne fra alt og alle. Det hadde ikke gjort meg noe å dø akkurat her og nå, tenker jeg, men før jeg vet ordet av det, følger jeg etter de to menneskene jeg nettopp har hilst på innover i bygningen. Akkurat slik som de andre pasientene. Vekk fra venteværelset, vekk fra de eviglange minuttene og vekk fra muligheten til å rømme. Mamma går like bak meg. I et lite sekund assosierer jeg tilbake til da vi gikk på tur i barnehagen, og de ansatte alltid gikk både foran og bak rekken av barn – både for å beskytte og ha kontroll på oss. Blikket mitt leter febrilsk etter potensielle nødutganger som kan redde meg fra hele denne situasjonen, men forgjeves. Så paradoksalt det egentlig er. At jeg føler meg fanget, og at jeg leter etter en nødutgang fra noe som egentlig skal føles trygt og beskyttende.

Den første samtalen kommer i gang. Mamma sitter ved siden av meg, og foran oss sitter den mannlige psykologen vi nettopp hilste på, samt den blonde kvinnen med briller, som jeg ikke helt fikk med meg verken hva het eller hadde for en rolle. Hun sier ikke stort heller. Psykologen leder samtalen. Jeg ser fortsatt mest ned i gulvet. Skoene mine er slitte og ikke lenger like hvite som de en gang var. Kvinnen er i ført flipflop-sandaler og har rosa tånegler. Psykologen har en mild og forståelsesfull stemme. Han forteller at han har lest litt i journalen min, og at han vet at jeg nå nylig har fått diagnosen bipolar lidelse. Jeg nikker bekreftende. Han vet nok mye mer også, men det nevner han ikke. Ikke med det første i alle fall. Noen ting trenger bare ikke bli sagt. Vi vet alle hvorfor jeg er her. Jeg er her for å få lyst til å leve. Eller i alle fall miste lysten til å ikke leve, hvor enn pompøst det høres ut. Men sånn er det jo. Jeg er her for at jeg har mistet meg selv, og trenger å finne tilbake til personen jeg likte å være, den jeg egentlig er, før det blir for sent – på ordentlig.
− Har du tenkt på å ta ditt eget liv? spør psykologen.
Først treffer spørsmålet hans meg som et kraftig knyttneveslag i magen. Deretter lurer jeg på hvorfor han velger å starte samtalen med å stille et spørsmål han allerede vet svaret på. Jeg vet at det står om selvmordsforsøket mitt i journalen. Overdose. Jeg vet han har lest det. Han vet jo det! Hvorfor spør han da om jeg har hatt tanker om å ta mitt eget liv? Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Hvordan snakker man egentlig om sånt? Er det normalt å skulle åpne seg om de mest forbudte tankene sine allerede nå, to og et halvt minutt inn i en samtale med en ukjent mann på et ukjent kontor?
Øynene hans ligner valpeøyne. Smilet hans er forsiktig. Imøtekommende, men ikke påtrengende. Stemmen er beroligende. Men det gjør det ikke lettere allikevel.
Jeg svarer ikke med ord, men nikker til svar.
− Har du sett for deg måter å gjøre det på?
Jeg ser ned på de ferske, mørke blåflekkene på armene mine etter sykehusinnleggelsen før helgen. Jeg forblir stille, men rommet er altfor stille når ingen av oss sier noe, lufta er for tung, rommet er for lyst, det gjør vondt i øynene. Det er tungt å puste.
− Drea? spør han forsiktig.
− Vi trenger ikke ta det nå, om det blir for mye. Bare si fra om det blir for mange spørsmål, det er helt i orden.
− Det går fint. Og ja, piper den ugjenkjennelige stemmen min omsider.
− Hvordan da?
Jeg ser ut av vinduet. Himmelen er mørk og skytung. Pulsen stiger. Jeg trekker pusten godt ned i lungene. Sekundene går. Smerten fra slaget i magen har enda ikke roet seg helt. Situasjonen føles uvirkelig. Hvordan havnet jeg her?
− Piller og bil, sier jeg så.
− Hoppe foran eller kjøre selv?
Det spenner seg i alle musklene i kroppen min. Jeg forsøker å holde meg samlet. Se normal ut. Prøver å gjenvinne kontroll over pulsen, som nå er i ferd med å eksplodere.
− Kjøre selv, piper jeg enda lavere enn før, og tenker på bergveggen jeg så mange ganger har sett for meg å kjøre hardt og brutalt inn i.
Jeg nevner ikke alle de andre måtene jeg også har sett for meg å dø på. Jeg vil ikke gjøre mamma mer opprørt. Jeg merker at hun reagerer allikevel. Hun gråter. Hun lager ikke lyd, men tårene renner nedover kinnene hennes, bak brillene. Leppene er stramme, som om hun tar seg sammen så jeg ikke skal legge merke til det. Jeg ser lenge på henne, men nå er det hun som ser vekk. Jeg tynges ytterligere av dårlig samvittighet. Hun griper tak i hånda mi og klemmer den hardt. Hun har ikke visst om depresjonene mine før nå nylig. Dette er veldig nytt for henne, på tross av at jeg selv tenkte tanken om at jeg var bipolar allerede for rundt omkring tre år siden.
– Bipolar lidelse er en sykdom. Det er ikke noens feil. Det er ikke din feil. Det er faktisk en kjemisk reaksjon i hjernen, til og med! Vi har ressurser til å hjelpe deg her, sier psykologen, fremdeles med den samme milde, vennlige stemmen.
– Ved hjelp av medisinering, som er et «must» i dette tilfellet, og terapi, så skal du lære å leve med denne sykdommen, legger han til og smiler.
Jeg tror ham ikke, men sier det ikke. Jeg ser ned i gulvet igjen. La meg dra hjem.
– Du har en datter også? Hvor gammel er hun? spør han så.
Jeg får vondt i hele meg av å tenke på Vilja. Jenta mi. Hun som betyr mest for meg i hele verden. Å tenke på henne tynger samvittigheten enda mer.
– Ja. Vilja. Hun er fire.
Han smiler. Jeg smiler ikke. Jeg ser ned på hendene mine som fikler med glidelåsen på hettejakka. Den kvelende lufta strammer i halsen.

Kvinnen med flippfloppene og de rosa tåneglene tar over, og informerer om rent praktiske ting. Nøkkel til rommet, omvisning, timeplan. Psykehus-informasjon. Hun følger meg og mamma til rommet som nå er mitt på ubestemt tid.
– Du får det eneste rommet med vaskemaskin, smiler hun.
– Og det eneste rommet som fremdeles har sykehusseng. Den skal byttes ut etter hvert, siden den gir litt følelse av … vel, å være på et sykehus. Men når det er sagt, så er den utrolig god, da. Sikkert bedre enn de andre sengene, smiler hun.
Så forsvinner hun tilbake til hvor enn hun skulle. For meg gjør det ingenting at sengen er ei sykehusseng. Den har elektronisk fjernkontroll så jeg kan styre den opp til sittende stilling, og ser egentlig ganske så behagelig ut. Psykehus-seng. Det er da vel passende.
Jeg og mamma står igjen på rommet. Hun klemmer meg. Hardt og lenge, uten å si noe. Så drar hun. Jeg sitter igjen på rommet alene. Jeg vet ikke helt hva jeg føler. Jeg vet ikke helt hva jeg tenker. Jeg ser bort på to merkelige malerier som henger på veggen. De er fargerike. Glade. Irriterende. Jeg ser videre bort på klokken som står på hylla over benken ved kjøkkenkroken, som består av to kokeplater og et lite kjøleskap. Fjorten tretti, og jeg er stuptrøtt. Dagens lange minutter både på venteværelset og inne hos psykologen har virkelig tatt på. Jeg legger meg ned på sengen som står i hjørnet av rommet, og sovner – for en gangs skyld – før jeg rekker å tenke på noe som helst.

 

Dag 2.

…. Jeg blir sittende å vente i ti minutter før blodprøvene blir tatt på sykehuset. Det gjør meg ingenting. Da får jeg sitte der, alene i sykehuskorridoren, uten å måtte tenke over hvordan ansiktsuttrykket mitt er eller hva jeg skal si. I disse ti minuttene må jeg ikke smile høflig til noen. Jeg trenger ikke anstrenge meg. Jeg bare sitter der, og ser helt sikkert pottesur ut. Det gjør jeg alltid når jeg ikke tenker over hvordan jeg ser ut. Det slår meg plutselig hvor rart det der er. Dagen før hadde jeg ti veldig lange minutter på venteværelset som jeg helst ville vært foruten, mens disse ti minuttene – som jeg skulle ønske var lange – er korte og over på et blunk.

Jeg ser på når hun stikker nålen inn i armen min, men flytter blikket raskt. Blod har alltid gjort meg kvalm, og det har tydeligvis ikke endret seg. Å se de små flaskene fylles av blodet mitt gjør meg skikkelig uvel. Det er ikke uvanlig at jeg besvimer av sånne ting. Jeg kan faktisk besvime bare av å høre om ekle historier som involverer blod eller skader.
Heldigvis er det fort gjort å ta blodprøver, og jeg kan raskt gå tilbake til huset. Klokka er snart halv ni. Det er frokosttid. For å komme til rommet mitt må jeg gå forbi kantina, så jeg stopper liksågodt for å få i meg litt mat. Å stoppe på veien krever ikke på langt nær like mange krefter som å måtte gå ut av soverommet på nytt.
I matsalen sitter det fire mennesker, og to av dem er kvinner i seksti-syttiåra, begge iført crocs. Jeg setter meg i hjørnet ved vinduet, med utsikt over alle bordene. Det er stille. Ingen sier stort, ikke før den ene dama med crocs sier høylytt til den andre;
− Åh, nå ble jeg mett.
− Ble du mett nå, svarer den andre.
− Ja, nå ble jeg mett, altså.
− Ja, det ble du vel.
Så blir det stille igjen. De to andre i matsalen gjør som meg; spiser maten sin og ser for det meste ned på den, som om den er det mest interessante i rommet. Jeg ser i skåla mi. Müsli med blåbær-biola. Så interessant er det ikke. Det smaker heldigvis bedre enn det ser ut.
− Jeg ble for mett nå, sier den mette crocs-dama og bryter stillheten.
− Ble du for mett nå, gjentar den andre crocs-dama igjen, fremdeles med mat i munnen.
Jeg smiler litt for meg selv, på en sånn demotivert måte, og lurer på hvor lenge de to har vært her – som drar ut en så enkel samtale så langt som overhodet mulig, som om de ikke lenger har noe annet å prate om. Ikke engang været.

——————————

skinnydrea

——————————

Nå har jeg vært her i snart ett døgn. Klokken 11.00 har jeg ny samtale med psykologen fra i går. Jeg ser på klokken med jevne mellomrom, og syns tiden går alt for fort (igjen), for jeg gruer meg og vil fremdeles helst ikke prate noe særlig med verken han eller noen andre. Men jeg møter opp. Tre etasjer opp går vi. Han først, og jeg rett bak.
− Så bra du har god smak på sko, sier han smilende og nikker mot mine vinrøde Converse. Selv har han på et par røde.

Han åpner døren til kontoret, vi går inn og setter oss. Ei halvdød flue klatrer sakte oppover vinduet for å finne en utvei til friheten, men gir raskt opp og prøver håpefullt på lampen i stedet. Selvfølgelig til ingen nytte. Den slår seg allikevel til ro for en stund, og jeg lar irritasjonen ligge. Insekter irriterer meg. Spesielt bråkete, slitne, store spyfluer som aldri gir opp livet. Hvorfor piner de seg selv på den måten?
Vi prater om depresjon. Hvordan det føles. Hvor lenge jeg har vært deprimert nå. Hvilke medisiner jeg går på, og hva de har gjort (eller rettere sagt; ikke gjort) for meg.
− Det som er mest irriterende av alt… Det er at alle sier at det bare er å tenke positivt. At det bare er å fokusere på de gode tingene. Det fungerer ikke sånn. Jeg vet at jeg ikke har et fælt og vondt liv i seg selv. Jeg vet jeg er heldig, og at det er mange som har det mye verre enn meg. Men følelsene er der allikevel, forklarer jeg.
− Ja, det skjønner jeg godt at må være slitsomt.
− Det er vel ikke at det er så slitsomt i seg selv, men jeg føler meg så dum og håpløs som ikke klarer å gjøre det som «alle» sier er løsningen; Å tenke positivt. Jeg føler jeg feiler. Om det er så jævla enkelt som de sier – hvorfor får jeg det ikke til?, legger jeg spørrende til og ser ned i gulvet.
Å snakke høyt om følelser er ganske nytt for meg, og det lokker frem tårene lettere enn jeg hadde trodd. Det er også ganske nytt. Å gråte foran noen. Jeg er fremdeles ikke så god på noen av delene, men nå har jeg ikke mye valg. Jeg skal jo gjennomføre. Og prøve.
Fluen har omsider gitt opp lampa, og har i stedet bestemt seg for å flytte inn i psykologens nese. Slik ser det ut i alle fall. Flua flyr rundt hodet hans, mens han febrilsk prøver å få den vekk med store håndbevegelser. Det er så komisk å se på at tårene forsvinner og jeg smiler et mer ektefølt smil enn på lenge. Et smil lokket frem av en halvdød og svært så irriterende spyflue. Det var alt som skulle til for å få frem et etterlengtet smil. Hvor latterlig ironisk er ikke det – når jeg nettopp sa at det enkle ikke er så enkelt som man kanskje skulle tro…

 

Del

16 Kommentarer

  1. Anonym
    juli 16, 2015 / 18:19

    Tårene presset på når jeg leser dette, Drea. Føler jo så innmari lett med andre siden jeg har bipolar selv. Og kjenner igjen det du skriver… Haha ler høyt av den der pasientsituasjonen “mett nå altså!”, kjenner igjen den type dialoger fra innom psykiatriske institusjoner. Må si jeg gleder med til den kaffen. Sletta en del av kommentarene jeg selv skrev på min blogg, fordi jeg hadde klart å skrive masse spørsmålstegn over alt. Så helteit ut. Men tittei her er jeg, og DENNE var så bra skrevet at jeg deler den :)

  2. Anonym
    juli 16, 2015 / 18:20

    Nemmen altså, anonym også nå jeg, hehe ? Helene Trønderine Forbipolene takk ?

    • juli 16, 2015 / 18:57

      Hehehe! :D Skjønte det var deg! Og takk for deling og! Gleder meg til kaffen, tror vi kan ha mye å prate om, haha! :)

  3. Helene
    juli 16, 2015 / 19:42

    Du skjønte det ja haha ? Vant til å klæbbe med det meste jeg :) Ja du, kaffe anytime altså :) Tore og Mathias er bortreiste til lørdag, og Mathias kommer hit på ferie fra mandag og blir i 2 uker. Fram til da er her bare jeg og beibiEven ☺ Bor du i selve Trondheim, eller er det Orkanger?

    • juli 16, 2015 / 20:28

      Jeg bor på Byåsen, så den kaffen kan vi ta anytime for min del og! Jeg har ikke særlig mye å fylle dagene med, så! :)

  4. Helene
    juli 16, 2015 / 20:39

    Ååå så spennende! Iik, hva med lørdag :) :) ?

  5. tore
    juli 16, 2015 / 21:03

    Hei, fikk beskjed om å sjå på bloggen din av Helene.? må si både du å Helene skriv vældi oppriktig å lett innlevende innlægg.? syns d dåkk skriv om e vældi viktig å få fræm i dagens lys.? så fortsætt å skriv, vil følg me så godt æ kan.?

    • juli 16, 2015 / 22:27

      Takk for at du gadd å lese! Det setter jeg pris på. Og takk for kommentar! Kommer fler innlegg som dette i løpet av morgendagen. :)

  6. tore
    juli 16, 2015 / 22:38

    Ska følg med æ.?

  7. Pingback: Psykehus, del 3
  8. Monica
    juli 19, 2015 / 04:49

    Fysøren så jævlig bra skrevet ! E får helt gåSehud over hvordan du beskriver ting og e kjenner meg veldig igjen.

  9. Tone
    juli 19, 2015 / 12:40

    Kjempe godt skrevet. Har fulgt deg en stund nå å elsker å lese hva du skriver ? har virkelig ett inntrykk av at du er like vakker på innsiden som på utsiden. Jeg heier på deg!

  10. Pingback: Psykehus, del 4
  11. juli 22, 2015 / 23:23

    Så sinnsykt bra skrevet. Du satte ord på mye jeg føler/har det her, selv om jeg ikke er bipolar.
    Har aldri lest denne bloggen før idag, men kommer definitivt til å følge denne, så bra som du skriver! :-)

  12. Pingback: Psykehus, del 6
  13. august 2, 2015 / 23:36

    Det er lettere enn man skulle tro. Det å forsvinne inni sin egen verden, sin egen lille boble. Og så er det så lite som skal til for å få en til å glemme alt et sekund. Bare le rett fra levra. Hurra for litt frihet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.